slites mellom 2 stoler

[ftmffm]

Er virkelig i dårlig psykisk form nå. Har nesten blitt innlagt hele denne uka. Men jeg har klart å lure meg unna. Vil ikke inn på akuttposten mest pga. at nattevaktene der er så ekkle. De snakker stygt om pasientene åpenlyst og er ikke villig til å hjelpe pasientene hvis det er noe de ønsker hjelp til.

Den andre grunnen til at jeg ikke vil legge meg inn frivillig på akuttposten er fordi jeg føler at når man legger seg inn frivillig blir jeg ikke tatt på alvor. Føler at de som jobber der tenker at jeg ikke har så stort behov for akutt hjelp bare fordi jeg klarer å gå med på en innleggelse.

En annen faktor i det hele er at jeg blir så rastløs når jeg kommer på avd. Klarer ikke slå meg til ro. Har disse to kraftene i meg som jeg slites i mellom. Den ene sier at jeg må komme meg ut av psykehuset. Den andre sier at det beste er å bli på psykehuset.

Og det er ingen der til å hjelpe meg å holde styr på disse to kreftene som sliter i meg. Ber jeg om å bli utskrevet så blir jeg det på minuttet. Det stilles ikke spørsmål om jeg egentlig vil eller om jeg også har andre følelser og tanker i meg. Synes det hele er så vanskelig.

Bedre blir det ikke av at behandleren min skal være borte neste uke og at jeg da må klare meg helt alene i denne verden hvis jeg ikke blir innlagt.

Synes det hele er så vanskelig.........

[beib]

jeg skjønner hvordan du har det,har det samme dillemaet når jeg er innlagt...har to stemmer i hodet,den ene ber meg skrive meg ut,den andre ber meg bli.....men jeg kjeder meg noe så innforjævlig også da..og redd...alltid på vakt på hvem som har den og den vakten...må ha kontroll...

vil bare at du skal vite at du ikke er alene med disse følelsene...

hva med og snakke med behandleren din og forklare,kanskje du kan komme på en annen avd enn akutt avd den uken h*n er borte..

håper at du snart får det bedre...

mange varme klemmer fra beib

[ftmffm]

jeg skjønner hvordan du har det,har det samme dillemaet når jeg er innlagt...har to stemmer i hodet,den ene ber meg skrive meg ut,den andre ber meg bli.....men jeg kjeder meg noe så innforjævlig også da..og redd...alltid på vakt på hvem som har den og den vakten...må ha kontroll...

vil bare at du skal vite at du ikke er alene med disse følelsene...

hva med og snakke med behandleren din og forklare,kanskje du kan komme på en annen avd enn akutt avd den uken h*n er borte..

håper at du snart får det bedre...

mange varme klemmer fra beib

Tusen takk for svar. Det hjelper veldig å høre at jeg ikke er alene om å ha disse følelsene.

*klem*

[vicca]

Tusen takk for svar. Det hjelper veldig å høre at jeg ikke er alene om å ha disse følelsene.

*klem*

De gangene jeg har vært innlagt har jeg kjedet meg noe sinnssykt. Jeg synes reglene er så idiotiske. Ikke lov til å ha mobiltelefon. Ikke spise når en vil, ikke gå ut alene. Det er så mye som gjør at det er forferdeølig kjedelig å være innlagt, små ting de kunne forandret på, som ikke hadde gått utover behandlingsopplegget, men bare fått oss til å føle oss som mennesker under oppholdet. Så jeg skjønner veldig godt at du vil ut. Men, når en har kommet seg ut (hvertfall har jeg det sånn), vil jeg ofte inn igjen. Inn til tryggheten og de faste rammene. Helt ambivalent. Jeg synes det er forferdelig trist om de ikke tar deg på alvor selv om du ikke er tvangsinnlagt. Sånn burde det ikke være, men jeg har følt det samme selv også. Forrige gang jeg var innlagt følte jeg meg bare som en dust som brukte samfunnets ressurser, og da jeg fortalte det til kontakten min så så hun ikke så mye for å avkrefte det heller. De trodde altså ikke jeg var syk nok. Det er en vond følelse når en har det så vanskelig at en velger å skrive seg inn på et psykehus. Har imidlertid opplevd det helt motsatte også, i sommer, da jeg hadde vært innlagt i fire måneder fikk jeg helt akutt lyst til å skrive meg ut. Men selv om jeg var innlagt frivillig lot de meg rett og slett ikke dra! Jeg følte det som et overgrep på friheten min, men i ettertid var jeg glad for den kloke beslutningen. Ville bare du skulle vite at det ikke er overalt og heller ikke alltid at de skriver oss ut sånn uten videre. Men dessverre kommer det helt an på hvem en har som primærkontakter/leger.

