Er fedme skilsmissegrunn?

[SierDuDet]

#Har prøvd å snakke til deg tidligere, og det nytter ikke.#

Snakke til meg???

Ja, ja SDD her er debatt på gang og ikke oppdragelse av dine barn!

Her diskuterer man hvorfor man mener ting og prøver å forstå tankegangen til andre...her gir man råd til andre utifra sine egene meninger!

Det er ikke få andre i tråden her som har sagt nøyaktig det jeg har sagt i forhold til det her, og nøyaktig det jeg kunne sagt, men du avskriver deres meninger totalt.

Ergo er det rimelig nyttesløst og i det hele tatt si noe...

[Taj Mahal]

Du skriver: "Det dere sier er at en som legger på seg mange kilo er en man burde skille seg i fra og at dere ville ha gjort det! Jeg har lest innleggene, men har du?"

Hvordan i all verden kan du klare å få til en slik fortolkning av det som er blitt skrevet her?

Er du like "fanatisk" i alt du foretar deg, og alt du fortolker av det som blir skrevet som ikke 100% stemmer overens med det du selv mener?

Ære være Zirine som har tålmodighet til å svare deg både utfyldende og høflig.

For det er vesentlig mer enn hva som kan sies om deg (og også meg nå etter å ha lest svarene dine til henne).

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1404032

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409133

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1406639

Noen linker av dere som sympatiserer og mener likt....etter hva jeg har forstått av Zirine i alle fall, så mener dere akuratt det samme.

[Taj Mahal]

Hvordan kan du forvente å få vettuge og utfyldende svar til de idiotiske påstander du kommer med om hva andre mener her?

Jeg begynner med ett eksempel:

"Tenker du bare på sex?

Sex er en viktig del i livet, men det er da ikke ALT!"

Hvor har NOEN påstått dette her - og aller minst Zirine?

Med den type "fanatiske" fortolkninger og påstander du kommer med om andres meninger som de ikke på noen måte har gitt uttrykk for - hvordan kan du forvente å få vettuge svar?

Du har allerede fått alt for mange vettuge svar enn hva du har gjort deg fortjent til.

Goliath du synes du skriver velformulert tror jeg :-D

Når man hele veien snakker om sex i innlegget her, så er det ikke så forferdelig rart at man tar den konklusjonen skjønner du.

Linker?

ok:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1406557

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409138

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409212

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409107

[Chloe]

Jeg sitter her og undrer meg litt etter å ha fulgt litt med i denne diskusjonen.

Eksempelet over er for meg litt merkelig å ta stilling til. For hvor setter man grensene? 20 kilo på 3 år? 30 kilo på 4 år? 10 kilo på 1½ år? 10 kilo på 6 år?

Jeg mener; hvis nå de som svarte "Ja, dette er skilsmissegrunn" skulle bli spurt om en lignende sak neste uke. Hva da med 5 år og 30 kilo? Eller 6 år og 40 kilo?

Vi har alle en estetisk sans og mennesker bærer vekten sin på forskjellig vis. To overvektige kan veie omtrent det samme og den ene er allikevel f. eks mer sexy enn den andre.

Personligheten er unik, også. Å svare kun utifra hvor mye personen veier er, synes jeg er grusomt!

Og det samme med invalidisering. Litt pleietrengende? Lam fra nakken og ned og totalt avhengig av andre?

Alkoholisme er et kapittel jeg ikke orker gå innpå.

Kan du egentlig sette deg ned å si: "Nå går det over min smerteterskel hva kilo angår!Jeg har tålt din overvekt i 7 år og der går grensen!"

Eller: "120 kilo var tålelig, men nå er det nok!"

Poenget mitt er at vi med noen tastetrykk leker skilsmissedommer med veldig mange mennesker nå. Og dessuten; hvorfor må nødvendigvis et menneske som legger på seg så mye bli en dårligere partner?

