Depresjon og sjalusi...

[Gjest]

I stedet for å skrive alt på nytt, vil jeg klippe og lime litt her fra innlegg jeg har hatt i forum på nett.

Jeg fyrer løs på eksen i smerte, frustrasjon og desperasjon. Har vel snart nådd hans punkt for hva han kan tåle etter å ha holdt på siden begynnelsen av juli og fram til nå. Og slutter neppe nå...

Har skjedd mye i sommer, og jeg ser ut til å takle det svært dårlig. Fikk først vite at ene broren min hadde fortalt en jente for mange år siden nå at han hadde blitt misbrukt av faren vår, og en venninne av meg fortalte det først nå. Ho hadde avfeid det da, og ikke kommet på det senere. Spurte han om det var tilfelle (noe jeg har blitt, men som han ikke vet om), men han sa han aldri hadde gjort han noe sånt, men at det var en eldre gutt som hadde vært på han når han var 13-14 (fælt å si det, men var på en måte en lettelse at han fortalte at pappa ikke har gjort han noe.. da blir det ikke noe mer komplisert der. Men kan ikke vite.. kanskje han tenker som meg og vil skåne de andre. Han har slite med det som skjedde han åra etter, men sier at det ikke styrer livet hans. Han begynte å eksperimentere med rus på den tida. Må ta tak i han ved en senere anledning, men sjelden hjemme, og alltid fullt hus her).

Mistet en venninne (fordi ho tydeligvis ikke ønsker kontakt mer), og mista bestevennen min (eksen) gjennom seks! år nå. Det er sorg og helvete. Har begynt å rispe/kutte meg en del igjen nå, men også begynt på ene låret nå fordi det blir så synlig på armene nå om sommren, og kan ikke komme med nye der hver dag, sånn i forhold til mamma og familien rundt meg. Dette medfører igjen at kroppen min, som jeg hater, blir enda styggere, og jeg vil hate den enda mer.

Skrevet innlegg på forumet om sjalusi, for når jeg ikke har det bra til å begynne med, så tar det helt av på dette området. Og har vart hele juli og august nå, og han er drittlei, og jeg er sliten:

Er ikke i noe forhold nå, og sjalusi var ikke noe problem det året vi var sammen, og da hadde vi et avstandsforhold. Men de siste par åra nå har jeg vært utrolig sjalu på eksen, som er min bestevenn. Og forholdet har vært litt komplisert. Jeg er avhengig av han, og han har vært der for meg mens jeg har slitt med psykiske lidelser, og vi har levd nesten som om vi var kjærester de 5 åra etter at det ble slutt. Gidder ikke å dra hele historien her nå. Jeg vet at det er jeg som har et problem, at jeg er urimelig, kan oppføre meg idiotisk. Men er den uutholdelige smerten som styrer meg. Jeg klarer ikke å stoppe det. Det jeg lurer på er.. hva kan jeg gjøre? Jeg vet med meg selv at jeg ikke kan gå inn i noe forhold sånn som jeg er nå. Det ville ikke ha fungert, og jeg vet det. Jeg har selvinnsikt, og er ikke dum, så ser jo at dette er mitt problem, mine tanker og mine følelser, men vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre her. Litt sjalusi kan vel være bra, men jeg er der at jeg føler det kan bikke for meg. Det mange ikke skjønner, er at sjalusi kan være minst like slitsomt for personen som er sjalu, og det er ikke noe jeg ønsker. Jeg trenger hjelp.. Har det jævlig :/

