Gå til innhold

kupton, spørsmål om kjæresteforhold


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
2 timer siden, Gammel_doler skrev:

Kjenner flere med Aspergers som har mange og gode venner, en god jobb og bor sammen med kjæreste/ektefelle. 

Nå svarte jeg bare på hva jeg la i det å være normalt fungerende akkurat her da...

Men nei, trodde ikke at folk med Asberger kunne leve så normalt på alle de planene der. Da ville jeg heller kalt det personer med mulige autistiske trekk enn å gi en så drøy diagnose. Vil gå så langt som å si at diagnostiseringen her har blitt misbrukt. Har generelt et inntrykk av at det lett blir det i dag.

De du kjenner med Asberger. Hva er det som har gjort at de har fått denne alvorlige diagnosen på tross av at de tilsynelatende fungerer så godt?

 

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå går jeg ikke i terapi lengere og de hadde ikke noe svar til meg om hvordan jeg skal endre det. Det de hjalp meg med var å forstå at det sannsynligvis kommer av mine diagnoser. Jeg har slitt med denne type problematikk hele livet så det er vanskelig å endre min personlighet og min høye grad av "motvilje" til å slippe noen inn på meg. Dette gjelder dessverre på flere områder - jeg har også vanskelig for å slippe mine venner inn på meg, så det er ingen som virkelig kjenner meg - de kjenner kun til deler av meg, de tingene jeg ikke klarer å skjule eller det bildet av meg jeg så hardt prøver å vise frem (ikke vise sårbarhet og sorger). 

Anonymkode: 553d0...7b3

Om du har fulgt med på sidelinjen, så har du kanskje lest mine kommentarer og sett at også jeg har helt like erfaringer. Altså du er helt lik jeg var i hele ungdommen og voksne liv fram til jeg var 36/37 år. Trodde aldri i livet jeg skulle komme dit jeg er i dag.

For min del skyldest det nok ekstremt lav selvfølelse/mindreverdighetskomplekser, sjenanse, sosial fobi, sosialt unnvikende/engstelig pf, spiseforstyrrelser, mobbing i barndommen. 
 

Men sånn generelt sett så, kan der virke som du og jeg er nokså like, selv om vi kanskje er på ulike stadier i livet. Er du 30+ eller minus? 40+ eller minus? Kom gjerne med spørsmål om du ønsker, siden jeg nå på en måte har klart å bekjempe engstelsen, så har jeg kanskje noen gode råd på lager eller erfaringer å dele. Kan prøve å svare så sant jeg klarer å holde anonymiteten noenlunde i sjakk;)

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er syke og hvem er friske. Kanskje de friske er syke og de syke og friske. Alt er mulig.

Anonymkode: 79620...cea

Joda. Er nok absolutt en viss sannhet i dette;)

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er den "stereotypiske personen" med unnvikende pf. Den som så sårt ønsker nærere relasjoner, men som ikke får det til.

Har vært slik helt siden jeg var barn og er nå i 30-årene. Det er en personlig sorg, i den grad at det ødelegger livskvaliteten og fører til depresjoner og angst - så jeg hadde gjort mye for å klare å endre meg selv.

Anonymkode: 553d0...7b3

Å leste nå at du er 30+. Ja dette er en spesielt vanskelig alder ift å være mer eller mindre ufrivillig i denne situasjonen som beskrevet. Ligger så mye press i alderen, biologisk klokke ++

Og ja kjenner meg absolutt igjen i sorgen. Både vanskelig å beskrive og forstå for andre.
 

Jeg brukte mye tid på å forsøke å endre meg, men var likevel for stagnert. Forsøkte terapi, men måtte slutte etter 2 mnd. Da ble jeg anbefalt å slutte fordi målene mine var så uklare. Måtte betale for privat psykolog om jeg fortsatt ønsket hjelp, fordi situasjonen min ikke var alvorlig nok. Målet mitt hos psykologen var  «kunne fungere slik at jeg var i stand til å få mann og barn».

Først 7 år senere, helt uten terapi klarte jeg å nå målet. Helt på egen hånd. Og uten å ha jobbet særlig hardt for det.

Rett tid og sted. Og ikke minst rett mann.

Jeg har fortsatt sosialt unnvikende pf, men den er lettere å skjule med en (usosial) mann og barn;)

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gammel_doler
41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De du kjenner med Asberger. Hva er det som har gjort at de har fått denne alvorlige diagnosen på tross av at de tilsynelatende fungerer så godt?

