Dømt til evig sorg?

[thermos]

Føles som jeg lever i min egen lille kapsel fylt av en dyp uendelig, smertefull sorg... Alt er bare trist i hele livet. Jeg kan ikke se et eneste lyspunkt.. Føler ikke de som skal hjelpe meg hverken kan eller vil hjelpe meg heller... Går mest og ønsker å dø... Og ønsker meg dødelige sykdommer... Gjerne kreft... Tenkt slik i mange år.

Hater mitt eget utseende... Skulle ønske jeg ver tynn og pen... Jeg ser bare ut som en feit sur sint person...

Hva er vel vitsen liksom med å være her? Jeg prøver å få dagene til å gå... Ser frem til å sove.. Og de gangene jeg ikke sover, prøver jeg å få natta til å gå...

Føler jeg er dømt til å leve i en pine av psykisk smerte og selvhat. Alt er så ufattelig trist.

Må sette meg ned og skrive "ukeplan" for kommende uke... For å prøve å finne på ting for å få uka til å gå. For jeg sitter å tenker på en laaang grusom uke som snart kommer mot meg og prøver å kvele meg....

Kunne jeg bare få slippe dette.... Ser ikke håp i noe.. Har ikke lyst til noe...

Et dypt sukk fra meg..

(unskyld om jeg virker egoistisk og sytete... Er ikke meningen å være det...)

[Kizza1365380506]

Det høres ut som du har det vondt ja. Du er vel ikke egoistisk og sytete, se på dette som ett hjertesukk til oss.

Det er merkelig hvordan vi mennesker ikke kan være fornøyd med oss selv. Ta meg for eksempel. Da jeg var ung var jeg altfor tynn syntes jeg. Gikk i store posete klær og likte ikke å vise meg ute. Trodde alle så på meg og lurte på om jeg hadde anorexia eller noe. Nå har jeg lagt på meg pga psykdom og nå synes jeg at jeg er for tjukk.

Vi må lære oss å bli glad i oss selv. Jeg har i allefall merket at det ikke betyr noe for andre hvordan jeg ser ut. Jeg har jo ikke forandret meg inni. Det som er viktig er å arbeide med det som er bra med en selv og fortelle seg selv at en er verdt noe.

Det er tøfft arbeid og ikke gjort på en dag. For meg har det tatt sikkert 20 år og jeg er ennå ikke helt fornøyd.

Tenk med deg selv at alle mennesker er misfornøyd med noe med seg selv. Jeg er sikker på om du hadde spurt så hadde de svart ja. Noen ting av det de ikke likte med seg selv ville nok virke patetisk på deg men for dem kunne det være like viktig.

Dette ble ett mye lenger svar enn jeg hadde tenkt. Men jeg lurer på noe. Har du opplevd noe spesielt som gjør at du tenker så vonde tanker? Har du absolutt ingenting positivt å si om deg selv, som f.eks. at du er flink til å lage mat, glad i barn, en god lytter, etc.

Håper på svar!

Sympatiklem fra

[forbrenner]

thermos, du syter ikke.

Forumet er til for å brukes.

*klem*

Ano

[thermos]

Det høres ut som du har det vondt ja. Du er vel ikke egoistisk og sytete, se på dette som ett hjertesukk til oss.

Det er merkelig hvordan vi mennesker ikke kan være fornøyd med oss selv. Ta meg for eksempel. Da jeg var ung var jeg altfor tynn syntes jeg. Gikk i store posete klær og likte ikke å vise meg ute. Trodde alle så på meg og lurte på om jeg hadde anorexia eller noe. Nå har jeg lagt på meg pga psykdom og nå synes jeg at jeg er for tjukk.

Vi må lære oss å bli glad i oss selv. Jeg har i allefall merket at det ikke betyr noe for andre hvordan jeg ser ut. Jeg har jo ikke forandret meg inni. Det som er viktig er å arbeide med det som er bra med en selv og fortelle seg selv at en er verdt noe.

Det er tøfft arbeid og ikke gjort på en dag. For meg har det tatt sikkert 20 år og jeg er ennå ikke helt fornøyd.

