bare noen tanker...

[numme]

Lenge siden jeg har vært her nå. Vet ikke helt, det er liksom så vondt. Her blir jeg på en måte minnet på smerten. Kanskje bare jeg som har rare tanker...

Var i barnedåp den første søndagen i august. Stod på morgenen og laget bløtekaka og tenkte at det skulle jo ha vært min, jeg skulle ha laget denne kaka til Hannah, pyntet med rosa marsipanroser og hatt en stork på toppen. Plutselig satt smerten der igjen, tror nok jeg har fortrengt litt hva som skjedde med prinsessa mi i det siste. Venneparet vårt kom stolt opp i kirka, med jentungen på armen og tårene begynte å trille. Hadde mest lyst til å gå ut, men vi var faddere og jeg følte litt at jeg måtte bli. Venninna mi så jeg strevde, sende meg et varmt smil - ville liksom gi meg trøst.

En ting er sikkert, sorgen er langt fra over, og hele tiden vil det dukke opp dager og øyeblikk der minnet om barnet som skulle ha vært vil atter bli vondt å bære. Det gode er at Hannah ligger som en skatt i hjertet mitt, hun har gitt meg noe uendelig stort, og det er kjærlighet, den største av de alle morskjærlighet.

Mange klemmer og forvirrede tanker fra Katrine.

[juliet2]

Hei Katrine!!!

Ja, så var det disse dagene da tanker, sorg, savn og smerte bare slår beina vekk under en.

Ja de kommer, men heldig vis blir det lengre mellom hver gang, og vi stabler oss på beina fortere for hver gang.

Det er nok sant det som sies Sorg er både følelser og en prossess.

Tenker på deg :-)))

Du var tøff som laget kake til dåpen, og enda tøffere som deltok og var fadder. Vær kjempe stolt av deg selv. Du er ei tøff jente.

Sender en stor klem

[Salina]

Hei Katrine!

Har ikke sett deg her inne på en stund, men så var det en grunn til det også da.

Jeg er på DOL sine sider ofte. For å se om noen har skrevet innlegg, eller å skrive selv. Det er vondt, men det hjelper å lese at andre har det likedan som meg.

Synes du var tøff som stilte opp og var fadder til din venninnes barn. Det er mer enn jeg kunne ha maktet tror jeg.. Jeg har ennå igjen å besøke søskenbarnet mitt sitt lille nurk som kom til verden i slutten av mai. 7 uker før Tor Erling skulle ha kommet. Så feig er jeg..

Kjenner igjen det å få sorgen slengt i trynet. Noen ganger føles det som om den blir kastet på en, uten noe som helst forvarsel. Skremmende..

Men som juliet2 skriver, vi kommer oss fortere opp på beina for hvre gang. Sorgen _blir_ lettere etterhvert. Den vil for alltid være der, men vi lærer oss etterhvert å leve med den.

Du kommer nok aldri til å glemme prinsessa di, selv om du ikke går å tenker på henne hver dag. Hun vil alltid ha den spesielle plassen i hjertet ditt. Der vil hun leve sammen med deg!

Tenker på deg!

Varme, gode klemmer fra Hanah

[Iroe]

Hei Katrine

Jeg kjenner igjen følelsen du beskriver ved at det er vondt å kommer innom dette formuet. Jeg er inne å kikker hver dag, men må ofte gå fort ut igjen da smerten blir for stor. Det er vondt å lese om alle andre som har mistet barna sine, samtidig så er det godt å se at mine tanker, følelser og reaksjoner er normale.

Synes det var utrolig tøft av deg å være fadder, og å lage kake til dåpen. Jeg vil tro at du i etterkant føler deg styrket av at du klarte å gjennomføre denne dagen. Slik styrke må tas vare på for vi trenger den når vi gjentatte ganger blir minnet på tapene av våre kjære barn.

Håper du har noen lyse dager innimellom. Jeg synes at jeg har flere gode enn onde dager nå, 7 måneder etter at jeg mistet Christoffer.

Ønsker deg alt godt.

Klem fra Ingrid