Er fedme skilsmissegrunn?

[Taj Mahal]

For noe bullshit. I forhold til hva du skriver her så er jeg rimelig overbevist om at jeg har et mer modent syn på livet enn hva du har.

Bare det å dra fram "at du heller ikke ville forlatt barnet ditt pga fedme" sier jo ikke lite om hvilke merkelige tanker som rører seg hos deg.

SierDuDet...jeg lurer da på...om du mener at man er mer knyttet til sitt eget kjøtt og blod en til de som ikke er det?

Du synes det er dumt når jeg sier at jeg heller ikke ville ha forlatt barna mine om de var for fete.... er det fordi de er barn du synes min komentar er dum, eller fordi de er av mitt kjøtt og blod?

skjønner ikke helt hvorfor du synes det er så dum komentar. Forklare?

[MsSophie]

For overfladiske mennesker er det sikkert skilsmissegrunn. Men gifter man seg fordi man elsker personen og ikke bare av forelskelse, så kan det umulig være en grunn til skilsmisse.

Jeg ville hverken ha forlatt min mann om han ble så tynn at han så ut som et skjelett eller så fet at han nesten kunne trille. Jeg ville heller ikke forlatt mine barn og de ble veldig fete.

Er man glad i noen så vil man være med dem og ikke bare utsende. Alle mennesker er like under huden....blod, gørr og sener osv...det er det indre og personligheten som teller.

Jeg ville aldri ha giftet meg med en mann som hadde en slik innstilling heller...jeg skal for søren meg bli gammel med min kjære ;o)

Barna sine elsker man uten betingelser og er derfor totalt irrelevant i denne sammenhengen.

[Zirine]

For overfladiske mennesker er det sikkert skilsmissegrunn. Men gifter man seg fordi man elsker personen og ikke bare av forelskelse, så kan det umulig være en grunn til skilsmisse.

Jeg ville hverken ha forlatt min mann om han ble så tynn at han så ut som et skjelett eller så fet at han nesten kunne trille. Jeg ville heller ikke forlatt mine barn og de ble veldig fete.

Er man glad i noen så vil man være med dem og ikke bare utsende. Alle mennesker er like under huden....blod, gørr og sener osv...det er det indre og personligheten som teller.

Jeg ville aldri ha giftet meg med en mann som hadde en slik innstilling heller...jeg skal for søren meg bli gammel med min kjære ;o)

En partner skal man ikke bare like personligheten til. Man skal like lukten, like det man ser og like fremtoningen - noe som er helt vesentlig for seksuell tenning.

En sterk vektøkning kan gjøre noe med alle disse tingene slik at partneren blir lite tiltrekkende - også personligheten til partneren.

Barna elsker man, men de har man ikke et seksuelt eller voksent forhold til - ergo det blir noe helt annet og kan ikke sammenlignes.

[Taj Mahal]

Barna sine elsker man uten betingelser og er derfor totalt irrelevant i denne sammenhengen.

Barna sine som er av kjøtt og blod?

Hvilke betingelser setter man når man gifter seg? og forteller man sine betingelser før man gifter seg?

[Taj Mahal]

En partner skal man ikke bare like personligheten til. Man skal like lukten, like det man ser og like fremtoningen - noe som er helt vesentlig for seksuell tenning.

En sterk vektøkning kan gjøre noe med alle disse tingene slik at partneren blir lite tiltrekkende - også personligheten til partneren.

Barna elsker man, men de har man ikke et seksuelt eller voksent forhold til - ergo det blir noe helt annet og kan ikke sammenlignes.

#En partner skal man ikke bare like personligheten til. Man skal like lukten, like det man ser og like fremtoningen - noe som er helt vesentlig for seksuell tenning#

Så dette kan endre seg så drastisk hvis man legger på seg? hm...

Men sier man i fra om sine betingelser når man gifter seg?

Enkelte av oss elsker sine kjære og elsker dem betingelsesløs også. Men det er vel kanskje dem som ikke setter sex som det viktigste i livet?

