nedtur..

[Camilla]

det gikk så bra de to første månedene jeg var utskrevet fra psyk. avd, men de siste fire mnd har jeg bare fått det verre og verre. vet ikke hva jeg skal gjøre. det er to dager siden jeg skulle ta livet mitt, to dager siden jeg ikke klarte å ta det siste skrittet utfor kanten..

jeg falle helt sammen og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, fordi jeg ikke vil være noen steder..

det er ikke det at jeg vil dø, det er bare så fryktelig vanskelig å leve..

fått tilbud om innleggelse igjen der jeg har vært innlagt sist, men vet ikke helt om jeg skal si ja ennå. jeg er bare redd, og sliten og lei av det meste.

prøver å være sterk for alle og får alle til å tro jeg har det bra rundt meg. ringte mamma fra toppen av prekestolen, og ho sier "jeg trodde det gikk så mye bedre med deg nå"..alle tror det. jeg er bare så lei av hvordan folk forholder seg til meg når de vet jeg sliter. det er lettere å smile og si at alt går greit, da lar de meg være i fred. men bak smilet kan tristheten være ekstra vond, som psykologen min sier.

alt bare faller fra hverandre, og her sitter jeg på ei sklie på full fart ned i helvete. men jeg er her fortsatt hvertfall..

*sliten*

[Gjest lostforawhile]

Hei

Det er lov å være sliten, redd, liten, oppgitt og å føle seg "lost". Jeg har det på samme måte selv, så jeg føler virkelig med deg.

Jeg synes du skal takke ja til innleggelse. Jeg synes du skal velge livet fremfor det andre dårlige alternativet.

Og andre forstår ikke, det er problemet. Ikke at de ikke vil, men de kan ikke kjenne smerten din og forventer at disse tingene leges som forkjølelse. Det er nesten som å høre min mor. Det gjør meg så oppgitt, på den annen side så vet jeg at hun ikke kan forstå. Og derfor må jeg evne å tilgi henne og alle andre som ikke har "been there, done that"

*holder deg litt i hånden*

[frosken]

Hei camilla!

Så vanskelig som du har hatt det over lang tid, ville det ha overrasket meg om du ikke kom til å ha en del kraftige nedturer.Jeg synes du skal si ja til en innleggelse, det er bra at de kjenner deg fra før slik at du trenger å forklare alt på nytt.

Sannsynligvis trenger du kortere tid på å komme tilbake dit du var denne gangen. Du trenger hjelp til å få kontakt med dine konstruktive sider igjen.

En særegen ensomhet følger ofte det å smile når man egentlig er fryktelig trist.

Lykke til!

[Camilla]

Hei

Det er lov å være sliten, redd, liten, oppgitt og å føle seg "lost". Jeg har det på samme måte selv, så jeg føler virkelig med deg.

Jeg synes du skal takke ja til innleggelse. Jeg synes du skal velge livet fremfor det andre dårlige alternativet.

Og andre forstår ikke, det er problemet. Ikke at de ikke vil, men de kan ikke kjenne smerten din og forventer at disse tingene leges som forkjølelse. Det er nesten som å høre min mor. Det gjør meg så oppgitt, på den annen side så vet jeg at hun ikke kan forstå. Og derfor må jeg evne å tilgi henne og alle andre som ikke har "been there, done that"

*holder deg litt i hånden*

hei..takk for svar..

jeg kan ikke kladre moren min, jeg har jo ikke egentlig gitt noe hint om at ting ikke går så bra som jeg sier det gjør..

det var forresten henne jeg ringte fra toppen og med hjelp av henne jeg fikk krabbet meg ned fra toppen i mørket igjen.

kan ikke være lett for de rundt meg og plutselig få beskjed om at jeg egentlig ikke har det bra, noe et fåtall vet nå. er bare redd og drittlei terapi. og føler at jeg skuffer alle hver gang jeg blir innlagt. "vi savner deg sånn!"..så kommer jeg ut igjen, er ute en måned kanskje før jeg ikke takler mer og skriver meg inn. nå tror alle det går så bra, og vil jo ikke skuffe dem. vil at folk skal være stolte av meg fordi livet mitt ser mer på plass ut nå. men det gjør jo egentlig ikke det heller..

mye å tenke på..skal gi beskjed om hva jeg velger å gjøre..

*reklem*

[Camilla]

Hei camilla!

Så vanskelig som du har hatt det over lang tid, ville det ha overrasket meg om du ikke kom til å ha en del kraftige nedturer.Jeg synes du skal si ja til en innleggelse, det er bra at de kjenner deg fra før slik at du trenger å forklare alt på nytt.

Sannsynligvis trenger du kortere tid på å komme tilbake dit du var denne gangen. Du trenger hjelp til å få kontakt med dine konstruktive sider igjen.

En særegen ensomhet følger ofte det å smile når man egentlig er fryktelig trist.

Lykke til!

sjefen på det stedet kjenner meg veldig godt og han har sagt det at han tror jeg trenger langvarig terapi med flere og kortere innleggelser, i stedet for en lang en. har til nå vært innlagt på det stedet 8 ganger, over ett år. til sammen har jeg 21 psykiatriske innleggelser, merker jo bedringen. men tre år i terapi så har jeg bare kommet så langt som jeg er nå? håper det bare ikke er forgjeves, og det er det vel ikke siden jeg bare fortsetter.

skal ringe dem i morgen og snakke med dem, høre hva de synes. jeg har jo gjort framskritt, det er ikke det, det er bare det at jeg er så fryktelig utålmodig og alt tar så forbaska lang tid. ruser meg ikke lenger, kutter meg ikke opp lenger, prøver å spise normalt, så best jeg kan hvertfall. det er vanskelig, men jeg har jo klart det..

bare veldig sliten nå..

