Ekspertsvar Angstanfall

[Gjest Nervøs ikveld]

Kan man bli "borte" under et angstanfall.

Har et innlegg på Åpent forum om hvordan jeg hadde det, mere aktivt forum derfor skrev jeg der.

[thinkerbell]

Hei kjære du som er nervøs.

Hva mener du med "borte"(besvimelse/ blackout)? "Borte" er et veldig generellt begrep.

Jeg tolker det på min måte, så får du korrigerer meg dersom jeg oppfattet deg feil.

Jeg vet ikke hva slags type angstanfall du har. Har du panikkanfall kan du føle at at du mister litt kontakt med omverdenen i de sekundene/minuttene anfallet varer. I ettertid vil du kanskje kunne se at det i grunnen ikke er så rart fordi et panikk-angstanfall inneholder mye smerte og redsel. -Og da er det for så vidt "klokt" at hodet kobler av.

Det er altså ingenting å være redd for, det er (kan være)bare kroppens naturlige reaksjon.

[Gjest Nervøs ikveld]

Hei kjære du som er nervøs.

Hva mener du med "borte"(besvimelse/ blackout)? "Borte" er et veldig generellt begrep.

Jeg tolker det på min måte, så får du korrigerer meg dersom jeg oppfattet deg feil.

Jeg vet ikke hva slags type angstanfall du har. Har du panikkanfall kan du føle at at du mister litt kontakt med omverdenen i de sekundene/minuttene anfallet varer. I ettertid vil du kanskje kunne se at det i grunnen ikke er så rart fordi et panikk-angstanfall inneholder mye smerte og redsel. -Og da er det for så vidt "klokt" at hodet kobler av.

Det er altså ingenting å være redd for, det er (kan være)bare kroppens naturlige reaksjon.

Mann og datter kom hjem så har vært borte fra nettet 2-3 timer. Titter kjapt innom nå før det blir køya for meg...vet ikke om jeg får sove. Ganske urolig skjønner du. Tok to små glass rødvin, gjorde ikke noe fra eller til,men håper jeg får sove, ikke tenke så masse....,

Vil bare takke deg for at du skrev til meg, skal skrive mere imorgen. God natt!

[thinkerbell]

Mann og datter kom hjem så har vært borte fra nettet 2-3 timer. Titter kjapt innom nå før det blir køya for meg...vet ikke om jeg får sove. Ganske urolig skjønner du. Tok to små glass rødvin, gjorde ikke noe fra eller til,men håper jeg får sove, ikke tenke så masse....,

Vil bare takke deg for at du skrev til meg, skal skrive mere imorgen. God natt!

hei du. Jeg håper inderlig du får et par gode timer med søvn slik at du får hvilt litt, du må være sliten.

beste hilsner fra

[Gjest Nervøs ikveld]

hei du. Jeg håper inderlig du får et par gode timer med søvn slik at du får hvilt litt, du må være sliten.

beste hilsner fra

Ja, det håper jeg også. Sliter endel med søvnen til vanlig, kommer vel både av overgangsalder og kronisk muskelsmertesyndrom.

Blir jeg liggende for lenge uten å sove (utpå natta) så tar jeg en halv Imovane. Sovner egentlig ganske fort, men tidlig oppvåking. Tror nok denne natta blir spesiell for det jeg opplevde idag er noe av det verste jeg har opplevd og jeg har opplevd det som vel er det verste: det å miste et barn.

[thinkerbell]

Ja, det håper jeg også. Sliter endel med søvnen til vanlig, kommer vel både av overgangsalder og kronisk muskelsmertesyndrom.

Blir jeg liggende for lenge uten å sove (utpå natta) så tar jeg en halv Imovane. Sovner egentlig ganske fort, men tidlig oppvåking. Tror nok denne natta blir spesiell for det jeg opplevde idag er noe av det verste jeg har opplevd og jeg har opplevd det som vel er det verste: det å miste et barn.

Kjære deg. Jeg beklager. Jeg ante ikke.

Jeg håper natten gir deg en eller annen form for ro, selv om jeg tviler på det. Skulle du våkne, eller aldri klare å sovne.. forsøk, om du vil, å skrive litt. Noen synes det kan gjøre godt, andre trenger mer tid for seg selv. Gjør det som føles godt for deg.

