Ventilere litt

[Glitter]

Jeg tenker det siste du trenger nå er å bli mistrodd. Uansett om noen _mistrnker_ at det ikke er full sannhet (det gjør jeg ikke altså) i det du sier, så bør de la tvilen komme deg tilgode for å unngå at du nå lukker deg og ikke tørr å gjøre noe med situasjonen. Skulle det vært at dette ikke er sant, så er ingen skade skjedd bortsett fra at folk her evt skulle mistet tilliten til deg. Derimot tenker jeg at siden dette sannsynligvis er sant, så vil mistillit til deg føre til at du får mistillit til oss. Da vil du jo slutte å søke råd og støtte og slik jeg ser det så trenger du det for å finne ut av hva du skal gjøre. 

Dette er jo en helt horribel situasjon som er vanskelig å gi råd rundt annet enn støtte. 

Det jeg foreslår er at du kontakter en advokat for å finne ut av det juridiske rundt om han kan ta barna siden de ikke har norsk statsborgerskap. Om det er slik at hvis du forteller barnevernet alt så vil de i verste fall holde barna igjen på nødrett dersom han vil ta barna. At du kan få han ut av hjemmet ditt er helt klart. Det er usikkert om du kan få besøksforbud da det er veldig strengt, men du kan lettere få voldsalarm. Jeg har hatt begge deler og da besøksforbudet gikk ut etter 6 mnd så ønsket jeg og politietterforsker at jeg skulle få det forlenget, men politijurist sa at selv om hun ønsket det også så var det slik at siden han hadde latt meg være etter de første bruddene på det så kunne jeg juridisk ikke få det. Men jeg kunne likevel få voldsalarm. Så reglene er ikke like streng for voldsalarm. Det er en stor trygghet. Politiet har faktisk kommet innen 5 min alle tre gangene jeg har utløst den. 

Er barna hos fosterhjem nå? 

[stjernestøv]

Uff så trist det var å lese dette, at du har blitt utsatt for vold. Dette må du være åpen om med til behandler og BV sånn at de kan hjelpe deg og barna,og det er bra at barna ikke er hjemme nå. Forstår at du er redd for at han skal ta barna med seg, men han får vel ikke det om han er voldelig? Så vær åpen om det. Klem fra meg ❤️

[AnonymBruker]

18 timer siden, Lurven skrev:

Har de norsk statsborgerskap? Han kan uansett ikke kreve å få med seg barna. Dessuten er de ikke i huset.

 

18 timer siden, RamonaK skrev:

Nei de har ikke det enda. Ok, han kan ikke det? 

I følge UDI får barn som er født etter 1 sep. 2006 og som har norsk mor eller far, automatisk norsk statsborgerskap. Det gjelder om barnet er født i utlandet eller Norge. 
Dette må vel myndighetene ha opplyst deg om, du får vel barnetrygd eller andre stønader.

Anonymkode: 18ffd...1b4

[RamonaK]

15 timer siden, frosken skrev:

Det finnes mange gode grunner til at historier man forteller på et forum som dette er endret på en del punkter, så det er ikke i seg selv noe galt i at du ikke har fortalt dette før. Men for oss som har engasjert oss i din og dine barns situasjon de siste månedene, så blir det vanskelig å helt vite hvordan gi respons på det du forteller nå. 

Har du "bortført" barna da du tok de med til Norge? Det høres ut som om du bør søke juridisk hjelp dersom det er usikkert om mannen din kan kreve å få barna med seg tilbake til Australia. 

ja det skjønner jeg. Har bare aldr hatt lyst til å ta det opp for det er et veldig sårt tema for meg. Har faktisk ikke fortalt noen før jeg skrev det her. 

Nei jeg bortførte de ikke. Jeg fikk tillatelse til å ta de med hit. Det er litt komplisert å forklare, men jeg "oppførte" meg som han ville i fire år for å få den tillatelsen. I går var jeg hos psykologi spesialisten og endte opp med å fortelle alt sammen. Og vi skal komme opp med en plan sammen. Dette er også en av grunnene til at jeg har vært så stressa ang diagnose, Ikke fordi diagnosen i seg selv er viktig men fordi jeg er nødt til å bli så frisk som mulig. 

[Gjest dolmio]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

ja det skjønner jeg. Har bare aldr hatt lyst til å ta det opp for det er et veldig sårt tema for meg. Har faktisk ikke fortalt noen før jeg skrev det her. 

