depresjon og bitterhet

[SukkOgStønnOgJamre]

hei.

jeg er en mann på 26 år som har det fryktelig, har alle symptomene på depresjon og er bitter som bare f***.

siden jeg aldri fant mine likesinnede da jeg var ung og oppover, skled jeg lenger og lenger vekk fra alt og alle.

nå har jeg ingen utdanning, venner eller kjæreste (har forøvrig aldri hatt det).

jeg har den verste jobben jeg kan forestille meg, og kommer aldri til å treffe noen nye mennesker og tørre å innrømme til dem at jeg har en sånn jobb.

jeg skammer meg, og jeg føler meg dum som et brød på det sosiale plan som jeg aldri har utviklet siden jeg har isolert meg i over 11 år nå.

jobben tapper meg for absolutt alle krefter, og jeg er så trøtt når jeg kommer hjem at jeg bruker de siste kreftene til å slepe meg bort til senga eller sofaen.

jeg kan jo slutte i jobben, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre da, har ikke mye penger heller, og jeg orker ikke noe press fra aetat hvis jeg skal begynne å gå på dagpenger.

ingenting virker interessant, ingen jobb eller utdanning, ikke så lenge jeg er helt alene i verden. hva er vitsen da. jeg trenger noen.

men hvordan?

hvor er mine likesinnede?

jeg har aldri møtt noen som ligner på meg.

jeg ser ingen utvei av min ensomhet, og har tenkt på selvmord i sikkert 5-6 år, ofte hver dag.

jeg vet ikke om dette jeg skriver passer inn i hva fagperson(er) her kan svare på, men jeg er ganske rådvill så jeg prøver.

kanskje noen andre enn fagperson(ene) kan svare også.

hva skal jeg gjøre nå?

[Gjest Magna]

Hei.

Deg fikk jeg lyst til å svare. Du gjør noe positivt når du sender det innlegget hit. Du tenker på forandring.

Men du vet ikke hvor du skal begynne.......Inntekter er du avhengig av.

Du er fortsatt ung. Like gammel som mine barn.

Du må begynne i en ende. Kanskje du skal utfordre deg selv ved å starte på skole?

Starte med en utdanning som du i ditt stille sinn egenlig kunne brukt dine evnet til.

Du kan stille deg selv spørsmålet: Hva har jeg lyst til?

Kanskje det kan være din inngang til å få nye venner ved å gå inn i noe nytt.....

Eller er det en annen begynnelse du tenker deg?

Har du egentlig problemer psykisk som stenger deg fra å utvikle deg videre?

Ikke gi deg. Prøv å svare og se om du kan endre på livet ditt. Det er ikke for sent.......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått et godt svar fra Magna.

I tillegg vil jeg nevne at det er en ringargumentasjon i ditt innlegg.

Du kan ikke treffe noen pga den jobben du har. Du kan heller ikke skaffe deg ny jobb eller utdanning da du ikke har noen.

Jeg støtter Magnas innlegg. Prøv en utdanning som fører til en jobb du trives bedre med. Da vil du være klar for å treffe noen.

Uansett må du skaffe deg hjelp for depresjonen din. Begynn hos fastlegen.

[PieLill]

Så bra at du jobber selv om du ikke liker jobben.

Du kan ta utdanning uten å gå veien om A-etat, eller annen trygdeytelse.

Du kan ta studielån og styre tingene selv. Koster mer, men gir frihet.

Trygdekontoret og Aetat kan none ganger gi gode råd og god støtte. Andre ganger er de på sitt beste en ubehagelig begrensning. Ønsker du en utdanning som tar lengre tid enn det de vil støtte, finnes lånekassen for de siste årene.

Fretex har mange gode tilbud til personer som trenger å skifte yrke / ta fagbrev.

Trettheten du opplever kan ha en fysisk årsak. Greit å få sjekke ut. En grepa fastlege kan uansett gi mange positive innspill i din situasjon.

mvh

[Hedda2003]

Du burde oppsøke fastlegen, og fortelle om dine problemer. Han vil ganske sikker hevvise deg til VOP for samtale. Der vil du møte helsepersonell som til daglig sysler med slike problemstillinger. Det er ingen skam å oppsøke hjelp, men en katastrofe å la være. Menneskene som du møter i hjelpeapparatet er flnke, og ønsker kun det beste for deg. Husk de har taushetsplikt.

Lykke til

mvh

[Gjest anouschka78]

Hei du!

Det kan være at du er så sliten og deprimert at du ikke vet hva du vil bli en gang! Jeg tror ikke alt vil ordne seg bare du tar en utdannelse og skifter jobb. Din depresjon må behandles først. Kanskje med medisiner? De hjalp meg, nå er jeg i 100 % jobb.

Hadde ikke aning om hva jeg skulle bli, synes ingenting var gøy, men tok en råsjangs under en depresjon. Sov meg gjennom timene i fire år, presset meg gjennom eksamen. (Husker veldig lite fra tiden før jeg fikk medisiner som virket.)

Nå er iaf livet stort sett topp! Jobben min gir meg store utfordringer, men jeg har en tro på at vi kan klare alt. Valgene kommer lettere når depresjonen er under kontroll.

Stol på meg (og mest deg selv!!)

Klem