Jeg føler meg så innmari slem..

[Gjest slemma]

Jeg går til behandling. Sliter meg angst og depresjoner. Nå har behandleren min spurt meg om noen har vært slemme mot meg. I barndommen så har alltid foreldrenen mine sagt negative ord til meg hele tiden. Som at jeg ikke ser ut, at jeg er misslykka, at jeg er unormal, og at de skammer seg over meg o.s.v. De har også slått meg. Men jeg tør ikke å fortelle behandleren min dette. Fordi jeg føler meg så slem mot foreldrene mine. Har så innmari skyldfølelse og at det er min skyld. Siden jeg ikke klarte de forventningene foreldrene hadde til meg. Også er jeg så innmari glad i foreldrene mine også og dette gjør det bare værre. I det ene sekundet har jeg lyst til å fortelle dette, men i neste sekund har jeg ikke lyst. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg velge?

[Gjest labamba]

Det er bare å fortelle det. Ingen er perfekt og foreldre som alle andre har gode og dårlige sider og kan påvirke oss positivt og negativt. Dessuten kan man ikke regne med å bli bra når man holder informasjon skult for behandleren.

[Gjest Saigon]

Du skal helt klart velge å fortelle dette til behandleren din. Du kan fortelle det bare så h*n vet om det også kan du si at du ikke klarer å snakke noe mere om det nå og at dere derfor får snakke nærmere om det når du er klar for det.

[Mistera]

Jeg syntes du skal fortelle behandleren din sannheten, uten det får du ikke den hjelpen du trenger.

At du føler at du er slem mot foreldrene dine med å fortelle dette, viser bare at de har gjort det sånn at du har skyldfølelse ovenfor dem, og det skal du absolutt ikke ha!

Misskjøtelser i barndommen, samt mobbing av egne barn har en viss tendens til å slå igjennom en eller annen gang, i form av angst, depresjoner osv. og før du får nøstet opp tråder (som å fortelle og bearbeide opplevelser både gode og dårlige) som kan gi deg et bilde av hva som plager deg, hva som har påvirket deg og hva som kan gjøres av deg og din behandler for at du skal bli bedre er rett og slett nødvendig.

[Gjest slemma]

Det er bare å fortelle det. Ingen er perfekt og foreldre som alle andre har gode og dårlige sider og kan påvirke oss positivt og negativt. Dessuten kan man ikke regne med å bli bra når man holder informasjon skult for behandleren.

Hei. Det er ikke meningen å holde det skult for behandleren min. Jeg klarer bare ikke å få sortert tankene mine og si det. Det er liksom kaos oppe i hodet mitt også føler jeg meg så slem. Har ikke fortalt dette til noen. Tør ikke. Er så redd for hva som skjer om jeg sier noe.

[Gjest labamba]

Hei. Det er ikke meningen å holde det skult for behandleren min. Jeg klarer bare ikke å få sortert tankene mine og si det. Det er liksom kaos oppe i hodet mitt også føler jeg meg så slem. Har ikke fortalt dette til noen. Tør ikke. Er så redd for hva som skjer om jeg sier noe.

Vel hva tror du skjer om du forteller det da? Det skjer da ingenting.

[Gjest slemma]

Vel hva tror du skjer om du forteller det da? Det skjer da ingenting.

Jeg tror at jeg kommer til å bli dårligere fordi da får jeg så dårlig samvittighet. Og denne samvittighet følelsen spiser meg opp på en måte. Også kommer jeg til å føle meg slem siden jeg baksnakker foreldrene mine. Og gå rundt å gruble på om det var dumt sagt ol.

Er også redd foreldrene mine får vite noe om det. Selv om jeg vet at behandleren har taushetsplikt, men jeg klarer liksom ikke å stole på andre.

Også vet jeg liksom ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle dette. Det er vanskelig nok å si dette høyt til meg selv alene, men enda vanskligere er det når noen hører på. Da får jeg ikke ut et eneste ord fordi det gjør altfor vondt i magefølelsen min.

[sterksvak]

Jeg tror at jeg kommer til å bli dårligere fordi da får jeg så dårlig samvittighet. Og denne samvittighet følelsen spiser meg opp på en måte. Også kommer jeg til å føle meg slem siden jeg baksnakker foreldrene mine. Og gå rundt å gruble på om det var dumt sagt ol.

Er også redd foreldrene mine får vite noe om det. Selv om jeg vet at behandleren har taushetsplikt, men jeg klarer liksom ikke å stole på andre.

