NHD: Behandlingstilbud i psykiatrien?

[ulva]

Er så fortvilet! Sitter helt fastlåst i min egen situasjon. Mest av alt vil jeg ha en ny innleggelse, men kan ikke fordi sønnen min trenger meg og har fått separasjonsangst (gråter om kveldene fordi han er redd mamma skal bli borte og gråter når vi skal ut fordi han tror mamma skal tilbake på psykehuset). Dessuten kan jeg ikke være mer borte fra skolen uten å måtte gå det siste semesteret om igjen. Og det kan jeg ikke, for jeg må begynne å jobbe siden mannen min skal begynne å studere til høsten...

Jeg har levd et liv som om jeg var frisk, selv om jeg ikke er det, og nå får jeg lide for det. Jeg klarer ikke lenger å studere, er for dårlig til å jobbe og vil helst bare avslutte livet siden jeg ikke blir bedre. Risperdalen hjelper, men jeg tåler den så dårlig at jeg ikke fungerer særlig i hverdagslivet allikevel. Hva skal jeg gjøre? Har tenkt på dagavdeling som en mulighet, men da jeg nevnte det for fastlegen min mente hun at det ville bli for krevende for meg. At jeg ikke har overskudd til et slikt tilbud. Hvilke muligheter har jeg da? Uføretrygd? Det ønsker verken jeg eller psykiateren min, men nå er jeg så dårlig at det å gå ut av huset er for stressende for meg. Jeg bryter bare sammen. Føler det er ingenting igjen av meg, mens psykiateren min synes jeg virker bedre fordi jeg har vært mer aktiv i timene - innser han ikke at det skyldes at jeg har kniven mot strupen? Jeg orker ikke mer, kan ikke mer, og forsøker å finne en annen utvei enn selvmord. Kan ingen hjelpe meg? Hvorfor er det så vanskelig å behandle noen med PTSD?

[Gjest appendix]

Hvis du er SÅ sliten, hvorfor gir du ikke opp studiene. Må vel være viktigere å bruke det du måtte ha av energi på å ha et så normalt som mulig dagligliv for sønnen din sin skyld.

Studiene kan du ta opp hvis du blir bedre. Og blir du ikke bedre har du jo ikke bruk for studiene.

Hvis det er for slitsomt for deg å være på dagavdeling, hvordan kan det da i det hele tatt vurderes at du skal fortsette studiene?

Er du ikke i form så er du ikke i form. Du kan vel få rehabiliteringspenger. Å få uføretrygd er allikevel et langt lerret å bleke som regel.

Det er jo alltid mulighet for å begynne å jobbe igjen, uansett om en får uføretrygd eller ikke.

Og ikke minst, kan ikke du klare hverdagen, så må jo rett og slett mannen din utsette eller gi opp studiene!

Dere har en sønn sammen, og det er også hans ansvar at gutten har en best mulig hverdag. Er du for sliten til å oppfylle det, må HAN stille opp desto sterker. Har en satt barn til verden, må de komme før egenutvikling, og det gjelder BÅDE mor og far.

Får håpe du kommer fram til noe dere kan leve med!

Lykke til!

[ulva]

Hvis du er SÅ sliten, hvorfor gir du ikke opp studiene. Må vel være viktigere å bruke det du måtte ha av energi på å ha et så normalt som mulig dagligliv for sønnen din sin skyld.

Studiene kan du ta opp hvis du blir bedre. Og blir du ikke bedre har du jo ikke bruk for studiene.

Hvis det er for slitsomt for deg å være på dagavdeling, hvordan kan det da i det hele tatt vurderes at du skal fortsette studiene?

Er du ikke i form så er du ikke i form. Du kan vel få rehabiliteringspenger. Å få uføretrygd er allikevel et langt lerret å bleke som regel.

Det er jo alltid mulighet for å begynne å jobbe igjen, uansett om en får uføretrygd eller ikke.

Og ikke minst, kan ikke du klare hverdagen, så må jo rett og slett mannen din utsette eller gi opp studiene!

