Hva gjør jeg når interessen og viljen er borte?

[nellika]

Rent fornuftsmessig vet jeg at jeg lever et fullstendig uorganisert og meningsløst liv. Jeg er i stand til å påpeke de faktiske forhold, som ligger til grunn for dette, og hva jeg burde gjøre for å rydde opp i dem.

F.eks. vet jeg at jeg burde:

... skrive brev til skolen og søke om å få ta eksamenene om igjen i november.

... ringe Lindorff og be om n-te betalingsutsettelse.

... levere tilbake boken, som jeg har lånt, på biblioteket.

... ikke bare hente inn posten, men ǺPNE de fordømte brevene også.

... sende brevet, som jeg har skrevet, til legen min.

... stå opp før kl. 15:00.

... rydde hybelen min (den ser helt bombet ut).

... vaske tøyet mitt.

... skru på telefonen.

... komme meg ut og finne noen andre enn meg selv å snakke med.

Likevel føler jeg meg på en gjennomgripende måte forhindret i å ta til handling.

Jeg mangler simpelthen interessen og viljen til å påbegynne, holde ut, og fullføre ethvert slikt arbeid. Det føles tungvint og nytteløst. Det finnes ingen flyt i det som jeg foretar meg. Jeg klarer ikke konsentrere meg om fullføringen av et arbeid, men blir "hengt opp" i hver minste, lille detalj i selve prosessen.

Jeg har håp og ønsker, men ingen vilje. Jeg har tanker, men ingen handlekraft. Jeg gjenkjenner ikke viktigheten av å leve et organisert og målrettet liv, verken for nåtiden eller fremtiden. Jeg har ingen ambisjoner eller planer for fremtiden i et kortere eller lengre perspektiv.

* Er det håp for meg i det hele tatt?

* Hvilket lille tankefrø må jeg så for å kunne bryte ut av denne vonde sirkelen?

Beste ønsker,

[Gjest en annen]

Hvor lenge har du befunnet deg i denne tilstanden? Så lenge du kan huske, eller har den inntrådt mer eller mindre brått?

[cathlin]

Rådet er enkelt

bare

-gjør det!

Post brevet, skru på telefonen osv

av og til er det ikke nødvendig å tenke så mye. Ikke vent i en evighet. Livet er for kort.

Du klarer det!

[nellika]

Hvor lenge har du befunnet deg i denne tilstanden? Så lenge du kan huske, eller har den inntrådt mer eller mindre brått?

Hei En annen,

Takk for svar.

Jeg har ikke alltid vært slik som jeg er nå, selvom visse trekk nok har fulgt meg gjennom hele livet (f.eks. preferanse for og tilbøyelighet til å være alene).

Likevel husker jeg megselv fra da jeg hadde interesse for livet. Jeg var pliktoppfyllende og omgjengelig. Jeg gjorde det godt på skolen, og hadde noen venner.

Det er vel et par år siden livet mitt begynte å helle. Det begynte med at jeg mistet kontroll over døgnrytmen min, og interessen for det meste som tidligere hadde opptatt meg. Jeg ble mer og mer borte fra skolen, og brøt kontakten med tidligere bekjentskaper.

I det hele syntes jeg at jeg er blitt verre over tid.

Beste ønsker,

[Gjest z253]

Kan jeg spørre hva du bruker tiden til da?

Jeg tror at når en ikke har gjordt noe på en stund så blir det vanskelig å begynne igjen. tror kansje at dersom du begynner å gjøre litt kan det gå lettere.

Ta det som du synes virker lettest, bestem deg for å gjøre det, og gjør det. Så kan du si deg fornøyd med det for den dagen, neste dag kan du ta å ordne to ting osv. Dersom en ser på allt på en gang så er det lett å bli immobilisert.

Uansett er det jo viktig å føle at du gjør det for din egen del ikke at det er noe som du "må" gjøre for at andre skal bli fornøyde.

[Gjest en annen]

Hei En annen,

Takk for svar.

Jeg har ikke alltid vært slik som jeg er nå, selvom visse trekk nok har fulgt meg gjennom hele livet (f.eks. preferanse for og tilbøyelighet til å være alene).

