Et så lei av å liksom skulle ha en alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

Jeg synes jeg fungerer veldig bra, og ser ikke på meg selv som en med alvorlig sykdom. Hva kan jeg gjøre med det? Har tenkt å prøve å få omgjort diagnosen til den jeg hadde før. Jeg vil ikke ha dette stempelet på meg som jeg på en måte har nå. 

Er det vanskelig/lett å få omgjort diagnoser? 

Anonymkode: 05bcf...d31

[AnonymBruker]

Tror nemlig ikke at jeg har den diagnosen. 

Anonymkode: 05bcf...d31

[dagdrømmer]

Du kan be om revurdering og gjennomgå ny utredning hos ny behandler. 

[AnonymBruker]

dagdrømmer skrev (Akkurat nå):

Du kan be om revurdering og gjennomgå ny utredning hos ny behandler. 

Jeg er i grunnen lei av utredninger nå. Tror jeg skal slutte på DPS og medisiner og klare meg selv heretter. Vil legge alt bak meg og begynne på nytt. 

Anonymkode: 05bcf...d31

[dagdrømmer]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er i grunnen lei av utredninger nå. Tror jeg skal slutte på DPS og medisiner og klare meg selv heretter. Vil legge alt bak meg og begynne på nytt. 

Anonymkode: 05bcf...d31

Forstår godt den følelsen, har tenkt det samme mange ganger selv. For min del var det et dårlig valg, men dette må du jo så klart kjenne på selv hva som du føler vil være best for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er i grunnen lei av utredninger nå. Tror jeg skal slutte på DPS og medisiner og klare meg selv heretter. Vil legge alt bak meg og begynne på nytt. 

Anonymkode: 05bcf...d31

Jeg synes ikke det høres ut som et godt valg for deg ❤️

Anonymkode: 0bc4d...380

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg synes ikke det høres ut som et godt valg for deg ❤️

Anonymkode: 0bc4d...380

Nei, medisiner vet jeg jo at jeg må ha så skal ikke slutte på det. Men jeg vil virkelig klare meg selv nå, og det er jo et godt tegn tror jeg. Er veldig lei. 

 

Anonymkode: 05bcf...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes jeg fungerer veldig bra, og ser ikke på meg selv som en med alvorlig sykdom. Hva kan jeg gjøre med det? Har tenkt å prøve å få omgjort diagnosen til den jeg hadde før. Jeg vil ikke ha dette stempelet på meg som jeg på en måte har nå. 

Er det vanskelig/lett å få omgjort diagnoser? 

Anonymkode: 05bcf...d31

Hvis du fungerer bra så skjønner ikke jeg heller hvorfor du går på dps for da bruker du opp dyrebar plass. 

Anonymkode: 8ad35...a9d

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Nei, medisiner vet jeg jo at jeg må ha så skal ikke slutte på det. Men jeg vil virkelig klare meg selv nå, og det er jo et godt tegn tror jeg. Er veldig lei. 

 

Anonymkode: 05bcf...d31

Jo, jeg tenkte også det, for 13 år siden omtrent. Jeg avsluttet samtaler hos terapeut på DPS og jeg klarte meg OK ett års tid, men jeg strevde nok mer en jeg ønsket innrømme utad inni meg. Jeg husker helt ærlig nokså lite fra det året, og det sier kanskje sitt om mengden indre kaos. Det endte nokså ille etter 13 måneder. Jeg brukte de tre siste månedene ukonstruktivt og selvdestruktivt. Jeg mistet gangsynet. Hadde jeg visst at resultatet ble 4 uker på kirurgisk avd., like mange operasjoner og bokstavelig talt litervis med antibiotika, hadde jeg valgt å fortsette i terapi fremfor å satse på at jeg ville klare meg. Sykehuset satte som krav at de sendte henvisning til ny DPS da jeg ble utskrevet, for å forebygge gjentakende hendelser.