[Zirine]

#En partner skal man ikke bare like personligheten til. Man skal like lukten, like det man ser og like fremtoningen - noe som er helt vesentlig for seksuell tenning#

Så dette kan endre seg så drastisk hvis man legger på seg? hm...

Men sier man i fra om sine betingelser når man gifter seg?

Enkelte av oss elsker sine kjære og elsker dem betingelsesløs også. Men det er vel kanskje dem som ikke setter sex som det viktigste i livet?

Selvfølgelig kan personligheten forandre seg i en kraftig vektøkning. Hvis ikke økningen skyldes sykdom så kan f.eks skyldes passivitet, endring i livssituasjon som gjør at man ikke lengre orker eller vil tenke på hvordan man lukter, smaker eller ser ut. At du da mener at partneren bare skal akseptere endringen og fortsette å respondere som han/hun har gjort - vitner om ganske så stor uvitenhet å gjøre, men også egoisme fra din side.

Sex er ikke alt i et forhold nei, men tiltrekning og tenning er en stor del av det og avgjør i stor grad hvor mye entusiasme man legger igjen i et forhold. Det er ikke alltid noe man kan bestemme seg for - tiltrekning og tenning er ikke rasjonelle mekanismer.

[Chloe]

#En partner skal man ikke bare like personligheten til. Man skal like lukten, like det man ser og like fremtoningen - noe som er helt vesentlig for seksuell tenning#

Så dette kan endre seg så drastisk hvis man legger på seg? hm...

Men sier man i fra om sine betingelser når man gifter seg?

Enkelte av oss elsker sine kjære og elsker dem betingelsesløs også. Men det er vel kanskje dem som ikke setter sex som det viktigste i livet?

Hei Taj.

Jeg synes du har skrevet mye vettug i denne diskusjonen.

Om jeg leser for mange innlegg, skal være usagt *s*, men jeg drømte i natt at gubben

plutselig hadde lagt på seg kraftig. Han hadde fått kroppen til Tommy fra "Senkveld med HC og Tommy".

Jeg husker jeg ble like sjarmert og tent på den utgaven av mannen min.

Så egentlig tror jeg vel at de fleste som er oppriktig glad i hverandre, vil fortsette å føle lyst selv når den ene legger på seg litt i overkant av hva den andre "liker".

Ellers er jeg en smule uenig med deg i din siste kommentar. Sex _er_ viktig. Men for meg handler det om et godt forhold _før_ sexen. Dyp kjærlighet, intimitet, samhold, samhørighet, vennskap og respekt. Hvis jeg mangler noe av dette, kan sexen bare ryke og reise, også.

Derimot, når alt dette føles riktig, blir også sex en viktig del av samlivet.

Vennlig hilsen

[molli]

Jeg må tilstå at jeg hadde fått store problemer med å takle det om mannen min, som alltid har vært sylslank, hadde est ut til 140 kilo. Jeg liker det ikke, kort sagt, og sånn er det. Smak og behag. Noen liker dem fete.

Hjælpe meg, det ER helsefarlig!! Ikke snakk om at man kan unngå den biten av temaet (selv om du åpenbart ikke vil). Skjelett og ledd som knær, innvoller, alt tynges og presses av en slik overvekt. Blodtrykk. Masse årsaker til at fedme ikke er særlig sunt i lengden.

Dersom dama har lagt på seg dette på så få år, så har hun nok enda ikke sett følgene av det. Men de kommer....bare vent.

Jeg tror man er litt naiv om man påstår at kjærligheten til partneren kan overvinne absolutt alt. Det tror jeg ikke noe på. Men så er ikke jeg spesielt romantisk av meg heller.

[Goliath]

#At man i løpet av få år dobler sin egen vekt fordi man ikke gidder å ta vare på seg selv for både ens egen del og ikke minst for den man elsker - finnes ikke naturlig#

Hvor mange overvektige er det på grunn av at de ikke gidder å ta vare på seg selv tror du?