Sjalusi er da sjalusi, uansett... Følelsen er den samme. Overfor han gjelder det det meste når jeg selv er nede og ikke har det bra. Er pisseting, og jeg vet det så godt selv, men jeg klarer ikke å styre følelsene og smerten. Kan være at han har kontakt med andre jenter, er intime med de, at han er med noen bekjente (at jeg sitter mye alene, og egentlig ikke har noe særlig med venner), har interesser som han liker godt (fordi jeg selv ikke har noen interesse for noe lenger), at han ikke prioriterer meg lenger, at han har det bra (da jeg selv er langt nede). At han ikke kan prate med meg (som er bestevenninna), men heller prater med fremmede jenter på nett om helt personlige ting som ikke jeg får vite. Også er jo den faktoren der at han jo er en eks, at jeg er avhengig, redd for å miste han helt til noen, for han er stort sett den jeg har. Og det at han har kontakt med andre jenter og trives di deres selskap, synes de er pene også videre slår tilbake på meg og det elendige forholdet jeg har til meg selv og egen kropp. At jeg alltid vil være en reserve, at jeg ikke har noen verdi, at han liker de bedre enn han likte meg. At vennene hans skal like en eventuell ny kjæreste bedre enn meg osv... Mange sånne ting.

Fornuftsmessig ser jeg på dette på en helt annen måte enn følelsesmessig. Fornuftsmessig kan jeg se at jeg overreagerer, er urimelig, må komme videre. Men det som styrer er det uutholdelige smerten som sitter i brystet og ikke vil forsvinne, og jeg føler noen ganger det kommer til å bikke for meg. Hvordan komme videre når man ikke har noen venner rundt seg f.eks, men er avhengig av eksen (bestevennen?) Hvordan få bedre selvbilde og selvfølelse? Og å komme seg videre?

Jeg takler ikke å ha kontakt med han lenger, men den smerten jeg føler går utover han, så blir bare en negativ kontakt. En god del er berettiga, men mye ikke. Og jeg glemmer aldri ting.. Har bedt han bytte nummer for kan hans nummer utenatt, og hadde han vært fornuftig, så hadde han gjort det og holdt det hemmelig...

Jeg for min del, har bare lyst til å legge meg ned og dø. Smerten er uutholdelig. Hvor lenge kan jeg håndtere den...

Spørsmålet er vel i det store og hele hvordan jeg kan takle en sånn sykelig sjalusi.. :/

[Gjest kl25]

Det beste kan kanskje være å få han litt på avstand. Har selv opplevd å bli sjalu da kjæresten min gjennom 6 år gjorde det slutt og fant ei ny. Den først måneden maste jeg på han hver dag. Men fant heldigvis ut etter hvert at det beste for meg selv var å bryte kontakten. Dette er 4 år siden. Jeg har fortsatt ikke noen ny kjæreste, men jeg har det ganske bra. Når du nevner seksuelle overgrep, tenker jeg at dette kan være me å påvirke din sjalue reaksjon. Har selv vært utsatt for incest og gått litt i terapi på senter mot incest etter jul. Dette har hjulpet meg mye, selv om det har vært veldig tøft. Tror at det på sikt gjør meg bra. Kom til det stadige der jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med meg selv. Som voksen har man selv annsvar for sitt eget liv og hva man gjør ut av det. For meg er overgrepene rota til alt som er vanskelig for meg, da måtte jeg ta tak i det for å få det bedre.

Det er en lang vei å gå, men det er verdt det.

Ble kanskje litt mye om meg selv her, men kanskje du finner noe nyttig.

Bare skriv igjen, så kan vi prates her.

Bestem deg for å ta styring over ditt eget liv. Ikke la livet styre deg i feil retning.

Hva føler du må til for å få det bedre?

[Gjest]

Det beste kan kanskje være å få han litt på avstand. Har selv opplevd å bli sjalu da kjæresten min gjennom 6 år gjorde det slutt og fant ei ny. Den først måneden maste jeg på han hver dag. Men fant heldigvis ut etter hvert at det beste for meg selv var å bryte kontakten. Dette er 4 år siden. Jeg har fortsatt ikke noen ny kjæreste, men jeg har det ganske bra. Når du nevner seksuelle overgrep, tenker jeg at dette kan være me å påvirke din sjalue reaksjon. Har selv vært utsatt for incest og gått litt i terapi på senter mot incest etter jul. Dette har hjulpet meg mye, selv om det har vært veldig tøft. Tror at det på sikt gjør meg bra. Kom til det stadige der jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med meg selv. Som voksen har man selv annsvar for sitt eget liv og hva man gjør ut av det. For meg er overgrepene rota til alt som er vanskelig for meg, da måtte jeg ta tak i det for å få det bedre.

