K-ptsd: Trenger å høre fra dere med kompleks traumelidelse

[Reiseradio]

Hei, dette blir dessverre litt langt innlegg. Jeg har nylig blitt diagnostisert med kompleks traumelidelse (k-ptsd). Jeg har vært utredet i snart et halvt år, og hadde vel kanskje en forventning om at når en diagnose blir stilt så ville det åpenbare seg hvem jeg er og mulighetene til å ta tak i livet og gi det en retning og tilgi meg selv for at jeg ikke har orket meg selv. Det har føltes som om livet har stått på pause det siste tiåret, og at jeg bare faller dypere ned i et svart hull hvis jeg ikke får hjelp til å finne ut av ting. 

Grunnen til at jeg søkte hjelp var ikke bare at livet stod på pause og livskvaliteten var i bånn. Men jeg har små barn å ta vare på. Alt er et endeløst kaos med rot, jeg glemmer så utrolig mye, jeg kommer alltid forsent (unntatt jobb) og jeg klarer ikke å være fullstendig tilstede på grunn av et vannvittig tankekjør som tar meg fra gode minner til ønsket om å dø iløpet av en kaffekopp. Jeg orker ingenting lenger av det som tidligere ga meg energi og glede. Små kreative hobbyprosjekter eller organisering av ting hjemme blir kun startet på og ligger der og blir rot og fortvilelse og mislykkethet. 

Jeg var til en viss grad fortrolig med tanken på at det kunne dreie seg om traumer som ga meg belastninger, for jeg er jo en oppegående og intelligent dame. Jeg skjønner såpass at rusede foreldre, grov vold og psykisk tortur over flere dager i strekk gjennom hele oppveksten vil sette varige spor. På tross av det har jeg klart å holde hodet over vann, skaffet meg høyere utdanninger, det ordinære A4-livet med masse hardt arbeid og en nydelig familie, og få men nære venner. 

Men nå er det så rart, fordi jeg føler jeg har "møtt veggen" etter diagnosen. At kroppen ga signaler på jobb om at dette klarer du ikke. På jobb er jeg veldig investert i det jeg holder på med, nøye, gir mye av meg selv, lærer masse og jeg har alltid følt at jeg er en stor ressurs. Jobben har gitt meg glede og et fristed fra de vonde tankene. Så nå gir det ikke mening at jeg ikke klarer jobben lenger. Jeg sitter med gråten i halsen, jeg har hatt nær-besvimelse, skjelvinger, skyhøy puls og alarmerende lav puls. Dundrende hodepine. Skikkelig angst.  Så fikk jeg sykemelding en måned.. 

Har prøvd å ivareta helt grunnleggende behov som nok søvn og spise regelmessig. Men jeg føler at hodet verker mer, kroppen er tung og livløs, og enkelte dager er det vanskelig å sette på oppvaskmaskinen, langt vanskeligere å lage mat. Jeg har bare lyst til å sove vekk hodepinen (som forøvrig ikke går bort hverken med smertestillende eller vann). Nå ligger min mor på dødsleiet i tillegg, så Jeg mistenker jo at det er en forverring av depresjon inni bildet. Men jeg kjenner også på det at jeg ønsker meg tilbake til jobb, men jeg aner ikke hvor stor belastning på jobb som jeg vil tåle før jeg ender opp med skjelvinger og gråt. Arbeidagiveren min er omsorgsfull og sier at jeg må bli bedre før jeg en gang tenker på å komme tilbake, og jeg må ta tiden det trenger. Men jeg har helt angst for å dra til legen for "å be om sykemelding". Når denne går ut, og jeg kjenner at, jo, jeg kan sikkert jobbe litt.. Hvor lurt er dette? Hvor vanlig er det a være sykemeldt etter slike ting? Dette har jeg jo levd med siden jeg var liten, så jeg har litt sånn at jeg er jo passelig robust som har klart meg fint til opp i 30-årene..så begynner jeg å tvile på at traumene var så ille. Andre har det verre og jeg må skjerpe meg. 

Og nå klarer jeg ikke en gang å spørre om å forlenge sykemeldingen. Jeg vet ikke en gang hva jeg er redd for hos legen. Om jeg blir sett på som svak, sytete, forlangende..? Eller om jeg er redd for å måtte på jobb, at senskader mine ikke er store nok? For de føles små når jeg ikke gir de oppmerksomhet og selvfølgelig uoverkommelig store når jeg tenker mye på de..eller om jeg er redd for at jeg kommer til å si som jeg pleier "det går nok fint, jeg kan jobbe litt" selv om det kanskje ikke er tilfellet. Akkurat nå er jeg som en ballong som dps har stukket et hull i, hvor følelsene jeg tidligere hadde under kontroll bare pipler ut i tide og utide. 

 

Er det noen som tok seg tid til å lese og som har hatt det på samme vis? Måtte dere ha sykemelding? Isåfall hvordan ble dere møtt av legen? Og hvor lenge ble det behov for sykemelding før dere var istand til å møte jobben? 