Hvor mange er alt for tynne og dermed henger i stroppen til døden fordi de ikke GIDDER å ta vare på seg selv tror du?

#Hvor mange overvektige er det på grunn av at de ikke gidder å ta vare på seg selv tror du?#

Svært mange, og problemet blir bare større og større. I USA (og Norge ligger ikke langt etter) begynner overvekt å bli et av de største helsemessige problemene.

Og det er IKKE sykdom som er hovedårsaken til dette. Derimot er overvekt årsaken til en stor økning i forskjellige sykdommer.

#Hvor mange er alt for tynne og dermed henger i stroppen til døden fordi de ikke GIDDER å ta vare på seg selv tror du?#

Svært få, om noen i det hele tatt. De som lider av anoreksia og slanker seg til døde, gjør det fordi de lider av en sykdom og de fleste av disse har fått en medisinsk diagnose på det.

Og hva har det med det jeg skrev å gjøre? Eller sagt på en annen måte - hva var poenget ditt?

Mvh

[KaVa]

Skjønner ikke at slanking kan være håpløst? Begrunn!

Ellers: Synes det er en sær skilsmissegrunn, i alle fall. Har hun født to unger, tar det tid å bli kvitt det overflødige for en del. Men å legge på seg så mye på så kort tid, svangerskap eller ei, er ikke sundt.

mvh

[Chloe]

Selvfølgelig kan personligheten forandre seg i en kraftig vektøkning. Hvis ikke økningen skyldes sykdom så kan f.eks skyldes passivitet, endring i livssituasjon som gjør at man ikke lengre orker eller vil tenke på hvordan man lukter, smaker eller ser ut. At du da mener at partneren bare skal akseptere endringen og fortsette å respondere som han/hun har gjort - vitner om ganske så stor uvitenhet å gjøre, men også egoisme fra din side.

Sex er ikke alt i et forhold nei, men tiltrekning og tenning er en stor del av det og avgjør i stor grad hvor mye entusiasme man legger igjen i et forhold. Det er ikke alltid noe man kan bestemme seg for - tiltrekning og tenning er ikke rasjonelle mekanismer.

Hei.

Satt på spissen, som du gjør, er det vel mulig at man vil skilles. Du har rett i at kjemien skal stemme mellom to.

Jeg ville ikke hatt sex dersom jeg ikke følte meg tiltrukket av partneren min. Jeg ville ikke følt den samme intimiteten i et forhold hvor gnisten var borte.

Men som oftest kommer slike endringer over langen og man får ikke en "ny partner" over natten.

Og i grunnen snakker du jo også om endring av mye mer enn utseende.

Nå har jeg ikke fulgt med i hele diskusjone, så du får unnskylde hvis jeg "snakker over meg".*s*

Men, altså spørsmålet var om man skilles fordi partneren legger kraftig på seg. Nei, mener jeg. For meg ville min mann være den samme personen om innpakningen endret seg.

Jeg ser at mange menn legger på seg ganske kraftig etter 40. Grunnen er ofte at matinntaket er konstant selv om kroppsaktivitetene synker.

I generasjonen over meg er alle menn i familien min nå utstyrt med en såkalt pondus. Det er ikke lekkert, men jeg hadde nok blitt temmelig sjokkert om min mor eller tante hadde gått fra gubben "fordi han var for fet!"

Kvinnfolkene i familien har vel heller ikke "passet figuren" de siste 15-20 årene. Jeg hører fortsatt onkelen min, f. eks, komme med komplimenter eller invitter til tanta mi.

Jeg tror det skal mye mer enn fedme til før et intimt samliv tar slutt. Iallefall blandt voksne mennesker.

Vennlig hilsen

[Goliath]

#Med de gitte premisser (ingen sykdom - kun glad i mat), så ville dette for meg kunne vært en av grunnene til skilsmisse.#

Om du er gift eller skal gifte deg en gang, så husk å si under løftet du avgir til prest eller byfogd: love på tro og ære og aldri bli for glad i mat! aldri slutte og spise normalt osv osv

*stønn*

Dette har med normal respekt og hensynfullhet overfor den du gifter deg med Taj Mahal.