Nei jeg bortførte de ikke. Jeg fikk tillatelse til å ta de med hit. Det er litt komplisert å forklare, men jeg "oppførte" meg som han ville i fire år for å få den tillatelsen. I går var jeg hos psykologi spesialisten og endte opp med å fortelle alt sammen. Og vi skal komme opp med en plan sammen. Dette er også en av grunnene til at jeg har vært så stressa ang diagnose, Ikke fordi diagnosen i seg selv er viktig men fordi jeg er nødt til å bli så frisk som mulig. 

Godt å høre at du har fortalt psykologen alt  stolt av deg! 

[RamonaK]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

I følge UDI får barn som er født etter 1 sep. 2006 og som har norsk mor eller far, automatisk norsk statsborgerskap. Det gjelder om barnet er født i utlandet eller Norge. 
Dette må vel myndighetene ha opplyst deg om, du får vel barnetrygd eller andre stønader.

Anonymkode: 18ffd...1b4

Nei, det er visst ikke automatisk

Må fortsatt levere inn papirer, derfor får jeg ikke barnetrygd eller andre stønader for barn. 

[RamonaK]

Akkurat nå, dolmio skrev:

Godt å høre at du har fortalt psykologen alt  stolt av deg! 

Takk, er vel kommet så langt nå at jeg ikke hadde så mye valg. 

[RamonaK]

15 timer siden, stjernestøv skrev:

Uff så trist det var å lese dette, at du har blitt utsatt for vold. Dette må du være åpen om med til behandler og BV sånn at de kan hjelpe deg og barna,og det er bra at barna ikke er hjemme nå. Forstår at du er redd for at han skal ta barna med seg, men han får vel ikke det om han er voldelig? Så vær åpen om det. Klem fra meg ❤️

Ja, hadde bestemt meg for å fortelle alt. Det var en av grunnene til at jeg startet tråden, hadde ikke fortalt det til noen før. Tenkte hvis jeg skrev det her først ble det mindre skummelt. 

[RamonaK]

15 timer siden, Glitter skrev:

Jeg tenker det siste du trenger nå er å bli mistrodd. Uansett om noen _mistrnker_ at det ikke er full sannhet (det gjør jeg ikke altså) i det du sier, så bør de la tvilen komme deg tilgode for å unngå at du nå lukker deg og ikke tørr å gjøre noe med situasjonen. Skulle det vært at dette ikke er sant, så er ingen skade skjedd bortsett fra at folk her evt skulle mistet tilliten til deg. Derimot tenker jeg at siden dette sannsynligvis er sant, så vil mistillit til deg føre til at du får mistillit til oss. Da vil du jo slutte å søke råd og støtte og slik jeg ser det så trenger du det for å finne ut av hva du skal gjøre. 

Dette er jo en helt horribel situasjon som er vanskelig å gi råd rundt annet enn støtte. 

Det jeg foreslår er at du kontakter en advokat for å finne ut av det juridiske rundt om han kan ta barna siden de ikke har norsk statsborgerskap. Om det er slik at hvis du forteller barnevernet alt så vil de i verste fall holde barna igjen på nødrett dersom han vil ta barna. At du kan få han ut av hjemmet ditt er helt klart. Det er usikkert om du kan få besøksforbud da det er veldig strengt, men du kan lettere få voldsalarm. Jeg har hatt begge deler og da besøksforbudet gikk ut etter 6 mnd så ønsket jeg og politietterforsker at jeg skulle få det forlenget, men politijurist sa at selv om hun ønsket det også så var det slik at siden han hadde latt meg være etter de første bruddene på det så kunne jeg juridisk ikke få det. Men jeg kunne likevel få voldsalarm. Så reglene er ikke like streng for voldsalarm. Det er en stor trygghet. Politiet har faktisk kommet innen 5 min alle tre gangene jeg har utløst den. 

Er barna hos fosterhjem nå? 

Ja, takk for tilliten. detdet er dessverre sant alt sammen. Det er bare et veldig sårt tema for meg, og har aldri hatt lyst til å fortelle. Dere kjenner jo ikke meg, men jeg er ikke en person som er særlig glad i oppmerksomhet. Dere på forumet vet mer om meg enn noen andre. Det er noe trygt ved at dere ikke vet hvem jeg er i rl og da er det lettere å dele ting synes jeg. Jeg snakket med psykologen om det, hun synes forsåvidt min plan er ganske god men vi skal komme opp med en plan og se hva vi kan gjøre. Skal involvere bv også må bare få tenkt litt først. For hvis jeg involverer bv blir alt offentlig og det er ingen vei tilbake. Ja , barna er trygge. 