Det er en lang vei å gå, men det er verdt det.

Ble kanskje litt mye om meg selv her, men kanskje du finner noe nyttig.

Bare skriv igjen, så kan vi prates her.

Bestem deg for å ta styring over ditt eget liv. Ikke la livet styre deg i feil retning.

Hva føler du må til for å få det bedre?

Takk for svar

Jeg prøver å bryte kontakten, men klarer det ikke. Trenger avvenning Kanskje noen får beslaglegge mobilen for en periode. Jeg hadde nok flydd på veggene, men... Har nesten bare denne personen å forholde meg til, så er vanskelig. Også det at han har vært der for meg når jeg har slitt som verst. Den som står meg nærmest.

Hva som skal til for at jeg kan få det bedre? Vel.. må kunne fungere i samfunnet. Klare å ta utdannelse og komme i jobb. Må kunne fungere sosialt, få et nettverk. Finne noe jeg kan trives med, og få noe livsglede tilbake. Begynne å like meg selv, og se meg selv på en annen måte - altså få et annet forhold til meg selv og kroppen min.

[Gjest kunne vært meg..]

Hei

Innlegget ditt kunne vært skrevet av meg. Bortsett fra det med incest, så har jeg det på samme måten.

Har flyttet halve landet unna x'en, og har begynt i terapi. Tror sjalusien går bort om jeg ikke har alt fokuset i livet på ham. Har tenkt å begynne å trene, finne meg nye hobbyer osv for å fokusere på meg selv og mitt liv. Samme med utdanning som det har gått dårlig med hittil.

Problemet mitt er at jeg har ingen andre nære enn x'en, og han er og har vært den viktigste personen i livet mitt. Det blir ensomt i lengden, men jeg må bare innse at forholdet til ham er slutt, og at jeg ikke kommer meg videre om jeg ikke tar fokuset bort fra ham.

Sjalusi er som du sier, like ille for den som er sjalu. HATER det, og meg selv når jeg har mine perioder.

Håper du klarer å flytte fokuset, komme deg i terapi så du får lagt dette bak deg. Jeg VET at det er hardt...siden jeg strever med det samme selv.

*klem*

[annpersa]

Hei

Innlegget ditt kunne vært skrevet av meg. Bortsett fra det med incest, så har jeg det på samme måten.

Har flyttet halve landet unna x'en, og har begynt i terapi. Tror sjalusien går bort om jeg ikke har alt fokuset i livet på ham. Har tenkt å begynne å trene, finne meg nye hobbyer osv for å fokusere på meg selv og mitt liv. Samme med utdanning som det har gått dårlig med hittil.

Problemet mitt er at jeg har ingen andre nære enn x'en, og han er og har vært den viktigste personen i livet mitt. Det blir ensomt i lengden, men jeg må bare innse at forholdet til ham er slutt, og at jeg ikke kommer meg videre om jeg ikke tar fokuset bort fra ham.

Sjalusi er som du sier, like ille for den som er sjalu. HATER det, og meg selv når jeg har mine perioder.

Håper du klarer å flytte fokuset, komme deg i terapi så du får lagt dette bak deg. Jeg VET at det er hardt...siden jeg strever med det samme selv.

*klem*

Takk for svar

Fælt å si det, men føles litt godt at noen har det på samme måten og skjønner hva jeg snakker om, kjenner følelsene rundt det... Jeg er ikke gal liksom..

Jeg er enig med deg at det nok blir viktig å fokusere på seg selv. Gjøre ting som en kan like, nye hobbyer, trene. Men jeg er så lei av hele tiden å måtte gjøre alt alene... Blir jeg boende her jeg er nå, så kan jeg trene med mamma. Men ellers hadde jeg vel neppe tort å sette beina innenfor noe treningssenter eller noe uten å ha med meg noen. I hvert fall første gangene. Men nå har jeg bare ikke noe annet valg enn å gjøre ting selv, hvis jeg skal komme meg ut av dette.

Håper ting vil ordne seg for deg