Også vet jeg liksom ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle dette. Det er vanskelig nok å si dette høyt til meg selv alene, men enda vanskligere er det når noen hører på. Da får jeg ikke ut et eneste ord fordi det gjør altfor vondt i magefølelsen min.

Disse spørsmålene og tankene har jeg og balet masse med da jeg begynnte å gå i behandling.

Det er desverre bare en måte å gjøre det på: trekk pusten dypt, og begynn å fortell. Så vil samvittigheten bli lettere og lettere etterhvert. Men slike tanker kommer jo av en grunn, du vil ikke utlevere dem, og hvorfor ikke? har du lært det noen plass kanskje? tåler det de har gjort mot deg ikke dagens lys? det var ikke din feil.

Så det eneste jeg kan si er: trekk pusten dypt og la det komme, det du tenker på.

Lykke til!

[Gjest Saigon]

Jeg tror at jeg kommer til å bli dårligere fordi da får jeg så dårlig samvittighet. Og denne samvittighet følelsen spiser meg opp på en måte. Også kommer jeg til å føle meg slem siden jeg baksnakker foreldrene mine. Og gå rundt å gruble på om det var dumt sagt ol.

Er også redd foreldrene mine får vite noe om det. Selv om jeg vet at behandleren har taushetsplikt, men jeg klarer liksom ikke å stole på andre.

Også vet jeg liksom ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle dette. Det er vanskelig nok å si dette høyt til meg selv alene, men enda vanskligere er det når noen hører på. Da får jeg ikke ut et eneste ord fordi det gjør altfor vondt i magefølelsen min.

Ta å print ut innlegget ditt her og gi det til behandleren din. Du er nødt til å fortelle behandleren din dette hvis du skal komme noe videre i behandlingen.

[Gjest slemma]

Disse spørsmålene og tankene har jeg og balet masse med da jeg begynnte å gå i behandling.

Det er desverre bare en måte å gjøre det på: trekk pusten dypt, og begynn å fortell. Så vil samvittigheten bli lettere og lettere etterhvert. Men slike tanker kommer jo av en grunn, du vil ikke utlevere dem, og hvorfor ikke? har du lært det noen plass kanskje? tåler det de har gjort mot deg ikke dagens lys? det var ikke din feil.

Så det eneste jeg kan si er: trekk pusten dypt og la det komme, det du tenker på.

Lykke til!

Jeg føler sånn at det er min feil. Siden jeg ikke klarte ting som andre klarer. Jeg klarte bla. ikke å få meg venner på skolen fordi jeg ble mobbet på skolen. Og da lærerne ringte hjem og sa at jeg ikke hadde noen venner og sånn. Brukte foreldrene dette mot meg hele tiden. Og sa at de skjønner godt at ingen vil være venn med misslykka, dumme meg som bare var sta og vrang. Og da følte jeg bare at jeg var enda mere misslykka og ubrukelig. Føler meg som et null.

[sterksvak]

Jeg føler sånn at det er min feil. Siden jeg ikke klarte ting som andre klarer. Jeg klarte bla. ikke å få meg venner på skolen fordi jeg ble mobbet på skolen. Og da lærerne ringte hjem og sa at jeg ikke hadde noen venner og sånn. Brukte foreldrene dette mot meg hele tiden. Og sa at de skjønner godt at ingen vil være venn med misslykka, dumme meg som bare var sta og vrang. Og da følte jeg bare at jeg var enda mere misslykka og ubrukelig. Føler meg som et null.

Ja, sånn er det ;-)

Men det kan bli bedre for deg.

det kan være lurt å ta sjansen og stole på psykologen, for kanskje kan det hjelpe deg til å få sortert tanker og følelser litt bedre, så du ikke er så forvirret rundt alt lenger.

Jeg tror deg når du skriver dette, og måten foreldrene diner reagerte på var jo ikke akkurat støttende, og hjelper vel ikke ei lita jente som er usikker og redd og egentlig trenger støtte hjemmefra når verden er truende? Ville du behandlet dine barn på den måten?

Jeg tror du trygt kan si det du tenker til psykologen din jeg.

:-)

[Gjest slemma]

Ja, sånn er det ;-)

Men det kan bli bedre for deg.

det kan være lurt å ta sjansen og stole på psykologen, for kanskje kan det hjelpe deg til å få sortert tanker og følelser litt bedre, så du ikke er så forvirret rundt alt lenger.

