Gå til innhold

Enda en dag der man kun ligger i sengen...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

1 minutt siden, frosken skrev:

Psykisk syke mennesker må også ta seg sammen, - akkurat som alle andre må det i forhold til små eller store ting. Det  betyr ikke at de blir friske av å ta seg sammen. 

Dersom man har det veldig dårlig, så gjelder det å vite hva som er viktig å prioritere for å på sikt få det bedre. Å stå opp hver dag - til tross for massiv mostand og opplevelse av meningsløshet - kan være noe som står på toppen av prioriteringslista. 

Det virker så enkelt når det blir sagt, og fører til at syke mennesker føler seg fullstendig mislykket fordi de greier ikke nettopp dette. Når alt flyter bort og alle tanker svømmer i intet så er det umulig "å ta seg sammen".  Av en eller annen grunn er jeg frisk og oppegående i dag, men det takker jeg ikke psykiatrien for med sine nedlatende holdninger og beskjeder om å ta seg sammen.  Det er mange der som burde ta seg skikkelig sammen før de kjefter på pasienter og snakker til dem som hjernedøde tingester uten følelser.

Jeg har psykisk syke i nærmeste familie og jeg vet av erfaring hva familie og venner betyr i slik situasjon.  Det er ikke alle som er så heldige.  Den som hjalp meg mest var min gamle mor som forsto situasjonen uten at jeg noen sinne fortalte henne hvordan det sto til.  Hun fikk aldri vite at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling.  Mors innsikt og omsorg for sine barn slår sjelden feil.  Det er ikke alle som har en mor.

Anonymkode: 2288c...e90

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker så enkelt når det blir sagt, og fører til at syke mennesker føler seg fullstendig mislykket fordi de greier ikke nettopp dette. Når alt flyter bort og alle tanker svømmer i intet så er det umulig "å ta seg sammen".  Av en eller annen grunn er jeg frisk og oppegående i dag, men det takker jeg ikke psykiatrien for med sine nedlatende holdninger og beskjeder om å ta seg sammen.  Det er mange der som burde ta seg skikkelig sammen før de kjefter på pasienter og snakker til dem som hjernedøde tingester uten følelser.

Jeg har psykisk syke i nærmeste familie og jeg vet av erfaring hva familie og venner betyr i slik situasjon.  Det er ikke alle som er så heldige.  Den som hjalp meg mest var min gamle mor som forsto situasjonen uten at jeg noen sinne fortalte henne hvordan det sto til.  Hun fikk aldri vite at jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling.  Mors innsikt og omsorg for sine barn slår sjelden feil.  Det er ikke alle som har en mor.

Anonymkode: 2288c...e90

"Å ta seg sammen" kan bety ulike ting. Det jeg snakker om er å ta seg sammen til å gjøre helt bestemte ting, - ting som vil fremme bedring på sikt. Jeg snakker ikke om å kunne ta seg sammen til å leve fullt ut som om man var frisk. 

For mange vil det være til hjelp å vite hva som er viktigst å gjennomføre akkurat nå, - og så akseptere at det er mange ting de ikke klarer i nåværende situasjon. For de aller fleste, vil det være mulig - og viktig - å velge noe annet enn å bli i sengen hele dagen dag etter dag. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, frosken skrev:

Psykisk syke mennesker må også ta seg sammen, - akkurat som alle andre må det i forhold til små eller store ting. Det  betyr ikke at de blir friske av å ta seg sammen. 

Dersom man har det veldig dårlig, så gjelder det å vite hva som er viktig å prioritere for å på sikt få det bedre. Å stå opp hver dag - til tross for massiv mostand og opplevelse av meningsløshet - kan være noe som står på toppen av prioriteringslista. 

Er helt enig i dette, selv om jeg ofte ikke greier å ta meg sammen selv 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, emilie321 skrev:

Er helt enig i dette, selv om jeg ofte ikke greier å ta meg sammen selv 

 

 

Alle har tøffe dager. Jeg har en herlig familie og har godt med venner, men alikavel kommer det enkelte dager der jeg ikke har lyst til noen ting, ikke en gang gå på jobb. Har noe økonomiske problemer, henger litt igjen gjeld igjen fra forrige samboerskap som ødelegger litt.