Jeg vet ikke noe om hvorfor de har fått diagnosen. De er åpne om at de har asperger og jeg kjenner jo til livene de lever. 
Det finnes flere grader av diagnosen og som mine utredere sa til meg så er det flere som har diagnosen som fungerer tilsynelatende normalt for resten av verden. De slår ut på scoren og har jo sine greier men klarer likevel å ha jobb og relasjoner. 
 

Den ene jeg kjenner er veldig direkte med ting som blir sagt og har egentlig ingen filter om man kan si det på den måten, utover det har ikke jeg merket noe til det.

 

Hadde en ung gutt på arbeidsuke en gang for mange år siden. Han hadde også asperger og var vel en av de man typisk tenker ikke fungerer normalt. Kunne prate og gjøre ting selvsagt men det var tydelig at han hadde en sterk grad av diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du har fulgt med på sidelinjen, så har du kanskje lest mine kommentarer og sett at også jeg har helt like erfaringer. Altså du er helt lik jeg var i hele ungdommen og voksne liv fram til jeg var 36/37 år. Trodde aldri i livet jeg skulle komme dit jeg er i dag.

For min del skyldest det nok ekstremt lav selvfølelse/mindreverdighetskomplekser, sjenanse, sosial fobi, sosialt unnvikende/engstelig pf, spiseforstyrrelser, mobbing i barndommen. 
 

Men sånn generelt sett så, kan der virke som du og jeg er nokså like, selv om vi kanskje er på ulike stadier i livet. Er du 30+ eller minus? 40+ eller minus? Kom gjerne med spørsmål om du ønsker, siden jeg nå på en måte har klart å bekjempe engstelsen, så har jeg kanskje noen gode råd på lager eller erfaringer å dele. Kan prøve å svare så sant jeg klarer å holde anonymiteten noenlunde i sjakk;)

Anonymkode: 3440a...c64

 

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å leste nå at du er 30+. Ja dette er en spesielt vanskelig alder ift å være mer eller mindre ufrivillig i denne situasjonen som beskrevet. Ligger så mye press i alderen, biologisk klokke ++

Og ja kjenner meg absolutt igjen i sorgen. Både vanskelig å beskrive og forstå for andre.
 

Jeg brukte mye tid på å forsøke å endre meg, men var likevel for stagnert. Forsøkte terapi, men måtte slutte etter 2 mnd. Da ble jeg anbefalt å slutte fordi målene mine var så uklare. Måtte betale for privat psykolog om jeg fortsatt ønsket hjelp, fordi situasjonen min ikke var alvorlig nok. Målet mitt hos psykologen var  «kunne fungere slik at jeg var i stand til å få mann og barn».

Først 7 år senere, helt uten terapi klarte jeg å nå målet. Helt på egen hånd. Og uten å ha jobbet særlig hardt for det.

Rett tid og sted. Og ikke minst rett mann.

Jeg har fortsatt sosialt unnvikende pf, men den er lettere å skjule med en (usosial) mann og barn;)

Anonymkode: 3440a...c64

Jeg ønsker ikke å spesifisere alderen nærmere enn at jeg er i midten av 30-årene. Ja, det er en ekstra sårbar tid, noe jeg har kjent på i flere år allerede. Det er vondt å se hvordan jevnaldrende lever, de fleste jeg kjenner er etablerte med fast jobb, mann, barn og egen bolig. Jeg trodde lenge at jeg også ville havne i denne kategorien når jeg bikket 30 - siden jeg opplever meg selv som gjennomsnittlig smart, normalt utseende og høflig fremtoning, men dessverre er problemet mitt at jeg ikke takler nære relasjoner. Feilen ligger ene og alene i meg selv, og jeg er den eneste som kan endre det.

Kom gjerne med råd til meg om du har noen. Hvordan klarte du å bekjempe den engstelsen du hadde?

Anonymkode: 553d0...7b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
22 timer siden, Gammel_doler skrev:

 

Jeg er overhode ingen fagperson og har tidvis et litt skrudd syn på virkeligheten så du får unnskylde om jeg sier noe rart eller feil. 😅

 

Men, jeg synes kanskje det er litt rart om de ikke hadde noen råd overhode som kunne hjulpet deg i riktig retning i det minste. 
 

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver og har også angst, depresjon og unnvikende pf. Vi er til og med i samme aldersgruppe. Sliter også med relasjoner sånn generelt, men jeg har vært så heldig at jeg har klart å ha flere forhold. Det er vel ingen av de som har vært spesielt sunne og kun et par jeg faktisk klarte å slippe helt innpå meg. Det krevde veldig veldig mye jobbing for min egen del for å klare det. Og nå når jeg er alene igjen så sitter jeg med følelsen om det egentlig var verdt det. 