Likevel husker jeg megselv fra da jeg hadde interesse for livet. Jeg var pliktoppfyllende og omgjengelig. Jeg gjorde det godt på skolen, og hadde noen venner.

Det er vel et par år siden livet mitt begynte å helle. Det begynte med at jeg mistet kontroll over døgnrytmen min, og interessen for det meste som tidligere hadde opptatt meg. Jeg ble mer og mer borte fra skolen, og brøt kontakten med tidligere bekjentskaper.

I det hele syntes jeg at jeg er blitt verre over tid.

Beste ønsker,

Ut fra det du har skrevet tidligere kan det for meg virke som du har en karakterologisk betinget depresjon. Jeg tror du kan bli bedre, men jeg tror det krever tid og vilje.

Leser du mye skjønlitteratur? Får du noe ut av det?

[nellika]

Ut fra det du har skrevet tidligere kan det for meg virke som du har en karakterologisk betinget depresjon. Jeg tror du kan bli bedre, men jeg tror det krever tid og vilje.

Leser du mye skjønlitteratur? Får du noe ut av det?

Hei.

Unnskyld for at jeg er så dum, men hva betyr "karakterologisk betinget"?

Jeg håper jeg kan bli bedre. Tid og vilje er imidlertid de varene som jeg synes at jeg har minst av.

Jeg føler meg egentlig ikke så deprimert. Jeg vet hva det er å sørge og være trist, men er ikke nedstemt på den måten. Selvom jeg kanskje burde være det, i lyset av mine håpløse omstendigheter. Jeg føler meg bare tom og flat.

Jeg leste noe skjønnlitteratur for inntil en måned siden. Da ble jeg ferdig med "Hundre års ensomhet" av G. G. Marquez. Jeg synes ikke at det gir meg noe særlig å lese skjønnlitteratur lenger. Jeg klarer ikke konsentrere meg tilstrekkelig og mister tråden underveis. Jeg henfaller til mine egne tanker og glemmer/ orker ikke å lese regelmessig.

Beste ønsker,

[nellika]

Rådet er enkelt

bare

-gjør det!

Post brevet, skru på telefonen osv

av og til er det ikke nødvendig å tenke så mye. Ikke vent i en evighet. Livet er for kort.

Du klarer det!

Hei Cathlin,

Takk for svar.

Jeg skulle ønske at jeg kunne følge rådet ditt.

Beste ønsker,

[nellika]

Kan jeg spørre hva du bruker tiden til da?

Jeg tror at når en ikke har gjordt noe på en stund så blir det vanskelig å begynne igjen. tror kansje at dersom du begynner å gjøre litt kan det gå lettere.

Ta det som du synes virker lettest, bestem deg for å gjøre det, og gjør det. Så kan du si deg fornøyd med det for den dagen, neste dag kan du ta å ordne to ting osv. Dersom en ser på allt på en gang så er det lett å bli immobilisert.

Uansett er det jo viktig å føle at du gjør det for din egen del ikke at det er noe som du "må" gjøre for at andre skal bli fornøyde.

Hei Z253,

Takk for svar.

Jeg bruker tiden miin for det meste på å tenke, hvile, høre på musikk, en kombinasjon av to av disse, eller på å sove. Desutten haler jeg korte, jevnlige aktiviteter ut i timesvis (f.eks. å stå opp, eller skrive/ lese innlegg på dol).

Jeg syntes det er så vanskelig å bryte denne sirkelen. Jeg føler at hvert, spedeste lille forsøk på å gjenvinne min tiltakslyst, blir "straffet" med utmattelse og tankekjør.

Beste ønsker,

[Gjest en annen]

Hei.

Unnskyld for at jeg er så dum, men hva betyr "karakterologisk betinget"?

Jeg håper jeg kan bli bedre. Tid og vilje er imidlertid de varene som jeg synes at jeg har minst av.

Jeg føler meg egentlig ikke så deprimert. Jeg vet hva det er å sørge og være trist, men er ikke nedstemt på den måten. Selvom jeg kanskje burde være det, i lyset av mine håpløse omstendigheter. Jeg føler meg bare tom og flat.