 Da må jeg ta meg sammen å gjøre faktisk det jeg absolutt ikke vil! Jeg blir litt sint og får en slags likegyldighet som gjør at jeg ikke gir opp. Det blir bedre etterpå. Det å føle at man har prestert til noe er en god følelse. Hvis man har en kjip dag, vil det å gå/løpe i skogen (for min del) være det som skal til for at dagen blir bedre. 

Det nytter rett og slett ikke å syntes synd i seg selv. Det hjelper desverre lite å legge seg til. Gjør noe som ikke frister, legg om humøret og tenk positivt! Prøv. Hvis du er slik hver dag vil jeg råde deg til en tur til legen og fortelle hele sannheten. 

Lykke til! 

Endret av S87s
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, frosken skrev:

Psykisk syke mennesker må også ta seg sammen, - akkurat som alle andre må det i forhold til små eller store ting. Det  betyr ikke at de blir friske av å ta seg sammen

Hvis ikke man blir frisk av å stå opp og holde seg våken og oppe, hva er da vitsen?

Anonymkode: cc44c...fad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan velge å stå opp eller la være, du har et valg. Selv om man er psykisk syk så er det mange valg man må ta på lik linje med de som er friske. Det er ikke enkelt, men det må gjøres. 

Jeg har det som deg stortsett alle dagene at jeg aller helst vil holde senga og ikke har lyst til å gjøre noe, men jeg velger å stå opp hver morgen, spise frokost og stelle meg for jeg vet det er bra for meg selv om det ikke føles sånn. Har ingen tiltakslyst og motivasjon, altså ingen "drivkraft" til å gjøre de daglige gjøremål. Der igjen så velger jeg for eksempel å vaske og brette klær selv om det kan ta hele dagen eller to dager. Velger også å være litt sosial selv om det ikke er alltid jeg har lys til det. 

For meg så tror jeg det viktigste for å ikke bli enda dårligere er å ha rutiner på søvn, mat, hygiene, sosialt samvær og mosjon selv om det er kjempe tung. Nå er jeg så heldig at jeg har barn, familie og venner som er der for meg og "passer" på meg. Jeg har ikke klart å arbeidet på ca. 4 år, har nok med å klare å få hverdagen til å gå rundt.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det virker veldig enkelt, ikke sant.  Sannheten er at noen blir så syke at de ikke greier det.  Å si til psykisk syke mennesker at det er bare å ta seg sammen er ikke særlig lurt eller respektfullt.

Anonymkode: 2288c...e90

Jeg snakker ikke om de andre psykisk syke - jeg snakker også om meg selv. Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk avdeling ved sykehuset og tilbragte mye tid i sengen, men hvorfor tror du da at personalet tvang meg ut av sengen og i aktivitet? Ut på tur, ut i miljøet, med på aktiviteter og oppfordret meg til å tilbringe minst mulig tid i sengen. Fordi de vet at det er det som hjelper mot depresjon. Der og da synes jeg det var et helvetes mas og et forferdelig ork, men jeg ser jo hvor verdifullt det er å få det dyttet i ryggen nå.

Om man selv ikke klarer å gjøre det dyttet i ryggen selv, kan man kanskje gjøre små avtaler med andre om man har et nettverk rundt seg av familie eller venner. Om ikke man har et slikt nettverk, finnes det Røde Kors sin besøkstjeneste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg snakker ikke om de andre psykisk syke - jeg snakker også om meg selv. Jeg har selv vært innlagt på psykiatrisk avdeling ved sykehuset og tilbragte mye tid i sengen, men hvorfor tror du da at personalet tvang meg ut av sengen og i aktivitet? Ut på tur, ut i miljøet, med på aktiviteter og oppfordret meg til å tilbringe minst mulig tid i sengen. Fordi de vet at det er det som hjelper mot depresjon. Der og da synes jeg det var et helvetes mas og et forferdelig ork, men jeg ser jo hvor verdifullt det er å få det dyttet i ryggen nå.

