16årig hustyrann

[jensine1365380382]

Har vært hos psykolog for å ta opp probl. m. gutten min. Han har ikke hatt det lett, faren holdt på å ødelegge ham. Jeg er alene med ham. Men nå orker jeg ikke mere. Det er ikke bare vanlige pubertetsproblemer, han er ufyselig og krevende og avvisende til kontakt samtidig. Jeg har nok skjemt ham bort, for oppi alt det vanskelige han har vært igjennom, måtte jeg se litt gjennom fingrene, og gi ham støtte og kjærlighet. Samtidig har jeg prøvd å gi ham muligheten til å bli selvstendig. Men det er han ikke.

Psykologen lurte på om han kanskje burde flytte hjemmefra. På hybel!!! I en stor-by!! Jeg vet ikke om han mente det alvorlig. Gutten vil bo hjemme, han har det bra 'bortsett fra meg'..

Det må kunne løses på andre måter. Men først må jeg komme i dialog med ham. Han tror jeg er streng, men i virkelig heten har han det svært fritt, og materielt godt.

Han sitter altfor mye foran pc'n, er ikke ute og 'flyr'. Men behandler meg som en dritt, så det er tydelig at han ikke har respekt for meg. Kanskje han har det fra faren sin??

Jeg vet ikke hva jeg skal kreve, og hvilke grenser jeg skal sette, det er så vanskelig når jeg aldri får snakket med ham. Men jeg kan jo ikke tvinge ham til å snakke. Jeg kunne forlangt at han lyttet... hadde jeg bare vært sikker på hva jeg skulle si, og hva som er riktig overfor en så stor gutt. Vær så snill å svar, dere kloke mennesker som han sett lignende situasjoner...!!

ps. psykologen lurte også på om han muligens har en underliggende depresjon. ds.

[Gjest det gikk bra med respekt]

Det høres ut som du og sønnen din har kommet skeivt ut, men han bør jo være så gammel at han kan prates med. Prøv å prat med gutten og ikke til ham, det virker ivertfall best her i huset. Viss jeg starter en samtale med å si at "du sitter jo bare inne med dataen du" så kommer gutten her i forsvar med en gang og er ufordraglig.

Starter jeg med "hei, hva holder du på med" - og viser litt interesse så er det lettere å komme i samtale om andre ting også.

Du kan jo prøve å sette deg ned med ham og høre på ham om hvilke punkter han mener du er for streng på... og be om hans forslag til grenser, hva han mener er rimelig. Fant ut her at det ikke var så store sprik mellom hva han ønsket og hva han hadde, men jeg sto hardt på de grensene jeg ikke ville fire på og gav litt der det egentlig ikke hadde noe å si.

Men jeg krevde respekt, ba ikke om det men sa at viss han skulle ha respekt så måtte han også vise seg voksen til å gi respekt. Det hjalp i vertfall masse her da jeg ikke pratet til men med... utrolig men sant. Men selvsagt så løste ikke problemene her seg på en dag, men etter 3-4 mnd var det ganske levlig i huset. Nå har vi det ivertfall fint sammen igjen, og det hadde jeg aldri trodd for et år siden.

[Gjest guttemamma]

Hei Jensine.

Dette hørtes vondt ut - og antagelig er det vondt for gutten din også.

Jeg har selv en 16 årig gutt i huset, vi har en god dialog, og det tror jeg skyldes flere ting:

- jeg har satt grenser for hvordan har får oppføre seg overfor meg (dvs har har fått tilsnakk når han har hatt tendenser til å skli ut)

- jeg forteller ham om min frykt og usikkerhet, og at jeg så gjerne vil at han skal ha det bra. Dette gjelder særlig i forbindelse med festing/rus/jenter etc.

- jeg forventer respekt av ham, men jeg gir ham også stor frihet og mye ansvar selv.

Innimellom prater vi kjempefint sammen, og han forteller meg mye om sitt liv og sine følelser.

Andre ganger krangler vi hemningsløst om møkkete kær, rotete rom, manglende lekselesing osv.

Men jeg er veldig nøye meg å stryke litt på ham (det er jo helt slutt på klemmer, men han godtar å bli strøket på ryggen og til nød på kinnet...) og fortelle ham at jeg er veldig glad i ham. Jeg er redd mange ungdommer trenger slike bekreftelser sagt med rene ord!

Vi har alltid satt grenser for ungene, og da er det selvsagt lettere nå. Men jeg tror det går an å "hanke seg inn igjen". F.eks. ved å ta et familieråd, snakke om hva du føler, frykter og ønsker, og dermed forhåpentligvis få ham på banen. Det kan ta tid - hvis han har låst seg vil han neppe "utlevere" seg selv i første omgang.

Husk også å respektere hans betroelser - han bør helst ikke overhøre deg fortelle hans historier på telefon til venninner...

Vis at han kan stole på deg, og vær klinkende klar på hva du godtar, hva du ikke godtar, hvilke krav som stilles for å få ønsket frihet/penger/tillit etc - men vær også veldig tydelig på at du elsker ham. Han kommer til å føyse det unna, men fortsett å si det!

Ønsker deg alt godt!

[Gjest prikk]

Når ungdommer skriker og skjeller ut foreldrene er det ofte noe de gjør for og få oppmerksomhet(a´la:negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet!

