Foreldrefaenskap....!

[shandy]

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var at du kanskje er litt mer selvstendig enn broren din. Stemmer det?

Kanskje de mener at han trenger dem mer og at det er problemer der som du ikke vet om - bare synsing selvsagt, siden jeg ikke aner hvem du er, men dog.

Jeg ser heller ingen grunn til å skrive sutrebrev, som noen andre antyder, for ingen vil vel tvinge hverken foreldre eller andre på besøk.

Ta en real prat, uten å virke bitter og se om det hjelper.

Om du har barn eller ikke barn, du er da datteren deres likevel og jeg tipper det er en ren prioriteringsak for dem.

[Gjest En DOL'er]

Det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var at du kanskje er litt mer selvstendig enn broren din. Stemmer det?

Kanskje de mener at han trenger dem mer og at det er problemer der som du ikke vet om - bare synsing selvsagt, siden jeg ikke aner hvem du er, men dog.

Jeg ser heller ingen grunn til å skrive sutrebrev, som noen andre antyder, for ingen vil vel tvinge hverken foreldre eller andre på besøk.

Ta en real prat, uten å virke bitter og se om det hjelper.

Om du har barn eller ikke barn, du er da datteren deres likevel og jeg tipper det er en ren prioriteringsak for dem.

Tror heller saken er at broren min har funnet en effektiv måte å takle dem på - han gidder sjeldent å besøke dem fordi det er så mye pes.

Sa da blir det kanskje som Bassisten sier, at de må komme til fjellet siden fjellet ikke kommer til dem.

[Mamta]

Skjønner godt at du er lei deg og skuffet, det ville jeg også vært. Om det er så mye å gjøre med det når foreldrene dine tydeligvis ikke ser problemstillingen, vet jeg derimot ikke.

Har forresten en søster som bor ca. 12 mil unna meg og min familie. De er av og til innom byen hvor vi bor pga. kurs, samt nødvendige ærender som sykehus og handel av saker de ikke får der de bor. Men det er sjelden de tar seg tid til å stikke innom oss uten at vi ber dem spesielt om det.

Tidligere såret det meg litt. Men jeg velger å heve meg over det og heller glede meg over de gangene vi har tid og anledning til å treffes som familie. Det hadde vært mye verre om det var mine foreldre som forskjellsbehandlet meg og mine søsken slik som det du beskriver.

Hvis du velger å ikke besøke dine foreldre like ofte fremover, så forstår jeg det inderlig godt. Kanskje det beste ville være å heve seg over det og skaffe seg sitt eget liv uitenom familien?

Trøstehilsen fra

[Gjest En DOL'er]

Skjønner godt at du er lei deg og skuffet, det ville jeg også vært. Om det er så mye å gjøre med det når foreldrene dine tydeligvis ikke ser problemstillingen, vet jeg derimot ikke.

Har forresten en søster som bor ca. 12 mil unna meg og min familie. De er av og til innom byen hvor vi bor pga. kurs, samt nødvendige ærender som sykehus og handel av saker de ikke får der de bor. Men det er sjelden de tar seg tid til å stikke innom oss uten at vi ber dem spesielt om det.

Tidligere såret det meg litt. Men jeg velger å heve meg over det og heller glede meg over de gangene vi har tid og anledning til å treffes som familie. Det hadde vært mye verre om det var mine foreldre som forskjellsbehandlet meg og mine søsken slik som det du beskriver.

Hvis du velger å ikke besøke dine foreldre like ofte fremover, så forstår jeg det inderlig godt. Kanskje det beste ville være å heve seg over det og skaffe seg sitt eget liv uitenom familien?

Trøstehilsen fra

Jeg har mitt eget liv utenom familien. Det har jeg hatt hele tiden. Har samboer og venner rundt meg her, så det er ikke det at jeg savner familiesamvær som er problemet.

Det er bare prinsippet - at de ikke vil besøke meg når de er like om hjørnet.

[Mamta]

Jeg har mitt eget liv utenom familien. Det har jeg hatt hele tiden. Har samboer og venner rundt meg her, så det er ikke det at jeg savner familiesamvær som er problemet.

Det er bare prinsippet - at de ikke vil besøke meg når de er like om hjørnet.

Jeg er helt enig - i prinsippet!

mvh

[Gjest ooooooooops]

Jeg har mitt eget liv utenom familien. Det har jeg hatt hele tiden. Har samboer og venner rundt meg her, så det er ikke det at jeg savner familiesamvær som er problemet.

Det er bare prinsippet - at de ikke vil besøke meg når de er like om hjørnet.

Skjønner godt at du reagerer!

Men hvis det er noen trøst, tror jeg slike ting finnes i alle familier. Uten at det egentlig er noe 'galt' ment fra den det gjelder.

Min svigermor besøker oss aldri og ringer oss nesten aldri. Hun er visst ikke interessert i barnebarna i det hele tatt. Våre barn vel å merke. Vi bor en noenminutters kjøring unna.

En av de andre barna sine (og barnebarna der) har hun daglig telefonkontakt med pluss at de besøker hverandre hver helg året igjennom.

Jeg har sluttet å irritere meg på det. Meldt meg ut på en måte. Tror det er det beste.

Det rare er at de ikke skjønenr det selv engang. Hørte hun klaget til andre over en annen familie hvor besteforeldrene bare var sammen med noen av barnebarna, og var forskrekket over det. Så det er ikke vondt ment, men korttenkt - ja!

Må bare si at vi lenge holdt kontakten, men ble lei at det var så enveis. Og har til og med opplevd at hun har klaget til andre at VI ikke kommer til henne. Som man høster sår man - sier jeg da!

[neuni]

forstår veldig godt korleis du føler det. eg har ikkje opplevd det slik med foreldre, men med søsken, og eg kan godt forestille meg at det er mange ganger tyngre når det er foreldrene det gjelder.

eg la merke til følgende i svaret ditt til mrxx:

"Jeg skulle så gjerne ønske at de besøkte meg fordi de har lyst til det og fordi de uoppfordret er interessert i hvordan jeg har det der jeg bor."

det som er vanskelig med å sette folk på ein test dei ikkje veit om at dei er på, er at utfallet av testen kan bli annerledes enn du hadde håpa på.

å få det man ønsker seg ved å be om det kan føles kjipt, når man skulle ønske man kunne få det bare fordi den andre SÅG at du trengte det. men dessverre er det ofte ikkje slik det er. for å få det man trenger, må man be om det.

eg tenker at du kan gjerne trekke deg litt unna foreldrene dine for ei stund og sjå kva som skjer, men ut fra det du har skrive i tråden her, får eg inntrykk av at foreldrene dine ikkje sjølv forstår at dei forskjellsbehandler. så det er ikkje sikkert at du vil oppnå det du vil slik.

fortell dei at: du trenger at dei tar kontakt med deg slik at du kan kjenne deg verdsatt. at du forstår at barnebarna trekker dei, men at du også trenger uttrykk for varme, omsorg og interesse.

eg veit jo ikkje korleis samtaletonen mellom deg og foreldra dine er - kva slags ting som er lett/vanskelig å sei - men eg tenker at i eit rimelig nært mellommenneskelig forhold skulle disse tinga være mulige for deg å ytre.

ønsker deg lykke til, uansett kva for framgangsmåte du prøver!