Det nekter jeg å tro. Jeg har ei venninne som på 12-13 år gikk opp omtrent 70 kilo. Hun var/er sosial, energisk, renslig (!?) og i et forhold hvor kjærlighet og sex var inderlig til stede. Hvilken grunn har man da til å skilles? At hun spiste potetgull om kveldene?

Da hennes mann var ungkar, mente han også at han ikke kunne leve med "ei feit dame".

Er hun og hennes partner unik? Tror ikke det, nei.

[Babette]

Jeg sitter her og undrer meg litt etter å ha fulgt litt med i denne diskusjonen.

Eksempelet over er for meg litt merkelig å ta stilling til. For hvor setter man grensene? 20 kilo på 3 år? 30 kilo på 4 år? 10 kilo på 1½ år? 10 kilo på 6 år?

Jeg mener; hvis nå de som svarte "Ja, dette er skilsmissegrunn" skulle bli spurt om en lignende sak neste uke. Hva da med 5 år og 30 kilo? Eller 6 år og 40 kilo?

Vi har alle en estetisk sans og mennesker bærer vekten sin på forskjellig vis. To overvektige kan veie omtrent det samme og den ene er allikevel f. eks mer sexy enn den andre.

Personligheten er unik, også. Å svare kun utifra hvor mye personen veier er, synes jeg er grusomt!

Og det samme med invalidisering. Litt pleietrengende? Lam fra nakken og ned og totalt avhengig av andre?

Alkoholisme er et kapittel jeg ikke orker gå innpå.

Kan du egentlig sette deg ned å si: "Nå går det over min smerteterskel hva kilo angår!Jeg har tålt din overvekt i 7 år og der går grensen!"

Eller: "120 kilo var tålelig, men nå er det nok!"

Poenget mitt er at vi med noen tastetrykk leker skilsmissedommer med veldig mange mennesker nå. Og dessuten; hvorfor må nødvendigvis et menneske som legger på seg så mye bli en dårligere partner?

Det nekter jeg å tro. Jeg har ei venninne som på 12-13 år gikk opp omtrent 70 kilo. Hun var/er sosial, energisk, renslig (!?) og i et forhold hvor kjærlighet og sex var inderlig til stede. Hvilken grunn har man da til å skilles? At hun spiste potetgull om kveldene?

Da hennes mann var ungkar, mente han også at han ikke kunne leve med "ei feit dame".

Er hun og hennes partner unik? Tror ikke det, nei.

Jeg er helt enig med deg. Det er bare tull å sette opp slike "tabeller". Ekte kjærlighet tåler mye og et frynsete forhold tåler lite. Samtidig bør man alltid ha klørne litt ute i forhold til å holde partnerens interesse ved like, og kroppslig forfall, dårlig hygiene og slike ting kan i høy grad tære på forholdet og tenningen. Men en trenger jo ikke å være frastøtende om en er tykk.

Jeg tror ikke det er særlig styrkende for selvtilliten til de som sliter med alvorlig fedme å lese at noen betrakter deres problem som skilsmissegrunn.

[Goliath]

Godt dokumentert?

Hiv på link om den gode dokumentasjonen da snella!

http://www.iks.no/sf.htm#Tvangsspising

Snella? :-)

Og hva mente du med linken din?

Som jeg selv har skrevet kan spiseforstyrrelser føre til både over - og undervekt.

Hva er det du ikke forstår?

[Goliath]

Hvorfor blander man overvekt med å lukte vondt ? *æsj*

Det har ingten ting med hverandre å gjøre - annet enn at Taj tydligvis ønsker at alt man eventuelt kan "reagere negativt på" skal spesifiseres i ekteskapsløftene.

Og det syntes jeg var litt "merkelig" - for å si det slik.

Mvh

[Goliath]

Det ga veldig mye fornuft!

"Heldigvis" er jeg den som har størst problem med overvekten min her hjemme.