Jeg tror alle som har hatt en 16-årig gutt i huset vet hva du prater om,det er normalt at de går igjennom en slik periode til tross for såkalte perfekte foreldre,så ta det med ro,men hjelp han gjennom det så godt du kan!

[jensine1365380382]

tusen takk til guttemamma og dere andre! Det har hjulpet meg. Alt passer ikke, men noe har jeg kunnet bruke, og jeg føler nå at det er mulig å komme videre.

Jeg må bare være tålmodig. Jeg blir så glad når han er litt positiv, men så må jeg tåle at det bare varte et øyeblikk. Og bygge videre og tro at det blir mer varig.

Det er akkurat som han har mistet tilliten til meg, uten at jeg aner hvorfor. Og han trenger meg jo enda.

Det er fælt å ha så mange ubesvarte spørsmål. Når jeg ikke aner hva som foregår inni hue på ham, vet jeg ikke om jeg skal la ham være "i fred" eller blande meg mer opp i ting. Selv om han altså ikke vil at jeg bryr meg, og blir avvisende og hissig. Jeg synes jeg burde blande meg mer, sette mer grenser osv.

[Gjest guttemamma]

tusen takk til guttemamma og dere andre! Det har hjulpet meg. Alt passer ikke, men noe har jeg kunnet bruke, og jeg føler nå at det er mulig å komme videre.

Jeg må bare være tålmodig. Jeg blir så glad når han er litt positiv, men så må jeg tåle at det bare varte et øyeblikk. Og bygge videre og tro at det blir mer varig.

Det er akkurat som han har mistet tilliten til meg, uten at jeg aner hvorfor. Og han trenger meg jo enda.

Det er fælt å ha så mange ubesvarte spørsmål. Når jeg ikke aner hva som foregår inni hue på ham, vet jeg ikke om jeg skal la ham være "i fred" eller blande meg mer opp i ting. Selv om han altså ikke vil at jeg bryr meg, og blir avvisende og hissig. Jeg synes jeg burde blande meg mer, sette mer grenser osv.

Så fint at innlegget mitt var til hjelp for deg! Jeg håper og tror at det går bra med dere - du høres ut til å ha den rette innstillingen.

Jeg tror ikke han har mistet tilliten til deg, det er bare slik man skal virke når man er 16.

Og hvis han ikke vil prate med deg, så synes han sikkert det er ok å bli "påtvunget" kakao og ferskt brød med brunost - selv om han ikke sier takk...

Slik var nemlig situasjonen hos oss i ettermiddag..

[jensine1365380382]

Så fint at innlegget mitt var til hjelp for deg! Jeg håper og tror at det går bra med dere - du høres ut til å ha den rette innstillingen.

Jeg tror ikke han har mistet tilliten til deg, det er bare slik man skal virke når man er 16.

Og hvis han ikke vil prate med deg, så synes han sikkert det er ok å bli "påtvunget" kakao og ferskt brød med brunost - selv om han ikke sier takk...

Slik var nemlig situasjonen hos oss i ettermiddag..

:-)

Lykke til du også - livet er en utfordring. Det er viktig å beholde troen på ens egen verdi som mamma

[Gjest IdontExist]

Jeg orker ik å skrive så langt jeg. Kan heller fortelle hvordan foreldra mine ordna opp i omtrent samme situasjon (fordet om den ik er så lik egentlig)

Jeg datt ut av samfunnet, skolen, osv osv. Drakk mye, hadde null respekt for foreldra mine, heller forakt..

Så dem begynte å sende meg til en psykolog.. Det hele endte opp med at dem sa at jeg skulle være innlagt på en mental instutisjon i et par uker.. Ble der i 4 måneder, og etter det tok barnevernet over. Bodde i en barneverns instutisjon i 9 måneder.

Nå bor jeg i hybel langt fra foreldra mine. Har jeg bedre oppførsel? nei. - Er jeg kommet lengre? nei. osv.

Prøv å ordne opp med sønnen din før det blir verre!

[jensine1365380382]

Jeg orker ik å skrive så langt jeg. Kan heller fortelle hvordan foreldra mine ordna opp i omtrent samme situasjon (fordet om den ik er så lik egentlig)

Jeg datt ut av samfunnet, skolen, osv osv. Drakk mye, hadde null respekt for foreldra mine, heller forakt..

Så dem begynte å sende meg til en psykolog.. Det hele endte opp med at dem sa at jeg skulle være innlagt på en mental instutisjon i et par uker.. Ble der i 4 måneder, og etter det tok barnevernet over. Bodde i en barneverns instutisjon i 9 måneder.

Nå bor jeg i hybel langt fra foreldra mine. Har jeg bedre oppførsel? nei. - Er jeg kommet lengre? nei. osv.

Prøv å ordne opp med sønnen din før det blir verre!

takk skal du ha!

Men vet du hva? Du existerer! Ta deg sammen, og ta ansvar for livet ditt, for det høres ut som du venter på at noen andre skal fikse det!

Du kan vente til du dør. Det er deg selv du venter på, sett igang!! lykke til, og klem fra meg!! :-)

[Gjest IdontExist]

takk skal du ha!

Men vet du hva? Du existerer! Ta deg sammen, og ta ansvar for livet ditt, for det høres ut som du venter på at noen andre skal fikse det!

Du kan vente til du dør. Det er deg selv du venter på, sett igang!! lykke til, og klem fra meg!! :-)

Jeg forventer overhodet ik at noen andre skal fikse livet mitt... Ville bare legge til det.