Kupton: pf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, kupton skrev:

Når det er sagt, er det i hvert fall her på DOL skrevet lite om den overhyppighet av PF som en finner hos personer som har ADHD. Spesielt hos de som ikke er diagnostisert og medisinert tidlig.

Hvilken pf er det da? Dyssosial siden du nevner fengsel lenger ned i svaret ditt?

Anonymkode: 28eed...b02

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og om jeg ikke ER en ille person, så vet jeg at jeg er en ille person å _forholde_ seg til, for det har noen fortalt meg. Og siden jeg ikke klarer å endre det, er jeg moden nok til å ta ansvar for det. 

Anonymkode: 677d9...aeb

Vi mennesker har lett for å bruke andre som et speil på vår verdi. Hvordan andre snakker til oss, ser på oss og forholder seg til oss gjør noe med vår selvfølelse. Min datter ble mobbet og utestengt på skolen. Dette har nok formet henne som menneske. Som voksen tror hun på en måte at alle misliker henne og at det er noe galt med henne. Tolker alt i verste mening og setter opp en litt « tøff» fasade og gjør vondt verre. . Men jeg vet at hun ikke så tøff. Etter hvert har hun funnet mer styrke i at hun er verdifull og bra uansett hva folk måtte mene. Det går fremover. 

Anonymkode: 75f5b...7c8

[kupton]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken pf er det da? Dyssosial siden du nevner fengsel lenger ned i svaret ditt?

Anonymkode: 28eed...b02

De PF som øker sannsynligheten for straffbare handlinger. I hovedsak dyssosial og borderline.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, kupton skrev:

Behandling retter seg mot plagsomme og uhensiktsmessige symptomer, så ja hun vil kunne oppnå bedring.

Når det er sagt, er det i hvert fall her på DOL skrevet lite om den overhyppighet av PF som en finner hos personer som har ADHD. Spesielt hos de som ikke er diagnostisert og medisinert tidlig.

En av Norges fremste forskere innen rettsmedisin, prof. Kirsten Rasmussen, har skrevet mange artikler om den høye forekomsten av ADHD hos innsatte i norske fengsler.

Interessant. Hun har allerede opplevd fengsel og fått sparken fra flere jobber. Selv om hun bare er i begynnelsen av 20- årene. 

Anonymkode: 75f5b...7c8

[AnonymBruker]

Takk for at du var ærlg og fortalte meg sannheten, Kupton 👍

Anonymkode: 677d9...aeb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du var ærlg og fortalte meg sannheten, Kupton 👍

Anonymkode: 677d9...aeb

Da håper jeg at du også mener at sannheten er at du er verdifull og fortjener å ha et godt liv. Lykke til 😊

Anonymkode: 75f5b...7c8

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da håper jeg at du også mener at sannheten er at du er verdifull og fortjener å ha et godt liv. Lykke til 😊

Anonymkode: 75f5b...7c8

Ingen klarer å få meg til å tro pp det lenger. Jeg har blitt vist det for ofte at jeg er lite verdt, hvordan skal jeg da klare å stole på det? 

Anonymkode: 677d9...aeb

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ingen klarer å få meg til å tro pp det lenger. Jeg har blitt vist det for ofte at jeg er lite verdt, hvordan skal jeg da klare å stole på det? 

Anonymkode: 677d9...aeb

Jeg føler det samme som du gjør, om meg selv, men så henter jeg fram fornuft og rasjonalitet hvor jeg tenker at andre mennesker er jo verdt noe, så da må vel det automatisk bety at jeg er det også? Ikke alltid det funker, men...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg føler det samme som du gjør, om meg selv, men så henter jeg fram fornuft og rasjonalitet hvor jeg tenker at andre mennesker er jo verdt noe, så da må vel det automatisk bety at jeg er det også? Ikke alltid det funker, men...

