Stor, men liten - og full av skam

[Gjest skyldig]

Jeg hater meg selv! Hvorfor må jeg være meg? Hvorfor må mitt stakkars barn ha en mor som meg? Hvorfor må jeg være innelåst i en kropp jeg HATER?

Leverte datteren min i barnehagen i dag morges, det var forsåvidt en fin dag. Idet jeg bøyer meg ned for å hjelpe henne av med skoene utbryter en liten pjokk: "Se på den digre rumpa!" - med påfølgende gestikulering med armene. Jeg biter det i meg - har hørt det så mange ganger før. Datteren min sitter der med spørrende blikk, og jeg unnviker det. Rett etterpå kommer en liten jente bort og sier bestemt: "Du har baby i magen!" "Nei, jeg har ikke det." svarer jeg. Hun gransker meg lenge før hun sier: "Men hvorfor er magen din så svær da?" Av refleks smiler jeg bare tilbake. Jeg kysser datteren min på kinnet og sier hadet og springer botimot ut døren mens tårene renner.

På vei hjem tok beina mine meg med på butikken. Handlingen gikk av seg selv. Jeg "vet" hva jeg trenger. I noen salige timer unnslapp jeg tårene og følelsene. Timene gikk med til å fortære 3 pk stekt stjernebacon, 1 liter sjokoladepudding, en halv liter vaniljesaus, lasagnerester fra i går, et stort stykke frossen sjokoladekake, en stor helnøtt, en halv kylling, 2 pk påleggsskinke med en stor tube majones og en pose bamsemums.

Så nå sitter jeg her da. Tårene kommer tilbake, men jeg klarer ikke døyve mer. Jeg sprekker snart! Jeg vil spy, men jeg klarer det ikke. Den fysiske smerten er god, men samtidig vond. Er fysisk og psykisk smerte som med energi - det forsvinner aldri, men går bare over i andre former. Blir jeg aldri kvitt denne smerten?

Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette. Jeg er 165 cm høy og veier 125 kilo. Jeg er stygg og ekkel, Hår over hele kroppen, strekkmerker over hele kroppen. Jeg er så lei av skuffelser og nederlag som jeg ikke klarer å takle. Bare den følelsen av å stå i en butikk som selger dameklær for store damer, og ikke finne en ENESTE bukse som passer!!! En ting er når dette bare gikk ut over meg selv, men nå når datteren min også vil få høre dette i barnehagen osv. Det klarer jeg bare ikke leve med. Hva har den lille, nydelige, uskyldige jenten noengang gjort for å fortjene en j**lig mor som meg?!?! Jeg trodde at da jeg fikk barn så ville kanskje det være en motivasjon for meg til å slanke meg og bli et bedre menneske. Men jeg klarer ikke DET engang. Ikke en gang for min egen datter!!

Skammen og jeg går hånd i hånd. Like store begge to!

[Gjest nærhet]

Kjære deg, har du noen gang oppsøkt psykolog/psykiater for problemene dine?

På meg høres det ut som du har en form for spiseforstyrrelse,(tvangsspising). Det er forferdelig vondt og du kommer inn i en ond sirkel som det er veldig vanskelig å komme ut av, uten hjelp fra andre. For mer info sjekk ut denne linken: http://www.iks.no/sf.htm#Tvangsspising

[hershel1365380410]

Kjære deg, jeg skjønner at du har det fælt. Det er ikke lett å bo i en kropp som ikke passer til ditt eget speilbilde. Uansett om man er stor eller liten. Dessverre så er samfunnet vårt veldig fiksert på det å være tynn. I motebladene finner man bilder av damer som ser grusomt tynne ut. Det har gått langt over streken for hva som er akseptabelt.! Synes nå jeg! Når det gjelder det å vær litt på den tunge siden, så er ikke det særlig glansfult for selvbildet. Man blir fanget i sin egen felle. Man spiser for å få et hundredels sekund med glede. Man spiser for å glemme det vonde. Dessverre hjelper det ikke så veldig mer enn akkurat i de sekundene maten inntas. Jeg vet dessverre ikke hvordan du kan løse dette, men det ser ut for meg som om du må starte på bunnen. Se hva som er de egentlige grunnene til at det blir slik. Hvorfor har du det vondt? Hvorfor spiser du? Hva vil du døyve? Jeg tror du gjør deg selv en tjeneste ved å få profesjonell hjelp. Ikke til å slanke deg, men til å finne ut av hva som gjør at du har det så fælt.