Jeg leste noe skjønnlitteratur for inntil en måned siden. Da ble jeg ferdig med "Hundre års ensomhet" av G. G. Marquez. Jeg synes ikke at det gir meg noe særlig å lese skjønnlitteratur lenger. Jeg klarer ikke konsentrere meg tilstrekkelig og mister tråden underveis. Jeg henfaller til mine egne tanker og glemmer/ orker ikke å lese regelmessig.

Beste ønsker,

"Karakterologisk betinget" vil si at depresjonen har sammenheng med personligheten din, i motsetning til mer biologisk betingede depresjoner.

Ut fra innleggene jeg har lest av deg har jeg inntrykk av at du nå er inne i en tilstand hvor du så å si bare vegeterer, at du gir faen i alt, at alle dager er like, flyter inn i hverandre, en total giddeløs matthet. For meg høres dette ut som en depresjon som har fått feste seg. At du ikke selv gjenkjenner dette som depresjon underbygger bare inntrykket.

[Gjest Lotus-Or.]

Hei.

Nå har du jo allerede skrevet en liste. Da er du jo et lite stykke på vei. Lister pleier å hjelpe meg når jeg ikke får gjort noe.

Det er kanskje et par ting som haster mer enn de andre punktene? Betalingsutsettelse høres f.eks ikke ut som noe som bør vente for lenge. (Har selv dårlig erfaring med det.)

Hvis det er veldig vanskelig for deg å ringe selv, kan du kanskje få noen andre til å gjøre det for deg?

I morgen tar du den tingen som haster mest, eller hvis ingenting haster så veldig, ta en av de minst vanskelige tingene i morgen. Da har du et mål for dagen, kan krysse av på lista og si til deg selv "I dag fikk jeg faktisk gjort det jeg skulle". Kjenn på den følelsen.

Lykke til!

[Kizza1365380506]

Hver kveld lager du en liste med tre ting du skal gjøre neste dag. Når du har gjort en ting stryker du den fra listen. Så fortsetter du. Har du ikke fått gjort jobb nr. tre så var den ikke så viktig og kunne vente til neste dag. Du setter denne jobben opp på første plass neste dag sammen med to ting til. Slik fortsetter du til du er ferdig, noe du ikke blir helt da men...

Begynn med enkle ting som ikke er for tidskrevende. Men ikke vær bekymret. Energien kommer nok snart igjen. Det tar kanskje noen år, som det gjorde med meg, men den kommer nok.

Lykke til med listen.

Klem fra

[nellika]

"Karakterologisk betinget" vil si at depresjonen har sammenheng med personligheten din, i motsetning til mer biologisk betingede depresjoner.

Ut fra innleggene jeg har lest av deg har jeg inntrykk av at du nå er inne i en tilstand hvor du så å si bare vegeterer, at du gir faen i alt, at alle dager er like, flyter inn i hverandre, en total giddeløs matthet. For meg høres dette ut som en depresjon som har fått feste seg. At du ikke selv gjenkjenner dette som depresjon underbygger bare inntrykket.

Hei,

Takk for opplysningen. Forresten, hva er behandlingen for karakterologisk betingede depresjoner? Er behandlingen forskjellig for biologisk betingede depresjoner?

Jeg føler, som du har skrevet, at dagene mine flyter inn i hverandre og er like. Jeg vet ikke hvilken dag det er, og bryr meg heller ikke om det. For meg føles hver dag som en kjedelig blåkopi av den forrige med kun ett mål: "Bli trøtt for deretter å kunne sove mer." Det målet syntes meg vanskelig nok å nå.

