Er fedme skilsmissegrunn?

[flisa]

Du har helt sikkert rett kie - samtidig vet man at enkelte hendelser i livet kan føre til at folk slutter å bry seg om hvordan de ser ut - uten at det er sykdom med i bildet.

Det kan være alt fra å miste jobben, til at det blir slutt med kjæresten, at man ikke bryr seg om utseende fordi man har nok med hus og barn ... vel, det kan være så mangt ...

Jeg sier ikke at dette ikke kan utvikle seg til en spiseforstyrrelse, men hvis man har respekt for partneren sin så forsøker man å gjøre noe med dette. Målet skal ikke være at alle skal være sylslanke og vakre - målet må være å kunne fortsette å være tiltrekkende for hverandre.

http://www.writershome.com/graphics/inst-fear.gif

[Goliath]

Enda et utfyllende og oppforklarende innlegg fra deg!

Også så vettugt da gitt

not!

Hvordan kan du forvente å få vettuge og utfyldende svar til de idiotiske påstander du kommer med om hva andre mener her?

Jeg begynner med ett eksempel:

"Tenker du bare på sex?

Sex er en viktig del i livet, men det er da ikke ALT!"

Hvor har NOEN påstått dette her - og aller minst Zirine?

Med den type "fanatiske" fortolkninger og påstander du kommer med om andres meninger som de ikke på noen måte har gitt uttrykk for - hvordan kan du forvente å få vettuge svar?

Du har allerede fått alt for mange vettuge svar enn hva du har gjort deg fortjent til.

[Zirine]

Enig i at man har ansvaret for å gjøre noe med det.

Men for ganske mange er ikke slanking det som skal til. I allefall ikke slanking alene.

Og i noen tilfeller kan det virke forverrende.

Men NOE bør man gjøre og man bør ta ansvaret for å få noe gjort.

Om det så er å komme seg til psykolog.

Slankepress fra omgivelsene kan hindre prosessen og gjøre det vanskeligere å "bli frisk".

Av alle "slankende" tiltak er mosjon det minst skadelige, om det i det hele tatt skulle være det.

Så mitt råd ville vært å få ektefellen med på tur, oppmuntre selv om det er vanskelig å gå utenfor døra når man er overvektig, trøste når noen slenger med leppa og alltid, ALLTID fortelle at vedkommende er mye mer enn overvekt. Ellers bør man være veldig forsiktig med å bli "matpoliti".

Kanskje omdefinere problemet til å være det at partneren har det vondt, gjør seg selv vondt og kanskje ikke ser på seg selv og kroppen sin som verdig en god behandling.

Men selvsagt, den som "forfaller" må gjøre hovedjobben selv.

Men fravær av slanking er ikke alltid det samme som manglende jobbing med problemet.

:-)

De som har et vedvarende problem med overvekt blir noe annet kie, jeg føler ikke at det er dem vi snakker om her ...

[Goliath]

Enig i at man har ansvaret for å gjøre noe med det.

Men for ganske mange er ikke slanking det som skal til. I allefall ikke slanking alene.

Og i noen tilfeller kan det virke forverrende.

Men NOE bør man gjøre og man bør ta ansvaret for å få noe gjort.

Om det så er å komme seg til psykolog.

Slankepress fra omgivelsene kan hindre prosessen og gjøre det vanskeligere å "bli frisk".

Av alle "slankende" tiltak er mosjon det minst skadelige, om det i det hele tatt skulle være det.

Så mitt råd ville vært å få ektefellen med på tur, oppmuntre selv om det er vanskelig å gå utenfor døra når man er overvektig, trøste når noen slenger med leppa og alltid, ALLTID fortelle at vedkommende er mye mer enn overvekt. Ellers bør man være veldig forsiktig med å bli "matpoliti".

Kanskje omdefinere problemet til å være det at partneren har det vondt, gjør seg selv vondt og kanskje ikke ser på seg selv og kroppen sin som verdig en god behandling.

Men selvsagt, den som "forfaller" må gjøre hovedjobben selv.

Men fravær av slanking er ikke alltid det samme som manglende jobbing med problemet.