Vit i hvertfall at det alltid er noen her inne som vil svare deg. Vi er ansiktsløse her inne..

Jeg skal tenke på deg, og jeg føler med deg.

[Gjest Nervøs idag også]

Hei kjære du som er nervøs.

Hva mener du med "borte"(besvimelse/ blackout)? "Borte" er et veldig generellt begrep.

Jeg tolker det på min måte, så får du korrigerer meg dersom jeg oppfattet deg feil.

Jeg vet ikke hva slags type angstanfall du har. Har du panikkanfall kan du føle at at du mister litt kontakt med omverdenen i de sekundene/minuttene anfallet varer. I ettertid vil du kanskje kunne se at det i grunnen ikke er så rart fordi et panikk-angstanfall inneholder mye smerte og redsel. -Og da er det for så vidt "klokt" at hodet kobler av.

Det er altså ingenting å være redd for, det er (kan være)bare kroppens naturlige reaksjon.

Miste kontakt med omverdenen skriver du...meget godt skrevet. Det er akkurat slik det føles. Har du lest min beskrivelse av det som skjedde på Åpent forum?

Tror jeg beskrev det ganske nøye. Det var forøvrig "svart" et par - tre sekunder tror jeg, jeg så ihvertfall ingenting av rommet jeg var i, men hørte jeg ble snakket til. Som om jeg sov og hørte stemmene. Dette mens den ene damen tok tak i meg før jeg var i gulvet og da kom jeg opp i stående stilling igjen. Var som i sakte film sier den ene jeg sto sammen med: du seg sammen. Følelsen var så utrolig ekkel for min del og tenker og tenker på hva det var og når er neste gang og hva skjer da, dør jeg...! Kommer ikke til å klare disse tankene.

Er det mange typer angstanfall? I de tidligere som begynte på samme måten som igår har jeg alltid tatt meg inn igjen før jeg ble helt borte, altså hele tiden så jeg alt rundt meg.

Aner ikke om dette har noe med angstanfall å gjøre jeg. Siden jeg tidligere har vært hos fastlegen med angsten min var det kun det han snakket om igår. Vet jo de kan komme som lyn fra klar himmel, jeg var ikke noe nervøs der og da når det skjedde. Sto jo og snakket om koselige ting, gardiner etc. for var i en utstyrsforretning.

Hadde i forkant en noe hektisk uke med sene kvelder og oppe tidlig, mange forandringer med ny skole for datteren og jeg bekymra for for reiseveien og alt det nye for henne. Helt alene uten noen kjente hun. Har gått bra det, fornøyd og positiv hver dag hun, så jeg har ingen grunn til å tenke så mye på dette, ihvertfall ikke bekymre meg.

Jeg er veldig, veldig glad for innleggene dine igår, de ga meg mye, så tusen takk.

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne få svar på hvorfor dette skjedde. Sånn til en annen gang....., om det blir like ille da. Mange, mange år siden første gang, men aldri vært helt "borte" som jeg kaller det. Altså ikke sett ting rundt meg, men hørte jo stemmene til de som snakket til meg og det hele tok få sekunder, det merket både jeg og de jeg var sammen med. Dessuten ikke noe uvel eller noe hverken før eller etter. Kom meg med en gang.

Den uroen i ettertid er forferdelig. Dårlig med søvn i natt, mye våken og urolig, tenkte og tenkte....! Tok meg en halv Imovane i halv femtiden og sov litt bare etter det. Tok en Sobril for en time siden, håper den kan roe meg noe.

Slutta med Cipralex i mars, etter et halvt års bruk, sikkert altfor tidlig.....skulle hatt dem lengre, har nok mere angstplager enn jeg noengang har trodd. Kanskje starte opp igjen med Cipralex...?

På forhånd takk om du vil skrive mere thinkerbell. Ha en fin lørdag da.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, en kan får det slik du beskriver under et angstanfall.

[Gjest Nervøs idag også]

Ja, en kan får det slik du beskriver under et angstanfall.

Tusen takk for svar, NHD.