Jeg tenker at et alternativ er å redusere hyppigheten på timene. Det er noe med det, at det er lettere å få hjelpen du trenger raskt,om du først har en liten fot innenfor døren allerede, enn om du må igjennom fastlegen, må henvises, vurderes,tildeles terapeut osv. Da lager du et lite sikkerhetsnett for deg selv. Om det viser seg å ikke være bruk for det på flere år, kan du jo vurdere å kutte kontakten, men ha en dialog med behandler om dette. H*n kjenner deg bedre enn oss.

Jeg tenker uansett at et valg om å avslutte terapi bør bunne i at man føler seg klar for å stå på egne bein - ikke primært fordi en er drit lei av å motta hjelp. Det er feil premisser å legge til grunn.

Lykke til med valget, uansett. Husk at det er aldri noe nederlag å snu om en innser det var feil - det er selvinnsikt.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvis du fungerer bra så skjønner ikke jeg heller hvorfor du går på dps for da bruker du opp dyrebar plass. 

Anonymkode: 8ad35...a9d

På hvilken måte tenker du at dette svaret kan støtte TS i sin beslutning?

Jeg leser det som misunnelse fra en som selv ikke har fått plass på DPS og som ikke unner andre det h*n selv har fått avslag på. Jeg er åpen for at det kan selvsagt være feil,men jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan svare andre mennesker på en så lite konstruktiv måte.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

På hvilken måte tenker du at dette svaret kan støtte TS i sin beslutning?

Jeg leser det som misunnelse fra en som selv ikke har fått plass på DPS og som ikke unner andre det h*n selv har fått avslag på. Jeg er åpen for at det kan selvsagt være feil,men jeg har vanskelig for å se hvordan noen kan svare andre mennesker på en så lite konstruktiv måte.

Nå skrev hun at hun fungerte bra og da må vi ta det til etterretning. 

Anonymkode: 8ad35...a9d

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jo, jeg tenkte også det, for 13 år siden omtrent. Jeg avsluttet samtaler hos terapeut på DPS og jeg klarte meg OK ett års tid, men jeg strevde nok mer en jeg ønsket innrømme utad inni meg. Jeg husker helt ærlig nokså lite fra det året, og det sier kanskje sitt om mengden indre kaos. Det endte nokså ille etter 13 måneder. Jeg brukte de tre siste månedene ukonstruktivt og selvdestruktivt. Jeg mistet gangsynet. Hadde jeg visst at resultatet ble 4 uker på kirurgisk avd., like mange operasjoner og bokstavelig talt litervis med antibiotika, hadde jeg valgt å fortsette i terapi fremfor å satse på at jeg ville klare meg. Sykehuset satte som krav at de sendte henvisning til ny DPS da jeg ble utskrevet, for å forebygge gjentakende hendelser.

Jeg tenker at et alternativ er å redusere hyppigheten på timene. Det er noe med det, at det er lettere å få hjelpen du trenger raskt,om du først har en liten fot innenfor døren allerede, enn om du må igjennom fastlegen, må henvises, vurderes,tildeles terapeut osv. Da lager du et lite sikkerhetsnett for deg selv. Om det viser seg å ikke være bruk for det på flere år, kan du jo vurdere å kutte kontakten, men ha en dialog med behandler om dette. H*n kjenner deg bedre enn oss.

Jeg tenker uansett at et valg om å avslutte terapi bør bunne i at man føler seg klar for å stå på egne bein - ikke primært fordi en er drit lei av å motta hjelp. Det er feil premisser å legge til grunn.

Lykke til med valget, uansett. Husk at det er aldri noe nederlag å snu om en innser det var feil - det er selvinnsikt.

Takk for langt svar! Det var leit å lese om dine vonde erfaringer med å avslutte behandling. Nå tror jeg ikke at det vil skje med meg, men takk for "advarselen". 

Synes du kommer med mange kloke synspunkter som jeg vil tenke gjennom. 

Anonymkode: 05bcf...d31

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for langt svar! Det var leit å lese om dine vonde erfaringer med å avslutte behandling. Nå tror jeg ikke at det vil skje med meg, men takk for "advarselen". 