Jeg tror deg når du skriver dette, og måten foreldrene diner reagerte på var jo ikke akkurat støttende, og hjelper vel ikke ei lita jente som er usikker og redd og egentlig trenger støtte hjemmefra når verden er truende? Ville du behandlet dine barn på den måten?

Jeg tror du trygt kan si det du tenker til psykologen din jeg.

:-)

Nå gruer jeg meg. Gruer meg sånn til neste time. Vet ikke om jeg tør å fortelle henne dette, selv om jeg kanskje må det. Kanskje jeg bare må presse meg til å si det. Hjelp.

Også er det så vanskelig å fortelle dette bare på en time, fordi det liksom tar en time før jeg har roet meg ned og klarer å fortelle alt som er vanskelig. Det er liksom enklest å fortelle det som gjør minst vondt først i timen og når jeg skal fortelle det som gjør mest vondt er timen over. Det tar liksom litt tid før jeg blir litt tryggere.

Nå skjelver jeg, bare ved å tenke på dette. Føler en ekstra uro inne i meg bare ved å skrive her. Ekstra vondt i magen. Kvalm og uvel. En grøssende følelse gjennom hele kroppen.

Samvittigfølelsen er så vond. Siden jeg ikke har noen venner eller kjæreste har jeg bare foreldrene mine rundt meg. Og dette gjør det ekstra vanskelig. Er så redd jeg svikter foreldrene mine.Føler jeg har sviktet dem altfor mye som jeg har gjort. Stakkars dem.

[sterksvak]

Nå gruer jeg meg. Gruer meg sånn til neste time. Vet ikke om jeg tør å fortelle henne dette, selv om jeg kanskje må det. Kanskje jeg bare må presse meg til å si det. Hjelp.

Også er det så vanskelig å fortelle dette bare på en time, fordi det liksom tar en time før jeg har roet meg ned og klarer å fortelle alt som er vanskelig. Det er liksom enklest å fortelle det som gjør minst vondt først i timen og når jeg skal fortelle det som gjør mest vondt er timen over. Det tar liksom litt tid før jeg blir litt tryggere.

Nå skjelver jeg, bare ved å tenke på dette. Føler en ekstra uro inne i meg bare ved å skrive her. Ekstra vondt i magen. Kvalm og uvel. En grøssende følelse gjennom hele kroppen.

Samvittigfølelsen er så vond. Siden jeg ikke har noen venner eller kjæreste har jeg bare foreldrene mine rundt meg. Og dette gjør det ekstra vanskelig. Er så redd jeg svikter foreldrene mine.Føler jeg har sviktet dem altfor mye som jeg har gjort. Stakkars dem.

hei.

"god have mercy on the man who doubts what he is shure of"

Skjelver, ja.... rugger... ja...kaster opp... ja.....

Tviler, tror du er gal?....ja....

Dagbok: desember 01 "...jeg er bare tårer og skrik og bunnløs fortvilelse som alle synes er umulig og usympatisk. HÆLVETEHÆLVETEFAANHÆLVETE... prøver å ikke synke altforlangt ned. Ingen å snakke med. Må skrive og skrive." satt og rugget på badegulvet..to timer senere: " ringt psyk. dusjet, satt på badegulvet med handduk over meg. Sagt "jeg har det bra 1000 ganger, gått ut med hunden. Føttene er tunge, armene tunge vondt følelsesløst og det er til å bli gal av. Sykt i havet! Og så går jeg rundt og forestiller verden at alt er bra."

Har vært der, nå går det bra med meg. Hadde ikke trodd det for 3 år siden. Aldri. Men det går bra nå.

Jeg går i behandling enda, og det er sikkert lenge til jeg ikke behøver psykologen. Men det er bedre, og jeg vet at mine tanker er riktige for meg. At jeg ikke dikter opp det som har skjedd.

Da jeg bestemte meg for å fortelle hadde jeg sittet på badegulvet og rugget... ventet på time.... og fannt ut at jeg skulle fortelle, så kunne han si at jeg var gal, at det ikke var sånn...

Det som skjedde var at han trodde meg! At noen trodde meg, og ikke bare det, men jeg fikk støtte og følte at han brydde seg om meg. Etter timen var jeg sliten, veldig sliten, men rolig.

Etterhvert fikk jeg håp om et bedre liv enn det jeg hadde da.