Grunnen til at jeg forteller deg alt dette er fordi jeg tror og håper at dersom du etterhvert klarer å slippe noen innpå så vil du kjenne at alt slitet faktisk var verdt det. Men det kommer til å kreve blod, svette og tårer. 
 

Jeg har ganske nylig begynt å få behandling for mine issues. Og har er håp om at jeg en gang finner noen som er riktig for meg og som jeg klarer å slippe skikkelig innpå. Jeg tror at med rett behandler så vil de hjelpe deg på veien. Gi tips og råd, og snu den steinen som kan snus for å hjelpe deg. 
 

Hm, føler kanskje jeg rotet meg bort her. Vil vel egentlig bare si at selvom vi ikke nødvendigvis har det likt så forstår jeg samtidig litt av det du skriver. Og kanskje kan mine tanker eller erfaringer hjelpe deg. 

 

22 timer siden, Gammel_doler skrev:

Når jeg sitter og leser gjennom innlegget mitt så kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg sa noe i det hele tatt. Så gjerne bare se bort ifra det. 🙄

Jeg synes det er fint at du deler din situasjon med meg. Er alltid godt å se at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Det ble jobbet med selvhevdelse og å øke selvfølelsen min gjennom gruppebehandling. Det hjalp jo der og da og jeg klarte å senke forsvaret mitt ("muren min" som jeg bruker å beskrive det som) litt ovenfor de andre deltagerne, siden de hadde sine egne problemer - da føltes det ikke så skummelt å dele det som ikke føles så bra, ting jeg skjuler for venner og familie (så godt det lar seg gjøre). Noe kommer uansett fram, og de fleste vet at jeg en periode var innlagt, og mest sannsynligvis vet flere av dem at jeg også har godt i behandling, men de vet nok ikke omfanget (over flere år og periodevis flere ganger i uken når det kom til gruppebehandlingen). 

Setter pris på om du vil dele dine tanker og erfaringer med meg 😊

Anonymkode: 553d0...7b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ønsker ikke å spesifisere alderen nærmere enn at jeg er i midten av 30-årene. Ja, det er en ekstra sårbar tid, noe jeg har kjent på i flere år allerede. Det er vondt å se hvordan jevnaldrende lever, de fleste jeg kjenner er etablerte med fast jobb, mann, barn og egen bolig. Jeg trodde lenge at jeg også ville havne i denne kategorien når jeg bikket 30 - siden jeg opplever meg selv som gjennomsnittlig smart, normalt utseende og høflig fremtoning, men dessverre er problemet mitt at jeg ikke takler nære relasjoner. Feilen ligger ene og alene i meg selv, og jeg er den eneste som kan endre det.

Kom gjerne med råd til meg om du har noen. Hvordan klarte du å bekjempe den engstelsen du hadde?

Anonymkode: 553d0...7b3

Nei jeg vel kanskje mest nysgjerrig på om du var i 30 årene, som jeg selv opplevde som de aller vanskeligste årene. Det jeg husker som vanskeligst var at jeg på den tiden ikke ønsket barn (fordi jeg trodde jeg ikke kunne leve med en mann/så nær relasjon) og jeg syntes det var slitsomt å måtte forklare alle og enhver at dette faktisk ikke var noe jeg ønsket. Samtidig var det en sorg at jeg ikke ønsket dette i livet. Kanskje fordi jeg innerst inne visste jeg ikke ville mestre det...

20 årene var der jo så mye håp fortsatt på tross av at jeg vanskelig kunne forestille meg et normalt liv/mann/samboerforhold. Jeg hadde en del forhold ‘på avstand’. Passet på at de bare fikk små doser av meg, slik at de ikke skulle ‘avsløre’ meg. Hvor kjedelig jeg egentlig var. Men dette gikk jo ikke i lengden. Det var de som gjorde det slutt med meg og dette hjalp jo ikke på selvbildet. Samtidig var det litt godt å vite at grunnen til at de ga opp, var fordi jeg holdt dem på avstand og ikke fordi jeg var fæl å være sammen med.
 

Jeg hadde som sagt dårlig erfaring med terapi. Følte meg for frisk til å oppta tiden til offentlige psykologer, noe de også utrykket. Samtidig var jeg (er jeg) hele tiden skråsikker på at det var personlighetsforstyrrelser inni bildet.