:-)

Du har helt rett i at slanking ikke er løsningen. Det er svært få som får et varig og godt resultat av slanking.

Det som må til en en endring av livsførselen og kostholdsvanene.

Du skal aldri spise lite - men du skal spise nok og sunt. Slutte å ta bilen hvis du kan gå dit på under en 1/2 time, bruke trappene i stedet for heisen, mosjonere på den mest trivelige måten for deg - om det er ballspill, turgåing, løping, vekttrening, golf osv... Det viktige er bare å komme i aktivitet, og IKKE fokusere på å spise minst mulig.

Og ikke minst være forberedt på at endringene tar tid. Målene skal nås i løpet av år og ikke uker!

Mvh

[flisa]

#Du har fått det utfyllende nok fra både meg, Goliath og andre her. #

åhhh ja! dere har samme mening og ingen tenker en bitte liten bete forskjellig engang ja. Hvordan skulle jeg vite at du mener akuratt som alle de andre?? men nå vet jeg det

Hvorfor skrev du selv da? holder det ikke at en skriver for alle sammen? :-D

#Du sier at uansett hvordan din mann ser ut, hvor mye han legger på seg,lukter etc#

Hvor har jeg skrevet om uansett hvordan han lukter eller forandrer seg ikke har hatt noen betydning? hvorfor setter du likhetstegn med det at man bør skille seg om en person legger mye på seg og det at han forandrer personlighet og slutter og vaske seg ol?

# så vil du finne han like tiltrekkende og du vil aldri finne på å skille deg fordi det er det indre som teller.#

Om min mann ble apatisk og forandret seg så totalt at han sluttet å vaske seg osv. så er det jo et tydelig tegn på at han var blitt syk! vil da ikke forlate min mann fordi han ble syk, men støtte ham og være der for ham sef!

#Greit nok det. Ingen av oss andre har benektet at det indre teller.#

Nei, det har jeg jo fått med meg! *humre*

#Det flere oss derimot har forsøkt å gitt uttrykk for er hva som _i tillegg_ betyr noe for oss. Les innleggene en gang til du.#

Det dere sier er at en som legger på seg mange kilo er en man burde skille seg i fra og at dere ville ha gjort det! Jeg har lest innleggene, men har du?

#Hvis du ikke forstår at noen vil forlate en mann/kvinne som har doblet sin vekt på 1 år, som henger i sofaen uten initiativ og såvidt gidder å dyppe kroppen sin i vann og såpe - vel, så forstår du det ikke. Da hjelper det ikke hvor mye jeg tegner og forklarer.#

Nei, det er riktig. At man forlater sin partner når de blir syke er helt groteskt og har intet med kjærlighet å gjøre i alle fall. Hvor får du dette med at de lukter osv i fra forresten??? du legger til og forandrer.... men du synes kanskje det høres bedre ut at man kan forlate dem da?

Ja, ja...håper din mann ikke forlater deg om du blir gravid da! fordi han synes du ser stygg og fet ut som gravid!

Er i grunnen veldig enig med Taj, -her...og det er litt rart!

[flisa]

Jeg synes det er rart at man "svelger" den med å doble vekta si så fort uten at det er snakk om at "noe er galt".

For å gå opp så mye uten å være fysisk syk må man presse i seg mat så magen verker og kroppens signaler "hyler" at man er mett.

Det er IKKE noe man gjør fordi det er godt. Eller fordi maten smaker fortreffelig.

Problemet er at det er en utbredt holdning i samfunnet vårt at disse menneskene "bare" er mennesker med dårlige personlige egenskaper. Man er ikke frisk bare fordi man ikke har fått noen diagnose.

Det var først da jeg ble frisk fra tvangsspisingen at jeg begynte å nyte mat. Før det var mat min selvpåførte pine. Jeg hadde samme problemer som da jeg hadde spisevegring, bare andre symptomer.

Dessverre er det fortsatt endel leger og andre som tror at overspising handler om at man er for glad i mat, lat, dum, treg, uhygienisk, umoralsk osv.