Dere har en sønn sammen, og det er også hans ansvar at gutten har en best mulig hverdag. Er du for sliten til å oppfylle det, må HAN stille opp desto sterker. Har en satt barn til verden, må de komme før egenutvikling, og det gjelder BÅDE mor og far.

Får håpe du kommer fram til noe dere kan leve med!

Lykke til!

Nei, du sier noe... Men det er så bittert å gi opp etter tre års studier som av ulike grunner ble til fem års studier, og som avsluttes dette semesteret. Hadde det ikke det, ville jeg aldri vurdert om jeg kan klare det. Men det er snakk om to mnd... Og bare to eksamener. Er ikke særlig flink til å være syk. Nå er det likevel slutt, innser jeg. Selvsagt kommer sønnen min først; det er jo derfor det ikke er mulig med noen innleggelse nå, selv om det er det jeg trenger. Har aldri forstått betydningen av skjerming før nå: Det "klikker" for meg hver gang jeg blir stressa. Orker bare ikke andre mennesker, mye lyder og mye lys. Vet ikke helt hva det er med hjernen min, men det kjennes ut som om den er i ferd med å smelte...

[PieLill]

Kjære deg.

Noe av det vanskeligste for meg har vært å akseptere at det jeg opplevde, som andre mennesker var skyld i, har påvirket og stjålet fra min hverdag og mitt liv, min families liv. Alle tøffe runder, alle planene vi måtte gi opp, noe kanskje for bestandig, føltes som en urettferdig tilleggsstraff.

Jeg syntes jeg hadde hatt nok problemer, nok skuffelse og smerte. Så kom alt dette andre i tillegg. Så bittert og urettferdig. Dessuten var jeg skuffet over meg selv, fordi jeg ikke tålte mer.

Iblant har jeg tenkt at noen som må trene seg opp etter en ulykke kanskje føler noe lignende. - Hvorfor må jeg slite som et dyr for å klare å stå på føttene, bare fordi noen andre kjørte i fylla? Kanskje enkelte rett og slett nekter å trene seg opp fordi det er så urettferdig. Men bare for en stund, til slutt innser man at man ikke har noe valg. Andre må kanskje velge mellom rullestol eller null mobilitet.

Noe av det tøffeste for meg er å erkjenne hvor begrenset jeg tidvis, faktisk ganske ofte, er. Men under høylytte protester er jeg nødt til å gjøre det.

Jeg må også innse at første skritt ut av begrensningene er å akseptere at akkurat nå er de der. Og at om jeg nekter å ta hensyn til dem vil det bli verre.

Det er en høy pris å betale for å få det bedre. Men prisen ved å ikke gjøre det blir på sikt høyere.

Det er som når et solid tre blåser over ende og man må plante et nytt. Det tar lang tid før det gir skygge og ly for regnet og vinden. Og enda lengre tid før man kan klatre i det. Prøver man for tidlig ødelegger man det meste. Til å begynne med er det igrunnen mest bare mas med hele treet.

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Eller er det bare jeg som tumler rundt i et slikt spenningsfelt?

mvh

[ulva]

Kjære deg.

Noe av det vanskeligste for meg har vært å akseptere at det jeg opplevde, som andre mennesker var skyld i, har påvirket og stjålet fra min hverdag og mitt liv, min families liv. Alle tøffe runder, alle planene vi måtte gi opp, noe kanskje for bestandig, føltes som en urettferdig tilleggsstraff.

Jeg syntes jeg hadde hatt nok problemer, nok skuffelse og smerte. Så kom alt dette andre i tillegg. Så bittert og urettferdig. Dessuten var jeg skuffet over meg selv, fordi jeg ikke tålte mer.

Iblant har jeg tenkt at noen som må trene seg opp etter en ulykke kanskje føler noe lignende. - Hvorfor må jeg slite som et dyr for å klare å stå på føttene, bare fordi noen andre kjørte i fylla? Kanskje enkelte rett og slett nekter å trene seg opp fordi det er så urettferdig. Men bare for en stund, til slutt innser man at man ikke har noe valg. Andre må kanskje velge mellom rullestol eller null mobilitet.

