Fortida - grave eller ikke grave?

[Gjest tod]

Om tre uker slutter psykologen jeg går til hos psykoseteamet (hun skal flytte til Oslo); jeg var klar over at hun skulle slutte, men trodde i utgangspunktet at hun skulle jobbe ut august. De siste timene har vi kommet inn på ting jeg har opplevd i barndommen (som de fleste vel vil betegne som traumatiske), og vi er begge enige om at disse tingene er relevante. Etter at disse tingene (som jeg vel egentlig aldri trodde jeg skulle fortelle om til noen) kom opp, har jeg følt meg i ingenmannsland; jeg har hatt en kaotisk men samtidig matt og giddelaus følelse. Jeg har også problemer med å planlegge ting framover og se mening i utdannelse o l (føler meg f eks ikke klar til å begynne på hovedfag, hvilket var planen til høsten).

Psykologen mener at det jeg har opplevd har en betydelig relevans i forhold til mange av de problemene jeg har, og jeg er langt på vei enig i dette (og la meg legge til at psykologen, også etter hennes eget utsagn, ikke er noen freudianer som er monomant opptatt av fortida). Hun har også gjentatt at det vil ta lang tid å gå gjennom det som har skjedd. Spørsmålet nå er hva jeg skal gjøre når hun slutter; hun ba meg tenke over dette til neste gang. Jeg kan fortsette å gå i terapi hos en annen psykolog hos psykoseteamet, muligens også et annet sted; jeg fortsto det nesten sånn at jeg kunne velge mellom de ulike behandlerne hos teamet – og sånn sett er jeg jo i en priviligert situasjon. Problemet er at jeg føler en veldig ambivalens i forhold til å ”rote opp i” det som har skjedd. Psykologen mener at det kan være en nødvendig prosess, som også kan gjøre at jeg blir dårligere i en periode (og jeg er langt på vei enig). Men jeg er usikker på om dette er det rette nå: jeg frykter at denne prosessen vil føre til så mye kaos og motstand og angst at jeg ikke vil være i stand til å studere eller gjøre noe annet fornuftig; jeg føler at den på et vis vil medføre at jeg så å si må revurdere min egen livshistorie.

En annen ting er at jeg syns det er veldig trist at hun skal slutte; jeg er ikke sikker på om jeg klarer å få det samme forholdet til en annen behandler. I begynnelsen brukte jeg mye energi på å imponere henne (hun er nyutdanna, neppe eldre enn meg (26) og pen, hvilket vel i begynnelsen lada terapien med en del erotisk overføring, i alle fall fra min side); etter hvert åpna jeg meg mer opp og slutta med disse stadige forsøkene på å imponere og være spesiell. Det som gjør at jeg liker henne, er at hun er ekte; hun spiller ikke en psykolog- eller behandlerrolle, og hun får meg ikke til å føle meg som en pasient eller en raring.

NHD, hvis du leser dette, jeg har flere ganger sett deg antyde at det er fåfengt å ”grave i fortida” o l; men tror du ikke at dette noen ganger også kan være relevat, når det ligger åpenbare konflikter der? Jeg lurer altså veldig på hva jeg skal gjøre. Fortsette hos en annen psykolog med fare får å ikke klare å studere og gjøre noe fornuftig, ta en pause og begynne i terapi seinere, eller la det hele fare? Jeg ser at det siste virker som et dumt alternativ, men jeg vegrer meg altså for å gå inn i denne materien; samtidig tror jeg jo at det på sikt vil hjelpe.