Det skal godt gjøres av et friskt menneske uten noen form for spiseforstyrrelser å doble vekten sin så kjapt.

Jeg synes det er synd at vi som samfunn har så lite kunnskap at vi ikke ser dette.

:-)))) *søstra mi*

[kie]

Du har helt rett i at slanking ikke er løsningen. Det er svært få som får et varig og godt resultat av slanking.

Det som må til en en endring av livsførselen og kostholdsvanene.

Du skal aldri spise lite - men du skal spise nok og sunt. Slutte å ta bilen hvis du kan gå dit på under en 1/2 time, bruke trappene i stedet for heisen, mosjonere på den mest trivelige måten for deg - om det er ballspill, turgåing, løping, vekttrening, golf osv... Det viktige er bare å komme i aktivitet, og IKKE fokusere på å spise minst mulig.

Og ikke minst være forberedt på at endringene tar tid. Målene skal nås i løpet av år og ikke uker!

Mvh

Enig med deg.

Det er den overfokuseringen på maten som ofte blir feil.

[flisa]

Enig i at man har ansvaret for å gjøre noe med det.

Men for ganske mange er ikke slanking det som skal til. I allefall ikke slanking alene.

Og i noen tilfeller kan det virke forverrende.

Men NOE bør man gjøre og man bør ta ansvaret for å få noe gjort.

Om det så er å komme seg til psykolog.

Slankepress fra omgivelsene kan hindre prosessen og gjøre det vanskeligere å "bli frisk".

Av alle "slankende" tiltak er mosjon det minst skadelige, om det i det hele tatt skulle være det.

Så mitt råd ville vært å få ektefellen med på tur, oppmuntre selv om det er vanskelig å gå utenfor døra når man er overvektig, trøste når noen slenger med leppa og alltid, ALLTID fortelle at vedkommende er mye mer enn overvekt. Ellers bør man være veldig forsiktig med å bli "matpoliti".

Kanskje omdefinere problemet til å være det at partneren har det vondt, gjør seg selv vondt og kanskje ikke ser på seg selv og kroppen sin som verdig en god behandling.

Men selvsagt, den som "forfaller" må gjøre hovedjobben selv.

Men fravær av slanking er ikke alltid det samme som manglende jobbing med problemet.

:-)

Det er i alle fall ikke til noen hjelp at parnteren viser avsky! :-)

[flisa]

Hei.

Satt på spissen, som du gjør, er det vel mulig at man vil skilles. Du har rett i at kjemien skal stemme mellom to.

Jeg ville ikke hatt sex dersom jeg ikke følte meg tiltrukket av partneren min. Jeg ville ikke følt den samme intimiteten i et forhold hvor gnisten var borte.

Men som oftest kommer slike endringer over langen og man får ikke en "ny partner" over natten.

Og i grunnen snakker du jo også om endring av mye mer enn utseende.

Nå har jeg ikke fulgt med i hele diskusjone, så du får unnskylde hvis jeg "snakker over meg".*s*

Men, altså spørsmålet var om man skilles fordi partneren legger kraftig på seg. Nei, mener jeg. For meg ville min mann være den samme personen om innpakningen endret seg.

Jeg ser at mange menn legger på seg ganske kraftig etter 40. Grunnen er ofte at matinntaket er konstant selv om kroppsaktivitetene synker.

I generasjonen over meg er alle menn i familien min nå utstyrt med en såkalt pondus. Det er ikke lekkert, men jeg hadde nok blitt temmelig sjokkert om min mor eller tante hadde gått fra gubben "fordi han var for fet!"

Kvinnfolkene i familien har vel heller ikke "passet figuren" de siste 15-20 årene. Jeg hører fortsatt onkelen min, f. eks, komme med komplimenter eller invitter til tanta mi.

Jeg tror det skal mye mer enn fedme til før et intimt samliv tar slutt. Iallefall blandt voksne mennesker.

Vennlig hilsen

*SMASK* :-)

.....og tenk på alle de som ikke liker rynker, eller prostata, eller grå øyne, eller hvitt hår, -eller ikkeno hår.

