(Tittel mangler)

[numme]

I går hadde vi minnestund for den lille jenta vår, åpent hus er kanskje en riktigere beskrivelse. Var redd ingen ville komme, men jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Det var veldig godt å markere dagen på denne måten, sola skinte og alle de gode vennene og deler av familen vår kom med vakre blomster. Fikk en rosa oppsats av ei venninne, skikkelig sykehus gave til jente. Det varmet i sjelen, det var jo ei jente vi fikk... Hannah ble født 6 februar klokka 23.23. På samme klokkeslett på termin datoen var vi på kirkegården og tente masse lys rundt statuen på minnelunden. Det var så ufattlig vakkert. La ned tre hvite roser til ære for jenta var, vi elsker deg fra mammaen og pappaen.

Min egen mor ringte ikke engang, hun var for opptatt med å gå i møte til å kunne komme, men skulle ringe. Hun har fremdeles ikke ringt... Svigerfar var usikker på om han skulle komme, de tok Hannahs død tungt, hadde gått beserk i syden sammen med svigermor og kjøpt masse tøy til det første barnebarnet. Men han kom for å støtte oss, selv om han syntes det var utrolig vanskelig. Min egen mor er for opptatt av seg selv og min søster, hun er nemlig også gravid. Hvis hun ringer skal jeg virkelig si hva jeg mener, jeg kommer ikke til å ringe. Beklager å skrive så mye om det her, det er bare så utrolig vondt, min egen mamma...

Vi hadde en god dag i går, og en vakker avslutning. Alt til ære for den vakre jenta vår, vår engel i himmelen.

Savner deg Hannah...

Klem fra Katrine.

[guttenmin]

Hei numme. Det høres ut som dere hadde en fin markering. Du har mye pågangsmot som klarer dette. Det er trist å høre hvordan moren din har taklet dette. Det må være sårt. Har samme erfaring som deg angående min egen mor. Jeg mistet sønnen min i uke 37 for 7 måneder siden. Moren min tok dette veldig hardt. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle takle dette og kom med en del sårende bemerkninger.

Foreldrene mine tok heller ikke kontakt med meg. De ringte ikke engang til sykehuset for å høre hvordan det gikk med meg. Ikke villle de se sønnen min heller.

Mitt råd er at du bør gi klare beskjeder til henne hvordan du vil ha det. Dersom hun ikke tar dette til etterretning søk da til de personene som har noe positivt å gi deg.

[Salina]

Hei Katrine!

Fint at dere markerte termindagen for Hannah sammen med venner og familie!

Kan tenke meg at blomstrene varmet godt.

Nå har du gode minner fra termindagen til den lille jenta di også!

Dere hadde sikkert en fin avslutning på dagen da dere var på kirkegården og tente lys og la ned hvite roser ved statuen. Da kjente nok Hannah ekstra mye hvor høyt dere elsker den lille jenta deres, og hvor mye dere skulle ønske hun var hos dere nå.

Men jeg skjønner at du ønsket at din mor hadde vært der også. Iallefall ringt som hun lovte! Det at din egen mamma ser ut til ikke å bry seg er kanskje også en sorg i alt det andre..

Godt å høre at din svigerfar kom selv om han syntes det var vanskelig.

Det skal jo ikke mye til! Noen ganger er det nok med en klem, eller et lite spørsmål om hvordan man har det. Men mange er redd for å såre. Redd for å ripe opp i "gamle" sår. (Våre sår har ikke rukket å bli gamle enda, selv om det virker som om noen tror det..)

Du skrev at din mor er opptatt av å kjøpe klær osv til det første barnebarnet.. Hannah var jo hennes første barnebarn! Selv om Hannah desverre døde så altfor tidlig, så er hun fullt ut det første barnebarnet!

Det er veldig synd at hun ikke ser det.

Men jeg tror nok at vi må leve med slike mennesker rundt oss som rømmer fra sannheten, og som ikke våger å være der. Da blir de menneskene som tør å gi noe til oss, som tør å være der, så utrolig mye mer verdifulle. Ta vare på dem, slik de tar vare på deg! Og vær takknemlig.. For det er sikkert ikke så lett å vite hva man skal gjøre. (Selv om det minste lille ord, og den minste lille handling hadde hjulpet..)

Tenker på deg, Katrine!

Våre engler ser ned på oss nå..

Mange varme klemmer fra Hanah