[Gjest dolmio]

8 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja, hadde bestemt meg for å fortelle alt. Det var en av grunnene til at jeg startet tråden, hadde ikke fortalt det til noen før. Tenkte hvis jeg skrev det her først ble det mindre skummelt. 

Var akkurat det samme jeg gjorde. Jeg kastet meg ut i alt. Lykke til videre  

[RamonaK]

Akkurat nå, dolmio skrev:

Var akkurat det samme jeg gjorde. Jeg kastet meg ut i alt. Lykke til videre  

Takk, vi får se hvordan det går.

[stjernestøv]

53 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja, hadde bestemt meg for å fortelle alt. Det var en av grunnene til at jeg startet tråden, hadde ikke fortalt det til noen før. Tenkte hvis jeg skrev det her først ble det mindre skummelt. 

Ok. Du må ha lykke til Håper det ordner seg for deg og barna. 

[Gjest dolmio]

46 minutter siden, RamonaK skrev:

Takk, vi får se hvordan det går.

Det går nok bra. Vær åpen og ærlig, ikke hold tilbake ting. Tenk på barnas beste og ta i mot all hjelp du kan få for dem og deg selv. 

[RamonaK]

12 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ok. Du må ha lykke til Håper det ordner seg for deg og barna. 

Takk har fått en god følelse at dette kommer til å gå bra

[RamonaK]

8 minutter siden, dolmio skrev:

Det går nok bra. Vær åpen og ærlig, ikke hold tilbake ting. Tenk på barnas beste og ta i mot all hjelp du kan få for dem og deg selv. 

Ja, jeg skal prøve det. Har helgen på å tenke igjennom hvordan best gjøre dette. Men har en god følelse, tror det kommer til å gå bra.

[RamonaK]

Hadde møte med behandler i dag, fortalte om mannen min. Virket som han ikke trodde meg, spurte hele tiden om jeg var ærlig og om det var sant. Han lurte også på om jeg hadde søkt hjelp for å lage mer rot i livet mitt. Har på følelsen av at alt jeg sier blir møtt med skepsis og det er ganske slitsomt. Jeg har veldig vanskelig for å åpne meg å fortelle om ting allerede og jeg føler at alt jeg sier blir bare feil. Jeg klarer liksom aldri å være hundre prosent ærlig om hvordan jeg har det fordi jeg skammer meg så inderlig over meg selv. Føler at jeg har ødelagt sjansen min til å få hjelp. Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg klarer ingenting. Føler jeg er rett ved å falle inn i avgrunnen. 

[frosken]

3 minutter siden, RamonaK skrev:

Hadde møte med behandler i dag, fortalte om mannen min. Virket som han ikke trodde meg, spurte hele tiden om jeg var ærlig og om det var sant. Han lurte også på om jeg hadde søkt hjelp for å lage mer rot i livet mitt. Har på følelsen av at alt jeg sier blir møtt med skepsis og det er ganske slitsomt. Jeg har veldig vanskelig for å åpne meg å fortelle om ting allerede og jeg føler at alt jeg sier blir bare feil. Jeg klarer liksom aldri å være hundre prosent ærlig om hvordan jeg har det fordi jeg skammer meg så inderlig over meg selv. Føler at jeg har ødelagt sjansen min til å få hjelp. Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg klarer ingenting. Føler jeg er rett ved å falle inn i avgrunnen. 

Det er forståelig at det er vanskelig for deg å være ærlig om ting du føler mye skam i forhold til. Samtidig skaper nok det at du bare nesten er ærlig når du snakker med hjelpeapparatet, noen nye problemer. For de fleste av oss er det jo slik at vi blir forvirret dersom vi merker at historier ikke helt henger sammen, eller at du motsier deg selv fordi du forteller noe som ikke helt stemmer med ting du har sagt tidligere. Jeg tror du har gode grunner til å synes det er vanskelig å være ærlig, men du ødelegger fort mye for deg selv på den måten. 

Jeg mener fortsatt at du burde ha skrevet et brev til avdelingsledelsen på dps, hvor du tematiserer din bekymring rundt hvordan du blir oppfattet, diagnoser, medisinering osv. Bruk tid på å skrive et ryddig brev og send det så i posten. Da må DPS forholde seg til din henvendelse på en ryddig måte, og kanskje kan det gi grunnlag for litt opprydding i noe av det som har vært vanskelig så langt. 

Hvordan oppfattet du behandlers spørsmål om du hadde søkt hjelp for å lage mer rot i livet ditt? Hva tror du fikk vedkommende til å spørre - og hva svarte du?