[Sør]

sjefen på det stedet kjenner meg veldig godt og han har sagt det at han tror jeg trenger langvarig terapi med flere og kortere innleggelser, i stedet for en lang en. har til nå vært innlagt på det stedet 8 ganger, over ett år. til sammen har jeg 21 psykiatriske innleggelser, merker jo bedringen. men tre år i terapi så har jeg bare kommet så langt som jeg er nå? håper det bare ikke er forgjeves, og det er det vel ikke siden jeg bare fortsetter.

skal ringe dem i morgen og snakke med dem, høre hva de synes. jeg har jo gjort framskritt, det er ikke det, det er bare det at jeg er så fryktelig utålmodig og alt tar så forbaska lang tid. ruser meg ikke lenger, kutter meg ikke opp lenger, prøver å spise normalt, så best jeg kan hvertfall. det er vanskelig, men jeg har jo klart det..

bare veldig sliten nå..

Hei Camilla,

Du skriver: "ruser meg ikke lenger, kutter meg ikke opp lenger, prøver å spise normalt, så best jeg kan hvertfall."

Jeg synes du har MYE å være stolt av! Bare se hvor langt du allerede har kommet. Ja - det er sikkert et godt stykke igjen, men du er langt på vei! Husk det!

Stolt av deg!

*klem*

[Gjest never-ever-more]

Skulle sagt noe lurt her nå og gjort det bedre, men jeg aner ikke hva jeg skal si. Bare at du må holde fast som best du kan, selv om det ser helsvart ut. Det hjelper sikkert ikke noe, og det er sikkert det "alle" sier, men det er et tap å miste deg selv om vi ikke er av de som snakker mest.

Ta vare på deg selv, og vurder innleggelse hvis det blir for mye.

[Camilla]

Hei Camilla,

Du skriver: "ruser meg ikke lenger, kutter meg ikke opp lenger, prøver å spise normalt, så best jeg kan hvertfall."

Jeg synes du har MYE å være stolt av! Bare se hvor langt du allerede har kommet. Ja - det er sikkert et godt stykke igjen, men du er langt på vei! Husk det!

Stolt av deg!

*klem*

tusen takk for svar.

at jeg har klart å la være med å ruse meg, kutte meg, alt det der, det er allikevel jævlig vanskelig til tider. prøver å finne andre måter å takle ting på..når jeg vil kutte meg stikker jeg ut og løper eller teller minutter til jeg har roet meg ned, og da går det litt bedre. men det er kjempe tøft allikevel. dessuten har jeg mistet masse venner når jeg sluttet å ruse meg, noe som er utrolig trist..

men det går jo bedre på mange måter. og det med maten; nå VET jeg at det er dumt, men jeg klarer bare ikke la være å tenke over det selv når jeg spiser tilsynelatende normalt..

men skal hvertfall ta kontakt med rusmiddelteamet og psykologen min igjen.

[Camilla]

Skulle sagt noe lurt her nå og gjort det bedre, men jeg aner ikke hva jeg skal si. Bare at du må holde fast som best du kan, selv om det ser helsvart ut. Det hjelper sikkert ikke noe, og det er sikkert det "alle" sier, men det er et tap å miste deg selv om vi ikke er av de som snakker mest.

Ta vare på deg selv, og vurder innleggelse hvis det blir for mye.

takk..

*klemmer*

[frosken]

sjefen på det stedet kjenner meg veldig godt og han har sagt det at han tror jeg trenger langvarig terapi med flere og kortere innleggelser, i stedet for en lang en. har til nå vært innlagt på det stedet 8 ganger, over ett år. til sammen har jeg 21 psykiatriske innleggelser, merker jo bedringen. men tre år i terapi så har jeg bare kommet så langt som jeg er nå? håper det bare ikke er forgjeves, og det er det vel ikke siden jeg bare fortsetter.

skal ringe dem i morgen og snakke med dem, høre hva de synes. jeg har jo gjort framskritt, det er ikke det, det er bare det at jeg er så fryktelig utålmodig og alt tar så forbaska lang tid. ruser meg ikke lenger, kutter meg ikke opp lenger, prøver å spise normalt, så best jeg kan hvertfall. det er vanskelig, men jeg har jo klart det..

bare veldig sliten nå..

Jeg tror det snart er 4 år siden jeg leste de første innleggene dine her. Du slet så intenst at det er vanskelig å glemme. Jeg er imponert over hvor mye du har oppnådd de siste par årene i behandling - og har stor tro på at ting vil bli ganske så bra for deg etterhvert... Du har vel egentlig oppnådd mer enn de fleste med din type problematikk i løpet av relativt kort tid!

Det høres ut som om du har et godt forhold til den institusjonen som har forsøkt å hjelpe deg det siste året. Håper de vil ta deg inn i de perioder du føler du trenger det - og at du får god støtte av terapeuten din når du er utskrevet.

Det handler ikke bare om å bli frisk - det handler også om å finne en meningsfull måte å leve på som voksen...

Ring dem på mandag, camilla, og hør hva de synes er best nå.

[starshine]

skulle ønske vi var sammen, vennen.. at vi kunne sett mørket sammen, for jeg vet at hadde jeg holdt hånden din, og du min, så hadde alt vært lettere.

det gjør meg så vondt at millaen min skal ha det slik.. vær så snill, se lyset.. du har tatt så mange gode steg, fortsett å ta dem, i riktig retning..

jeg er her for deg, uansett hva, vennen.. bestandig..

*varmeklemmer*