Jeg hadde startet på den veien jeg går i dag. En vei som er tung men god.

En verden der jeg føler at jeg lever, er i live og føler, på godt og vondt.

Vel.. det jeg skulle si er at jeg forstår godt at du skjelver og har masser av angst nå. Det du skriver er tøfft, og du fremstår ikke som om du er slem i det hele tatt. Men svært forvirret ja, for hvilke foreldre vil vel behandle barnet sitt sånn?

Jeg hadde heller ingen støtte rundt meg den gang, men fikk det, først av psykologen, så av flere jeg ble kjennt med etterhvert.

Det nytter!

Jeg benyttet meg mye av e mail til den tidligere psykologen min, da var det lettere å få sagt det. For det er lettere å skrive enn å si det ansikt til ansikt. Kanskje du kan spørre om du kan skrive mail til h'n?

Ønsker deg alt godt, og lykke til.

Hvis du ikke er klar for å snakke enda, kan du vente. Det må du finne ut selv.

For meg var det en lykke at jeg turte ta skrittet og fortelle :-)

[Gjest velger å ikke signere med nicket mitt]

Nå gruer jeg meg. Gruer meg sånn til neste time. Vet ikke om jeg tør å fortelle henne dette, selv om jeg kanskje må det. Kanskje jeg bare må presse meg til å si det. Hjelp.

Også er det så vanskelig å fortelle dette bare på en time, fordi det liksom tar en time før jeg har roet meg ned og klarer å fortelle alt som er vanskelig. Det er liksom enklest å fortelle det som gjør minst vondt først i timen og når jeg skal fortelle det som gjør mest vondt er timen over. Det tar liksom litt tid før jeg blir litt tryggere.

Nå skjelver jeg, bare ved å tenke på dette. Føler en ekstra uro inne i meg bare ved å skrive her. Ekstra vondt i magen. Kvalm og uvel. En grøssende følelse gjennom hele kroppen.

Samvittigfølelsen er så vond. Siden jeg ikke har noen venner eller kjæreste har jeg bare foreldrene mine rundt meg. Og dette gjør det ekstra vanskelig. Er så redd jeg svikter foreldrene mine.Føler jeg har sviktet dem altfor mye som jeg har gjort. Stakkars dem.

Du svikter dem ikke, fordi alle har gode og dårlige sider. Man kan være en bra forelder som elsker sitt barn, og likevel gjøre alvorlige feil. Jeg ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt under barndommen, men elsker fortsatt min mor og vet at hun gjorde det beste hun kunne. Min far har utført voldtekt og vold mot flere kvinner, og jeg elsker han fortsatt. Jeg får fortalt dette til mine behandlere og de dømmer ikke, men ser det som en medvirkende årsak til mine problemer.

[Gjest slemma]

hei.

"god have mercy on the man who doubts what he is shure of"

Skjelver, ja.... rugger... ja...kaster opp... ja.....

Tviler, tror du er gal?....ja....

Dagbok: desember 01 "...jeg er bare tårer og skrik og bunnløs fortvilelse som alle synes er umulig og usympatisk. HÆLVETEHÆLVETEFAANHÆLVETE... prøver å ikke synke altforlangt ned. Ingen å snakke med. Må skrive og skrive." satt og rugget på badegulvet..to timer senere: " ringt psyk. dusjet, satt på badegulvet med handduk over meg. Sagt "jeg har det bra 1000 ganger, gått ut med hunden. Føttene er tunge, armene tunge vondt følelsesløst og det er til å bli gal av. Sykt i havet! Og så går jeg rundt og forestiller verden at alt er bra."

Har vært der, nå går det bra med meg. Hadde ikke trodd det for 3 år siden. Aldri. Men det går bra nå.

Jeg går i behandling enda, og det er sikkert lenge til jeg ikke behøver psykologen. Men det er bedre, og jeg vet at mine tanker er riktige for meg. At jeg ikke dikter opp det som har skjedd.

Da jeg bestemte meg for å fortelle hadde jeg sittet på badegulvet og rugget... ventet på time.... og fannt ut at jeg skulle fortelle, så kunne han si at jeg var gal, at det ikke var sånn...

Det som skjedde var at han trodde meg! At noen trodde meg, og ikke bare det, men jeg fikk støtte og følte at han brydde seg om meg. Etter timen var jeg sliten, veldig sliten, men rolig.

Etterhvert fikk jeg håp om et bedre liv enn det jeg hadde da.