Det skjer mye med en kropp med årene, SELV om man tror man lever som alltid. Å eldes kan gi så mange utslag....

hva da?

[Goliath]

Det er i alle fall ikke til noen hjelp at parnteren viser avsky! :-)

Det har du selvfølgelig rett i flisa - og det er nok flere her som ikke "ønsker" å lese en del av det som er skrevet på den måten det er ment.

Det virker som om noen går direkte i "skyttergravene" - eller direkte til angrep:-)

Dette handler jo ikke om å kunne akseptere hverandre for den man er, og for den kroppen man har. Det er for meg en helt annen diskusjon.

Noen liker dem smale, og noen liker dem brede - og heldigvis for det!

Det dette er snakk om (for meg i hvert fall) er å "endre seg kraftig" uten å ta hensyn til partneren, og uten at det er psykiske eller fysiske problemer som er årsaken til det.

Mvh

[molli]

Jeg vil bre lufte en ting til angående temaet. Vi aksepterer at en som slutter og spise er syk og trenger hjelp og støtte, men en som spiser for mye "gir faen i utseendet sitt" eller "har dårlig viljestyrke". Det er altså fritt fram å si til en kraftig overvektig at "det er bare å spise mindre", men man ville aldri sagt til en anorektiker "det er bare å spise mer".

Det er en utbredt myte her på DOL at alle fete har en sykdom, eller "åh, det er noe galt med stoffskiftet mitt, det er ikke min feil".

Forbanna tøv. De aller fleste mennesker legger på seg pga feil kosthold, for glad i fet mat og søtsaker, for lite trim. Kort sagt, en livsstil som er fetende.

Det hadde sannsynligvis ikke vært nødvendig for kvinnen nevnt i hovedinnlegget å SLANKE seg. Hun kunne bare holdt fingrene fra fatet med de verste kaloribombene. Det er som å slutte å røyke, det krever viljestyrke.

Jeg har en venninne som er evig 10-15 kilo for mye. Og hun trener i blant. Men hva hjelper det, når hun for eksempel i smug kjøper flere potetgullposer i uka og setter til livs hele alene mens hun leser avisen? Så gjemmer hun posen nederst i søppelspannet, for at mannen hennes ikke skal se den....

Og et annet problem med overvektige, er at de ofte tror at man MÅÅÅÅÅ spise en stappfull tallerken med mat og spise til man er helt stinn og stappmett. Det må for all del aldri ligge en smule igjen på tallerkenen, det går liksom ikke an. Har man "noe å gå på" fra før, skader det ikke å droppe sausen, og ta en spade mindre med pommes frites til middagen....

[flisa]

Det har du selvfølgelig rett i flisa - og det er nok flere her som ikke "ønsker" å lese en del av det som er skrevet på den måten det er ment.

Det virker som om noen går direkte i "skyttergravene" - eller direkte til angrep:-)

Dette handler jo ikke om å kunne akseptere hverandre for den man er, og for den kroppen man har. Det er for meg en helt annen diskusjon.

Noen liker dem smale, og noen liker dem brede - og heldigvis for det!

Det dette er snakk om (for meg i hvert fall) er å "endre seg kraftig" uten å ta hensyn til partneren, og uten at det er psykiske eller fysiske problemer som er årsaken til det.

Mvh

Så er hele denne tråden en "ikke-sak". INGEN ville vel likt at partneren plutselig var nabo-kællen!

*grøss*

[Goliath]

Enig med deg.

Det er den overfokuseringen på maten som ofte blir feil.

Og jeg glemte en ting til - ikke minst er det viktig å få støtte og forståelse fra partneren!

Skal man gjøre noe slikt, så må også partneren yde sitt - og være med på kostholdsendringen og aktivitetene.

Hvis ikke så viser partneren like lite omtanke som den som ikke lenger bryr seg om hvordan den andre måtte oppleve de store endringer i eget utseende....hvis den setningen gav noen fornuft?:-)

Mvh

[kie]

De som har et vedvarende problem med overvekt blir noe annet kie, jeg føler ikke at det er dem vi snakker om her ...