Selvsagt er jeg like mye verdt som andre som menneske - men som den personen jeg er er jeg mindre verdt enn andre (fordi jeg er som jeg er). 

Anonymkode: 677d9...aeb

[emilie321]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ingen klarer å få meg til å tro pp det lenger. Jeg har blitt vist det for ofte at jeg er lite verdt, hvordan skal jeg da klare å stole på det? 

Anonymkode: 677d9...aeb

Jeg var som deg i mange år. Trodde jeg var en dritt og at jeg ikke fortjente å ha det bra. At jeg var ødeleggende for mennesker rundt meg.   Dette kom mye av at jeg hadde blitt pepret med dette under hele oppveksten,  pluss at jeg levde under svært streng sosial kontroll + +.  Når jeg ser tilbake, så hadde jeg ingen mulighet til å modnes eller til å bli trygg på meg selv.

Har ennå vanskelig med å se at jeg er elskbar, men har i dag det så utrolig mye bedre enn før.  Så ikke gi opp, det går an å få det vesentlig bedre

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er jeg like mye verdt som andre som menneske - men som den personen jeg er er jeg mindre verdt enn andre (fordi jeg er som jeg er). 

Anonymkode: 677d9...aeb

Jeg kommer nok til kort her...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg var som deg i mange år. Trodde jeg var en dritt og at jeg ikke fortjente å ha det bra. At jeg var ødeleggende for mennesker rundt meg.   Dette kom mye av at jeg hadde blitt pepret med dette under hele oppveksten,  pluss at jeg levde under svært streng sosial kontroll + +.  Når jeg ser tilbake, så hadde jeg ingen mulighet til å modnes eller til å bli trygg på meg selv.

Har ennå vanskelig med å se at jeg er elskbar, men har i dag det så utrolig mye bedre enn før.  Så ikke gi opp, det går an å få det vesentlig bedre

Jeg har jobbet mye med dette og hatt noen små fremskritt underveis. Jeg er ikke på bunnen, der jeg var før. Dette tar tid å endre. Men så kommer det slike ting som dette i helga og raserer alt. Tilbakemeldingen om at jeg er en ille person å forholde seg til - og så jeg tilbake til start igjen. Alt jeg har bygget opp raser sammen. 
Hvordan skal jeg tenke når det er sånn? Jeg håper noen forstår hva jeg mener. 
 

Til en annen: jeg vet at vi alle er like mye verdt som menneske. Men som person er jeg mindre verdt enn andre _for de rundt meg_ fordi jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvodan jeg skal forklare det slik at noen forstår hva jeg mener. Ikke en gang min behandler forstår hva jeg mener, så jeg forventer ikke at andre heller gjør det - men det er den følelsen jeg sliter med, og i helga fikk jeg altså høre at jeg er ille å forholde seg til. 

Anonymkode: 677d9...aeb

[emilie321]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet mye med dette og hatt noen små fremskritt underveis. Jeg er ikke på bunnen, der jeg var før. Dette tar tid å endre. Men så kommer det slike ting som dette i helga og raserer alt. Tilbakemeldingen om at jeg er en ille person å forholde seg til - og så jeg tilbake til start igjen. Alt jeg har bygget opp raser sammen. 
Hvordan skal jeg tenke når det er sånn? Jeg håper noen forstår hva jeg mener. 
 

Til en annen: jeg vet at vi alle er like mye verdt som menneske. Men som person er jeg mindre verdt enn andre _for de rundt meg_ fordi jeg er som jeg er. Jeg vet ikke hvodan jeg skal forklare det slik at noen forstår hva jeg mener. Ikke en gang min behandler forstår hva jeg mener, så jeg forventer ikke at andre heller gjør det - men det er den følelsen jeg sliter med, og i helga fikk jeg altså høre at jeg er ille å forholde seg til. 