Mannen min savner selvsagt kroppen min som den var før vekta føyk i været, men "ser" at det fortsatt er meg nå også. Dessuten vet han nå at jeg hadde bulimi dengang, så han er av de få som klarer å se at jeg faktisk har gjort fremskritt siden da, selv om veien gikk via kraftig overvekt.

Jeg følte meg forresten utrolig mye feitere da jeg veide under 50 kg og ikke åt enn nå som jeg er kraftig overvektig men frisk av sf'en. Det sier jo litt om hvor syk man kan bli.

En viktig del av det å bli bra igjen er faktisk å ta ansvar for hva man selv gjør også.

Det er tøft å "våkne opp" etter år med spiseforstyrrelser og se i speilet og se at "dette har jeg gjort. Ikke mannen min, ikke moren min, ikke overgriper osv. men JEG.Jeg "trengte" kanskje å gjøre det da, men det er mitt verk og bare jeg kan gjøre noe med det."

Jeg velger også å ta det med ro i forbindelse med vektnedgang. Mitt ønske for et normalt liv underveis gjør at jeg ikke nislanker meg.

Jeg tar en sjokolade nå og da og jeg spiser til jeg er mett. Kontakten mellom hode og kropp når det gjelder dette gjør at jeg nå registrerer metthetsfølelsen og handler utifra den.

Slankekurer som går ut på å ignorere sult/metthets følelse forstyrrer denne mekanismen og "kutter kontakten" mellom hode og kropp på den måten igjen.

Derfor er slanking i den forstand forverrende for meg.

Før prøvde jeg å dekke andre behov med mat. Selvsagt forsvant ikke behovene da.

Det er det å bevege seg som er cluet for meg. DET kunne jeg ha gjort mye tidligere, hadde det ikke vært for skamfølelsen som følger med overvekt. Nå presser jeg meg hver gang. De får le og kommentere de som vil (Som regel skjer jo ikke det. Jeg har faktisk blitt kjent med hyggelige folk på turer!), JEG skal ut på tur!

Men jeg ser at jeg muligvis har litt lett for å overidentifisere meg med alle overvektige i denne tråden her. Jeg var jo lenge hun som "ikke gadd" i manges øyne. Selv da jeg jobbet som hardest med å bli frisk.

:-)

Jeg tror det som er veldig viktig med ektefeller er at de også tåler endringer.

Her gjelder det f.eks. situasjoner jeg før ville stilletiende godtatt og heller "spist bort". Nå sier jeg ifra, og er kanskje litt mer "meggete" og "storforlangende". ;-)

Jeg tør å sette grenser for meg selv og for andre. Selv om jeg får høre noen si at de "likte meg bedre sånn jeg var før". Da var jeg nemlig dørmatte og "terapeut" for mange..

Jeg har begynt på ny utdanning osv. osv.

Og vekta minsker sakte men sikkert, uten at vi gjør et stort poeng utav det.

Det å innse at man har makt til å forandre og faktisk har et valg er stort.

Skremmende og stort.

:-)

Jeg har veldig stor respekt for det du har klart - både mentalt og fysisk.

Kan bare si at jeg ønsker deg all lykke videre!!

Take your time:-)

Mvh

[kie]

Jeg har veldig stor respekt for det du har klart - både mentalt og fysisk.

Kan bare si at jeg ønsker deg all lykke videre!!

Take your time:-)

Mvh

Takk :-)

[kie]

Jeg er helt enig med deg. Det er bare tull å sette opp slike "tabeller". Ekte kjærlighet tåler mye og et frynsete forhold tåler lite. Samtidig bør man alltid ha klørne litt ute i forhold til å holde partnerens interesse ved like, og kroppslig forfall, dårlig hygiene og slike ting kan i høy grad tære på forholdet og tenningen. Men en trenger jo ikke å være frastøtende om en er tykk.