Jeg har kanskje misforstått depresjonsbegrepet, men er ikke nedstemtheten/ tristheten det vesentligste ved en depresjon? Jeg er nok ikke deprimert, for da skulle jeg jo være trist. Jeg gråter (så og si) aldri lenger. Jeg kan bli temmelig nedbrutt dersom jeg er blant andre mennesker, f.eks. hvis noen i en bil tuter på meg, eller noen sniker foran meg i butikkøen. Det var et av de største problemene for meg da jeg gikk på skolen. Ofte satt jeg bare alene ved en pult i nitti minutter, som en økt varte i, og tenkte innstendig på hvordan og hvor snart jeg kunne ta livet av meg. Tårene presset på og rant nedover kinnene mine. Det var selvsagt kjempeflaut i ettertid, men jeg tenkte ikke så mye over dét der og da.

Hvis jeg bare får være alene, som jeg nå er praktisk talt hele døgnet, så lukker jeg følelsene og omverdenen ute og føler meg bare tom. F.eks. for noen dager siden fikk jeg vite at hunden "min", som jeg har hatt gjennom barn-/ ungdomstiden i åtte år, var blitt alvorlig syk og mest sannsynlig må avlives i løpet av et par uker. Jeg visste at dette burde gå inn på meg, men jeg følte slett ingenting. Jeg svarte bare "åja, det var synd...". Jeg prøvde å imitere trist for høflighetens skyld og ville bare ha samtalen overstått fortest mulig. Jeg er et dårlig menneske: egoistisk og følelsestomt. Hva annet enn et elendig menneske kunne unngå å føle seg trist da og etterpå?

Uansett dette innlegget ble altfor langt og sikkert kjedelig. Tusen takk uansett om du orket å lese gjennom hele dette innlegget eller ikke.

Beste ønsker,

[nellika]

Hei.

Nå har du jo allerede skrevet en liste. Da er du jo et lite stykke på vei. Lister pleier å hjelpe meg når jeg ikke får gjort noe.

Det er kanskje et par ting som haster mer enn de andre punktene? Betalingsutsettelse høres f.eks ikke ut som noe som bør vente for lenge. (Har selv dårlig erfaring med det.)

Hvis det er veldig vanskelig for deg å ringe selv, kan du kanskje få noen andre til å gjøre det for deg?

I morgen tar du den tingen som haster mest, eller hvis ingenting haster så veldig, ta en av de minst vanskelige tingene i morgen. Da har du et mål for dagen, kan krysse av på lista og si til deg selv "I dag fikk jeg faktisk gjort det jeg skulle". Kjenn på den følelsen.

Lykke til!

Hei,

Takk for svar.

For meg er lister bare tanker konkretisert og skrevet ned, men ikke noe mer, ingen motivasjon i seg selv. Det er så lett å bygge luftslott, men ingen kan bo i dem.

I løpet av de nærmeste dagene blir jeg nødt til å ordne den Lindorff-saken, ellers vil de "vurdere å iverksette rettslig pågang" som det så fint heter i (sikkert det femte) brevet fra dem. Grunnen til at saken ble opprettet var at jeg ikke hadde levert en bok på biblioteket. Jeg hadde ikke mistet den, men oversett et utall purringer fra biblioteket. Så da jeg endelig fikk slept meg bort til biblioteket og levert boken, var Lindorff allerede satt på saken og skulle ha betaling for saksomkostningene, som nå er over kr. 700. Unødvendig.

Et av problemene mine er nettopp at det ikke gir meg noen følelse av mestring eller tilfredsstillelse å fullføre et arbeid. Håpløst.

Beste ønsker,

[nellika]

Hver kveld lager du en liste med tre ting du skal gjøre neste dag. Når du har gjort en ting stryker du den fra listen. Så fortsetter du. Har du ikke fått gjort jobb nr. tre så var den ikke så viktig og kunne vente til neste dag. Du setter denne jobben opp på første plass neste dag sammen med to ting til. Slik fortsetter du til du er ferdig, noe du ikke blir helt da men...

Begynn med enkle ting som ikke er for tidskrevende. Men ikke vær bekymret. Energien kommer nok snart igjen. Det tar kanskje noen år, som det gjorde med meg, men den kommer nok.

Lykke til med listen.

Klem fra

Hei Kizza,

Takk for svar.

Se mitt svar (2004.07.08 00:31) til Lotus-Or.

Beste ønsker,

[Soria]

Hei,

Takk for svar.

