alene hjemme i min egen verden...

[Gjest siol]

Dagene går og jeg har vært sykmeldt siden første uken i januar. Det hele begynte med fysiske smerter i mage, kvalme, super diarè osv. Lite søvn i lang tid og etter et par uker i dvale kom tårene. Så gråt, jeg, da. Ikke overskudd, slapp, trøtt og ute av stand til å gjøre noe som helst. Orket ikke dusje engang, for da ble jeg så sliten at jeg måtte sove en time...

Så kom svetting, kvalme, svimmelhet og fortsatt tårer.....

Vel nå har det gått mange dager. De går nesten i ett. Nå orker jeg litt mer, men for eksempel en telefon angående jobben og jeg svetter, får problemer med konsentrasjonen etter 10 minutter. Holder ut men orker ikke mer etter 45 minutter.

Får panikk i butikker (noen er værre enn andre), handlesenter og parkeringshus er fiender. Redd for å treffe kjentfolk, redd for at noen skal se meg slik. Synes det på utsiden?

Kjæresten er sikkert fortvilet og ute av stand til å forstå, vise eller ta initativ til noe som helst. Tror ikke han skjønner noe, jeg....

Midt i dette kaoset prøvde jeg piller og verden ble bare mye værre. Øket dosen og alle fysiske plager tiltok. Nå er jeg fri for piller og føler meg bedre...

Etter planen skal vi gifte oss til høsten. Jeg får panikk, redd for økonomi og konsekvenser. Vet at forholdet i alle fall ikke blir bedre å leve i og med av det...

Verdensmester i bekymringer. Drit lei av denne verden. Vil ut av den, være meg selv, sterk og kjempe.... Det er jo bare å skjerpe seg, begynne å jobbe, det har du godt av, må ikke isolere deg, vet du.... Gode råd, sikkert velmenende, men ...

Fullstendig klar over at jeg har mye å være glad for og i. De gangene jeg har tenkt på å gjøre slutt på dette greiene, kommer tårene og jeg blir redd meg selv. Kan ikke ta fra datteren min, mamman sin. Det fortjener hun ikke.

Derfor må og vil jeg ta opp kampen og komme meg opp. Jeg rekker ut en hånd og ber om hjelp. Jeg vil leve ;o) og finne veien ut av min egen verden, tilbake til den jeg kan dele med andre....

Trenger en å snakke med, en å gråte med, en å finne styrke sammen med. En jeg kan tillate meg selv å gråte med uten å måtte være den sterke, den som ordner opp for alle andre....

[Gjest bipoline]

Nå er det faktisk en ny dag med nye muligheter.... Det var mye du skrev om i innlegget ditt - høres ut som en real nedtur!

Men en ting merket jeg meg: Det høres ikke ut som at du er komfortabel med tanken på å skulle gifte deg. Har du det egentlig godt nok med samboeren? Vil du egentlig dele resten av livet med ham? dette vil jeg tro er vesentlige spørsmål for deg å rydde opp i for å klare å komme videre i livet ditt.

Lykke til!

[Gjest siol]

Nå er det faktisk en ny dag med nye muligheter.... Det var mye du skrev om i innlegget ditt - høres ut som en real nedtur!

Men en ting merket jeg meg: Det høres ikke ut som at du er komfortabel med tanken på å skulle gifte deg. Har du det egentlig godt nok med samboeren? Vil du egentlig dele resten av livet med ham? dette vil jeg tro er vesentlige spørsmål for deg å rydde opp i for å klare å komme videre i livet ditt.

Lykke til!

TAKK til deg, bipoline!!!

Har vært på jobb en tur i dag, og fått "tømt" meg litt. Min gode kollega og stedfortreder sa det samme som deg, etter å ha fått litt flere detaljer enn jeg skrev om i går.

Jeg må ta et stort skritt i en retning som gir meg muligheten til å komme opp selv. Kanskje jeg da kan se om forholdet vårt er det jeg skal satse på.

De ukene jeg vet han er hos sine barn, har jeg det faktisk bedre..... Enda bedre når jeg er alene med datteren min....

Herreg...... hvilke valg har jeg gjort... hvorfor har jeg ikke satt ned foten før og stått på mitt. Neida, jeg har gitt meg, hver gang... Gitt etter,smilt og prøvd å tenkt positivt. Vet jo at alle i forhold har sitt å slite med.... og tenkt at det går bra, jeg må bare skjerpe meg... Så kom jeg til et punkt hvor jeg ikke hadde mer å hente i meg selv..