Synes du kommer med mange kloke synspunkter som jeg vil tenke gjennom. 

Anonymkode: 05bcf...d31

Ja, jeg håper ikke at det vil skje deg, men ofte er vi selv ikke den beste til å bedømme om vi fungerer godt (jf. den andre anonyme brukeren jeg svarte). Jeg vil anbefale deg sterkt å rådspørre andre som kjenner deg, enten det er familie, venner eller folk i hjelpeapparatet, om hva de tenker. Det kan også være at det vil gå over all forventning for deg, men mye kan skje på ett, to og tre år. Det er derfor jeg anbefaler deg å ha en fot innenfor eller en dør på gløtt til behandlingsapparatet.

Jeg vil også si at det er en viss forskjell på å føle seg klar til å stå på egne bein fordi man har gått lenge nok i terapi og opparbeidet seg mestringsstrategier og det å ville stå på egne bein fordi en er lei av behandling og psykiatri. Har du f.eks. en selvivaretakende og konstruktiv plan for hvordan håndtere en vanskelig periode slik den arter seg for deg? Dette er jo slikt man ofte har lært seg når man er ferdig behandlet i terapi. Det var feilen jeg gikk på trynet i det året uten terapi. Og jeg sier så langt ifra at det samme vil skje deg, men det var MIN erfaring da jeg følte meg i god nok form til å stå på egne bein.

Igjen, lykke til, og jeg synes du gjør lurt i at dette ikke er en handling du gjør i ren affekt, men kan tenke over og veie fordeler og ulemper for og imot. Du kan jo benytte Darwins metode, å sette opp et "Pros and cons"-skjema, altså å liste opp fordeler og ulemper enten du velger det ene eller det andre. Ikke mer avansert enn to lister ved siden av hverandre på et ark hvor det ene er fordeler og det andre er ulemper ved valget man vurderer å ta. Det er en måte å skille det emosjonelle fra beslutningen man tar og kun se på hvilke konsekvenser det vil få for livet og hverdagen din fremover.

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er i grunnen lei av utredninger nå. Tror jeg skal slutte på DPS og medisiner og klare meg selv heretter. Vil legge alt bak meg og begynne på nytt. 

Anonymkode: 05bcf...d31

Det tenkte jeg da jeg traff min samboer, jeg var ferdig med terapi, medisiner og diagnoser. Da var jeg 19 år og verden lå for mine føtter, skulle starte mitt nye liv. Dessverre forsvant ikke mine psykiske lidelser der, det er ikke sånn at man kan bestemme seg for å være ferdig med det. Det var svært tungt for meg og skulle klare meg uten psykiatrien og skjule mine problemer på den tiden, det er ikke lett å late som om alt er bra når det egentlig ikke er det. Til slutt gikk det ikke lenger. 

[Everybody]

Ja, jeg er også lei av sykdom. Hvorfor kunne ikke alle vært friske? Lei av å ta medisinene hver dag, lei av å ikke fungere i samfunnet.

[AnonymBruker]

Takk for alle gode svar og innspill! Det går litt bedre med meg igjen nå. Hadde noen vanskeligheter med aksept av diagnosen igjen, og var lei og oppgitt. Lei av å være i systemet og trenge hjelp. Men jeg må bare innse at jeg har den sykdommen jeg har, og lytte til anbefalinger.

Jeg prøver kanskje for krampaktig å holde fast ved at jeg er "normal og oppegående", men jeg må nok bare innse at jeg ikke er det på alle områder, og ikke hele tida. Men det er helt greit. Jeg har tapt meg, men sånn er det. Jeg får bare fortsette å svelge medisinene mine og gjøre det beste ut av tingene. 

Men når alt kommer til alt har jeg det jo ikke så verst. Jeg er heldig og privilegert som bor i Norge og jeg har mye å være takknemlig for, f.eks familie og gode venner.

Anonymkode: 05bcf...d31