Anonymkode: 677d9...aeb

Tror jeg skjønner hva du mener. Men hvordan kan denne personen sitte på sannheten om deg? Det er en person.  Jeg vet om noen som synes at jeg er en slitsom person, men jeg har også noen rundt meg som ikke synes det. Kan du ikke ta en pause fra vedkommende i en periode?  

Før trengte jeg mer bekreftelser enn det jeg gjør nå (tror alle tenger positive tilbakemeldinger innimellom) Det betyr nok at jeg har blitt tryggere i meg selv, men det har tatt lang tid å komme dit jeg er i dag. Det har vært og er hardt arbeid som gjør at jeg har kommet dit jeg er nå. Synes du en periode skal fokusere på hva som gjør deg mer glad/fornøyd.  Noe som gjør deg godt på en eller annen måte. Det kan være alt fra å ta et fotbad, se en god film eller et godt måltid e.l. Hvis du fokuserer på det å gjøre en god ting for deg selv hver dag,  så kan det hende at du etterhvert merker en liten forandring. Hvorfor du skal gjøre dette? Jo, fordi du fortjener det.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg mente med det at det ikke vises på meg utad. 

Anonymkode: 677d9...aeb

Så det du egentlig mener er at du trekker deg IKKE unna folk?

Anonymkode: b0878...f42

[frosken]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er egentlig en person som ikke slipper noen inn på meg og trekker meg unna. Jeg har fått vite at jeg er en ille person å forholde seg til, så da trekker jeg meg unna for godt av hensyn til andre og meg selv. 

Anonymkode: 677d9...aeb

Er det da sånn at den som har gitt uttrykk for dette, også er den som sitter med hele fasiten på hvordan du er å forholde deg til?

[Gjest Visma]

Personlighet er interessant. Hvorfor og hvordan er vi blitt som vi er? Vi er et resultat av medfødte egenskaper og sårbarheter, oppvekstvilkår, og også fri vilje tror jeg.

Av en eller annen grunn fikk jeg litt lyst til å fortelle om hvorfor jeg i sin tid fikk diagnosen engstelig/unnvikende pf. Og hvis noe av det jeg skriver kan gi håp til andre som har det, er jo det bare fint.

Som så mange andre med pf hadde jeg også en vanskelig og krevende oppvekst. Jeg fikk mye kritikk og spydigheter av foreldrene mine, og de bekreftet meg vel så og si aldri. Jeg ble også i tillegg mobbet på skolen fra 1.-9. klasse. Da jeg begynte på vgs var jeg et emosjonelt vrak og hadde null tro på meg selv. Jeg led hver dag under at jeg følte meg underlegen alle andre. Jeg var et undermenneske, jeg følte meg som ingenting, og trodde oppriktig på at jeg var et null. På det verste trodde jeg at jeg krenket folk bare ved å vise meg utendørs, så hver gang jeg måtte utendørs var jeg fyllt av skam. Jeg hadde veldig angst for alt mulig, spesielt sosialangst. Jeg følte meg aldri god nok eller verdig nok til å være med andre fordi jeg ved mitt vesen tenkte at jeg plaget folk, selv om jeg satt musestille og ikke sa et ord. Jeg var styggere, dummere og hadde absolutt ingenting klokt å si. Alle andre var mye bedre enn meg på alle områder. Jeg identifiserte meg som "dritten under skoen" og snakket meg selv konstant ned, og jeg trodde at ingen var interessert i å bli kjent med meg. Snakket noen til meg trodde jeg de gjorde det av veldedighet.

Dette var helt ekstremt, og jeg måtte til slutt begynne hos skolepsykologen. Og siden dette var så ekstremt, fikk jeg diagnosen personlighetsforstyrrelse, engstelig/unnvikende type.

