Øke lamictal på egen hånd

[AnonymBruker]

Det var ingen av mine kolleger som unnet meg å bli fritatt fra vaktene. Ingen andre i RL ville dele denne gleden med meg heller. Så det var kanskje feil av meg å be om fritak? Jeg burde stilt opp og ikke sviktet?

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Om leiligheten er liten, foreslår jeg ørepropper om du eller han ønsker å være for dere selv og ikke bli forstyrret. Du kan jo selv velge å ha lyd i de eller ikke, men da trenger du i det minste å ikke reagere like spontant på tiltale med en god unnskyldning i bakhånd med at du ikke hørte. Fin måte å få være i fred på...

PS: Jeg har tro på de aller fleste inntil det motsatte er bevist

Jeg har vel egentlig bevist det motsatte. Har full forståelse for at min behandler og andre har mistet troen på meg. 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

Det går iallefall bedre med meg, og nå skal jeg ikke begynne å grave meg ned igjen.

Takk Eva S, for at du ikke har mistet troen på meg. Du er nok den eneste her inne som fortsatt har litt tro på meg, og jeg setter stor pris på denne støtten. 

Anonymkode: c8be4...de9

[kupton]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

nå skal jeg ikke begynne å grave meg ned igjen

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er nok den eneste her inne som fortsatt har litt tro på meg

Se på de to i sammenheng

[AnonymBruker]

3 minutter siden, kupton skrev:

 

Se på de to i sammenheng

Jeg ser den. Men det går helt fint. Det jeg tenker er at jeg må bevise for alle som ikke tror på meg at jeg mener det. 

Anonymkode: c8be4...de9

[Gjest Fastnick]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser den. Men det går helt fint. Det jeg tenker er at jeg må bevise for alle som ikke tror på meg at jeg mener det. 

Anonymkode: c8be4...de9

Jeg tror ikke at du trenger å bevise noe for noen her i alle fall, for vi kjenner deg jo ikke. Men lykke til i alle fall! Fortsette å jobbe, så vil det nok gå bedre og bedre!

Endret 4. april 2020 av Fastnick

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Fastnick skrev:

Jeg tror ikke at du trenger å bevise noe for noen her i alle fall, for vi kjenner deg jo ikke. Men lykke til i alle fall! Fortsette å jobbe, så vil det nok gå bedre og bedre!

I will and I do.

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Fastnick skrev:

Jeg tror ikke at du trenger å bevise noe for noen her i alle fall, for vi kjenner deg jo ikke. Men lykke til i alle fall! Fortsette å jobbe, så vil det nok gå bedre og bedre!

Noen ting går det faktisk bedre på også, fordi jeg er flink og jobber med det. Jeg bruker det jeg lærte i terapien til å bl a korrigere/snakke til meg selv. Men dette er ikke nyttig for dere å vite. Poenget er at jeg gjør det for meg selv. Men at jeg har behov for støtte er jeg ærlig på. Jeg har det ikke så lett, og jeg har ingen støtte i RL - derfor betydde den støtte jeg hadde her inne mye for meg. Jeg snakker ikke med noen i RL om livet mitt. Ingen vet hvor tøft jeg har det.  Jeg vil ikke være til noens byrde.

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

44 minutter siden, kupton skrev:

 

Se på de to i sammenheng

Hva mente du egentlig med denne? Graver jeg meg ned nå? Jeg er ikke negativ nå, jeg bare spør? 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

Jeg gjør nå så godt jeg kan. Mer enn det er jeg ikke i stand til. Hvis ikke det er godtnok, er jeg ikke verdt å bruke mer tid på, verken her eller i behandling. Da tillater jeg ikke at noe bruker mer tid på meg.

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør nå så godt jeg kan. Mer enn det er jeg ikke i stand til. Hvis ikke det er godtnok, er jeg ikke verdt å bruke mer tid på, verken her eller i behandling. Da tillater jeg ikke at noe bruker mer tid på meg.

Anonymkode: c8be4...de9

Det er kun du som definerer din verdi. 

Anonymkode: 6234c...cf9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er kun du som definerer din verdi. 

Anonymkode: 6234c...cf9

Joda, men da er det jo ikke mer noen kan gjøre for meg? Eller tenker jeg helt feil da? 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Joda, men da er det jo ikke mer noen kan gjøre for meg? Eller tenker jeg helt feil da? 

Anonymkode: c8be4...de9

Hva vil du andre skal gjøre for deg? 

Anonymkode: 6234c...cf9

[AnonymBruker]

I første klasse på barneskolen brakk jeg fingeren på trampoline, men jeg viste ingen den fysiske smerten. Fortalte det bare til min mor da jeg kom hjem. Jeg skammet meg og ville ikke være til bry for noen. 

I 3.klasse klippet jeg av meg tuppen på fingeren med saks. Heller ikke da viste jeg noen min smerte, og jeg ville skjule det - men jeg måtte fortelle det fordi jeg blødde sånn, og det klarte jeg ikke å skjule. Også da skammet jeg meg og følte jeg meg til bry. 

På jobben i går sparket jeg tåa borti noe. Jeg skrek inni meg, ville ikke vise noen min smerte. Bare bet tennene sammen og stålsette meg. 

Jeg har uttallige eksempler. Jeg hater å værr til bry for andre. 

At jeg klarte å snakke med sjefen om å bli fritatt for døgnvakter var kjempevanskelig for meg. Jeg var ærlig om mine to diagnoser til hen. Å vise følelser og «være til bry» var svært vanskelig for meg også i dette tilfellet. Er det  rart jeg da var stolt av meg selv og ville dele dette med andre, og ikke minst lettet over at jeg slipper å grue meg til noe jeg vet ville blitt svært tøft for meg?