[Heyou]

Hei Reiseradio, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og benytter anledningen til å dele litt selv og:) 

Jeg ble imidlertid sykemeldt (først) grunnet utbrenthet for snart et halvt år siden. Til min store fortvilelse, fordi jeg som deg har så mye glede og stolthet i jobben min. Hjemme hadde alt gått på tverke, samlivet var bånn i bøtta, barna reagerte på hjemmesituasjonen og havnet stadig i utfordringer og jeg flyktet i jobben. 

Jeg forsøkte å jobbe 20% en periode, men stressnivået økte da jeg startet i terapi. Jeg gikk ut i full sykemelding igjen, da alle mine symptomer ble intenst forverret. 

Hele mitt voksne liv har jeg søkt selvutvikling og tilegnet meg kunnskap og verktøy for å håndtere tilbakevendende depresjoner og angst. Jeg har fiksa A4 og holdt det flytende, helt til jeg ble utbrent, ekteskapet gikk i vasken simultant. Slik sett er jeg i en livskrise som du (din mor). Og nå når jeg har fått konstatert traumelidelsene , kptsd og agorafobi fra fagfolk. Greit at jeg har en shitty følelsesregulering (på hjemmebane vel og merke). 
Jeg kunne ikke jobbet nå, det hadde definitivt blitt for mye skjelvinger og gråt. Dessuten sliter jeg med fokus, konsentrasjon og hukommelse, og blir veldig lett trigget av lyder. Men håper så veldig og snart være klar for jobb igjen. Skjønner bare ikke hvordan. Jeg merker jo veldig godt hvor viktig det er med hverdagsrutiner og mestring (det kan være så banalt som å sette på en oppvaskmaskin). Prøver å gi meg selv kred for de små tinga. Selvom jeg mye heller vil funke både i jobb og relasjoner. Jeg sliter fremdeles med energiunderskudd og hver time hos psykologen virker som virvler opp mer og mer angst og drit. Jeg gikk inn i terapi med en optimisme i forhold til å få hjelp, slik jeg aldri har klart å be om den. Gjorde det for barna mine så de ikke skulle lide under arvesynden ved å videreføre dysregulering og omsorgsvikt.

Det er ekstremt frustrerende å ikke vite hvor omfattende dette er, og det er jo et paradoks å bli så mye verre av å ville bli bedre? Legen har vært super gem fra første stund, det var til og med hun som sa at det nok var lurt å gå ut i full sykemelding igjen når jeg starta med terapi, fordi jeg skulle få bedre utnytte av behandlingen.

Lykke til hos legen. Forresten så kom jeg på at jeg strever mye med skam på mange områder. Når du skriver at du er redd for å be om sykemelding og du ikke er sikker på om du er for mye eller om du fortjener denne sykemeldingen, som du kanskje har behov for? Så er vel dette klassisk kptsd eller? Skamrelatert, fortjener jeg å ha behov osv. Men ja, enig når jeg ikke tenker mye på det, virker det så banalt, også blir jeg likevel slått i bakken av at det er større enn jeg greier å ta i mot.

[Reiseradio]

Takk for et utfyllende og fint svar Heyou, det setter jeg pris på. Du beskriver utfordringer som jeg kjenner meg godt igjen i. Og det du nevner om skam knyttet til det å ha plager og behov.. Ja du har helt rett. Og det er kjempetungt. Helt enig i at utfordringene kan bestå i helt banale ting ja når man ser på det på avstand. Men når man kommer nær nok så er det jo toppen av et isfjell. 

Så fint at du har blitt møtt på en så god måte og med mye støtte hos fastlegen din. Jeg er spent på fremtiden for min egen del. Jeg fikk forlenget sykemeldingen med noen uker og så sa legen at jeg måtte begynne å jobbe igjen. Men gradert. Starte med en dag i uken og trappe opp. Jeg er usikker på hvor klar jeg er for det. Jeg vil men kroppen er jo skjelven, sliten, og lystrer ikke. Det virker så uoverkommelig akkurat nå, men så har jeg ikke erfaring med dette, kanskje ting løsner på noen uker..? Kanskje ikke? Kjenner jeg meg selv rett så blir det jo å smøre på smilet og si at ting går greit helt til man når kjelleren igjen. 

[Eva Sofie]

Når du selv ikke klarer å sette grenser for deg selv opp igjennom et helt liv, mtp. når noe blir for mye å tåle for både hodet og kroppen, kan den sørge til slutt for det f.eks. med hodepine, utmattelse, smertetilstander etc.

Det er mulig at det ikke er utelukkende negativt å starte så vidt opp igjen i jobb for deg. Det å fylle dagene med litt annet innhold enn egen grubling, tanker og fokus på seg selv, men opprettholde normal aktivitet, komme ut blant andre og gjøre vanlige aktiviteter. Men vær ærlig med legen din, forklar hva som ev. ikke går og se om terapeuten din kan si seg enig om videre sykemelding om det blir altfor mye...

Du har satt andre fremfor deg selv og dine behov i alle år frem til nå, og det er på tide at du nå begynner å lære å gjøre det motsatte. Å lytte til egne behov og ikke kun strekker deg lengst mulig fordi andre ønsker det. Mulig et aktuelt tema i terapien?