Omtrent på denne tiden fikk jeg dessverre også utbrudd av bipolar lidelse. Depresjoner hadde jeg allerede opplevd, men så fikk jeg plutselig hypomani/mani hvor jeg ble helt gal. Den stille, forsiktige, sjenerte jenta som aldri gjorde noe vesen ut av seg ble plutselig veldig selvsikker og vill, men det er jo en annen historie. 😅

Det hjalp å gå til skolepsykologen, og etterhvert fikk jeg også et par gode venninner i klassen som jeg har den dag i dag. Bekreftelser fikk jeg gjennom at jeg etterhvert forstod at de faktisk likte å være sammen med meg, og sammen med ganske greie karakterer i skolefagene fikk jeg etterhvert litt tro på at jeg kanskje ikke var så ille likevel. Etter vgs traff jeg han som skulle bli mannen min, og det å treffe han fikk meg også til å få mer tro på meg selv. Tenk at det faktisk var noen som syntes at jeg var pen og søt og snill, og som også ville være kjæresten min!  

Det var først da vi fikk barn og jeg måtte stille mye opp for dem som forelder med alt det innebærer, at ting begynte å falle enda mer på plass i personligheten min. Jeg følte meg, og ble, sterkere fordi jeg måtte!

Jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og selvtillit, men nå er det bare periodevis og ikke kronisk. Jeg er fremdeles litt avhengig av bekreftelser og forsikringer, men ikke på langt nær i den grad det en gang var! 

Ting ble heldigvis bedre med årene, og i dag har jeg ingen pf. Det jeg har fortalt om, var min vei ut av det. Hva som er andres veier, er kanskje andre ting. Men poenget er at det finnes veier ut av det, og at det er helt sant at pf er noe en kan vokse av seg.

Ting som dog kan komplisere bildet for min del, er at jeg i tillegg har bipolar lidelse. Og til tider kan jeg selv i dag bli usikker på hvem jeg er. Dette pga de ekstreme skiftene i "personlighet" ettersom sykdommen svinger. Men jeg har lært meg at alt jo er "meg". Jeg er en HEL person, men den jeg er i eutyme faser er den virkelige meg. (Vanskelig å forstå seg helt på enda, kjenner jeg). 

Medisiner er i alle fall tingen for å kunne være eutym og normal som alle andre. Og om jeg til tider kan bli litt usikker på hvem jeg er, så kan jeg i alle fall vite med sikkerhet hvem jeg ønsker å være. Og det er hun som tar medisinene sine sånn at hun kan leve et best mulig liv med seg selv og sine kjære! (Takk for påminnelse for ikke så lenge siden, @ISW💕) Noen ganger trenger jeg å bli minnet om det hvis jeg har vært dårlig en stund.

Terapi er nok viktigst når det gjelder å bli bedre fra pf, selv om medisiner kan hjelpe der også. 

[Glitter]

Takk for fin deling @Visma  Så godt at du har det bedre. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Visma skrev:

Personlighet er interessant. Hvorfor og hvordan er vi blitt som vi er? Vi er et resultat av medfødte egenskaper og sårbarheter, oppvekstvilkår, og også fri vilje tror jeg.

Av en eller annen grunn fikk jeg litt lyst til å fortelle om hvorfor jeg i sin tid fikk diagnosen engstelig/unnvikende pf. Og hvis noe av det jeg skriver kan gi håp til andre som har det, er jo det bare fint.

Som så mange andre med pf hadde jeg også en vanskelig og krevende oppvekst. Jeg fikk mye kritikk og spydigheter av foreldrene mine, og de bekreftet meg vel så og si aldri. Jeg ble også i tillegg mobbet på skolen fra 1.-9. klasse. Da jeg begynte på vgs var jeg et emosjonelt vrak og hadde null tro på meg selv. Jeg led hver dag under at jeg følte meg underlegen alle andre. Jeg var et undermenneske, jeg følte meg som ingenting, og trodde oppriktig på at jeg var et null. På det verste trodde jeg at jeg krenket folk bare ved å vise meg utendørs, så hver gang jeg måtte utendørs var jeg fyllt av skam. Jeg hadde veldig angst for alt mulig, spesielt sosialangst. Jeg følte meg aldri god nok eller verdig nok til å være med andre fordi jeg ved mitt vesen tenkte at jeg plaget folk, selv om jeg satt musestille og ikke sa et ord. Jeg var styggere, dummere og hadde absolutt ingenting klokt å si. Alle andre var mye bedre enn meg på alle områder. Jeg identifiserte meg som "dritten under skoen" og snakket meg selv konstant ned, og jeg trodde at ingen var interessert i å bli kjent med meg. Snakket noen til meg trodde jeg de gjorde det av veldedighet.