Tenk med deg selv at alle mennesker er misfornøyd med noe med seg selv. Jeg er sikker på om du hadde spurt så hadde de svart ja. Noen ting av det de ikke likte med seg selv ville nok virke patetisk på deg men for dem kunne det være like viktig.

Dette ble ett mye lenger svar enn jeg hadde tenkt. Men jeg lurer på noe. Har du opplevd noe spesielt som gjør at du tenker så vonde tanker? Har du absolutt ingenting positivt å si om deg selv, som f.eks. at du er flink til å lage mat, glad i barn, en god lytter, etc.

Håper på svar!

Sympatiklem fra

Tusen takk for at dere tok dere tid til å skrive til meg. Betyr mye.

Kizza: Nei..,., Jeg har ikke noen konkret "enkel" grunn/årsak til at jeg har fått problemer... Og det plager meg også veldig mye i grunn.. Jeg skulle gjerne visst HVORFOR det må være slik inni meg...

De på sykehuset sa vel at jeg var (og er) et ekstra sårbart barn... En synsk dame mener at det egentlig startet når jeg var nesten 6 år, og mormoren min døde... De som har sett meg fra utsiden, mener at det var etter et vondt veninneforhold som sprakk i 13 års alderen... Men jeg vet ikke. Sikkert sammensatt av alt.

Jeg skulle ofte mye heller ønske jeg var misbrukt eller noe som kunne gi meg en klar grunn til at det er som det er. Kanskje jeg kunne følt også å bli tatt alvorlig og fått hjelp på psykehuset.... Jeg vet ikke. Er så sliten av alle årene slik...

Men det er som om jeg ikke "tør" slippe på smerten og tristheten og alt det vonde også... Det er skremmende om jeg skulle miste den på en måte... Jeg vet liksom ikke om noe annet.. Vet ikke hva det ville være å ha det "bra" lengre...

Alt forandring føles skremmende, blir redd. Både å skulle tenke å dø, ta selvmord... Og å skulle få det bra... For jeg vet jo ikke hvordan det er hverken å være død eller å ha det bra! Og det er forferdelig frustrerende! Den smerten jeg føler når jeg har det så vondt inni meg at jeg vil faktisk bare dø, men så TØR jeg ikke det engang, for jeg blir så redd,... Den er bare helt uutholdelig. Kan ikke beskrive det. Som om jeg er dømt til å sitte her slik i mange mange år til... SOm om noen sperrer alle utveger for meg.... Jeg vet ikke..

Sitter her i kveld og.. Vet ikke hvordan forklare det.. Er redd på en måte... Og føler en uro inni meg... Vanskelig å forklare. Finner ikke ro på en måte...

Takk igjen for svar, og for at dere hadde noen interesse for å lese hva jeg skriver.

[Kizza1365380506]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å skrive til meg. Betyr mye.

Kizza: Nei..,., Jeg har ikke noen konkret "enkel" grunn/årsak til at jeg har fått problemer... Og det plager meg også veldig mye i grunn.. Jeg skulle gjerne visst HVORFOR det må være slik inni meg...

De på sykehuset sa vel at jeg var (og er) et ekstra sårbart barn... En synsk dame mener at det egentlig startet når jeg var nesten 6 år, og mormoren min døde... De som har sett meg fra utsiden, mener at det var etter et vondt veninneforhold som sprakk i 13 års alderen... Men jeg vet ikke. Sikkert sammensatt av alt.

Jeg skulle ofte mye heller ønske jeg var misbrukt eller noe som kunne gi meg en klar grunn til at det er som det er. Kanskje jeg kunne følt også å bli tatt alvorlig og fått hjelp på psykehuset.... Jeg vet ikke. Er så sliten av alle årene slik...

Men det er som om jeg ikke "tør" slippe på smerten og tristheten og alt det vonde også... Det er skremmende om jeg skulle miste den på en måte... Jeg vet liksom ikke om noe annet.. Vet ikke hva det ville være å ha det "bra" lengre...