Det var ganske mange år hvor jeg bare ‘var’. Sov, spiste,jobbet, var litt med venner (stort sett i festsammenheng med alkohol). Det var det livet mitt gikk ut på. Om interessante menn tok kontakt kunne jeg syntes det var spennende i starten, men gikk han videre og ba meg ut, fikk jeg alltid panikk. Kom med masse unnskyldninger. Brukte likevel en tid på å chatte/flørte gjensidig med gutter/menn på nett og fikk litt selvtillit pga det. Men edru date dagtid var for meg helt uaktuelt. Kunne til nøds tørre å møte noen kveldstid med alkohol inni bildet om jeg hadde blitt kjent med dem via sosiale medier på forhånd. Men jeg avsluttet oftest etter den ene gangen. La si dette skjedde 2-3 ganger i løpet av 15 voksne år..

Så dukket plutselig mannen min opp. Ble presentert av felles venn helt tilfeldig på konsert. Vi kom i snakk og etter dette tok han jevnlig kontakt. Det som skilte ham ut, var at han aldri var innpåsliten. Og han kommuniserte på en svært avslappet måte. Jeg utsatte og utsatte å møte ham igjen. Var så redd! Samtidig hadde jeg jo så lyst siden jeg likte ham så godt. I mine fjerneste drømmer kunne dette være mannen for meg. Men jeg visste på det tidspunktet med meg selv at jeg aldri ville ture.

Så satt jeg plutselig sammen med ham alene en kveld likevel (måtte drikke meg til mot vel og merke). Og kjemien var enorm. Noe jeg fikk sterkt bekreftet av ham også. Sakte men sikkert bygget selvtilliten og selvbilde mitt seg opp, men det tok laaang tid. Nærmere et år. Vi ble sammen, men bodde lenge hver for oss og jeg holdt nok også ham litt på avstand. Men hadde likevel aldri følt meg så trygg på noen før. Og for første gang følte jeg at jeg klarte å fungere noenlunde normalt i et forhold. For første gang så jeg for meg at jeg kanskje ville klare å bo sammen med enn mann. Så ble jeg gravid og det gikk slag i slag. Han var verdens beste støtte under et vanskelig svangerskap og jeg turte å la ham være det. Han holdt avstand når jeg trengte det og var der når jeg trengte det. Så kom første sønnen vår og han seg til å være en fantastiske omsorgsfull pappa i tillegg.

Og plutselig var jeg en helt vanlig dame med mann og barn. Som ikke lengre trenger å unnskylde livet mitt og som trives i tosomhet med mannen min (selv om vi også ofte er hver for oss hjemme i samme hus uten at det er noen som reagerer på det;)

Selv om det oftest er slik du sier ‘kun deg selv som kan gjøre noe med det’, er det nok også mye flaks og tilfeldigheter som spiller inn. ‘Tid&sted’. Moren min pleide alltid å si at om du vil finne deg en mann ‘må du må være åpen for det’. Jeg var egentlig aldri det. Og da mannen min dukket opp, var en mann det siste jeg tenkte på og jeg var egentlig på vei hjem. Hadde jeg dratt hjem 10 min før som planlagt, ville jeg nok aldri møtt ham, da han så og si aldri gikk ut).

Så mitt råd, er å gjerne fortsette å jobbe med deg selv. Det er nok aldri så dumt. Men ikke prøv for hardt heller. Du er du og det bør være godt nok. Livet er uforutsigbar og både positive og negative ting kan skje når en minst aner det.

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg vel kanskje mest nysgjerrig på om du var i 30 årene, som jeg selv opplevde som de aller vanskeligste årene. Det jeg husker som vanskeligst var at jeg på den tiden ikke ønsket barn (fordi jeg trodde jeg ikke kunne leve med en mann/så nær relasjon) og jeg syntes det var slitsomt å måtte forklare alle og enhver at dette faktisk ikke var noe jeg ønsket. Samtidig var det en sorg at jeg ikke ønsket dette i livet. Kanskje fordi jeg innerst inne visste jeg ikke ville mestre det...

20 årene var der jo så mye håp fortsatt på tross av at jeg vanskelig kunne forestille meg et normalt liv/mann/samboerforhold. Jeg hadde en del forhold ‘på avstand’. Passet på at de bare fikk små doser av meg, slik at de ikke skulle ‘avsløre’ meg. Hvor kjedelig jeg egentlig var. Men dette gikk jo ikke i lengden. Det var de som gjorde det slutt med meg og dette hjalp jo ikke på selvbildet. Samtidig var det litt godt å vite at grunnen til at de ga opp, var fordi jeg holdt dem på avstand og ikke fordi jeg var fæl å være sammen med.
 

Jeg hadde som sagt dårlig erfaring med terapi. Følte meg for frisk til å oppta tiden til offentlige psykologer, noe de også utrykket. Samtidig var jeg (er jeg) hele tiden skråsikker på at det var personlighetsforstyrrelser inni bildet.