Æsj, dette ble bare rot, så mange tanker og så lite orden. Men jeg vil bare råde deg til å ta dette opp med din behandlende lege på sykehuset. Håper du holder ut, selv om det er kjedelig!!

Mange klemmer fra

[ftmffm]

De gangene jeg har vært innlagt har jeg kjedet meg noe sinnssykt. Jeg synes reglene er så idiotiske. Ikke lov til å ha mobiltelefon. Ikke spise når en vil, ikke gå ut alene. Det er så mye som gjør at det er forferdeølig kjedelig å være innlagt, små ting de kunne forandret på, som ikke hadde gått utover behandlingsopplegget, men bare fått oss til å føle oss som mennesker under oppholdet. Så jeg skjønner veldig godt at du vil ut. Men, når en har kommet seg ut (hvertfall har jeg det sånn), vil jeg ofte inn igjen. Inn til tryggheten og de faste rammene. Helt ambivalent. Jeg synes det er forferdelig trist om de ikke tar deg på alvor selv om du ikke er tvangsinnlagt. Sånn burde det ikke være, men jeg har følt det samme selv også. Forrige gang jeg var innlagt følte jeg meg bare som en dust som brukte samfunnets ressurser, og da jeg fortalte det til kontakten min så så hun ikke så mye for å avkrefte det heller. De trodde altså ikke jeg var syk nok. Det er en vond følelse når en har det så vanskelig at en velger å skrive seg inn på et psykehus. Har imidlertid opplevd det helt motsatte også, i sommer, da jeg hadde vært innlagt i fire måneder fikk jeg helt akutt lyst til å skrive meg ut. Men selv om jeg var innlagt frivillig lot de meg rett og slett ikke dra! Jeg følte det som et overgrep på friheten min, men i ettertid var jeg glad for den kloke beslutningen. Ville bare du skulle vite at det ikke er overalt og heller ikke alltid at de skriver oss ut sånn uten videre. Men dessverre kommer det helt an på hvem en har som primærkontakter/leger.

Æsj, dette ble bare rot, så mange tanker og så lite orden. Men jeg vil bare råde deg til å ta dette opp med din behandlende lege på sykehuset. Håper du holder ut, selv om det er kjedelig!!

Mange klemmer fra

Det er ikke snakk om å kjede seg på avd. Kjeder jeg meg er det bare å ta seg en tur ut. Værre er det ikke. Det det er snakk om her er når avd. ikke er hjelpsom når disse to kreftene herjer vilt i meg. Når ikke avd. kan være en som hjelper meg å bli på avd. når jeg har det vanskelig å få meg til å holde ut litt til. Kjedsomheten skal jeg alltids overleve.

[martine1365379969]

Kva med å fortelje behandleren din korleis du kjenner det?? Det er ingen vits i å ikkje gjer det. Det er derfor han er der, for å hjelpa deg! Og då må du og kunne seie til han kva tanker du har om dei råda han kjem med! Men eg veit, det er ikkje så enkelt! Håper berre du finn ut av det!!! Og gjer deg ein god klem!!