Jeg vil bare dø

[LillemorX]

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Livet føles bare fullstendig meningsløst. Ingenting går min vei, fremtiden ser bare svart ut. Jeg er veldig glad i barna mine, men ikke selv de synes å holde meg vekke fra alle tankene. Planene. Jeg planlegger min bortgang i hodet mitt. Når, hvor og hvordan. Det verste er nesten at jeg ikke ønsker hjelp lenger. Jeg vil ikke at noen skal vite om dette på forhånd, for å så stoppe meg. Jeg har ingen selvtillit igjen. Jeg er ingen, kun et verdiløst null. Ingen vil ha meg heller. Psyken min har klart å ødelegge helt for meg nå. Har bare lyst til å skrike høyt av fortvilelse! Hvorfor blir jeg straffet? Jeg har aldri gjort noen noe som helst! Det er bortkastet energi å ha meg gående her uten mål og mening. Jeg vil ikke mer!

[thinkerbell]

Depresjon er ingen straff, det er en alvorlig sykdom.

Jeg tror du har en sterk livsvilje, -det må du ha for å ha kunne overlevd så langt. Depresjon spiser opp livskraften og borrer seg inn i sjelen din til du tror at du ikke består av noe annet enn et stort svart hull. alt, absolutt alt blir meningsløst, håpløst og uendelig trist.

Akkurat nå sitter du fast depresjonen. Jeg ser du har det tungt. Du trenger hjelp. Du har kjempet lenge nok, la noen hjelpe deg.

Det finnes en vei ut av dette, det finnes et annet liv enn det du har nå. Men akkurat nå er det umulig for deg å se det. Men jeg vet.

Jeg håper du forsøker. Jeg håper du tar sats og ber om hjelp. Du er faktisk verdt det..

gode tanker fra

[LillemorX]

Depresjon er ingen straff, det er en alvorlig sykdom.

Jeg tror du har en sterk livsvilje, -det må du ha for å ha kunne overlevd så langt. Depresjon spiser opp livskraften og borrer seg inn i sjelen din til du tror at du ikke består av noe annet enn et stort svart hull. alt, absolutt alt blir meningsløst, håpløst og uendelig trist.

Akkurat nå sitter du fast depresjonen. Jeg ser du har det tungt. Du trenger hjelp. Du har kjempet lenge nok, la noen hjelpe deg.

Det finnes en vei ut av dette, det finnes et annet liv enn det du har nå. Men akkurat nå er det umulig for deg å se det. Men jeg vet.

Jeg håper du forsøker. Jeg håper du tar sats og ber om hjelp. Du er faktisk verdt det..

gode tanker fra

Takk for svar.

Etter 8 mnd innlagt på psyk og utarbeidet medisinering, legesamtale hver uke og samtale med kontakt fra kommunen, burde jeg egentlig ha blitt mye bedre. Og faktisk så var jeg det en liten stund også. Men det er noe som ikke stemmer inni meg likevel. Jeg ønsket å bli frisk nok til å få et noegenlunde "normalt" liv. Jeg har prøvet å finne ut av det, men jeg kommer ingen vei. Jeg får heller tilbakefall. Angsten har vokst seg større.

Planen som befinner seg inni hodet mitt, den om å avslutte alt, den er der konstant nå. Denne gangen skal jeg liksom klare det. Det gikk ikke sist, var da jeg ble innlagt. Som en tidligere veldig fornuftig kvinne, vet jeg at dette er helt absurd. Jeg bør ikke tillate meg å tenke slik. Men jeg får ikke stoppet det. Det er liksom meningen at jeg må leve for barna mine. Men jeg ser ikke poenget i å leve for alle andre enn meg selv. Hvorfor skal jeg leve, bare fordi andre vil ha meg her? Bør jeg ikke ønske det selv? Huff. Jeg er ikke god i hodet. Blir nesten sint på forfedrene mine som så gavmildt har gitt meg depresjoner og angst i arv. Det er ikke rettferdig!

[Gjest Rollercoasteren]

Takk for svar.

Etter 8 mnd innlagt på psyk og utarbeidet medisinering, legesamtale hver uke og samtale med kontakt fra kommunen, burde jeg egentlig ha blitt mye bedre. Og faktisk så var jeg det en liten stund også. Men det er noe som ikke stemmer inni meg likevel. Jeg ønsket å bli frisk nok til å få et noegenlunde "normalt" liv. Jeg har prøvet å finne ut av det, men jeg kommer ingen vei. Jeg får heller tilbakefall. Angsten har vokst seg større.