Jeg tror ikke det er særlig styrkende for selvtilliten til de som sliter med alvorlig fedme å lese at noen betrakter deres problem som skilsmissegrunn.

"Jeg tror ikke det er særlig styrkende for selvtilliten til de som sliter med alvorlig fedme å lese at noen betrakter deres problem som skilsmissegrunn."

Det har du veldig rett i.

Her er det forresten omvendt. Jeg har villet trekke meg unna og vært så fortvilet at jeg har snakket om skilsmisse, han har kjempet for å få meg til å forstå at han fortsatt ville ha meg.

Jeg synes fortsatt ofte at det er uforståelig.

Mvh

[flisa]

Jeg hadde veldig nytte av kurs her:

http://home.c2i.net/anker-nilssen/

Det kurset forandret mye!

Bl.a. var det i forbindelse med det at jeg fant ut at jeg skulle begynne på sykepl.skolen.

:-)

gikk du i Oslo - eller tok du det pr e-post. For ikke å ødelegge tråden her: kunne du svart på [email protected] ?

[Taj Mahal]

Snella? :-)

Og hva mente du med linken din?

Som jeg selv har skrevet kan spiseforstyrrelser føre til både over - og undervekt.

Hva er det du ikke forstår?

Det jeg ikke forstår er at du ikke forstår at overvekt hos mennesker skylles oftest psykisk lidelse i større eller mindre grad og ikke bare at man ikke gidder å ta vare på seg selv.

Det som er fakta er at spesiellt i USA så har folk blitt meget store, men de er faktisk meget spreke også. Det skylles nettopp kosthold men at de ikke er slik at de ikke gidder å ta vare på dem selv.

Fete mennesker som trener osv.

Det er den nye trenden faktisk. Så enten er det mange fete men sunne mennesker, eller så er det fete mennesker som har en årsak til det uten bare det å ikke bry seg. Om det er at man bare slutter å bry seg, så er det også en psykisk lidelse på et vis mener jeg.

[punkyB]

"Jeg tror ikke det er særlig styrkende for selvtilliten til de som sliter med alvorlig fedme å lese at noen betrakter deres problem som skilsmissegrunn."

Det har du veldig rett i.

Her er det forresten omvendt. Jeg har villet trekke meg unna og vært så fortvilet at jeg har snakket om skilsmisse, han har kjempet for å få meg til å forstå at han fortsatt ville ha meg.

Jeg synes fortsatt ofte at det er uforståelig.

Mvh

Jeg skiller litt mellom din situasjon og den som jeg beskriver som skilsmissegrunn.

I min så har partneren gjentatte ganger sagt fra om at han synes at vedkommende er litt for fet , noe som har skjedd i løpet av forh. kort tid - vedkommende har gjentatte ganger ikke brydd seg om den henstillingen. Det er minst like mye denne likegyldigheten som jeg synes er skilsmissegrunn.

Sånn utover det er smaken veldig forskjellig - noen liker dem tykke noen liker dem fete. Din mann setter tydeligvis pris på deg uansett hvor mange kilo du veier - og det må jo du tro han på. For han betyr de kiloene ingenting. Det virker som om det er du som har det største problemet med det ikke han.

[Kamilla]

Jeg sitter her og undrer meg litt etter å ha fulgt litt med i denne diskusjonen.

Eksempelet over er for meg litt merkelig å ta stilling til. For hvor setter man grensene? 20 kilo på 3 år? 30 kilo på 4 år? 10 kilo på 1½ år? 10 kilo på 6 år?

Jeg mener; hvis nå de som svarte "Ja, dette er skilsmissegrunn" skulle bli spurt om en lignende sak neste uke. Hva da med 5 år og 30 kilo? Eller 6 år og 40 kilo?

Vi har alle en estetisk sans og mennesker bærer vekten sin på forskjellig vis. To overvektige kan veie omtrent det samme og den ene er allikevel f. eks mer sexy enn den andre.