For meg er lister bare tanker konkretisert og skrevet ned, men ikke noe mer, ingen motivasjon i seg selv. Det er så lett å bygge luftslott, men ingen kan bo i dem.

I løpet av de nærmeste dagene blir jeg nødt til å ordne den Lindorff-saken, ellers vil de "vurdere å iverksette rettslig pågang" som det så fint heter i (sikkert det femte) brevet fra dem. Grunnen til at saken ble opprettet var at jeg ikke hadde levert en bok på biblioteket. Jeg hadde ikke mistet den, men oversett et utall purringer fra biblioteket. Så da jeg endelig fikk slept meg bort til biblioteket og levert boken, var Lindorff allerede satt på saken og skulle ha betaling for saksomkostningene, som nå er over kr. 700. Unødvendig.

Et av problemene mine er nettopp at det ikke gir meg noen følelse av mestring eller tilfredsstillelse å fullføre et arbeid. Håpløst.

Beste ønsker,

Jeg kjennner meg så godt igjen i det du skriver. Akkurat sånn har jeg vært. Jeg mangler ennå følelser i stor grad, men de gangene de dukker opp er det ofte i form av omtanke for andre. Jeg har ikke det store initiativet ennå, men klarer fint det jeg må klare. Det er det som ikke haster som forblir ugjort. Det ser jeg bare på og tenker "i morgen". Før bare så jeg det og ikke noe mer. De gangene jeg gjør noe nå er jeg veldig fornøyd, men det har tatt år å komme hit. Jeg begynner også å få ønsker for fremtiden, og det er det mange år siden jeg har hatt. Det jeg vil si er at det er mulig at ting forandrer seg, selv sånne håpløse ting, men det tar tid.

Og takk for at du fikk meg til å se forskjellene fra før til nå

[Gjest en annen]

Hei,

Takk for opplysningen. Forresten, hva er behandlingen for karakterologisk betingede depresjoner? Er behandlingen forskjellig for biologisk betingede depresjoner?

Jeg føler, som du har skrevet, at dagene mine flyter inn i hverandre og er like. Jeg vet ikke hvilken dag det er, og bryr meg heller ikke om det. For meg føles hver dag som en kjedelig blåkopi av den forrige med kun ett mål: "Bli trøtt for deretter å kunne sove mer." Det målet syntes meg vanskelig nok å nå.

Jeg har kanskje misforstått depresjonsbegrepet, men er ikke nedstemtheten/ tristheten det vesentligste ved en depresjon? Jeg er nok ikke deprimert, for da skulle jeg jo være trist. Jeg gråter (så og si) aldri lenger. Jeg kan bli temmelig nedbrutt dersom jeg er blant andre mennesker, f.eks. hvis noen i en bil tuter på meg, eller noen sniker foran meg i butikkøen. Det var et av de største problemene for meg da jeg gikk på skolen. Ofte satt jeg bare alene ved en pult i nitti minutter, som en økt varte i, og tenkte innstendig på hvordan og hvor snart jeg kunne ta livet av meg. Tårene presset på og rant nedover kinnene mine. Det var selvsagt kjempeflaut i ettertid, men jeg tenkte ikke så mye over dét der og da.

Hvis jeg bare får være alene, som jeg nå er praktisk talt hele døgnet, så lukker jeg følelsene og omverdenen ute og føler meg bare tom. F.eks. for noen dager siden fikk jeg vite at hunden "min", som jeg har hatt gjennom barn-/ ungdomstiden i åtte år, var blitt alvorlig syk og mest sannsynlig må avlives i løpet av et par uker. Jeg visste at dette burde gå inn på meg, men jeg følte slett ingenting. Jeg svarte bare "åja, det var synd...". Jeg prøvde å imitere trist for høflighetens skyld og ville bare ha samtalen overstått fortest mulig. Jeg er et dårlig menneske: egoistisk og følelsestomt. Hva annet enn et elendig menneske kunne unngå å føle seg trist da og etterpå?

Uansett dette innlegget ble altfor langt og sikkert kjedelig. Tusen takk uansett om du orket å lese gjennom hele dette innlegget eller ikke.

