Hva gjør jeg når interessen og viljen er borte?

[Gjest det hjalp meg]

Innlegget ditt hjalp meg faktisk akkurat nå.

Jeg har det på samme måte som deg. Det hoper seg opp. Når jeg leste det du skrev, tok jeg en telefon jeg har utsatt lenge.

[cathlin]

Hei Cathlin,

Takk for svar.

Jeg skulle ønske at jeg kunne følge rådet ditt.

Beste ønsker,

Så bra at du ønsker det!

Lykke til!

[nellika]

Uansett om en depresjon er karakterologisk betinget eller biologisk (det er ikke et enten-eller-skille) kan behandlingen bestå i antidepressiva og/eller samtaleterapi. For å få bukt med karakterologisk betingede depresjoner på sikt er langvarig og dyptgående samtaleterapi behandlingen. La meg legge til at det ikke finnes noe som heter "karakterologisk betingede depresjoner" i dagens diagnosessystemer, ei heller depressiv nevrose som var en tidligere diagnose. Begrepet vil likevel gi mening for de fleste behandlere. Det nærmeste man kommer dette begrepet i dag er muligens en kominasjon av dystymi og schizoid personlighetsforstyrrelse. Men det er ikke grunn til å henge seg for mye opp i hva man kaller det - diagnosesystemene kjennetegnes av en viss vilkårlighet.

Ellers er en konkret tristhetsfølelse slett ingen betingelse for en depresjon, snarere er nok den tomhetsfølelsen og de avflatede følelsene vanligere.

Hva har du å tape på å gå til legen?

Hei,

Takk for all informasjonen :-)

Ens egne handlinger har jo alltid visse, uforutsigbare konsekvenser som kan slå negativt tilbake på en selv. Når jeg tenker på å gå til lege for å få behandling, får jeg en følelse av at jeg ikke riktig forstår hvor mye jeg vil tape på å gjøre det -- som om jeg egentlig vet at jeg ikke trenger behandling, og bare vil angre senere i livet på at jeg oppsøkte det. Likevel kan jeg ikke påpeke noen faktiske, forutsigbare konsekvenser som jeg vet vil slå negativt tilbake på meg selv -- i det minste ikke med en slik styrke at de oppveier mitt ønske om å få hjelp.

Beste ønsker,

[nellika]

Hei igjen.

Tomhet og følelsesløshet (håpløst ord, men...) er typiske tegn på depresjon. Det samme er selvbebreidelser og skyldfølelse. (Du må jo være et forferdelig menneske som ikke blir trist når hunden du har vært knyttet til i mange år blir alvorlig syk og sannsynligvis må avlives.)

Får du noen form for behandling mot depresjon? Har du noen å snakke med? Virker som du kan trenge litt tettere oppfølging nå som du har det så vanskelig.

Til slutt vil jeg dele et par råd med deg som jeg har fått fra min psykolog, da jeg var veldig langt nede. Vær oppmerksom på de små gledene, de positive tingene. Og gå en tur ut, legg merke til fargene rundt deg, blomstene og fuglene. Det hjelper faktisk etter hvert, uansett hvor håpløst det høres ut.

Det vil komme bedre dager for deg også.

Oppmuntringsklem fra

Hei,

Jeg får ikke behandling for mine psykiske problemer, men vurderer konstant (for og mot) å ta kontakt med min fastlege. Jeg foretrekker å ikke snakke med noen.

Ellers takk for gode ord og råd!

Beste ønsker,

[nellika]

Jeg kjennner meg så godt igjen i det du skriver. Akkurat sånn har jeg vært. Jeg mangler ennå følelser i stor grad, men de gangene de dukker opp er det ofte i form av omtanke for andre. Jeg har ikke det store initiativet ennå, men klarer fint det jeg må klare. Det er det som ikke haster som forblir ugjort. Det ser jeg bare på og tenker "i morgen". Før bare så jeg det og ikke noe mer. De gangene jeg gjør noe nå er jeg veldig fornøyd, men det har tatt år å komme hit. Jeg begynner også å få ønsker for fremtiden, og det er det mange år siden jeg har hatt. Det jeg vil si er at det er mulig at ting forandrer seg, selv sånne håpløse ting, men det tar tid.

Og takk for at du fikk meg til å se forskjellene fra før til nå

Hei Soria,

Takk for svar.

Det er ihvertfall godt at det som jeg beskriver har gjenkjennelsesverdi for andre også -- og en oppmuntring for meg å vite at andre har kommet seg igjennom lignende (og verre) problemer og idag mestrer sine liv godt.