[RamonaK]

2 minutter siden, frosken skrev:

Det er forståelig at det er vanskelig for deg å være ærlig om ting du føler mye skam i forhold til. Samtidig skaper nok det at du bare nesten er ærlig når du snakker med hjelpeapparatet, noen nye problemer. For de fleste av oss er det jo slik at vi blir forvirret dersom vi merker at historier ikke helt henger sammen, eller at du motsier deg selv fordi du forteller noe som ikke helt stemmer med ting du har sagt tidligere. Jeg tror du har gode grunner til å synes det er vanskelig å være ærlig, men du ødelegger fort mye for deg selv på den måten. 

Jeg mener fortsatt at du burde ha skrevet et brev til avdelingsledelsen på dps, hvor du tematiserer din bekymring rundt hvordan du blir oppfattet, diagnoser, medisinering osv. Bruk tid på å skrive et ryddig brev og send det så i posten. Da må DPS forholde seg til din henvendelse på en ryddig måte, og kanskje kan det gi grunnlag for litt opprydding i noe av det som har vært vanskelig så langt. 

Hvordan oppfattet du behandlers spørsmål om du hadde søkt hjelp for å lage mer rot i livet ditt? Hva tror du fikk vedkommende til å spørre - og hva svarte du?

Jeg er enig i det at jeg ødelegger mye for meg selv ved å ikke være ærlig. Men det jeg ikke helt skjønner er at behandler er så blind ang dette. Har allerede fortalt han at jeg sliter med å åpne meg sliter med å stole på andre, så skulle ønske han kanskje kunne vise litte grann forståelse for dette. 

Jeg har skrevet brevet , men har ikke sendt det enda. Men jeg har vel ikke så mye valg nå.

Jeg oppfattet det som en anklage om å være oppmerksomhetssyk og at jeg fant på ting for å være helt ærlig. Hvordan spørsmålet kom opp er jeg ikke helt sikker på. Jeg svarte bare at jeg ville ha hjelp for jeg orker ikke leve sånn her lenger. 

Det som er litt surt er at det nå er 3-4uker til neste time. Skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal komme noen vei. 

[frosken]

25 minutter siden, RamonaK skrev:

Jeg er enig i det at jeg ødelegger mye for meg selv ved å ikke være ærlig. Men det jeg ikke helt skjønner er at behandler er så blind ang dette. Har allerede fortalt han at jeg sliter med å åpne meg sliter med å stole på andre, så skulle ønske han kanskje kunne vise litte grann forståelse for dette. 

Jeg har skrevet brevet , men har ikke sendt det enda. Men jeg har vel ikke så mye valg nå.

Jeg oppfattet det som en anklage om å være oppmerksomhetssyk og at jeg fant på ting for å være helt ærlig. Hvordan spørsmålet kom opp er jeg ikke helt sikker på. Jeg svarte bare at jeg ville ha hjelp for jeg orker ikke leve sånn her lenger. 

Det som er litt surt er at det nå er 3-4uker til neste time. Skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal komme noen vei. 

Har det blitt laget noen behandlingsplan? Jeg synes også det høres lenge ut med 3-4 uker til neste time. 

En annen ting er at du vel kunne hatt nytte av oppfølgning fra psykisk helsearbeider ansatt i kommunen i tillegg? Og hvor står fastlegen i dette? 

Jeg synes du skal sende brevet, men pass på at du får sagt alt du trenger å få sagt der. Ikke underslå noe som er viktig. 

[RamonaK]

3 minutter siden, frosken skrev:

Har det blitt laget noen behandlingsplan? Jeg synes også det høres lenge ut med 3-4 uker til neste time. 

En annen ting er at du vel kunne hatt nytte av oppfølgning fra psykisk helsearbeider ansatt i kommunen i tillegg? Og hvor står fastlegen i dette? 

Jeg synes du skal sende brevet, men pass på at du får sagt alt du trenger å få sagt der. Ikke underslå noe som er viktig. 

Nei ingen behandlingsplan. Jeg har nesten på følelsen av at de ikke tror det feiler meg noe i det hele tatt lenger. Fikk også beskjed i dag om at jeg burde prøve å komme meg ut i jobb. Hvordan i all verden skal jeg klare det? Jeg klarer jo ikke skifte tøy hver dag en gang. 

Fastlegen min har jeg bare sett en gang, og det var for å få henvisning. Helsearbeider fra kommunen vet jeg ingenting om .