Jeg vet de damer som har forlatt mannen sin fordi han har vært kategorisk uhygienisk, latt seg forfalle, ikke gjort noe husarbeide etc. Og jeg forstår dem godt!

Jeg kan ikke huske at dette er noe som ekteskapsløftet sier noe spesielt om heller.

Det har kun med normal respekt overfor den du er glad i å gjøre.

Stønnet ditt kan jeg kun tolke som om du innerst inne har svært dårlig samvittighet for hva du selv har gjort - eller latt være å gjøre.

[Goliath]

Hei.

Satt på spissen, som du gjør, er det vel mulig at man vil skilles. Du har rett i at kjemien skal stemme mellom to.

Jeg ville ikke hatt sex dersom jeg ikke følte meg tiltrukket av partneren min. Jeg ville ikke følt den samme intimiteten i et forhold hvor gnisten var borte.

Men som oftest kommer slike endringer over langen og man får ikke en "ny partner" over natten.

Og i grunnen snakker du jo også om endring av mye mer enn utseende.

Nå har jeg ikke fulgt med i hele diskusjone, så du får unnskylde hvis jeg "snakker over meg".*s*

Men, altså spørsmålet var om man skilles fordi partneren legger kraftig på seg. Nei, mener jeg. For meg ville min mann være den samme personen om innpakningen endret seg.

Jeg ser at mange menn legger på seg ganske kraftig etter 40. Grunnen er ofte at matinntaket er konstant selv om kroppsaktivitetene synker.

I generasjonen over meg er alle menn i familien min nå utstyrt med en såkalt pondus. Det er ikke lekkert, men jeg hadde nok blitt temmelig sjokkert om min mor eller tante hadde gått fra gubben "fordi han var for fet!"

Kvinnfolkene i familien har vel heller ikke "passet figuren" de siste 15-20 årene. Jeg hører fortsatt onkelen min, f. eks, komme med komplimenter eller invitter til tanta mi.

Jeg tror det skal mye mer enn fedme til før et intimt samliv tar slutt. Iallefall blandt voksne mennesker.

Vennlig hilsen

For å ta utgangspunktet i denne tråden:

Hun er i slutten av 20 åra, og har lagt på seg 10 kg for hvert år de siste 7 årene.

Det er ingen sykdom som ligger bak - kun at hun er glad i mat og ikke gidder å gjøre noe med det.

Hvor tror du hun vil være når hun når 40 åra - om en 10-12 år? Sengeliggende eller allerede gravlagt?

Hva sier dette om hennes ansvar, respekt og omsorg for sine barn og hennes ektemann?

Hva vil dette medføre av problemer for dem?

Og hvorfor? Jo - fordi hun er glad i mat og ikke liker trening eller fysisk aktiviteter, og setter sine egne følelser og lyster langt forann det hun tydligvis gjør for mann og barn.

Derfor nok en gang - JA dette kan godt være en MEGET GOD skillsmissegrunn.

Mvh

[Zirine]

Hei.

Satt på spissen, som du gjør, er det vel mulig at man vil skilles. Du har rett i at kjemien skal stemme mellom to.

Jeg ville ikke hatt sex dersom jeg ikke følte meg tiltrukket av partneren min. Jeg ville ikke følt den samme intimiteten i et forhold hvor gnisten var borte.

Men som oftest kommer slike endringer over langen og man får ikke en "ny partner" over natten.

Og i grunnen snakker du jo også om endring av mye mer enn utseende.

Nå har jeg ikke fulgt med i hele diskusjone, så du får unnskylde hvis jeg "snakker over meg".*s*

Men, altså spørsmålet var om man skilles fordi partneren legger kraftig på seg. Nei, mener jeg. For meg ville min mann være den samme personen om innpakningen endret seg.