Jeg hadde startet på den veien jeg går i dag. En vei som er tung men god.

En verden der jeg føler at jeg lever, er i live og føler, på godt og vondt.

Vel.. det jeg skulle si er at jeg forstår godt at du skjelver og har masser av angst nå. Det du skriver er tøfft, og du fremstår ikke som om du er slem i det hele tatt. Men svært forvirret ja, for hvilke foreldre vil vel behandle barnet sitt sånn?

Jeg hadde heller ingen støtte rundt meg den gang, men fikk det, først av psykologen, så av flere jeg ble kjennt med etterhvert.

Det nytter!

Jeg benyttet meg mye av e mail til den tidligere psykologen min, da var det lettere å få sagt det. For det er lettere å skrive enn å si det ansikt til ansikt. Kanskje du kan spørre om du kan skrive mail til h'n?

Ønsker deg alt godt, og lykke til.

Hvis du ikke er klar for å snakke enda, kan du vente. Det må du finne ut selv.

For meg var det en lykke at jeg turte ta skrittet og fortelle :-)

Tusen takk for alle svarene og at dere leste innlegget og sånn.Unnskyld at jeg har vært sånn til bry.

Lurer på om jeg klarer å fortelle behandleren min dette neste time. Hjelp. Jeg gruer meg. Vet ikke hva den første setningen jeg skal si. Hvordan skal jeg begynne? Hmm.

[sterksvak]

Tusen takk for alle svarene og at dere leste innlegget og sånn.Unnskyld at jeg har vært sånn til bry.

Lurer på om jeg klarer å fortelle behandleren min dette neste time. Hjelp. Jeg gruer meg. Vet ikke hva den første setningen jeg skal si. Hvordan skal jeg begynne? Hmm.

Ta det som det kommer :-)

Håper det går :-)

Lykke til :-)

Bra du skriver her, da er du ett skritt videre!

[Gjest ambivalencia]

Tusen takk for alle svarene og at dere leste innlegget og sånn.Unnskyld at jeg har vært sånn til bry.

Lurer på om jeg klarer å fortelle behandleren min dette neste time. Hjelp. Jeg gruer meg. Vet ikke hva den første setningen jeg skal si. Hvordan skal jeg begynne? Hmm.

Kjære deg! Du tar virkelig på deg veldig mye ansvar oppe i alt dette her!

Behandleren din er utdannet til å skille ting fra hverandre - så ikke tenk på hvordan du skal si ting eller i hvilken rekkefølge.

Si bare at du har masse tanker i hodet du ikke får sortert på egen hånd - kan du bare si det som det kommer og så kan dere to sammen se på det når det er ute?

Jeg har et forferdelig vanskelig forhold til egne foreldre. Imidlertid tenker jeg som så:

Hva mamma og pappa har sagt og gjort - kan ikke jeg gjøre noe med. Men jeg kan snakke om det, tenke gjennom det. Jeg kan gå gjennom dette vanskelige sammen med terapeuten min og så hjelper hun meg til å analysere.

Jeg sier til terapeuten at jeg faktisk ikke vet om alt jeg nå sier, virkelig var slik jeg framstiller det. Det er ikke viktig!

Saken er at det jeg nå sier, lever inne i hodet mitt og ødelegger livet mitt!

Nå vil jeg legge det på bordet og gå gjennom det med terapeuten og se hvordan jeg kan forholde meg til det _resten_ av livet mitt!

Jeg bærer på mye sorg og smerte og en lengsel etter at mine foreldre skulle like meg. Det gjorde de aldri. Jeg merker hvor sint dette gjør meg!

Samtidig som det gjør meg vondt.

Og får meg til å tvile på min egen verdi som menneske!

Derfor bruker jeg terapien til å gi _ansvaret_ tilbake til mine foreldre - for det de har gjort og sagt mot barnet, meg.

Og jeg bruker terapien til selv å _ta_ ansvaret for min egen utvikling som voksen.

Jeg kommer alltid til å sørge over at jeg ikke ble god nok for mine foreldre.

Men jeg har nå levd lenge nok (og har barn selv) til å vite at det ikke er barnas skyld når foreldrene ikke strekker til!

Det er ikke din skyld!

Har du sett filmen "Will Hunting"? Det bør du gjøre. Det som setter gutten fri til å være den han selv vil være og er - er de forløsende ordene: "Det er ikke din skyld!"