Beste ønsker,

Uansett om en depresjon er karakterologisk betinget eller biologisk (det er ikke et enten-eller-skille) kan behandlingen bestå i antidepressiva og/eller samtaleterapi. For å få bukt med karakterologisk betingede depresjoner på sikt er langvarig og dyptgående samtaleterapi behandlingen. La meg legge til at det ikke finnes noe som heter "karakterologisk betingede depresjoner" i dagens diagnosessystemer, ei heller depressiv nevrose som var en tidligere diagnose. Begrepet vil likevel gi mening for de fleste behandlere. Det nærmeste man kommer dette begrepet i dag er muligens en kominasjon av dystymi og schizoid personlighetsforstyrrelse. Men det er ikke grunn til å henge seg for mye opp i hva man kaller det - diagnosesystemene kjennetegnes av en viss vilkårlighet.

Ellers er en konkret tristhetsfølelse slett ingen betingelse for en depresjon, snarere er nok den tomhetsfølelsen og de avflatede følelsene vanligere.

Hva har du å tape på å gå til legen?

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Takk for svar.

For meg er lister bare tanker konkretisert og skrevet ned, men ikke noe mer, ingen motivasjon i seg selv. Det er så lett å bygge luftslott, men ingen kan bo i dem.

I løpet av de nærmeste dagene blir jeg nødt til å ordne den Lindorff-saken, ellers vil de "vurdere å iverksette rettslig pågang" som det så fint heter i (sikkert det femte) brevet fra dem. Grunnen til at saken ble opprettet var at jeg ikke hadde levert en bok på biblioteket. Jeg hadde ikke mistet den, men oversett et utall purringer fra biblioteket. Så da jeg endelig fikk slept meg bort til biblioteket og levert boken, var Lindorff allerede satt på saken og skulle ha betaling for saksomkostningene, som nå er over kr. 700. Unødvendig.

Et av problemene mine er nettopp at det ikke gir meg noen følelse av mestring eller tilfredsstillelse å fullføre et arbeid. Håpløst.

Beste ønsker,

Hei.

Håper følelsen av mestring og tilfredsstillelse fordi du har gjennomført det du har bestemt deg for kommer etterhvert.

Dessverre er det sånn at en del ting må gjøres uansett om mestringsfølelsen uteblir. Da kan det være nyttig å konkretisere tankene/planene i form av en liste. Hvis ikke er i alle fall min erfaring at at jeg lett mister oversikten over hva jeg skulle ha gjort. Og at det virker helt uoverkommelig. Det blir gjerne så lite konkret som å "ordne opp i ting". Med en liste får jeg i alle fall litt oversikt.

Og en annen ting, jeg har veldig vanskelig for å roe meg ned og slappe av om kvelden, får ikke sove, hvis jeg føler at jeg har mange ting ugjort. Med en liste kan jeg bestemme meg for å gjøre noen få konkrete ting, og så, når de er gjort, kan jeg tillate meg selv å slappe av.

Følelsen av mestring dukket først opp etter mange lister, og da bare i små glimt. Men jeg fikk heldigvis gjort noen ting underveis, så ikke problemene bare vokste.

Og du bør få ordnet opp med Lindorff så fort som mulig. Den slags krav har det med å vokse himmelhøyt hvis du ikke gjør noe. Dessverre. Hva med å foreslå å dele opp betalingen i avdrag du kan klare? 700 er mye på en gang. Tror dessverre ikke du slipper unna å betale.

Og den boken du ikke har levert? Kanskje du skulle prøve å levere den snart, så du slipper det samme problemet en gang til.

Noen ganger må en bare dra seg selv opp etter håret, uansett hvor vondt og vanskelig det er. Håper du får ordnet opp i dette før du får enda flere problemer.

Lykke til!

[Gjest Lotus-Or.]

Hei,

Takk for opplysningen. Forresten, hva er behandlingen for karakterologisk betingede depresjoner? Er behandlingen forskjellig for biologisk betingede depresjoner?