Om man selv ikke klarer å gjøre det dyttet i ryggen selv, kan man kanskje gjøre små avtaler med andre om man har et nettverk rundt seg av familie eller venner. Om ikke man har et slikt nettverk, finnes det Røde Kors sin besøkstjeneste.

Skjønner bare ikke hva som er vitsen. Hvorfor kan man ikke bare ligge? Før eller siden går det jo over og man får lyst til å stå opp igjen.

Når du har feber og føler deg slapp og uggen blir det feil om noen da skulle tvinge deg til å stå opp og ut på tur! Når feberen er borte derimot, før man lyst til å stå opp av seg selv og ta fatt på livet igjen. Når man er skikkelig dårlig, enten det er psykisk eller fysisk, kan senga være det lureste og beste stedet å oppholde seg inntil man blir bedre! 

Anonymkode: cc44c...fad

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, emilie321 skrev:

Er helt enig i dette, selv om jeg ofte ikke greier å ta meg sammen selv 

 

 

Jeg har også blitt værende i sengen et par dager de siste 3-4 årene av psykiske årsaker, men min konklusjon er at det gjør min egen situasjon verre. Jeg får meg ikke selv fremover på den måten og derfor forsøker jeg å unngå det. Jeg føler jeg graver meg ned i min egen elendighet ved å skulle ligge i sengen og gruble - og det kommer det ikke noe godt ut av. Da er faktisk alternativet bedre selv om det også er vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner bare ikke hva som er vitsen. Hvorfor kan man ikke bare ligge? Før eller siden går det jo over og man får lyst til å stå opp igjen.

Når du har feber og føler deg slapp og uggen blir det feil om noen da skulle tvinge deg til å stå opp og ut på tur! Når feberen er borte derimot, før man lyst til å stå opp av seg selv og ta fatt på livet igjen. Når man er skikkelig dårlig, enten det er psykisk eller fysisk, kan senga være det lureste og beste stedet å oppholde seg inntil man blir bedre! 

Anonymkode: cc44c...fad

Jeg er ikke helt enig i dette. Når jeg har kommet meg ut av de tyngste depresjonene så har det vært viktig å skille på dag og natt. Jeg kan være liggende hele dagen, men jeg tvinger meg ut i stua på sofaen. Det hender at jeg "legger meg ned" i noen dager, men jeg vet også for å kunne bli bedre fortere så må jeg bevege på meg. Hele kroppen går bare i dvale hvis jeg lar depresjonen styre meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, frosken skrev:

"Å ta seg sammen" kan bety ulike ting. Det jeg snakker om er å ta seg sammen til å gjøre helt bestemte ting, - ting som vil fremme bedring på sikt. Jeg snakker ikke om å kunne ta seg sammen til å leve fullt ut som om man var frisk. 

For mange vil det være til hjelp å vite hva som er viktigst å gjennomføre akkurat nå, - og så akseptere at det er mange ting de ikke klarer i nåværende situasjon. For de aller fleste, vil det være mulig - og viktig - å velge noe annet enn å bli i sengen hele dagen dag etter dag. 

Når en psykolog er lei av det jeg snakker om, og sier at nå må jeg ta meg sammen og komme ut av tilstanden jeg er i så er noe galt.  Jeg hadde gått til henne i årevis, men jeg gikk aldri til henne mer.  Når en psykiater ikke respekterer mine ønsker og skriver feil i journalen for å glorifisere seg selv så er noe galt.  Ingen tror på meg så det nytter ikke å si noen ting.

Jeg ville ikke vært der jeg er nå hvis ikke jeg hadde "tatt meg sammen", men å få meg til å tro hele tiden at jeg kunne stå opp alle dager hvis jeg bare ville får meg til å frese.  Jeg var heldig som ikke var sånn i lange perioder og kunne bruke de gode periodene til å bygge meg opp.  Tilfellet var at jeg greide det ikke før jeg kuttet ut medisiner, psykologer, psykiatere etc.  Da begynte ting å gå oppover.  Jeg forteller om min erfaring og ikke andres.