Alt forandring føles skremmende, blir redd. Både å skulle tenke å dø, ta selvmord... Og å skulle få det bra... For jeg vet jo ikke hvordan det er hverken å være død eller å ha det bra! Og det er forferdelig frustrerende! Den smerten jeg føler når jeg har det så vondt inni meg at jeg vil faktisk bare dø, men så TØR jeg ikke det engang, for jeg blir så redd,... Den er bare helt uutholdelig. Kan ikke beskrive det. Som om jeg er dømt til å sitte her slik i mange mange år til... SOm om noen sperrer alle utveger for meg.... Jeg vet ikke..

Sitter her i kveld og.. Vet ikke hvordan forklare det.. Er redd på en måte... Og føler en uro inni meg... Vanskelig å forklare. Finner ikke ro på en måte...

Takk igjen for svar, og for at dere hadde noen interesse for å lese hva jeg skriver.

Selvfølgelig vil vi lese det du skriver. Skulle bare ønske jeg kunne hjelpe deg mer. Men lytte kan jeg alltid når du vil.

Det er mye lettere å bearbeide noe når det er konkret. Jeg har alltid tidliger funnet noe å henge mine depresjoner og angst på. Funnet det ut av meg selv liksom. Så har jeg arbeidet ut fra det. Nå er jeg i en slik situasjon at jeg ikke aner hva det skal være. Har det godt hjemme og på jobben, greit med penger, ungene klarer seg osv. Derfor har jeg større problemer med å kave meg til overflaten denne gangen. Så der skjønner jeg deg. Det vonde og det utrygge som bare finnes inne i oss.

Dersom jeg finner en måte å bearbeide det på skal jeg si det til deg. Men løsningen blir vel piller eller noe.

Håper det snart går på frem med deg og.

Nattaklem fra

[thermos]

Selvfølgelig vil vi lese det du skriver. Skulle bare ønske jeg kunne hjelpe deg mer. Men lytte kan jeg alltid når du vil.

Det er mye lettere å bearbeide noe når det er konkret. Jeg har alltid tidliger funnet noe å henge mine depresjoner og angst på. Funnet det ut av meg selv liksom. Så har jeg arbeidet ut fra det. Nå er jeg i en slik situasjon at jeg ikke aner hva det skal være. Har det godt hjemme og på jobben, greit med penger, ungene klarer seg osv. Derfor har jeg større problemer med å kave meg til overflaten denne gangen. Så der skjønner jeg deg. Det vonde og det utrygge som bare finnes inne i oss.

Dersom jeg finner en måte å bearbeide det på skal jeg si det til deg. Men løsningen blir vel piller eller noe.

Håper det snart går på frem med deg og.

Nattaklem fra

Ofte tenker jeg at hadde det vert mulig, skulle jeg mer enn gjerne bytta mot en FYSISK "handicap"...

Leste et ordtak en dag, noe som at livet er lettere å gå gjennom med et skadet lem enn skadet sinn, eller hva det var. Husker ikke ordrett uten boka mi....

[Gjest jeg trenger den]

Ofte tenker jeg at hadde det vert mulig, skulle jeg mer enn gjerne bytta mot en FYSISK "handicap"...

Leste et ordtak en dag, noe som at livet er lettere å gå gjennom med et skadet lem enn skadet sinn, eller hva det var. Husker ikke ordrett uten boka mi....

Hmm...hvordan bok er det?

[thermos]

Hmm...hvordan bok er det?

Ei bok jeg skriver ned mange dikt og ord som jeg finner rundtomkring som jeg liker...

[Kizza1365380506]

Ofte tenker jeg at hadde det vert mulig, skulle jeg mer enn gjerne bytta mot en FYSISK "handicap"...

Leste et ordtak en dag, noe som at livet er lettere å gå gjennom med et skadet lem enn skadet sinn, eller hva det var. Husker ikke ordrett uten boka mi....

Det tror jeg du har veldig rett i. Det er jo også lettere å få forståelse for en sykdom andre kan se og forholde seg til.

Personlig så synes jeg det er mye bedre å jobbe med ett konkret problem enn med noe defust som en ikke kan sette fingen på.