Personligheten er unik, også. Å svare kun utifra hvor mye personen veier er, synes jeg er grusomt!

Og det samme med invalidisering. Litt pleietrengende? Lam fra nakken og ned og totalt avhengig av andre?

Alkoholisme er et kapittel jeg ikke orker gå innpå.

Kan du egentlig sette deg ned å si: "Nå går det over min smerteterskel hva kilo angår!Jeg har tålt din overvekt i 7 år og der går grensen!"

Eller: "120 kilo var tålelig, men nå er det nok!"

Poenget mitt er at vi med noen tastetrykk leker skilsmissedommer med veldig mange mennesker nå. Og dessuten; hvorfor må nødvendigvis et menneske som legger på seg så mye bli en dårligere partner?

Det nekter jeg å tro. Jeg har ei venninne som på 12-13 år gikk opp omtrent 70 kilo. Hun var/er sosial, energisk, renslig (!?) og i et forhold hvor kjærlighet og sex var inderlig til stede. Hvilken grunn har man da til å skilles? At hun spiste potetgull om kveldene?

Da hennes mann var ungkar, mente han også at han ikke kunne leve med "ei feit dame".

Er hun og hennes partner unik? Tror ikke det, nei.

Klapper for deg

[Chloe]

Jeg skiller litt mellom din situasjon og den som jeg beskriver som skilsmissegrunn.

I min så har partneren gjentatte ganger sagt fra om at han synes at vedkommende er litt for fet , noe som har skjedd i løpet av forh. kort tid - vedkommende har gjentatte ganger ikke brydd seg om den henstillingen. Det er minst like mye denne likegyldigheten som jeg synes er skilsmissegrunn.

Sånn utover det er smaken veldig forskjellig - noen liker dem tykke noen liker dem fete. Din mann setter tydeligvis pris på deg uansett hvor mange kilo du veier - og det må jo du tro han på. For han betyr de kiloene ingenting. Det virker som om det er du som har det største problemet med det ikke han.

"vedkommende har gjentatte ganger ikke brydd seg om den henstillingen."

Tror du virkelig på det selv? "Jeg er feit, men jeg gir faen?"

Jeg kan spise hva jeg vil - jeg legger aldri på meg et gram. Jeg er hva folk ville kalle meget slank. Jeg koser meg med godteri, av og til midt i uka, jeg spiser potetgull og drikker brus.

Alt dette kan jeg gjøre uten at noen løfter så mye som på et øyenbryn.

Jeg kan med andre ord leve som jeg alltid har gjort. Det er veldig mange (kvinner) som ikke kan det. Og der har du problemet. De snikende kiloene i voksen alder. Sakte men sikkert legger man på seg av slike ting som man i yngre år kunne fråtse i.

Jeg har sett radmagre mennesker rynke på nesen over partnerens/venners godtevaner fordi h*n legger "for mye på seg". Selv kan de spise hva som helst. Det som slår meg er at det som regel er relativt unge voksne som klager mest over partnerens matglede.

Hvor går grensen da? Gjentatte henstillinger, sier du. Over hvor mange kilo overvekt?

Skal jeg bry meg om gjentatte henstillinger dersom jeg legger på meg 10 kilo på et år? Hva om partneren min bare ikke tålte en såpass liten overvekt? Skulle jeg måtte leve etter hans ønsker da?

Hvor går grensene?

[kie]

Jeg skiller litt mellom din situasjon og den som jeg beskriver som skilsmissegrunn.

I min så har partneren gjentatte ganger sagt fra om at han synes at vedkommende er litt for fet , noe som har skjedd i løpet av forh. kort tid - vedkommende har gjentatte ganger ikke brydd seg om den henstillingen. Det er minst like mye denne likegyldigheten som jeg synes er skilsmissegrunn.