Jeg ser at mange menn legger på seg ganske kraftig etter 40. Grunnen er ofte at matinntaket er konstant selv om kroppsaktivitetene synker.

I generasjonen over meg er alle menn i familien min nå utstyrt med en såkalt pondus. Det er ikke lekkert, men jeg hadde nok blitt temmelig sjokkert om min mor eller tante hadde gått fra gubben "fordi han var for fet!"

Kvinnfolkene i familien har vel heller ikke "passet figuren" de siste 15-20 årene. Jeg hører fortsatt onkelen min, f. eks, komme med komplimenter eller invitter til tanta mi.

Jeg tror det skal mye mer enn fedme til før et intimt samliv tar slutt. Iallefall blandt voksne mennesker.

Vennlig hilsen

Jeg sier ikke at man SKAL skille seg. Det finnes da forhold hvor den ene har en kraftig vektøkning, men hvor partneren likevel syns han/henne er tiltrekkende. Da er vel alt i skjønneste orden.

Det jeg sier er at hvis man får en kraftig vektøkning over kort tid, samtidig som som det fører til en endring i både personlighet, utseende, lukt og smak hos vedkommende, så kan det da ikke komme som en overraskelse at partneren kan reagere. Det er ikke unaturlig - heller ikke noe en kan styre. Man tiltrekkes det man tiltrekkes.

[Goliath]

SierDuDet...jeg lurer da på...om du mener at man er mer knyttet til sitt eget kjøtt og blod en til de som ikke er det?

Du synes det er dumt når jeg sier at jeg heller ikke ville ha forlatt barna mine om de var for fete.... er det fordi de er barn du synes min komentar er dum, eller fordi de er av mitt kjøtt og blod?

skjønner ikke helt hvorfor du synes det er så dum komentar. Forklare?

Barna dine har du et særskilt ansvar for.

Deg selv har du et særskilt ansvar for.

Mannen din har et særskilt ansvar for seg selv.

Før du er deg dette ansvaret bevisst, så kan du ikke bidra til å ta ansvaret for andre - være seg andres lykke, eller andres velvære.

Forstod du i det hele tatt noe av det jeg skrev nå Taj Mahal - og hva det faktisk innebærer?

[Goliath]

Da jeg var 13-14 år ble jeg kjempeforelsket i en gutt på 17. På den tiden var jeg 165 cm og veide 50 kilo. Vi satt i baksetet i en bil og klinte og han visket i øret mitt at hvis jeg hadde slanket meg til neste gang han kom til min hjemplass kunne vi bli kjærester.

Jeg hadde aldri hørt om stoffskifte og slike ting, jeg ante ikke at hvis man slutter å spise så "fucker man stoffskitet sitt" som du sier det. Det eneste jeg visste var at jeg ville bli kjærest med denne i mine øyne vidunderlige gutten.

Det var da det hele startet med jojo slanking og påfølgende overvekt en del år senere. Jeg tror at de fleste starter i ungdommen før de vet om alle riskene de tar.

Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden har jeg lyst til å gråte fordi jeg syntes jeg var så tykk.

Vis nå litt forståelse for slike ungdommenlige brølere vi må slite med resten av livet.

En annen ting, kanskje akkurat dine og andres bombastiske holdninger til hvordan jenter bør se ut er med på å skape enda flere spiseforstyrrelser?

Nå mener ikke jeg at man ikke skal bry seg og ikke trene for å holde kroppen i form, men noen sliter med problemer som mange ikke aner om i det hele tatt, de ser bare en tykk kropp og er fremme med pekefingeren og forakten umiddelbart.

SDD kan nok svare for seg selv, men en liten kommentar vil jeg likevel få komme med.

Det er nok også noen her som ikke helt har fått med seg forutsetningene som ble lagt i det første innlegget i denne tråden.

Og leser du alt av hva SDD har skrevet, så ser du kanskje at han ikke har et så svart/hvitt syn på det som mange forsøker å få det til her.

