Jeg klarer ikke være ærlig

[vicca]

Hei.

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe på forumet. Er jevnlig innom og leser, men har ikke hatt krefter til å skrive noe selv.

For noen måneder siden ble jeg skrevet ut av psykiatrisk hvor jeg hadde vært et halvt år. Med en gang virket det som om ting virkelig var begynt å gå bedre, kanskje var det bare det at jeg så gjerne VIL at det skal bli bra.

Nå merker jeg hvertfall at jeg er på vei nedover igjen, og jeg har ingen å snakke med. Det er ikke helt riktig, det er ingen jeg TØR å snakke med. For jeg orker ikke noen ny innleggelse, det tar så på; hele systemet, får ikke bestemme noenting selv.Regler for regelens egen skyld.

Jeg orker ikke skuffe familien min ved å si at jeg sliter like mye fortsatt, de er så glade nå som de tror at jeg har fått det bra igjen. For jeg er så rar, jeg nekter alltid å innrømme at jeg trenger hjelp, det føles som et nederlag for meg. Veldig ironisk akkurat det, for jeg ser ikke ned på andre som søker hjelp. Tvert i mot synes jeg det er et tegn på styrke. Jeg holder en del foredrag for andre unge om det å ha psykiske problemer, får veldig god respons. Der råder jeg såklart alle til å kontakte professjonell hjelp. Jeg sier gang på gang at det ikke er noe nederlag, men et skritt i riktig retning. Så hvorfor i all verden klarer jeg ikke gjøre det samme selv?

Nå sitter jeg en gang i uka og forteller bruddstykker av sannheten til psykologen min, jeg har så prestasjonsangst at jeg ikke tør vise noe annet enn en smilende og glatt fasade, selv ikke til de som skal hjelpe meg. Det er så fortvilende.

Jeg skadet meg selv en del før og jeg føler nå en enorm trang til det igjen. Men jeg holder igjen, har ikke gjort det på flere måneder. Imidlertid har jeg funnet tilbake til en annen måte å skade meg selv på, nemlig bulimien. Jeg trodde jeg var blitt noenlunde frisk,jeg SER frisk ut, ikke undervektig i det hele tatt - tvert imot, men jeg tenker på mat og spiser og spyr fire-fem ganger hver dag. Det er så rart, jeg får helt angst av å ha mat i magen, så da kaster jeg opp. Så går det noen timer og jeg blir veldig sulten. Kanskje har jeg ikke noe mat tilgjengelig da, så spiser jeg f.eks litt potetgull, og da får jeg ikke den samme kvelningsfølelsen. Er det normalt, eller er det bare jeg som er rar?

Akkurat i det jeg kaster opp maten har jeg det nesten godt, det er en god følelse med renselsen. Men etterpå kommer de nattsvarte tankene og tanken om døden. Akkurat det siste skremmer meg, for jeg har så mange selvmordsforsøk bak meg og jeg har gått lenger og lenger for hver gang. Jeg er redd for at jeg kommer til å ta livet mitt snart. Det er ikke det at jeg VIL dø, men det er som om en annen kraft noen ganger tar over kontrollen over hjernen min og tvinger meg til å spise piller. Jeg bestemmer det ikke selv, for jeg vil jo leve. Herregud, jeg føler meg så gal i hodet nå...

Beklager at jeg nok en gang lesser dette over på dere. Takk til alle som orket å lese ferdig.

Klem fra

[Gjest peeL]

Kjære du

du må ikke være redd for å søke hjelp igjen!! det er egentli det beste jeg kan komme på å si. Du må ikke falle ner i det ekle svarte hullet igjen, såpass skylder du deg selv.

Ta vare på deg selv, hører du? Kommer til å tenke på deg

Beste hilsner og en god bjørneklem fra meg

[anonym11365380364]

hei vennen!

Klemmer forsiktig.

er her hvis du trenger noen.

glad i deg.

mange klemmer fra meg_

[thinkerbell]

ta dine egne råd på alvor vicca.

Kast masken hos din terapeut... h*n kan hjelpe..men trenger din ærlighet..

klem til deg.. og takk for et fint innlegg..

[suselusa]

Hei vicca....

Ville bare si at jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i det du skriver... At du føler at det går dårligere med deg, men ikke tør å fortelle det til dem rundt deg - fordi du er redd for å skuffe dem/gjøre dem triste... Selv har jeg nå bestemt meg for å være ærlig mot terapeuten min i det minste, ikke familien min - dem vil jeg skåne, de fortjener ikke mer problemer med meg, men akkurat terapeuten føler jeg at det i det minste er verdt å gi en sjanse. Jeg synes du også burde gjøre det, tenk om du faller helt ned der du var før, det er ikke verdt det... Du fortjener ikke å gå gjennom flere innleggelser og vonde opplevelser igjen. Ta de ordene du sier til andre på alvor, det er kloke ord! Jeg håper du tar deg selv på alvor nå og tør å åpne deg for terapeuten igjen, h*n er der for å hjelpe deg, og du trenger hjelp nå..

Ønsker deg alt godt!

Stor klem fra

[Streken]

Hei lille venn. Trist å høre at du fremdeles sliter. Jeg ringer deg senere i dag - lyst å prate litt med deg da vettu. Også vet du hvor du finner meg om du trenger å låne et øre og en skulder.. :-)

*klemme hardt og lenge*

[vicca]

Hei vicca....