Sånn utover det er smaken veldig forskjellig - noen liker dem tykke noen liker dem fete. Din mann setter tydeligvis pris på deg uansett hvor mange kilo du veier - og det må jo du tro han på. For han betyr de kiloene ingenting. Det virker som om det er du som har det største problemet med det ikke han.

Enig med deg der :-)

Når det gjelder den situasjonen som ble beskrevet i hovedinnlegget tror jeg kanskje likegyldigheten er et slags skalkeskjul.

Hun nevner selv at hun ble voldtatt som 8-åring senere i tråden.

Jeg tror at så lenge hun "trenger" fettet til å beskytte henne, vil hun ikke tørre/ville/orke å gjøre noe med det.

Det er lettere å si at man ikke gidder enn å gå inn og føle på den egentlige årsaken.

Jeg tror jeg også ville ha sagt/signalisert noe sånt dersom det var et punkt som var så ømt at jeg var redd for å bryte sammen dersom vi touchet inn på det.

Selvsagt tviholder hun på vernet sitt.

At dette begynte å utarte seg da de fikk barn er heller ikke så rart. Svangerskap og fødsel har en tendens til å vekke til live gamle spøkelser.

På den annen side; hvor lenge skal man forvente at et menneske prøver å hjelpe noen som ikke vil hjelpes?

Det er vondt å se på at den man er glad i ødelegger seg. Enten det er ved alkohol- eller matmisbruk. Jeg har stor forståelse for at mannen evt. er fortvilet over situasjonen.

Jeg tror som sagt at hun det gjelder i eksempelet må finne noe annet som kan fylle fettets funksjon. Oppleve at hun ikke er den lille 8-åringen som er prisgitt de voksnes beskyttelse.

Da tror jeg ikke det vil bli så vanskelig å gi slipp på fettet heller.

Uansett; jeg tror damen det gjelder her trenger hjelp. Men hun må være villig til å bli hjulpet.

For å snu på det ennå en gang;

Jeg vet ikke om jeg ville orket å leve sammen med en som skadet seg selv over lengre tid så det gikk utover forholdet uten å ville ta imot hjelp. Ikke i lengden.

Men det er viktig å behandle problemet og ikke bare se seg blind på symptomene. Slanking er ofte symptombehandling.

Synes helt ærlig at mannen burde oppmuntret dama til å oppsøke psykolog eller noe sånt. Ikke Grete Roede ;-)

I allefall ikke _bare_ Grete Roede.

Når det gjelder meg personlig så jobbes det med saken. Mannen min sin holdning da vi traff hverandre var: "Legger du på deg er det slutt."

Han har heldigvis ikke samme syn nå lenger.

Men både jeg og han liker meg best i mindre utgave. Og det er en ærlig sak.

Heldigvis ser han _meg_ midt i alt dette. Han er vel en av de få som ser hvem jeg er under fettet.

Uff, jeg babler...

[Goliath]

Goliath du synes du skriver velformulert tror jeg :-D

Når man hele veien snakker om sex i innlegget her, så er det ikke så forferdelig rart at man tar den konklusjonen skjønner du.

Linker?

ok:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1406557

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409138

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409212

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1409107

Har lest linkene og skjønner fremdeles ikke at du kan komme til en slik konklusjon.

Vi leser nok det som blir skrevet litt forskjellig skjønner jeg:-)

Mvh

[punkyB]

Enig med deg der :-)

Når det gjelder den situasjonen som ble beskrevet i hovedinnlegget tror jeg kanskje likegyldigheten er et slags skalkeskjul.

Hun nevner selv at hun ble voldtatt som 8-åring senere i tråden.

Jeg tror at så lenge hun "trenger" fettet til å beskytte henne, vil hun ikke tørre/ville/orke å gjøre noe med det.

Det er lettere å si at man ikke gidder enn å gå inn og føle på den egentlige årsaken.

Jeg tror jeg også ville ha sagt/signalisert noe sånt dersom det var et punkt som var så ømt at jeg var redd for å bryte sammen dersom vi touchet inn på det.

