Jeg føler meg så innmari slem..

[Gjest slemma]

Kjære deg! Du tar virkelig på deg veldig mye ansvar oppe i alt dette her!

Behandleren din er utdannet til å skille ting fra hverandre - så ikke tenk på hvordan du skal si ting eller i hvilken rekkefølge.

Si bare at du har masse tanker i hodet du ikke får sortert på egen hånd - kan du bare si det som det kommer og så kan dere to sammen se på det når det er ute?

Jeg har et forferdelig vanskelig forhold til egne foreldre. Imidlertid tenker jeg som så:

Hva mamma og pappa har sagt og gjort - kan ikke jeg gjøre noe med. Men jeg kan snakke om det, tenke gjennom det. Jeg kan gå gjennom dette vanskelige sammen med terapeuten min og så hjelper hun meg til å analysere.

Jeg sier til terapeuten at jeg faktisk ikke vet om alt jeg nå sier, virkelig var slik jeg framstiller det. Det er ikke viktig!

Saken er at det jeg nå sier, lever inne i hodet mitt og ødelegger livet mitt!

Nå vil jeg legge det på bordet og gå gjennom det med terapeuten og se hvordan jeg kan forholde meg til det _resten_ av livet mitt!

Jeg bærer på mye sorg og smerte og en lengsel etter at mine foreldre skulle like meg. Det gjorde de aldri. Jeg merker hvor sint dette gjør meg!

Samtidig som det gjør meg vondt.

Og får meg til å tvile på min egen verdi som menneske!

Derfor bruker jeg terapien til å gi _ansvaret_ tilbake til mine foreldre - for det de har gjort og sagt mot barnet, meg.

Og jeg bruker terapien til selv å _ta_ ansvaret for min egen utvikling som voksen.

Jeg kommer alltid til å sørge over at jeg ikke ble god nok for mine foreldre.

Men jeg har nå levd lenge nok (og har barn selv) til å vite at det ikke er barnas skyld når foreldrene ikke strekker til!

Det er ikke din skyld!

Har du sett filmen "Will Hunting"? Det bør du gjøre. Det som setter gutten fri til å være den han selv vil være og er - er de forløsende ordene: "Det er ikke din skyld!"

Det er ikke din skyld at dette er blitt slik. Kanskje er det ikke dine foreldres, heller - hva vet vi om deres oppvekst, deres arr?

Det viktige er dessuten ikke _skyld_. Det viktigste er å snu en vond utvikling og ta _ansvar_ for sitt eget liv. Det viktige er resten av ditt liv! Og du har _ikke_ ansvaret for det de voksne gjorde mot deg - det er deres ansvar. Selv om de kanskje mener det var din "skyld" at det ble slik. Kanskje ønsker ikke de å være voksne - men det må ikke hindre deg i _din_ vekst?

Det er ingen ting som er farligere enn det unevnelige - hva det nå enn er!

Da jeg var lengst nede, slo jeg mine egne barn. Men det har jeg tatt ansvaret for - det var _aldri mine barn sin skyld at jeg slo, samme hvor urimelige de var, sett med mine øyne, følt med mine følelser. Og jeg har sagt klart fra til dem at det ikke skal holdes hemmelig!

Det farligste av alt er skammen - og hemmeligholdelsen! Og så lenge man holder noe hemmelig, gjør det framdeles vondt. Når man sier det høyt, gir man ansvaret til den som skal ha det. Når man sier noe høyt, er det som når sola skinner på trollet i soloppgangen: Trollene sprekker! Når du sier det høyt, oppdager _du_ plutselig at det var du som opplevde å bli krenket. Det er ikke dine foreldre som blir krenket - av at du sier det til terapeuten!

Og så lenge dine foreldre ikke sitter i samme rom som deg når du snakker om dette, blir dette mellom terapeuten og deg.

Husk: Nå er det _ditt_ behov som er viktigst - ikke dine foreldres! (de er voksne, de skal passe på seg selv! Og deg! Ikke omvendt!) Det er dessuten de som skal stå for det _de_ har gjort - og ikke du som skal ta ansvaret for deres gjerninger!

Alle gjør feil. Det kommer øyeblikk i livet der enhver ikke vet hva man skal gjøre, og gjør feil! Men det er den voksnes ansvar når det skjer. Og aldri barnets skyld.

Så la dine foreldre få tilbake ansvaret for at de slo. Gjort er gjort, skjedd er skjedd - nå er poenget å komme seg videre i livet! Ditt liv!

Lykke til! Dette klarer du - og terapeuten skal du bruke for det hun er verd! Hun er ditt speil og din veileder - men det er din prosess!

Til ambivalencia.

Tusen takk for det lange innlegget ditt. Jeg symes du er så flink til å sette ord på følelsene. Masse kloke ord.Tusen takk.

Og selvfølgelig. Tusen takk til alle dere andre også.

[Gjest Magna]

Ta det som det kommer :-)

Håper det går :-)

Lykke til :-)

Bra du skriver her, da er du ett skritt videre!

Jeg tror du forteller uten kvaler når tiden er moden for det for deg. Det er derfor du går til behandling nå.

Jeg gikk 4 år i terapi før jeg fortalte og tok inn over meg omsorgsvikt og overgrep.

Sorgen var bunnløs.