Beste ønsker,

[nellika]

Hei.

Håper følelsen av mestring og tilfredsstillelse fordi du har gjennomført det du har bestemt deg for kommer etterhvert.

Dessverre er det sånn at en del ting må gjøres uansett om mestringsfølelsen uteblir. Da kan det være nyttig å konkretisere tankene/planene i form av en liste. Hvis ikke er i alle fall min erfaring at at jeg lett mister oversikten over hva jeg skulle ha gjort. Og at det virker helt uoverkommelig. Det blir gjerne så lite konkret som å "ordne opp i ting". Med en liste får jeg i alle fall litt oversikt.

Og en annen ting, jeg har veldig vanskelig for å roe meg ned og slappe av om kvelden, får ikke sove, hvis jeg føler at jeg har mange ting ugjort. Med en liste kan jeg bestemme meg for å gjøre noen få konkrete ting, og så, når de er gjort, kan jeg tillate meg selv å slappe av.

Følelsen av mestring dukket først opp etter mange lister, og da bare i små glimt. Men jeg fikk heldigvis gjort noen ting underveis, så ikke problemene bare vokste.

Og du bør få ordnet opp med Lindorff så fort som mulig. Den slags krav har det med å vokse himmelhøyt hvis du ikke gjør noe. Dessverre. Hva med å foreslå å dele opp betalingen i avdrag du kan klare? 700 er mye på en gang. Tror dessverre ikke du slipper unna å betale.

Og den boken du ikke har levert? Kanskje du skulle prøve å levere den snart, så du slipper det samme problemet en gang til.

Noen ganger må en bare dra seg selv opp etter håret, uansett hvor vondt og vanskelig det er. Håper du får ordnet opp i dette før du får enda flere problemer.

Lykke til!

Hei Lotus-Or.,

Jeg skal forsøke å lage en liste. Problemet mitt blir vel at jeg ikke makter å følge den. Dessuten er jeg litt halv-perfeksjonistisk i min tankegang (selv midt i dette håpløse kaoset som jeg lever i), og klarer ikke å tilsidesette denne perfeksjonistiske trangen når jeg påbegynner et arbeid. Jeg blir opphengt i alt som har med form, standard, og detaljer å gjøre, og bryr meg mindre om (egentlig mer vesentlige) kvaliteter som innhold og hensikt. Jeg føler sjelden at ting blir "riktige", og forkaster dem fordi dette forårsaker meg frustrasjon. F.eks. blir jeg overopphengt i hvilken rekkefølge som jeg bør plassere oppføringene på listen i, hvorvidt og hvordan jeg skal skrive datoen i dens høyre hjørne, og hvor jeg skal henge den.

Ellers takk for gode ord!

Beste ønsker,

[nellika]

Alle mennesker som ikke gjør noe, som sover mye, som ikke har ansvar eller jobb eller noe å fylle dagene med, opplever slike tanker som du beskriver.

Jeg tviler ikke på at du lider av en depresjon, men samtidig vil jeg røske litt opp i deg!

Hva er høna og hva er egget her!!? Jo mindre man gjør, jo mindre orker man. Jo mere man sover, jo trøttere bli man.

Det høres kanskje brutalt ut, men det er en måte og komme seg ut av dette på, uten leger eller medikamenter:

Gå en times tur hver dag. Del det gjerne opp i to halve timer, en på morgenen og en på ettermiddagen. Ikke sov mer enn åtte timer per dag. Stå opp innen klokken ni. Ikke bruk tid foran TV eller PC - det er med på å sløve hjernen din. Lag struktur på dagen din. Få deg en enkel jobb som krever at du stiller opp.

Alt dette høres kanskje ut som noe du først kan klare etter at du har blitt frisk, men sannheten er at du aldri blir frisk hvis du ikke gjør en innsats selv!

Hei Fuji,

Takk for svar.

Jeg pleier å gå en tur i parken om kvelden. Ofte er dette imidlertid min eneste tur utenfor hele døgnet.

Ǻ sove jevnlig i høyst åtte timer er så å si utelukket for meg nå. Jeg føler at jeg har svært liten kontroll over min egen døgnrytme. Etter at jeg kuttet ut å selvmedisinere med flunitrazepam (Rohypnol) for fire dager siden, føler jeg at jeg har mistet det lille kontrollgrep som dette ga meg.

Takk for mange gode råd, men jeg føler at de i det hele er uoppnåelige å følge.