Selvsagt tviholder hun på vernet sitt.

At dette begynte å utarte seg da de fikk barn er heller ikke så rart. Svangerskap og fødsel har en tendens til å vekke til live gamle spøkelser.

På den annen side; hvor lenge skal man forvente at et menneske prøver å hjelpe noen som ikke vil hjelpes?

Det er vondt å se på at den man er glad i ødelegger seg. Enten det er ved alkohol- eller matmisbruk. Jeg har stor forståelse for at mannen evt. er fortvilet over situasjonen.

Jeg tror som sagt at hun det gjelder i eksempelet må finne noe annet som kan fylle fettets funksjon. Oppleve at hun ikke er den lille 8-åringen som er prisgitt de voksnes beskyttelse.

Da tror jeg ikke det vil bli så vanskelig å gi slipp på fettet heller.

Uansett; jeg tror damen det gjelder her trenger hjelp. Men hun må være villig til å bli hjulpet.

For å snu på det ennå en gang;

Jeg vet ikke om jeg ville orket å leve sammen med en som skadet seg selv over lengre tid så det gikk utover forholdet uten å ville ta imot hjelp. Ikke i lengden.

Men det er viktig å behandle problemet og ikke bare se seg blind på symptomene. Slanking er ofte symptombehandling.

Synes helt ærlig at mannen burde oppmuntret dama til å oppsøke psykolog eller noe sånt. Ikke Grete Roede ;-)

I allefall ikke _bare_ Grete Roede.

Når det gjelder meg personlig så jobbes det med saken. Mannen min sin holdning da vi traff hverandre var: "Legger du på deg er det slutt."

Han har heldigvis ikke samme syn nå lenger.

Men både jeg og han liker meg best i mindre utgave. Og det er en ærlig sak.

Heldigvis ser han _meg_ midt i alt dette. Han er vel en av de få som ser hvem jeg er under fettet.

Uff, jeg babler...

Bra du nevnte det egentlige hovedinnlegget. I et senere innlegg kom det vel fram at hun hadde litt ettervikrninger etter en voldtekt - og derfor spiste og 'fetet' seg opp for å støte vekk mannen sin. Hun er definitivt ikke en av de gi-faen personene som jeg omtaler.

For meg handler det om respekt for sin partner. Det er ikke snakk om alderstillegg , rynker og alskens som kommer på naturlig med alderen. Her snakker jeg om personer som plutselig blir helt likegyldig , som plutselig ikke bryr seg om utseendet lenger og legger på seg ganske mye i løpet av kort tid. Men som jeg påpeker igjen - det er den manglende respekten for partneren som er det verste. partneren har mislikt forandringen og gitt uttrykk for det . Det har ikke vedkommende brydd seg om i det hele tatt. Hadde vedkommende virkelig prøvd å endre livsstil eller søkt hjelp for det hadde saken villet bli litt annerledes.

Alt dette får jo være opp til hver enkelt å vudere. Jeg kunne aldri vært sammen med en som ikke verdsatte meg såpass at han prøvde å etterkomme mine ønsker. Ihvertfall ga meg en god forklaring på hvorfor ikke evnt.

[Taj Mahal]

Hvis du påstår at det kraftig økende problemet med overvekt først og fremst skyldes spiseforstyrrelser, og samtidig påstår at hva jeg har skrevet er: "utrolig naivt og uvitende komentar og slettes ikke hold eller dokumentert i.", så forteller dette ene og alene hvor lite du faktisk vet om hva du uttaler deg om.

Spiseforstyrrelser er et STORT problem blant svært mange (og spesielt unge) mennesker. Det er også et problem som har økt kraftig i omfang de seneste 10-20 år.

Men det er IKKE dette som er HOVEDÅRSAKEN til den kraftige økningen av sterkt overvektige mennesker i samme periode.