Vi får trøste oss med at det sikkert ikke er enkelt å være fysisk handicapet heller.

)

[susi33]

Hei

Først vil jeg bare si at du er utrolig flink til å uttrykke deg, skulle ønske jeg var så flink.

jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver,i mange år så har jeg og tenkt at om jeg dør i morgen så spiller det ingen rolle for livet er ikke verdt å leve likevel, jeg går ikke akkurat glipp av noe om jeg dør,jeg har gjort mange selvmordsforsøk, men jeg er for feig til å ta livet av meg, samtidig som jeg er redd for å leve,det er liksom et dillema,for jeg skulle virkelig ønske at jeg var død,men når jeg ikke tør å ta livet av meg så har jeg funnet at jeg får bare holde ut.

jeg og syns den beste tiden i døgnet er når jeg sover for da slipper en i alle fall og tenke,dagene er værst for de er så lange, men jeg har i alle fall tv en og dataen, det hjelper litt.

Jeg tenker og på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, jeg ble psykisk mishandlet gjennom hele barndommen, følte meg aldri trygg noen steder, men jeg føler at det ikke er grunn nok til at jeg har så store problemer nå, det er jo de som har opplevd ting som er 10 ganger verre og mange av de har jo klart seg bra, så jeg føler meg som et svakt menneske, jeg takler jo ingenting.

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på hvem er jeg, vist en tar bort de psykiske problemene og det vet jeg faktisk ikke, for jeg vet ikke hva det vil si å leve uten, har hatt det i så mange år, jeg heller vet ikke hva det vil si å ha det bra.

Jeg er veldig heldig som har ei psykriatisk sykepleier som kommer hjem til meg en gang i uken, hun er utrolig flink, men jeg føler samtidig at jeg er et håpløst tilfelle,jeg har prøvd alle slags behandlingsformer men ingen ting hjelper, så da føler jeg at det er meg det er noe gærent med at jeg ikke prøver hardt nok,det er som om en sitter fast i kvikksand , en kommer seg bare ikke opp.

jeg tenker og på det å få en dødlig sykdom,men jeg har aldri tørt å sagt det til noen, for jeg har tenkt at jeg må jo være sprø som tenker sånne tanker , så det var så godt å lese det du skrev for da vet jeg at jeg ikke er alene om å ha sånne tanker. tusen takk skal du ha.

jeg håper ikke at jeg har skrevet noe som er sårende for noen, for det er ikke meningen,og jeg er ganske ny på det her med å skrive inn, så jeg er ikke så veldig flink til det,

[Gray]

Ei bok jeg skriver ned mange dikt og ord som jeg finner rundtomkring som jeg liker...

Hei thermos.

Det var utrolig å lese innlegget ditt. Det er vanskelig å ordlegge seg, men du har skrevet det jeg føler selv!

Jeg leste alle innleggene dine, og jeg satt bare og måpte, det er jo meg!

Takk!!!

Jeg har prøvd flere ganger å skrive ned hva som plager, men det er vanskelig, føler at det blir alt for selvmedlidende, men da jeg leste ditt, var det ikke det i det hele tatt, det var bare riktig.

Vi er flere om det.

*forsiktig klem*

[thermos]

Hei

Først vil jeg bare si at du er utrolig flink til å uttrykke deg, skulle ønske jeg var så flink.

jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver,i mange år så har jeg og tenkt at om jeg dør i morgen så spiller det ingen rolle for livet er ikke verdt å leve likevel, jeg går ikke akkurat glipp av noe om jeg dør,jeg har gjort mange selvmordsforsøk, men jeg er for feig til å ta livet av meg, samtidig som jeg er redd for å leve,det er liksom et dillema,for jeg skulle virkelig ønske at jeg var død,men når jeg ikke tør å ta livet av meg så har jeg funnet at jeg får bare holde ut.

jeg og syns den beste tiden i døgnet er når jeg sover for da slipper en i alle fall og tenke,dagene er værst for de er så lange, men jeg har i alle fall tv en og dataen, det hjelper litt.