Dette var helt ekstremt, og jeg måtte til slutt begynne hos skolepsykologen. Og siden dette var så ekstremt, fikk jeg diagnosen personlighetsforstyrrelse, engstelig/unnvikende type.

Omtrent på denne tiden fikk jeg dessverre også utbrudd av bipolar lidelse. Depresjoner hadde jeg allerede opplevd, men så fikk jeg plutselig hypomani/mani hvor jeg ble helt gal. Den stille, forsiktige, sjenerte jenta som aldri gjorde noe vesen ut av seg ble plutselig veldig selvsikker og vill, men det er jo en annen historie. 😅

Det hjalp å gå til skolepsykologen, og etterhvert fikk jeg også et par gode venninner i klassen som jeg har den dag i dag. Bekreftelser fikk jeg gjennom at jeg etterhvert forstod at de faktisk likte å være sammen med meg, og sammen med ganske greie karakterer i skolefagene fikk jeg etterhvert litt tro på at jeg kanskje ikke var så ille likevel. Etter vgs traff jeg han som skulle bli mannen min, og det å treffe han fikk meg også til å få mer tro på meg selv. Tenk at det faktisk var noen som syntes at jeg var pen og søt og snill, og som også ville være kjæresten min!  

Det var først da vi fikk barn og jeg måtte stille mye opp for dem som forelder med alt det innebærer, at ting begynte å falle enda mer på plass i personligheten min. Jeg følte meg, og ble, sterkere fordi jeg måtte!

Jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og selvtillit, men nå er det bare periodevis og ikke kronisk. Jeg er fremdeles litt avhengig av bekreftelser og forsikringer, men ikke på langt nær i den grad det en gang var! 

Ting ble heldigvis bedre med årene, og i dag har jeg ingen pf. Det jeg har fortalt om, var min vei ut av det. Hva som er andres veier, er kanskje andre ting. Men poenget er at det finnes veier ut av det, og at det er helt sant at pf er noe en kan vokse av seg.

Ting som dog kan komplisere bildet for min del, er at jeg i tillegg har bipolar lidelse. Og til tider kan jeg selv i dag bli usikker på hvem jeg er. Dette pga de ekstreme skiftene i "personlighet" ettersom sykdommen svinger. Men jeg har lært meg at alt jo er "meg". Jeg er en HEL person, men den jeg er i eutyme faser er den virkelige meg. (Vanskelig å forstå seg helt på enda, kjenner jeg). 

Medisiner er i alle fall tingen for å kunne være eutym og normal som alle andre. Og om jeg til tider kan bli litt usikker på hvem jeg er, så kan jeg i alle fall vite med sikkerhet hvem jeg ønsker å være. Og det er hun som tar medisinene sine sånn at hun kan leve et best mulig liv med seg selv og sine kjære! (Takk for påminnelse for ikke så lenge siden, @ISW💕) Noen ganger trenger jeg å bli minnet om det hvis jeg har vært dårlig en stund.

Terapi er nok viktigst når det gjelder å bli bedre fra pf, selv om medisiner kan hjelpe der også. 

Bra jobba 👍 jeg har mistet ganske mye håp om videre bedring de siste dagene, men jeg har det langt bedre idag enn for ti år siden, jeg fungerer meget bra i jobb, så jeg skal ikke klage. 

Anonymkode: 677d9...aeb