Personlig synes jeg "store damer" kan være fine. Det har noe med holdningen å gjøre. Hvis du retter deg opp i ryggen, finner klær som passer til din figur (det finnes mye fint bare du unngår klær som er beregnet for beinrangel og laget i større størrelse). Smink deg pent. Se om det er noe du kan finne som du virkelig liker av klær. Gjør deg fin for deg selv, ikke for andre. Det høres kanskje veldig lettvint ut, men jeg tror at det hjelper ørlite hvis du jobber litt med selvbildet ditt. Tricky, ja, men vel verdt det!

Kommentarene som du får fra ungene er nådeløse. Men de mener ikke noe vondt med det, husk det! Finn ut en måte å takle det på slik at du ikke blir fanget i fellen din igjen.

Jeg ønsker deg alt godt. Men vit det at å være slank er ikke nødvendigvis løsningen på problemene dine.

[favn]

Det var leit å lese om hvordan du har det.

Jeg tror ditt første bud nå, straks, må være å erkjenne at du ikke greier å forandre på situasjonen på egen hånd. Du trenger hjelp.

Av hvem er jeg litt usikker på, men i første omgang tror jeg fastlegen kan være rette vedkommende.

H*n henviser deg til psykolog som kan hjelpe deg å finne årsakene til tvangsspisingen din.

Dernest trenger du en skikkelig diett og oppfølging av ernæringsekspert, på kurs Grete Roede eller lignende - ikke vær redd for dette, her treffer du andre i samme situasjon.

Til slutt må du begynne å mosjonere. Snakk f.eks. med folk på matkurset om hvordan de gjør det eller ta direkte kontakt med et treningssenter. Begynn å gå turer, litt hver dag og øk på etterhvert som du kjenner for det. Trimvideo?

Disse tre tingene er jeg ganske sikker på vil bidra til at du kan bli glad i deg selv igjen - slik datteren din er glad i deg

Altså: Din mentale helse, maten du spiser og mosjon. Ikke tro at en av delene er nok, du må regne med alle tre deler.

Dessuten må du være realistisk, ha jordnære mål - men det får du hjelp til av psykologen, ernæringseksperten og trimeksperten.

Hørtes dette voldsom ut? Vel, du kan ikke regne med noen vidunderkur over natta. Men som sagt, skikkelig veiledning og realistiske mål vil garantert gi både synlige og usynlige resultater. Tenk at du i første omgang skal bruke et halvt år på å legge om vaner mht. til tenkning, mat og mosjon. Så bruker du et halvt år til... og et halvt år til...

Lykke til

[uffamei]

Kjære deg, har du noen gang oppsøkt psykolog/psykiater for problemene dine?

På meg høres det ut som du har en form for spiseforstyrrelse,(tvangsspising). Det er forferdelig vondt og du kommer inn i en ond sirkel som det er veldig vanskelig å komme ut av, uten hjelp fra andre. For mer info sjekk ut denne linken: http://www.iks.no/sf.htm#Tvangsspising

Er fullstendig enig med "favn" som gir deg gode råd.Jo lengre du venter med å ta ansvar for deg selv,jo verre blir det.For det er DITT ansvar at du er der du er.

Ta kontakt med fastlegen din,ta gjerne med deg brevet ditt;det forteller tydelig hvor sterkt du lider.

Skynd deg fort!!

Lykke til.

mvh