Jeg er lei av å høre at hvis jeg gjør slik og sånn så blir alt så bra.  Jeg vet best hva jeg kan og ikke kan og de dagene jeg lå i sengen alene da kunne jeg ikke stå på beina med unntak av at jeg kom meg på do, men jeg var utslitt etterpå og var ikke så ofte fordi jeg drakk ingenting.

Jeg har ofte fått høre fra de som kjenner meg godt at jeg viste utrolig styrke da jeg reiste meg opp og ikke minst reiste meg mot de som behandlet meg feil.  Jeg hadde ikke greid det uten mine nærmeste selv om de ikke vet helt hva jeg gikk igjennom.  Det å ha besøksvenner fra Røde kors eller andre organisasjoner er ikke det samme.

Anonymkode: 2288c...e90

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har også blitt værende i sengen et par dager de siste 3-4 årene av psykiske årsaker, men min konklusjon er at det gjør min egen situasjon verre. Jeg får meg ikke selv fremover på den måten og derfor forsøker jeg å unngå det. Jeg føler jeg graver meg ned i min egen elendighet ved å skulle ligge i sengen og gruble - og det kommer det ikke noe godt ut av. Da er faktisk alternativet bedre selv om det også er vondt.

Jeg skrev det litt dumt for jeg blir sjelden liggende i senga, men sliter med ting som å komme meg i dusjen, ta oppvasken, rydde o.l.  Jeg synes det er vanskelig å hele tiden sparke seg bak for å komme igang. Det gjelder også ting som normalt er lystbetont. Når kroppen er blytung og hode fraværende så sliter iallefall jeg med å gjøre ting.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg skrev det litt dumt for jeg blir sjelden liggende i senga, men sliter med ting som å komme meg i dusjen, ta oppvasken, rydde o.l.  Jeg synes det er vanskelig å hele tiden sparke seg bak for å komme igang. Det gjelder også ting som normalt er lystbetont. Når kroppen er blytung og hode fraværende så sliter iallefall jeg med å gjøre ting.

 

Men må det være de store tingene man trenger å gjøre når energien ikke er på plass? Det kan være å gi dagen mening med å gjøre mindre ting som å lese en bok, lese noen nyheter, se på TV, gjøre noe håndarbeid, skrive på et eller annet (f.eks. sortere tanker i sitt eget hode gjennom en dagbok), snakke eller chatte med noen, surfe på nettet osv.

Apropos det å skrive ned og sortere tanker, kan i seg være positivt og helsefremmende. Jeg har i hvert fall fått mye hjelp av å sette ord på tanker og følelser og få de sortert i en dagbok. Rett og slett rydde opp i hodet og få de ut av systemet. Jeg har skrevet ganske jevnlig dagbok siden 1997 i og den reddet meg trolig gjennom vanskelige ungdomsår da jeg ikke hadde noen å snakke med, dvs. dagbok som mer forteller om tanker og følelser jeg har inni meg enn å si noe om hva som skjer i det daglige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner bare ikke hva som er vitsen. Hvorfor kan man ikke bare ligge? Før eller siden går det jo over og man får lyst til å stå opp igjen.

Når du har feber og føler deg slapp og uggen blir det feil om noen da skulle tvinge deg til å stå opp og ut på tur! Når feberen er borte derimot, før man lyst til å stå opp av seg selv og ta fatt på livet igjen. Når man er skikkelig dårlig, enten det er psykisk eller fysisk, kan senga være det lureste og beste stedet å oppholde seg inntil man blir bedre! 