Jeg tåler ikke å jobbe døgnet rundt og være oppe eller jobbe på natt, og jeg kan ikke noe for det. Skulle gjerne tålt det. Fortsatt gruer jeg meg til å møte kolleger som ikke vet dette enda, jeg er redd for deres reaksjoner (mer vil jeg ikke utdype rundt det). Har jo allerede fått noen reaksjoner på det og begynner å lure på om det var feil av meg å be om fritak. 

Jeg synes jeg jobber veldig bra, men ingen ser det. greit nok, det er jo for min egen del jeg jobber med ting. Og for å endre adferd i behandlingen. Men jeg trengte bare som sagt støtte fordi livet er veldig tøft på andre områder i tillegg til jobben med meg selv. 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I første klasse på barneskolen brakk jeg fingeren på trampoline, men jeg viste ingen den fysiske smerten. Fortalte det bare til min mor da jeg kom hjem. Jeg skammet meg og ville ikke være til bry for noen. 

I 3.klasse klippet jeg av meg tuppen på fingeren med saks. Heller ikke da viste jeg noen min smerte, og jeg ville skjule det - men jeg måtte fortelle det fordi jeg blødde sånn, og det klarte jeg ikke å skjule. Også da skammet jeg meg og følte jeg meg til bry. 

På jobben i går sparket jeg tåa borti noe. Jeg skrek inni meg, ville ikke vise noen min smerte. Bare bet tennene sammen og stålsette meg. 

Jeg har uttallige eksempler. Jeg hater å værr til bry for andre. 

At jeg klarte å snakke med sjefen om å bli fritatt for døgnvakter var kjempevanskelig for meg. Jeg var ærlig om mine to diagnoser til hen. Å vise følelser og «være til bry» var svært vanskelig for meg også i dette tilfellet. Er det  rart jeg da var stolt av meg selv og ville dele dette med andre, og ikke minst lettet over at jeg slipper å grue meg til noe jeg vet ville blitt svært tøft for meg?

Jeg tåler ikke å jobbe døgnet rundt og være oppe eller jobbe på natt, og jeg kan ikke noe for det. Skulle gjerne tålt det. Fortsatt gruer jeg meg til å møte kolleger som ikke vet dette enda, jeg er redd for deres reaksjoner (mer vil jeg ikke utdype rundt det). Har jo allerede fått noen reaksjoner på det og begynner å lure på om det var feil av meg å be om fritak. 

Jeg synes jeg jobber veldig bra, men ingen ser det. greit nok, det er jo for min egen del jeg jobber med ting. Og for å endre adferd i behandlingen. Men jeg trengte bare som sagt støtte fordi livet er veldig tøft på andre områder i tillegg til jobben med meg selv. 

Anonymkode: c8be4...de9

Men det er sikkert ikke meningen at jeg skal være avhengig av andres støtte heller? Jeg skal vel klare meg helt på egen hånd og være helt uavhengig andre? 

Å få høre min behandlers ord at det ikke er mer håp for meg er noe av det tøffeste noen har sagt til meg. Da raste min verden sammen, og jeg var på vei til å bli deprimert. Det var så vomdt at dere aner ikke. Mine følelser om hvilket dårlig menneske jeg er ble veldig klare. Men jeg klarte å komme meg opp igjen. Jeg jobbet hardt og klamrer meg til et håp om at det kanskje er litt håp for meg likevel nå som jeg gjør mitt beste. Jeg vet jo også at jeg ikke klarer å gjøre det bedre. Og hvis det ikke er bra nok er det jo ikke mer håp for meg? Men kanskje jeg bare skal innse det, at det ikke er mer håp for meg? Er det sånn? 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

Takk for korreksjonene. Satte stor pris på dem. 

Anonymkode: c8be4...de9

[AnonymBruker]

Du fortjener å bli møtt med støtte og forståelse. Det har du også fått her, mange ganger. Problemet er at det aldri vil bli nok, om du selv ikke synes du er verdifull eller god nok. Det er der du må jobbe. Ikke streve så voldsomt med å bevise for andre at du er verdig, men å tro på det selv. 

Anonymkode: 6234c...cf9

[Gjest Fastnick]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det  rart jeg da var stolt av meg selv og ville dele dette med andre

Skjønner ikke helt hva du mener, men er det svaret mitt du reagerte på? 

[frosken]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er sikkert ikke meningen at jeg skal være avhengig av andres støtte heller? Jeg skal vel klare meg helt på egen hånd og være helt uavhengig andre? 

Å få høre min behandlers ord at det ikke er mer håp for meg er noe av det tøffeste noen har sagt til meg. Da raste min verden sammen, og jeg var på vei til å bli deprimert. Det var så vomdt at dere aner ikke. Mine følelser om hvilket dårlig menneske jeg er ble veldig klare. Men jeg klarte å komme meg opp igjen. Jeg jobbet hardt og klamrer meg til et håp om at det kanskje er litt håp for meg likevel nå som jeg gjør mitt beste. Jeg vet jo også at jeg ikke klarer å gjøre det bedre. Og hvis det ikke er bra nok er det jo ikke mer håp for meg? Men kanskje jeg bare skal innse det, at det ikke er mer håp for meg? Er det sånn? 

Anonymkode: c8be4...de9

Du bør sannsynligvis stoppe denne tråden snart nå, hvis ikke risikerer du  å grave deg ned - og det var jo ikke hensikten din da du skrev den første kommentaren. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Fastnick skrev:

Skjønner ikke helt hva du mener, men er det svaret mitt du reagerte på? 

Jeg har ikke reagert på noens svar  

Anonymkode: c8be4...de9