Det var ganske mange år hvor jeg bare ‘var’. Sov, spiste,jobbet, var litt med venner (stort sett i festsammenheng med alkohol). Det var det livet mitt gikk ut på. Om interessante menn tok kontakt kunne jeg syntes det var spennende i starten, men gikk han videre og ba meg ut, fikk jeg alltid panikk. Kom med masse unnskyldninger. Brukte likevel en tid på å chatte/flørte gjensidig med gutter/menn på nett og fikk litt selvtillit pga det. Men edru date dagtid var for meg helt uaktuelt. Kunne til nøds tørre å møte noen kveldstid med alkohol inni bildet om jeg hadde blitt kjent med dem via sosiale medier på forhånd. Men jeg avsluttet oftest etter den ene gangen. La si dette skjedde 2-3 ganger i løpet av 15 voksne år..

Så dukket plutselig mannen min opp. Ble presentert av felles venn helt tilfeldig på konsert. Vi kom i snakk og etter dette tok han jevnlig kontakt. Det som skilte ham ut, var at han aldri var innpåsliten. Og han kommuniserte på en svært avslappet måte. Jeg utsatte og utsatte å møte ham igjen. Var så redd! Samtidig hadde jeg jo så lyst siden jeg likte ham så godt. I mine fjerneste drømmer kunne dette være mannen for meg. Men jeg visste på det tidspunktet med meg selv at jeg aldri ville ture.

Så satt jeg plutselig sammen med ham alene en kveld likevel (måtte drikke meg til mot vel og merke). Og kjemien var enorm. Noe jeg fikk sterkt bekreftet av ham også. Sakte men sikkert bygget selvtilliten og selvbilde mitt seg opp, men det tok laaang tid. Nærmere et år. Vi ble sammen, men bodde lenge hver for oss og jeg holdt nok også ham litt på avstand. Men hadde likevel aldri følt meg så trygg på noen før. Og for første gang følte jeg at jeg klarte å fungere noenlunde normalt i et forhold. For første gang så jeg for meg at jeg kanskje ville klare å bo sammen med enn mann. Så ble jeg gravid og det gikk slag i slag. Han var verdens beste støtte under et vanskelig svangerskap og jeg turte å la ham være det. Han holdt avstand når jeg trengte det og var der når jeg trengte det. Så kom første sønnen vår og han seg til å være en fantastiske omsorgsfull pappa i tillegg.

Og plutselig var jeg en helt vanlig dame med mann og barn. Som ikke lengre trenger å unnskylde livet mitt og som trives i tosomhet med mannen min (selv om vi også ofte er hver for oss hjemme i samme hus uten at det er noen som reagerer på det;)

Selv om det oftest er slik du sier ‘kun deg selv som kan gjøre noe med det’, er det nok også mye flaks og tilfeldigheter som spiller inn. ‘Tid&sted’. Moren min pleide alltid å si at om du vil finne deg en mann ‘må du må være åpen for det’. Jeg var egentlig aldri det. Og da mannen min dukket opp, var en mann det siste jeg tenkte på og jeg var egentlig på vei hjem. Hadde jeg dratt hjem 10 min før som planlagt, ville jeg nok aldri møtt ham, da han så og si aldri gikk ut).

Så mitt råd, er å gjerne fortsette å jobbe med deg selv. Det er nok aldri så dumt. Men ikke prøv for hardt heller. Du er du og det bør være godt nok. Livet er uforutsigbar og både positive og negative ting kan skje når en minst aner det.

Anonymkode: 3440a...c64

Tusen takk for fint svar. Satte veldig pris på setningen "Du er du og det bør være godt nok" 😇❤️

Kanskje det er håp for meg også, om jeg havner på riktig sted til rett tid og med en stor dose flaks 😂

Anonymkode: 553d0...7b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for fint svar. Satte veldig pris på setningen "Du er du og det bør være godt nok" 😇❤️

Kanskje det er håp for meg også, om jeg havner på riktig sted til rett tid og med en stor dose flaks 😂

Anonymkode: 553d0...7b3

❤️☺️

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
På 14.4.2020 den 1.25, Gammel_doler skrev:

Når jeg sitter og leser gjennom innlegget mitt så kjenner jeg at jeg angrer litt på at jeg sa noe i det hele tatt. Så gjerne bare se bort ifra det. 🙄

Jeg ble også glad for at du delte din erfaring. Godt å se vi er flere som vet hvordan det føles å ha det slik☺️
 

Men håper ikke trådstarter føler vi kupper tråden hennes her, ved å dele disse erfaringene...selv om det handler om tema hun legger frem😶😅

Anonymkode: 3440a...c64

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...