Og jeg mener at det som regel ligger mer enn "god appetitt" bak en så voldsom vektøkning. Spesielt om det har gått fort.

Vektøkningen min var også veldig kjapp, men jammen tar det lang tid å først få stoppet vektøkningen og gjort noe med årsaken for deretter å snu det.

:-)

[Goliath]

Så er hele denne tråden en "ikke-sak". INGEN ville vel likt at partneren plutselig var nabo-kællen!

*grøss*

Ikke sant:-)

Mvh

[Goliath]

Det er en utbredt myte her på DOL at alle fete har en sykdom, eller "åh, det er noe galt med stoffskiftet mitt, det er ikke min feil".

Forbanna tøv. De aller fleste mennesker legger på seg pga feil kosthold, for glad i fet mat og søtsaker, for lite trim. Kort sagt, en livsstil som er fetende.

Det hadde sannsynligvis ikke vært nødvendig for kvinnen nevnt i hovedinnlegget å SLANKE seg. Hun kunne bare holdt fingrene fra fatet med de verste kaloribombene. Det er som å slutte å røyke, det krever viljestyrke.

Jeg har en venninne som er evig 10-15 kilo for mye. Og hun trener i blant. Men hva hjelper det, når hun for eksempel i smug kjøper flere potetgullposer i uka og setter til livs hele alene mens hun leser avisen? Så gjemmer hun posen nederst i søppelspannet, for at mannen hennes ikke skal se den....

Og et annet problem med overvektige, er at de ofte tror at man MÅÅÅÅÅ spise en stappfull tallerken med mat og spise til man er helt stinn og stappmett. Det må for all del aldri ligge en smule igjen på tallerkenen, det går liksom ikke an. Har man "noe å gå på" fra før, skader det ikke å droppe sausen, og ta en spade mindre med pommes frites til middagen....

amen!

Mvh

[Goliath]

Og jeg mener at det som regel ligger mer enn "god appetitt" bak en så voldsom vektøkning. Spesielt om det har gått fort.

Vektøkningen min var også veldig kjapp, men jammen tar det lang tid å først få stoppet vektøkningen og gjort noe med årsaken for deretter å snu det.

:-)

Det SKAL ta lang tid. Det er da resultatet blir som ønsket.

Det er , som du sa, overfokusering på mat som lett gir problemer - som oftest kombinert med utålmodighet.

Men tålmodighet er en dyd....var det noen som en gang sa:-)

Mvh

[kie]

Det er en utbredt myte her på DOL at alle fete har en sykdom, eller "åh, det er noe galt med stoffskiftet mitt, det er ikke min feil".

Forbanna tøv. De aller fleste mennesker legger på seg pga feil kosthold, for glad i fet mat og søtsaker, for lite trim. Kort sagt, en livsstil som er fetende.

Det hadde sannsynligvis ikke vært nødvendig for kvinnen nevnt i hovedinnlegget å SLANKE seg. Hun kunne bare holdt fingrene fra fatet med de verste kaloribombene. Det er som å slutte å røyke, det krever viljestyrke.

Jeg har en venninne som er evig 10-15 kilo for mye. Og hun trener i blant. Men hva hjelper det, når hun for eksempel i smug kjøper flere potetgullposer i uka og setter til livs hele alene mens hun leser avisen? Så gjemmer hun posen nederst i søppelspannet, for at mannen hennes ikke skal se den....

Og et annet problem med overvektige, er at de ofte tror at man MÅÅÅÅÅ spise en stappfull tallerken med mat og spise til man er helt stinn og stappmett. Det må for all del aldri ligge en smule igjen på tallerkenen, det går liksom ikke an. Har man "noe å gå på" fra før, skader det ikke å droppe sausen, og ta en spade mindre med pommes frites til middagen....

Ser du selv hvordan du latterliggjør overvektige?

Hvordan vet du hva de tenker, føler og tror bare utifra hvordan de ser ut?

[kie]

Er i grunnen veldig enig med Taj, -her...og det er litt rart!

Tenkte akkurat det samme :-)

[kie]

Det er i alle fall ikke til noen hjelp at parnteren viser avsky! :-)

Nemlig!