Og det er GODT dokumentert! Du finner også at overvekt er et like stort problem blant menn som kvinner - vilket ikke gjelder for spiseforstyrrelser i langt samme grad.

Så spar dine naive og kunnskapsløse påstander til noe du faktisk har greie på.

Dette er noe jeg vet mye om gjennom det jeg har hatt av erfaringer ved bistand til mennesker som nettopp lider av spiseforstyrrelser.

De trenger profesjonell hjelp og forståelse. Og er det noe de IKKE trenger, så er det vranginformasjon.

Og nettopp det samme gjelder for de som kun på grunn av feil kosthold og mangel på mosjon blir overvektige. De skal IKKE gjemme seg bak de som faktisk lider av spiseforstyrrelse - og la det bli en "sovepute" for ikke å gjøre noe med sin overvekt.

Det er forholdsvis enkelt å fastslå om en person som er for tynn eller for tykk, er det som følge av spiseforstyrrelse.

Og du finner disse blant et lite mindretall av alle som lider av kraftig overvekt.

Uvitenhet er det eneste som kan aksepteres som en "unnskyldning" for å svare meg slik du gjør her!

Så fremt du selv ikke "leter" etter en god grunn for din eventuelle egne selvforskyldte overvekt da? Da kommer du i så fall inn i den kategorien av mennesker som jeg omtalte ovenfor - og som IKKE skal kunne bruke spiseforstyrrelse for å "forsvare" sin egen overvekt - for på den måten slippe å gjøre noe med det.

Og lider du av spiseforstyrrelse og virkelig har satt deg inn i emnet - så burde du vite vesentlig mer enn hva du gir inntrykk av her.

Må bare komentere denne patetiske måten din på og prøve å lissom treffe spikeren på hodet, eller hva du prøver på...

#Så fremt du selv ikke "leter" etter en god grunn for din eventuelle egne selvforskyldte overvekt da? Da kommer du i så fall inn i den kategorien av mennesker som jeg omtalte ovenfor - og som IKKE skal kunne bruke spiseforstyrrelse for å "forsvare" sin egen overvekt - for på den måten slippe å gjøre noe med det.#

Min drastiske vektøkning på bare noen måneder er jeg veldig glad for og det er min mann også ) Den er selforskyllt, men medfører på ingen måte at jeg unskylder meg for den Og min mann vil nok aldri skille seg fra meg av den grunn heller :-þ

Den drastiske vektøkningen min gjør oss svært lykklige )

[kie]

Bra du nevnte det egentlige hovedinnlegget. I et senere innlegg kom det vel fram at hun hadde litt ettervikrninger etter en voldtekt - og derfor spiste og 'fetet' seg opp for å støte vekk mannen sin. Hun er definitivt ikke en av de gi-faen personene som jeg omtaler.

For meg handler det om respekt for sin partner. Det er ikke snakk om alderstillegg , rynker og alskens som kommer på naturlig med alderen. Her snakker jeg om personer som plutselig blir helt likegyldig , som plutselig ikke bryr seg om utseendet lenger og legger på seg ganske mye i løpet av kort tid. Men som jeg påpeker igjen - det er den manglende respekten for partneren som er det verste. partneren har mislikt forandringen og gitt uttrykk for det . Det har ikke vedkommende brydd seg om i det hele tatt. Hadde vedkommende virkelig prøvd å endre livsstil eller søkt hjelp for det hadde saken villet bli litt annerledes.

Alt dette får jo være opp til hver enkelt å vudere. Jeg kunne aldri vært sammen med en som ikke verdsatte meg såpass at han prøvde å etterkomme mine ønsker. Ihvertfall ga meg en god forklaring på hvorfor ikke evnt.

DET kan jeg godt skjønne :-)

Jeg ville hatt store problemer om mannen min sluttet å dusje f.eks. sånn helt "uten grunn", jeg også.

Jeg ville ha følt det som om han ikke syntes jeg var verdt innsatsen.;-)