Anonymkode: cc44c...fad

Tja, det kan føles slik fordi det er mest behagelig, men jeg tror det kan forkorte sykdomsperioden om du gjør tiltak selv for å forkorte den. F.eks. om du har feber, tar du febernedsettende og om du har smerter tar du i mange tilfeller smertestillende for å ha et håp om å fungere best mulig. Du ligger ofte ikke bare og venter på at det skal gå over av seg selv. Men så klart, noen ganger er du så psykisk dårlig at du rett og slett ikke klarer annet, men om disse periodene strekker seg over flere dager (og i hvert fall uker eller måneder) i strekk bør noen varsellamper blinke.

Det man bør sørge for er basale behov som normal døgnrytme og få i seg næringsrike måltider. Det finnes mange enkle og næringsrike tilbud i butikkene nå om dagen som er enkle og tilberede om man ikke har energi til å bruke mye tid på kjøkkenet.

Når man tilbringer for mye tid i sengen, er det lett for å sove på dagtid og dermed få dårligere nattesøvn. Det er et basalt behov som jeg selv ikke har vært flink til, men jeg har gjort grep nå de to siste ukene på døgnrytme og ser at det har en positiv innvirkning på min psykiske helse totalt sett. Jeg har fått det bedre på flere områder når jeg har begynt å sove hver natt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

18 timer siden, kupton skrev:

Å stå opp eller ligge er et valg om en ikke er lam eller dødssyk.

Nei det er ikke sant, jeg lå i sofaen et år og jeg var ikke lam men trodde selv jeg var dødssyk. Det føltes sånn ut, og jeg klarte ingenting i den perioden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, stjernestøv skrev:

Nei det er ikke sant, jeg lå i sofaen et år og jeg var ikke lam men trodde selv jeg var dødssyk. Det føltes sånn ut, og jeg klarte ingenting i den perioden. 

Du trodde at du ikke klarte noe. Hva om det hadde blitt brann? Hadde du brent inne da om du var hjemme alene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, kupton skrev:

Du trodde at du ikke klarte noe. Hva om det hadde blitt brann? Hadde du brent inne da om du var hjemme alene?

Hadde nok gått ut om det ble brann, men seriøst så måtte jeg støtte meg til vegger og bord og stoler, jeg krabbet opp trappene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, kupton skrev:

Du trodde at du ikke klarte noe. Hva om det hadde blitt brann? Hadde du brent inne da om du var hjemme alene?

Dette er noe vanvittig å si.  Tror du en kreftsyk hadde brent inne?  Hadde du forventet av en kreftsyk at hun sto opp hver dag fordi hun ikke var lam?  Dette viser hvor kort psykiatrien er kommet i forståelse av psykiske sykdommer.  Spesialistene har ikke vært der selv, men mener at de vet mer enn pasientene om hvordan de føler og tenker.

Anonymkode: 2288c...e90

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er noe vanvittig å si.  Tror du en kreftsyk hadde brent inne?  Hadde du forventet av en kreftsyk at hun sto opp hver dag fordi hun ikke var lam?  Dette viser hvor kort psykiatrien er kommet i forståelse av psykiske sykdommer.  Spesialistene har ikke vært der selv, men mener at de vet mer enn pasientene om hvordan de føler og tenker.

Anonymkode: 2288c...e90

Ja litt enig i dette. At jeg ikke klarte noe var ikke noe jeg trodde, det var et faktum. Og mine omgivelser fortvilte, spiste ikke heller på den tiden og var veldig svak og tynn. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, frosken skrev:

"Å ta seg sammen" kan bety ulike ting. Det jeg snakker om er å ta seg sammen til å gjøre helt bestemte ting, - ting som vil fremme bedring på sikt. Jeg snakker ikke om å kunne ta seg sammen til å leve fullt ut som om man var frisk. 

For mange vil det være til hjelp å vite hva som er viktigst å gjennomføre akkurat nå, - og så akseptere at det er mange ting de ikke klarer i nåværende situasjon. For de aller fleste, vil det være mulig - og viktig - å velge noe annet enn å bli i sengen hele dagen dag etter dag. 

Det er ikke alle som klarer, jeg har selv vært der. Nå klarer jeg mer, men noen ganger hender det at personer er så dårlige at de ikke klarer noe. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...