Beste ønsker,

[nellika]

Innlegget ditt hjalp meg faktisk akkurat nå.

Jeg har det på samme måte som deg. Det hoper seg opp. Når jeg leste det du skrev, tok jeg en telefon jeg har utsatt lenge.

Hei Det hjalp meg,

Takk for svar.

Fint å kunne være til hjelp! :-)

Beste ønsker,

[Gjest Lotus-Or.]

Hei Lotus-Or.,

Jeg skal forsøke å lage en liste. Problemet mitt blir vel at jeg ikke makter å følge den. Dessuten er jeg litt halv-perfeksjonistisk i min tankegang (selv midt i dette håpløse kaoset som jeg lever i), og klarer ikke å tilsidesette denne perfeksjonistiske trangen når jeg påbegynner et arbeid. Jeg blir opphengt i alt som har med form, standard, og detaljer å gjøre, og bryr meg mindre om (egentlig mer vesentlige) kvaliteter som innhold og hensikt. Jeg føler sjelden at ting blir "riktige", og forkaster dem fordi dette forårsaker meg frustrasjon. F.eks. blir jeg overopphengt i hvilken rekkefølge som jeg bør plassere oppføringene på listen i, hvorvidt og hvordan jeg skal skrive datoen i dens høyre hjørne, og hvor jeg skal henge den.

Ellers takk for gode ord!

Beste ønsker,

Hei

Kjenner veldig igjen det du skriver. Skal jeg ta med dato? Hvor skal den stå? Hvordan skal jeg skrive den? etc.

Kanskje den listen du bør starte med er hva som er viktig for deg? Spør deg selv: Hva skulle jeg ønske var annerledes? Og hold fast ved det første som faller deg inn. Jeg tror det kan være et bra utgangspunkt.

Skjønner at det er veldig vanskelig for deg å få gjort noe som helst for tiden. Har du noen som kan hjelpe deg med å ordne opp i det som haster? F.eks. noen som kan ta den telefonen til Lindorff? Det ville være veldig synd om problemet får fortsette å vokse.

Og når det gjelder behandling. Slutt å vurdere frem og tilbake om du skal ta kontakt med legen eller ikke. Bare gjør det. Du trenger hjelp. Om ikke annet å få bekreftet at du har en depresjon, en sykdom som kan behandles og som etter hvert vil bli bedre. Det er det som gjør at du ikke klarer å gjøre noe for tiden. Det er faktisk ikke fordi du er håpløs eller lat (eller hvilke ting du nå kaller deg selv.)

Det vil bli bedre. Håper det skjer snart.

[nellika]

Hei

Kjenner veldig igjen det du skriver. Skal jeg ta med dato? Hvor skal den stå? Hvordan skal jeg skrive den? etc.

Kanskje den listen du bør starte med er hva som er viktig for deg? Spør deg selv: Hva skulle jeg ønske var annerledes? Og hold fast ved det første som faller deg inn. Jeg tror det kan være et bra utgangspunkt.

Skjønner at det er veldig vanskelig for deg å få gjort noe som helst for tiden. Har du noen som kan hjelpe deg med å ordne opp i det som haster? F.eks. noen som kan ta den telefonen til Lindorff? Det ville være veldig synd om problemet får fortsette å vokse.

Og når det gjelder behandling. Slutt å vurdere frem og tilbake om du skal ta kontakt med legen eller ikke. Bare gjør det. Du trenger hjelp. Om ikke annet å få bekreftet at du har en depresjon, en sykdom som kan behandles og som etter hvert vil bli bedre. Det er det som gjør at du ikke klarer å gjøre noe for tiden. Det er faktisk ikke fordi du er håpløs eller lat (eller hvilke ting du nå kaller deg selv.)

Det vil bli bedre. Håper det skjer snart.

Hei Lotus-Or.,

Takk for gode råd.

Jeg tror nok at jeg skal klare å ringe Lindorff selv. Jeg må bare vente til omstendighetene påtvinger det, ellers synes jeg at det er uviktig. Nå har jeg frist til å betale innen 19. juli, og det er jo så behagelig god tid synes jeg.

Jeg skal prøve å tenke mindre, og heller bruke tid og energi på å handle -- så fremt jeg klarer det. Det er bare det at bak hver minste handling legger jeg et uttall bevisste tanker. Hvis jeg får påbegynt noe, får jeg sjelden gjort det ferdig.

Beste ønsker,

[Soria]

Hei Fuji,

Takk for svar.

Jeg pleier å gå en tur i parken om kvelden. Ofte er dette imidlertid min eneste tur utenfor hele døgnet.