Jeg tenker og på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, jeg ble psykisk mishandlet gjennom hele barndommen, følte meg aldri trygg noen steder, men jeg føler at det ikke er grunn nok til at jeg har så store problemer nå, det er jo de som har opplevd ting som er 10 ganger verre og mange av de har jo klart seg bra, så jeg føler meg som et svakt menneske, jeg takler jo ingenting.

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på hvem er jeg, vist en tar bort de psykiske problemene og det vet jeg faktisk ikke, for jeg vet ikke hva det vil si å leve uten, har hatt det i så mange år, jeg heller vet ikke hva det vil si å ha det bra.

Jeg er veldig heldig som har ei psykriatisk sykepleier som kommer hjem til meg en gang i uken, hun er utrolig flink, men jeg føler samtidig at jeg er et håpløst tilfelle,jeg har prøvd alle slags behandlingsformer men ingen ting hjelper, så da føler jeg at det er meg det er noe gærent med at jeg ikke prøver hardt nok,det er som om en sitter fast i kvikksand , en kommer seg bare ikke opp.

jeg tenker og på det å få en dødlig sykdom,men jeg har aldri tørt å sagt det til noen, for jeg har tenkt at jeg må jo være sprø som tenker sånne tanker , så det var så godt å lese det du skrev for da vet jeg at jeg ikke er alene om å ha sånne tanker. tusen takk skal du ha.

jeg håper ikke at jeg har skrevet noe som er sårende for noen, for det er ikke meningen,og jeg er ganske ny på det her med å skrive inn, så jeg er ikke så veldig flink til det,

Hei susi

Leit å høre at du og har slike tanker... Det er forferdelig. Vil vekk, men blir redd... Tenker at jeg må bare holde ut jeg og ofte.. Men det er ikke lett. Prøver i mellomtiden for å holde ut å gjøre ting for å straffe meg selv og plage meg selv.

Jeg og har hjemmepsykepleie en gang i uka, og har hatt time hos poliklinikken 2 ggr i uka, men nå er det ferie og alt sånn da... Styr.

Hold ut. Håper du får det bedre.

[thermos]

Hei thermos.

Det var utrolig å lese innlegget ditt. Det er vanskelig å ordlegge seg, men du har skrevet det jeg føler selv!

Jeg leste alle innleggene dine, og jeg satt bare og måpte, det er jo meg!

Takk!!!

Jeg har prøvd flere ganger å skrive ned hva som plager, men det er vanskelig, føler at det blir alt for selvmedlidende, men da jeg leste ditt, var det ikke det i det hele tatt, det var bare riktig.

Vi er flere om det.

*forsiktig klem*

Hei. Takk for kommentar og tilbakemelding på skrivingen min., Har dårig selvtillit (Ehhhh.. Selvtillit?? Hva er det..? Har ikke i det hele tatt i grunn..) så det er hyggelig å få høre littom hva andre mener om ting med meg.

[susi33]

Hei susi

Leit å høre at du og har slike tanker... Det er forferdelig. Vil vekk, men blir redd... Tenker at jeg må bare holde ut jeg og ofte.. Men det er ikke lett. Prøver i mellomtiden for å holde ut å gjøre ting for å straffe meg selv og plage meg selv.

Jeg og har hjemmepsykepleie en gang i uka, og har hatt time hos poliklinikken 2 ggr i uka, men nå er det ferie og alt sånn da... Styr.

Hold ut. Håper du får det bedre.

Hei Thermos

Jeg ville bare takke for at du svarte på det jeg skrev, det betydde veldig mye.

for som sagt så har jeg ikke skrevet inn her så mange ganger, og de gangene jeg har gjort det, så føler jeg meg som en idiot etterpå, er så redd for hva andre mener om det jeg skriver,at jeg bare klager osv. men så har jeg ikke verdens beste selvtillit heller, men jeg prøver å jobbe med det, men det er ikke lett å bygge opp en selvtillitt en aldri har hatt.

terapauten min skal også ha ferie nå, det blir nok litt tøft, men det skal nok gå på et vis.

Du og får holde ut og jeg håper at du og får det bedre, vi kan jo alltids håpe på bedre tider, det er no lov å drømme.