Noe av det tøffeste for meg er å erkjenne hvor begrenset jeg tidvis, faktisk ganske ofte, er. Men under høylytte protester er jeg nødt til å gjøre det.

Jeg må også innse at første skritt ut av begrensningene er å akseptere at akkurat nå er de der. Og at om jeg nekter å ta hensyn til dem vil det bli verre.

Det er en høy pris å betale for å få det bedre. Men prisen ved å ikke gjøre det blir på sikt høyere.

Det er som når et solid tre blåser over ende og man må plante et nytt. Det tar lang tid før det gir skygge og ly for regnet og vinden. Og enda lengre tid før man kan klatre i det. Prøver man for tidlig ødelegger man det meste. Til å begynne med er det igrunnen mest bare mas med hele treet.

Kjenner du deg igjen i noe av dette? Eller er det bare jeg som tumler rundt i et slikt spenningsfelt?

mvh

Jo, det høres jo delvis kjent ut. Det heter at man skal velge sine foreldre med omhu - jeg bommet på den oppgaven. Og nå får jeg slite med det resten av livet. Ja, det er ganske bittert! Kanskje det er delvis derfor jeg ikke gir meg, selv om jeg burde ha gitt meg for lengst? At jeg ikke vil de skal få ødelegge livet mitt mer enn de allerede har?

Et av de største problemene jeg har, er at jeg opplevde å bli mishandlet hele oppveksten. Det er ikke snakk om enkeltstående traumer. Dermed er hele personligheten min skapt under ganske grusomme omstendigheter. Og er dermed også vanskelig å endre. For jeg har jo ingenting annet enn meg selv - og den barndommen jeg dessverre fikk.

Jeg prøver å tenke konstruktivt, og finne ut hva som er det beste for oss alle. Kanskje er dagavdeling det beste alternativet, men jeg ble skeptisk pga det legen sa, for jeg vet så lite om hva en dagavdeling faktisk innebærer. Og jeg har ingenting å gå på. Skal snakke med psykiateren min i morgen, selv om han ikke er så lett å komme i kontakt med om dagen. Tror han ser frem til ferien :-)

[PieLill]

Jo, det høres jo delvis kjent ut. Det heter at man skal velge sine foreldre med omhu - jeg bommet på den oppgaven. Og nå får jeg slite med det resten av livet. Ja, det er ganske bittert! Kanskje det er delvis derfor jeg ikke gir meg, selv om jeg burde ha gitt meg for lengst? At jeg ikke vil de skal få ødelegge livet mitt mer enn de allerede har?

Et av de største problemene jeg har, er at jeg opplevde å bli mishandlet hele oppveksten. Det er ikke snakk om enkeltstående traumer. Dermed er hele personligheten min skapt under ganske grusomme omstendigheter. Og er dermed også vanskelig å endre. For jeg har jo ingenting annet enn meg selv - og den barndommen jeg dessverre fikk.

Jeg prøver å tenke konstruktivt, og finne ut hva som er det beste for oss alle. Kanskje er dagavdeling det beste alternativet, men jeg ble skeptisk pga det legen sa, for jeg vet så lite om hva en dagavdeling faktisk innebærer. Og jeg har ingenting å gå på. Skal snakke med psykiateren min i morgen, selv om han ikke er så lett å komme i kontakt med om dagen. Tror han ser frem til ferien :-)

Kanskje du ikke gir deg fordi du en eller annen plass vet at du er verdt å kjempe for? At du er verdt mye bedre enn den barndommen du fikk. Og at noe, kanskje en hel del, kan tas tilbake av det du ble frarøvet.

Jeg er uansett glad for at du ikke gir deg!

Greier du å tenke på det du har gjort som tenk-at-jeg-klarte-alt-dette-før-jeg-trengte-pause!!! i stedet for dumme-meg-som-ikke-klarer-mer...?

Jeg håper de klarer å snekre sammen et opplegg som fungerer. Skulle ønske jeg hadde en flott formel til deg...

Mange klemmer

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dagavdling kan være så mangt. Noen har ambisiøse gruppeopplegg hele dagen, flere dager i uken.