Ville bare si at jeg kjenner meg så inderlig godt igjen i det du skriver... At du føler at det går dårligere med deg, men ikke tør å fortelle det til dem rundt deg - fordi du er redd for å skuffe dem/gjøre dem triste... Selv har jeg nå bestemt meg for å være ærlig mot terapeuten min i det minste, ikke familien min - dem vil jeg skåne, de fortjener ikke mer problemer med meg, men akkurat terapeuten føler jeg at det i det minste er verdt å gi en sjanse. Jeg synes du også burde gjøre det, tenk om du faller helt ned der du var før, det er ikke verdt det... Du fortjener ikke å gå gjennom flere innleggelser og vonde opplevelser igjen. Ta de ordene du sier til andre på alvor, det er kloke ord! Jeg håper du tar deg selv på alvor nå og tør å åpne deg for terapeuten igjen, h*n er der for å hjelpe deg, og du trenger hjelp nå..

Ønsker deg alt godt!

Stor klem fra

Hei! Takk for gode råd. Tror det er smart det du sier om at jeg kan involvere psykoloen og ikke fortelle alt til familien. Det er så godt å skrive inn her, og få svar som det fra deg. For selv om jeg kanskje innerst inne vet at det er det riktige å gjøre, blir det mye lettere når jeg hører at andre har det på samme måte og får vite hvordan f.eks DU løser problemet. Så tusen takk, suselusa:-)

Klem fra

[vicca]

Hei lille venn. Trist å høre at du fremdeles sliter. Jeg ringer deg senere i dag - lyst å prate litt med deg da vettu. Også vet du hvor du finner meg om du trenger å låne et øre og en skulder.. :-)

*klemme hardt og lenge*

Tusen takk, tror akkurat det jeg trenger er å snakke med deg!! Tusen takk for at du alltid er her og at du bryr deg om meg. Håper også at DU har det lettere. Og husk å si fra hvis det er noe jeg kan gjøre for at hverdagen din kan bli bedre, ok?

Mange klemmer fra

[vicca]

Hei lille venn. Trist å høre at du fremdeles sliter. Jeg ringer deg senere i dag - lyst å prate litt med deg da vettu. Også vet du hvor du finner meg om du trenger å låne et øre og en skulder.. :-)

*klemme hardt og lenge*

Tusen takk for svarene deres, det gjorde godt å lese dem. Det er det jeg elsker ved denne tjenesten, jeg går rundt i min tomme svarte verden, og tror at "sånn er det bare jeg som har det, ingen andre forstår meg". Så skriver jeg inn her og så viser det seg at vi faktisk er veldig mange som sliter med det samme og kan hjelpe hverandre. Det gjør at jeg ikke føler meg så alene.Tusen takk igjen for gode råd - og ønsker om en fin dag går rett til dere:-)

Mange klemmer fra lille

[forbrenner]

Kjære du

du må ikke være redd for å søke hjelp igjen!! det er egentli det beste jeg kan komme på å si. Du må ikke falle ner i det ekle svarte hullet igjen, såpass skylder du deg selv.

Ta vare på deg selv, hører du? Kommer til å tenke på deg

Beste hilsner og en god bjørneklem fra meg

Ville bare si at jeg leste alt...

[vicca]

Ville bare si at jeg leste alt...

takk, det betyr mye for meg!

mange klemmer

[Gjest Seur_Anne]

Hva med å fortelle psykologen om det du skriver her, også om redselen din for ny innleggelse?

Lykke til i all fall!

[vicca]

Hva med å fortelle psykologen om det du skriver her, også om redselen din for ny innleggelse?

Lykke til i all fall!

Kanskje ingen dum ide, jeg kan jo ta en print av det jeg har skrevet her og vise henne det. Tror jammen jeg skal gjøre det jeg!

[goliane]

takk, det betyr mye for meg!

mange klemmer

Har lest spørsmål, svar, kommentarer. Mange kloke svar. Mye omsorg!

Men, om familien. Flere snakker om å skåne familien.

Klart familien er glad når det går bedre med den som sliter.

Klart familien er engstelig når noen er psykisk syk.

Likevel: Tror dere ikke familien også vil sette pris på ærlighet?

Som pårørended vil jeg VITE hva som foregår. Jeg vil være med å hjelpe den som sliter. Det kan en jo ikke gjøre hvis en ikke får VITE om problemene.

Pårørende er ikke persilleblad! Pårørende (iallfall foreldre) er der for å hjepe, støtte, oppmuntre, kjefte---, VÆRE DER FOR UNGENE SINE.

[Villanda]

Kanskje ingen dum ide, jeg kan jo ta en print av det jeg har skrevet her og vise henne det. Tror jammen jeg skal gjøre det jeg!

Høres lurt! Så kanskje dere sammen kan finne en måte å hjelpe deg på. Kanskje noen kan ta vare på tablettene dine og gi deg bare litt og litt i gangen, i perioder da du er redd for å bruke dem uhensiktsmessig?

Lykke til igjen!

Vil gjerne høre hvordan det går!

[Gjest Seur Anne]

Kanskje ingen dum ide, jeg kan jo ta en print av det jeg har skrevet her og vise henne det. Tror jammen jeg skal gjøre det jeg!

Hei!

Hvordan gikk det hos behandleren?