Ǻ sove jevnlig i høyst åtte timer er så å si utelukket for meg nå. Jeg føler at jeg har svært liten kontroll over min egen døgnrytme. Etter at jeg kuttet ut å selvmedisinere med flunitrazepam (Rohypnol) for fire dager siden, føler jeg at jeg har mistet det lille kontrollgrep som dette ga meg.

Takk for mange gode råd, men jeg føler at de i det hele er uoppnåelige å følge.

Beste ønsker,

Jeg slet med døgnrytmen i flere år. Sov når jeg ble trøtt om det tok 30 timer eller to. Det som hjelp meg var å få innsovningsmedisin og bruke den til å normalisere døgnrytmen. Men da må du nødvendigvis prate med en lege.

For meg var det lenge helt umulig å ta tak i ting. Mye av grunnen var at hver minste ting bare var en liten ting i en uendelig rekke. Jeg begynte med ukeplaner der noen få ting var skrevet ned for hver dag. Det hjalp meg til å få gjort det viktigste og å ta bort tankene på alt det andre som skulle vært gjort. Jeg trengte bare å konsentrere meg om akkurat den oppgaven som sto der.

Håper noe av dette kan hjelpe. Jeg kjenner til håpløsheten.

Jeg har prøvd terapi, men det var ikke noe for meg. Det som har hjulpet meg av behandling er medisiner, psykiatrisk hjemmetjeneste og dagavdeling. Spesielt det siste har vært til stor hjelp.

[Soria]

Hei,

Takk for all informasjonen :-)

Ens egne handlinger har jo alltid visse, uforutsigbare konsekvenser som kan slå negativt tilbake på en selv. Når jeg tenker på å gå til lege for å få behandling, får jeg en følelse av at jeg ikke riktig forstår hvor mye jeg vil tape på å gjøre det -- som om jeg egentlig vet at jeg ikke trenger behandling, og bare vil angre senere i livet på at jeg oppsøkte det. Likevel kan jeg ikke påpeke noen faktiske, forutsigbare konsekvenser som jeg vet vil slå negativt tilbake på meg selv -- i det minste ikke med en slik styrke at de oppveier mitt ønske om å få hjelp.

Beste ønsker,

Jeg følte i mange år at jeg egentlig ikke var syk, at jeg burde klare alt jeg ikke klarte. Jeg måtte så langt ned det gikk an å komme før jeg ba om hjelp. Ikke vent så lenge.

[nellika]

Jeg følte i mange år at jeg egentlig ikke var syk, at jeg burde klare alt jeg ikke klarte. Jeg måtte så langt ned det gikk an å komme før jeg ba om hjelp. Ikke vent så lenge.

Hei Soria,

Takk for svaret!

Beste ønsker,

[nellika]

Jeg slet med døgnrytmen i flere år. Sov når jeg ble trøtt om det tok 30 timer eller to. Det som hjelp meg var å få innsovningsmedisin og bruke den til å normalisere døgnrytmen. Men da må du nødvendigvis prate med en lege.

For meg var det lenge helt umulig å ta tak i ting. Mye av grunnen var at hver minste ting bare var en liten ting i en uendelig rekke. Jeg begynte med ukeplaner der noen få ting var skrevet ned for hver dag. Det hjalp meg til å få gjort det viktigste og å ta bort tankene på alt det andre som skulle vært gjort. Jeg trengte bare å konsentrere meg om akkurat den oppgaven som sto der.

Håper noe av dette kan hjelpe. Jeg kjenner til håpløsheten.

Jeg har prøvd terapi, men det var ikke noe for meg. Det som har hjulpet meg av behandling er medisiner, psykiatrisk hjemmetjeneste og dagavdeling. Spesielt det siste har vært til stor hjelp.

Hei Soria,

Takk for svaret!

Jeg har også slitt med døgnrytmen i noen år, men ikke alltid fullt like ille som jeg gjør nå.

Jeg har også særlige problemer med å påbegynne et arbeid. Dersom jeg først kommer igang, hender det faktisk at jeg også fullfører det. Etterpå har jeg imidlertid liten lyst til å gjenta suksessen.

Jeg tror også at medisiner er mest aktuelt for meg. Jeg kan ikke forestille meg selv i en terapisituasjon, og har gjort den erfaringen at én pille gjør bedre nytte enn min hele og fulle konsentrasjon og mine utallige, fåfengte anstrengelser.

Ellers takk for gode råd og ord!

Beste ønsker,