Jeg føler, som du har skrevet, at dagene mine flyter inn i hverandre og er like. Jeg vet ikke hvilken dag det er, og bryr meg heller ikke om det. For meg føles hver dag som en kjedelig blåkopi av den forrige med kun ett mål: "Bli trøtt for deretter å kunne sove mer." Det målet syntes meg vanskelig nok å nå.

Jeg har kanskje misforstått depresjonsbegrepet, men er ikke nedstemtheten/ tristheten det vesentligste ved en depresjon? Jeg er nok ikke deprimert, for da skulle jeg jo være trist. Jeg gråter (så og si) aldri lenger. Jeg kan bli temmelig nedbrutt dersom jeg er blant andre mennesker, f.eks. hvis noen i en bil tuter på meg, eller noen sniker foran meg i butikkøen. Det var et av de største problemene for meg da jeg gikk på skolen. Ofte satt jeg bare alene ved en pult i nitti minutter, som en økt varte i, og tenkte innstendig på hvordan og hvor snart jeg kunne ta livet av meg. Tårene presset på og rant nedover kinnene mine. Det var selvsagt kjempeflaut i ettertid, men jeg tenkte ikke så mye over dét der og da.

Hvis jeg bare får være alene, som jeg nå er praktisk talt hele døgnet, så lukker jeg følelsene og omverdenen ute og føler meg bare tom. F.eks. for noen dager siden fikk jeg vite at hunden "min", som jeg har hatt gjennom barn-/ ungdomstiden i åtte år, var blitt alvorlig syk og mest sannsynlig må avlives i løpet av et par uker. Jeg visste at dette burde gå inn på meg, men jeg følte slett ingenting. Jeg svarte bare "åja, det var synd...". Jeg prøvde å imitere trist for høflighetens skyld og ville bare ha samtalen overstått fortest mulig. Jeg er et dårlig menneske: egoistisk og følelsestomt. Hva annet enn et elendig menneske kunne unngå å føle seg trist da og etterpå?

Uansett dette innlegget ble altfor langt og sikkert kjedelig. Tusen takk uansett om du orket å lese gjennom hele dette innlegget eller ikke.

Beste ønsker,

Hei igjen.

Tomhet og følelsesløshet (håpløst ord, men...) er typiske tegn på depresjon. Det samme er selvbebreidelser og skyldfølelse. (Du må jo være et forferdelig menneske som ikke blir trist når hunden du har vært knyttet til i mange år blir alvorlig syk og sannsynligvis må avlives.)

Får du noen form for behandling mot depresjon? Har du noen å snakke med? Virker som du kan trenge litt tettere oppfølging nå som du har det så vanskelig.

Til slutt vil jeg dele et par råd med deg som jeg har fått fra min psykolog, da jeg var veldig langt nede. Vær oppmerksom på de små gledene, de positive tingene. Og gå en tur ut, legg merke til fargene rundt deg, blomstene og fuglene. Det hjelper faktisk etter hvert, uansett hvor håpløst det høres ut.

Det vil komme bedre dager for deg også.

Oppmuntringsklem fra

[fuji1365380447]

Alle mennesker som ikke gjør noe, som sover mye, som ikke har ansvar eller jobb eller noe å fylle dagene med, opplever slike tanker som du beskriver.

Jeg tviler ikke på at du lider av en depresjon, men samtidig vil jeg røske litt opp i deg!

Hva er høna og hva er egget her!!? Jo mindre man gjør, jo mindre orker man. Jo mere man sover, jo trøttere bli man.

Det høres kanskje brutalt ut, men det er en måte og komme seg ut av dette på, uten leger eller medikamenter:

Gå en times tur hver dag. Del det gjerne opp i to halve timer, en på morgenen og en på ettermiddagen. Ikke sov mer enn åtte timer per dag. Stå opp innen klokken ni. Ikke bruk tid foran TV eller PC - det er med på å sløve hjernen din. Lag struktur på dagen din. Få deg en enkel jobb som krever at du stiller opp.

Alt dette høres kanskje ut som noe du først kan klare etter at du har blitt frisk, men sannheten er at du aldri blir frisk hvis du ikke gjør en innsats selv!