Det er ikke din skyld at dette er blitt slik. Kanskje er det ikke dine foreldres, heller - hva vet vi om deres oppvekst, deres arr?

Det viktige er dessuten ikke _skyld_. Det viktigste er å snu en vond utvikling og ta _ansvar_ for sitt eget liv. Det viktige er resten av ditt liv! Og du har _ikke_ ansvaret for det de voksne gjorde mot deg - det er deres ansvar. Selv om de kanskje mener det var din "skyld" at det ble slik. Kanskje ønsker ikke de å være voksne - men det må ikke hindre deg i _din_ vekst?

Det er ingen ting som er farligere enn det unevnelige - hva det nå enn er!

Da jeg var lengst nede, slo jeg mine egne barn. Men det har jeg tatt ansvaret for - det var _aldri mine barn sin skyld at jeg slo, samme hvor urimelige de var, sett med mine øyne, følt med mine følelser. Og jeg har sagt klart fra til dem at det ikke skal holdes hemmelig!

Det farligste av alt er skammen - og hemmeligholdelsen! Og så lenge man holder noe hemmelig, gjør det framdeles vondt. Når man sier det høyt, gir man ansvaret til den som skal ha det. Når man sier noe høyt, er det som når sola skinner på trollet i soloppgangen: Trollene sprekker! Når du sier det høyt, oppdager _du_ plutselig at det var du som opplevde å bli krenket. Det er ikke dine foreldre som blir krenket - av at du sier det til terapeuten!

Og så lenge dine foreldre ikke sitter i samme rom som deg når du snakker om dette, blir dette mellom terapeuten og deg.

Husk: Nå er det _ditt_ behov som er viktigst - ikke dine foreldres! (de er voksne, de skal passe på seg selv! Og deg! Ikke omvendt!) Det er dessuten de som skal stå for det _de_ har gjort - og ikke du som skal ta ansvaret for deres gjerninger!

Alle gjør feil. Det kommer øyeblikk i livet der enhver ikke vet hva man skal gjøre, og gjør feil! Men det er den voksnes ansvar når det skjer. Og aldri barnets skyld.

Så la dine foreldre få tilbake ansvaret for at de slo. Gjort er gjort, skjedd er skjedd - nå er poenget å komme seg videre i livet! Ditt liv!

Lykke til! Dette klarer du - og terapeuten skal du bruke for det hun er verd! Hun er ditt speil og din veileder - men det er din prosess!

[Gjest gps2]

Hei du!

Du, vet du at det første du kan gjøre for å ikke rette skyldfølelsen mot deg selv, er å bytte ut nicket ditt. For du er ikke noen slemma!

Foreldrene dine inntok ikke noen særlig hyggelig rolle ovenfor deg. Det er klart at slik de var ovenfor deg, har satt spor. Spor som må tas opp i terapi. Dette for at du skal få det bedre.

Det er fint at du vedkjenner deg alle de tankene og følelsene du har rundt dette nå. Og alle barn har det iboende i seg, tror jeg, at de elsker sine foreldre uansett. Også tenker barn gjerne magisk. Foreldrene er som a la Guder. Fordi de er ufeilbarlige og så fine uansett i barnets øyne, samme hva de gjør, må jo barnet bli nødt til å praktisk talt legge alle bører på seg selv. Det er rart hva, at det er sånn, og mye av det synes jeg å se i innlegget ditt. Det er som følelsene fra det lille barnet i deg roper: jeg er så glad i dem, jeg er slemma!

Du skal ikke skamme deg, kjære du. Ta det hele skritt for skritt. Begynn med å gi deg selv egenkjærlighet. Kall deg flotta eller hva som helst annet fint.Se deg selv i speilet, og si at du fortjener kun det beste og at du er glad for at du er den du er!

[Åsemor]

Ingenting galt kan skje av at du forteller dette til behandleren din, han kommer ikke til å komme på døra og kjefte på dem.

Eneste du risikerer er at han/hun lettere kan hjelpe deg til å bli bedre.

[cathlin]

Jeg skjønner hva du mener. Det hjelper å fortelle om det til noen. Husker en enorm lettelse første gangen jeg delte noe jeg syns var vanskelig med noen, men også redselen for reaksjonene, usikkerheten og forvirringen. "hva kommer til å skje nå?" Det er en utfordring å begynne og fortelle om ting en aldri har turt å dele før.

Du er ikke slem, men tøff syns jeg.

klem