Planen som befinner seg inni hodet mitt, den om å avslutte alt, den er der konstant nå. Denne gangen skal jeg liksom klare det. Det gikk ikke sist, var da jeg ble innlagt. Som en tidligere veldig fornuftig kvinne, vet jeg at dette er helt absurd. Jeg bør ikke tillate meg å tenke slik. Men jeg får ikke stoppet det. Det er liksom meningen at jeg må leve for barna mine. Men jeg ser ikke poenget i å leve for alle andre enn meg selv. Hvorfor skal jeg leve, bare fordi andre vil ha meg her? Bør jeg ikke ønske det selv? Huff. Jeg er ikke god i hodet. Blir nesten sint på forfedrene mine som så gavmildt har gitt meg depresjoner og angst i arv. Det er ikke rettferdig!

Hva med å prøve å skifte fokus?

Legg avreiseplanene til side og spør deg selv hvordan du kan få et bedre liv for deg og barna dine?

[LillemorX]

Hva med å prøve å skifte fokus?

Legg avreiseplanene til side og spør deg selv hvordan du kan få et bedre liv for deg og barna dine?

Jeg skulle ønske jeg klarte å fokusere på å få et bedre liv med barna mine. Men i mitt hode, snurrer tankene om at de ikke har noe nytte av meg, når jeg er syk. De har sett mer enn nok tristhet og tårer. Jeg har vært veldig dårlig i de siste 3 årene. Har bare fått ordentlig hjelp det siste året. Alt jeg ønsket meg var et "normalt" liv. Å ha det bra med meg selv, og gi barna et godt liv. Men alt faller sammen rundt meg. Alle drømmene mine knust til millioner biter. Det finnes ikke noe lys i en eventuell fremtid. Jeg er for svak som menneske. Jeg er feig og jeg kommer bare ikke ut av mitt dype, mørke hull.

[Gjest Rollercoasteren]

Jeg skulle ønske jeg klarte å fokusere på å få et bedre liv med barna mine. Men i mitt hode, snurrer tankene om at de ikke har noe nytte av meg, når jeg er syk. De har sett mer enn nok tristhet og tårer. Jeg har vært veldig dårlig i de siste 3 årene. Har bare fått ordentlig hjelp det siste året. Alt jeg ønsket meg var et "normalt" liv. Å ha det bra med meg selv, og gi barna et godt liv. Men alt faller sammen rundt meg. Alle drømmene mine knust til millioner biter. Det finnes ikke noe lys i en eventuell fremtid. Jeg er for svak som menneske. Jeg er feig og jeg kommer bare ikke ut av mitt dype, mørke hull.

Jeg føler med deg. Jeg ville vurdert å få en annen psykolog.

Det er forskjell på å ønske noe og å ville noe. Førstnevnte kan du jo ønske i all evighet, men dersom du vil ut av dette må du begynne å ta små skritt mot et bedre liv, sette deg små mål i hverdagen.. Jeg tror du bare må se at det fungerer for at du ser håp.

Jeg vet at hvis du klarer å sette pris på det du har akkurat nå (barn, tilsynelatende god fysisk helse, barn som får mat og stell og seng å sove i) så ser ikke situasjonen din så mørk ut allikevel.

Det er den negative selvsnakken som trekker deg ned. Det er den du må få kontroll på og erstatte med noe som bygger deg opp selv om det ikke er enkelt i starten (f.eks. jeg klare jo dette, jeg er en god mor bla bla).

Det krever jo mot til å åpne seg på forumet så jeg er sikker på at du har ressursene i deg som trengs for å komme deg ut av dette på en styrket måte.

Klem

[Gjest Du vil nok bare leve, men trenger litt hjelp.]

Det er trist å lese at du går med slike tanker. Livet kan virke meningsløst for deg i øyeblikke.

Du har valgt å skrive et innlegg så jeg tror livsgnisten er ikke langt unna.

Det som jeg bekymrer meg mest, er at du har kommet så langt at du planlegger hvordan du skal ta ditt liv. Med andre ord, du er avhengi av profesjonell hjelp til å sortere dine tanker.

Jeg vet hva det vil si å miste en mamma eller en pappa, av "naturlige" årsaker. Så får dine ungers skyld, må du kjempe for deg selv.

En dag vil du være glad for at du aldri ga opp:-)