Andre har mindre ambisiøse og mer fleksible tilbud tilpasset den enkelte pasient.

Du bør først undersøke tilbudet på "din" avdeling.

Ellesrs er vel det å fortsette i poliklinikk et aktuelt alternativ.

[Gjest Magna]

Nei, du sier noe... Men det er så bittert å gi opp etter tre års studier som av ulike grunner ble til fem års studier, og som avsluttes dette semesteret. Hadde det ikke det, ville jeg aldri vurdert om jeg kan klare det. Men det er snakk om to mnd... Og bare to eksamener. Er ikke særlig flink til å være syk. Nå er det likevel slutt, innser jeg. Selvsagt kommer sønnen min først; det er jo derfor det ikke er mulig med noen innleggelse nå, selv om det er det jeg trenger. Har aldri forstått betydningen av skjerming før nå: Det "klikker" for meg hver gang jeg blir stressa. Orker bare ikke andre mennesker, mye lyder og mye lys. Vet ikke helt hva det er med hjernen min, men det kjennes ut som om den er i ferd med å smelte...

Jeg har fulgt med deg en stund. Du er ei tapper jente, som gir meg mange gode følelser for deg.

Jeg fikk noen tanker siste du skriver om din situasjon.

Jeg fikk også lyst til å fortelle litt om meg:

Den tiden jeg hadde små unger selv så fant jeg ut at jeg var nødt til å prioritere. Jeg hadde ambisjoner og jeg følte selv at jeg ikke akkurat var dum.

Jeg hadde så utrolig lyst til å bli til noe, jeg ville så gjerne ha en yrkesutdanning på linje med mine venninner.

Mine venner ble lærere, vernepleiere, sykepleiere osv. Men jeg fikk ikke til noe....fordi min ryggsekk var blytung....akkurat som din.

Men som sagt tok jeg en ting av gangen, jeg fikk et påskudd til å være mye hjemme med ungene mine og der gikk alle mine krefter. Jeg klarte ikke å jobbe særlig mye ved siden av.

Ungene vokste til og jeg begynte med litt utdanning, da de var ungdommer. Det var gøy. Jeg tok et lengre studie, og kom til aller siste eksamen som deg.

Jeg strøyk til siste eksamen, og kreftene var blåst bort, jeg knakk fullstendig.

Ryggsekken datt oppå meg av hele sin tyngde. Jeg slet meg gjennom siste eksamen, jeg måtte....bare.

Jeg brukte over ett år på den siste eksamenen. Og siden da gikk jeg på kanten av et stup.

Tre år gikk jeg på kanten av stupet før jeg datt ordentlig nedi.

Så fikk jeg ordentlig hjelp av en virkelig god psykolog...og det har vært det som har reddet meg..

Mitt viktigste budskap til deg ulva:

Tenk over hva du klarer og kan tenke deg akkurat nå, og gjør det. Det er ikke sikkert det er mer enn å ta deg av din lille sønn.

Kan du få permisjon i studiet?

[Soria]

Jeg har gått på en dagavdeling siden i høst. Det har hjulpet meg veldig mye. Slik det er der jeg går så har man forskjellige opplegg ut fra hvor man er. Til å begynne med var jeg der hver dag og hadde noe å gjøre omtrent hele tiden. Etter en stund ble det redusert til tre dager, og nå er jeg der to dager i uka. Noen går hver dag og noen går bare en. Frem til nå har jeg gått på et selvtillitskurs på tirsdagene, det varte et par timer, ellers har jeg hatt en samtale hver av dagene med psykiatrisk sykepleier. På torsdagene er jeg med i en gruppe og i tillegg har jeg en samtale med psyk. sykepleieren.

Nå er kurset på tirsdagene over så i dag hadde jeg en samtale på halvannen time og senere på dagen spilte vi geni. Noen ganger spilles det kort eller andre ting. Fysisk aktivitet av et eller annet slag er det hver dag. Alle går ikke på kurs eller deltar på sånt fast opplegg. Noen har korte dager og andre har lengre, altså veldig individuelt. Jeg anbefaler det, men jeg vet jo ikke hvordan andre dagavdelinger driver.