Mvh

[Chloe]

Jeg må tilstå at jeg hadde fått store problemer med å takle det om mannen min, som alltid har vært sylslank, hadde est ut til 140 kilo. Jeg liker det ikke, kort sagt, og sånn er det. Smak og behag. Noen liker dem fete.

Hjælpe meg, det ER helsefarlig!! Ikke snakk om at man kan unngå den biten av temaet (selv om du åpenbart ikke vil). Skjelett og ledd som knær, innvoller, alt tynges og presses av en slik overvekt. Blodtrykk. Masse årsaker til at fedme ikke er særlig sunt i lengden.

Dersom dama har lagt på seg dette på så få år, så har hun nok enda ikke sett følgene av det. Men de kommer....bare vent.

Jeg tror man er litt naiv om man påstår at kjærligheten til partneren kan overvinne absolutt alt. Det tror jeg ikke noe på. Men så er ikke jeg spesielt romantisk av meg heller.

Hei molli.

Egentlig kan jeg ikke se for meg at jeg ligger under en 140 kilos koloss, jeg heller!;o)

Jeg har i grunnen stor forståelse for dine synspunkter. Men (det måtte jo være et 'men', ikke sant?!*s*) du snakker om at det er usunt å være så fet. Selvsagt er det det. Men du mener vel ikke at det er en skilsmissegrunn?

Vi har vel minst èn usunn last de fleste av oss. Vi skilles ikke av den grunn. Røykere er ikke mer single enn ikkerøykere, vil jeg tippe. Om min mann skulle bli alkoholiker ville ikke argumenter om "usunt for ham" være årsaken til at jeg gikk, ihvertfall.

Du mente det sikkert ikke sånn, men jeg måtte bare allikevel. *s*

Vennlig hilsen

[Zirine]

SierDuDet...jeg lurer da på...om du mener at man er mer knyttet til sitt eget kjøtt og blod en til de som ikke er det?

Du synes det er dumt når jeg sier at jeg heller ikke ville ha forlatt barna mine om de var for fete.... er det fordi de er barn du synes min komentar er dum, eller fordi de er av mitt kjøtt og blod?

skjønner ikke helt hvorfor du synes det er så dum komentar. Forklare?

Du er da vel ikke seksuelt tiltrukket av dine egne barn?

[Chloe]

Jeg sier ikke at man SKAL skille seg. Det finnes da forhold hvor den ene har en kraftig vektøkning, men hvor partneren likevel syns han/henne er tiltrekkende. Da er vel alt i skjønneste orden.

Det jeg sier er at hvis man får en kraftig vektøkning over kort tid, samtidig som som det fører til en endring i både personlighet, utseende, lukt og smak hos vedkommende, så kan det da ikke komme som en overraskelse at partneren kan reagere. Det er ikke unaturlig - heller ikke noe en kan styre. Man tiltrekkes det man tiltrekkes.

"Jeg sier ikke at man SKAL skille seg."

Neida, jeg mente ikke å påstå at du hadde sagt det, heller.

Og jeg er langt på vei enig med deg. Jeg ville egentlig bare kommentere at slike endringer kommer over tid og at det derfor er mulig å føle seg tiltrukket av partneren. Man rekker jo å venne seg til partnerens "nye" utseende nettopp fordi det skjer over langen.

)

[Zirine]

"Jeg sier ikke at man SKAL skille seg."

Neida, jeg mente ikke å påstå at du hadde sagt det, heller.

Og jeg er langt på vei enig med deg. Jeg ville egentlig bare kommentere at slike endringer kommer over tid og at det derfor er mulig å føle seg tiltrukket av partneren. Man rekker jo å venne seg til partnerens "nye" utseende nettopp fordi det skjer over langen.

)

Ja, men det er jeg selvfølgelig enig i Chloe. Vi eldes, vi forandrer oss, både i personlighet og i det ytre, men man gjør det sammen og det skjer langsomt.

Men det er vel ikke det som diskuteres her, er det?