Får enorm støtte av min kollega og mine 2 sjefer over meg. De aller fleste av "mine" ansatte bryr seg om og er bekymret. Har endelig funnet noen å snakke med, som jeg tør åpne meg for og si hva jeg mener.

Nå må jeg lytte til de rådene jeg får og gi meg selv en sjangse. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal få sagt det... MEN Det løser seg.

Klem fra meg som er takknemlig for at du tok deg tid ;o)

[Gjest siol]

Nå er det faktisk en ny dag med nye muligheter.... Det var mye du skrev om i innlegget ditt - høres ut som en real nedtur!

Men en ting merket jeg meg: Det høres ikke ut som at du er komfortabel med tanken på å skulle gifte deg. Har du det egentlig godt nok med samboeren? Vil du egentlig dele resten av livet med ham? dette vil jeg tro er vesentlige spørsmål for deg å rydde opp i for å klare å komme videre i livet ditt.

Lykke til!

TAKK til deg, bipoline!!!

Har vært på jobb en tur i dag, og fått "tømt" meg litt. Min gode kollega og stedfortreder sa det samme som deg, etter å ha fått litt flere detaljer enn jeg skrev om i går.

Jeg må ta et stort skritt i en retning som gir meg muligheten til å komme opp selv. Kanskje jeg da kan se om forholdet vårt er det jeg skal satse på.

De ukene jeg vet han er hos sine barn, har jeg det faktisk bedre..... Enda bedre når jeg er alene med datteren min....

Herreg...... hvilke valg har jeg gjort... hvorfor har jeg ikke satt ned foten før og stått på mitt. Neida, jeg har gitt meg, hver gang... Gitt etter,smilt og prøvd å tenkt positivt. Vet jo at alle i forhold har sitt å slite med.... og tenkt at det går bra, jeg må bare skjerpe meg... Så kom jeg til et punkt hvor jeg ikke hadde mer å hente i meg selv..

Får enorm støtte av min kollega og mine 2 sjefer over meg. De aller fleste av "mine" ansatte bryr seg om og er bekymret. Har endelig funnet noen å snakke med, som jeg tør åpne meg for og si hva jeg mener.

Nå må jeg lytte til de rådene jeg får og gi meg selv en sjangse. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal få sagt det... MEN Det løser seg.

Klem fra meg som er takknemlig for at du tok deg tid ;o)

[Gjest matine]

Hvilke piller tok du, fikk du de på resept? Du er nå heldig som har en kjæreste i en slik tilstand. Jeg tror dette ikke bare er noe som gjelder deg, det er samfunnets nye sykdom, det er de sosiale krav og forventninger, perfeksjonismen, og jaget som gjør det slik, til slutt blir du redd og får lyst til å krype under dynen, man merker det hvis man blir fysisk svakere en periode, da oppdager man sine svakheter og psyken daler nedover. Det er en skremmende ny sykdom/"trend" dette her, det er for snobbete å kalle det for vårslapphet vil jeg si.

[Gjest siol]

Hvilke piller tok du, fikk du de på resept? Du er nå heldig som har en kjæreste i en slik tilstand. Jeg tror dette ikke bare er noe som gjelder deg, det er samfunnets nye sykdom, det er de sosiale krav og forventninger, perfeksjonismen, og jaget som gjør det slik, til slutt blir du redd og får lyst til å krype under dynen, man merker det hvis man blir fysisk svakere en periode, da oppdager man sine svakheter og psyken daler nedover. Det er en skremmende ny sykdom/"trend" dette her, det er for snobbete å kalle det for vårslapphet vil jeg si.

Husker desverre ikke hva pillene het, men ja - jeg fikk dem på blå resept av legen min. De hjalp meg ikke, alt ble bare enda værre. Fikk mange fysiske plager i tillegg til depresjonen. Svettet noe vanvittig, var svimmel, kvalm, sulten hele tiden men orket ikke mat, søvnløs og uro, verking i alle ledd, hodepine...... you name it....

Jeg vil heller forsøke å få hjelp hos psykolog enn prøve tabletter igjen. For en del år siden møtte jeg også veggen, da ble jeg hyperaktiv mm og fikk "lykkepiller". De fungerte kjempefint og jeg brukte dem i 1 1/2 år. Men jeg fikk og hadde kjempeproblemer da jeg skulle slutte og hadde rett og slett abstinenser. Legen min ville ikke jeg skulle få de opplevelsene igjen og valgte annet legemiddel.

Føler ikke at jeg har noen vår-depp, akkuratt.... Men jeg skal ut av dette her!!