Kan vel som jeg før har erfart og lest, komme som lyn fra klar himmel. Ingen grunn der og da til engstelse eller bekymring, sto jo og snakket hyggelig med venninner. For en forferdelig følelse....jeg er redd enda, gjenopplever det og venter på det neste jeg nå og hvordan ender det.....blir jeg da borte for godt.

[bugge -jenta]

Miste kontakt med omverdenen skriver du...meget godt skrevet. Det er akkurat slik det føles. Har du lest min beskrivelse av det som skjedde på Åpent forum?

Tror jeg beskrev det ganske nøye. Det var forøvrig "svart" et par - tre sekunder tror jeg, jeg så ihvertfall ingenting av rommet jeg var i, men hørte jeg ble snakket til. Som om jeg sov og hørte stemmene. Dette mens den ene damen tok tak i meg før jeg var i gulvet og da kom jeg opp i stående stilling igjen. Var som i sakte film sier den ene jeg sto sammen med: du seg sammen. Følelsen var så utrolig ekkel for min del og tenker og tenker på hva det var og når er neste gang og hva skjer da, dør jeg...! Kommer ikke til å klare disse tankene.

Er det mange typer angstanfall? I de tidligere som begynte på samme måten som igår har jeg alltid tatt meg inn igjen før jeg ble helt borte, altså hele tiden så jeg alt rundt meg.

Aner ikke om dette har noe med angstanfall å gjøre jeg. Siden jeg tidligere har vært hos fastlegen med angsten min var det kun det han snakket om igår. Vet jo de kan komme som lyn fra klar himmel, jeg var ikke noe nervøs der og da når det skjedde. Sto jo og snakket om koselige ting, gardiner etc. for var i en utstyrsforretning.

Hadde i forkant en noe hektisk uke med sene kvelder og oppe tidlig, mange forandringer med ny skole for datteren og jeg bekymra for for reiseveien og alt det nye for henne. Helt alene uten noen kjente hun. Har gått bra det, fornøyd og positiv hver dag hun, så jeg har ingen grunn til å tenke så mye på dette, ihvertfall ikke bekymre meg.

Jeg er veldig, veldig glad for innleggene dine igår, de ga meg mye, så tusen takk.

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne få svar på hvorfor dette skjedde. Sånn til en annen gang....., om det blir like ille da. Mange, mange år siden første gang, men aldri vært helt "borte" som jeg kaller det. Altså ikke sett ting rundt meg, men hørte jo stemmene til de som snakket til meg og det hele tok få sekunder, det merket både jeg og de jeg var sammen med. Dessuten ikke noe uvel eller noe hverken før eller etter. Kom meg med en gang.

Den uroen i ettertid er forferdelig. Dårlig med søvn i natt, mye våken og urolig, tenkte og tenkte....! Tok meg en halv Imovane i halv femtiden og sov litt bare etter det. Tok en Sobril for en time siden, håper den kan roe meg noe.

Slutta med Cipralex i mars, etter et halvt års bruk, sikkert altfor tidlig.....skulle hatt dem lengre, har nok mere angstplager enn jeg noengang har trodd. Kanskje starte opp igjen med Cipralex...?

På forhånd takk om du vil skrive mere thinkerbell. Ha en fin lørdag da.

Hei!

Har det litt hektisk akkurat nå, men fikk bare lyst å si at jeg synes du skal starte opp igjen på cipralex. Tror du sluttet for tidlig, og hvis de hjalp deg, uten for mange bivirkninger(noen vil det stort sett alltid være) ville jeg prøvd det en stund til.

Har ikke lest din beskrivelse av anstanfall, men det fine med angstanfall er at en i siste innstans kan besvime, og da begynner en å puste igjen. For dem som er redd for at en skal bli kvelt av all hyperventileringen, kan det være en trøstens tanke. Man dør ikke fysisk.

Jeg tenker på mange av mine angstanfall som å bli sugd inn i en mørk boble, hvor verden er mer eller mindre uklar rundt meg, og jeg når ikke ut av membranen, andre når ikke inn. Delvis ser en farger, hører stemmer. Er en helt bevimt? Kanskje, men jeg tror ikke det i de fleste tilfeller. Min første psykiater kalte det for dissosiativ fugetilstand når jeg forsvant bort. Ganske lyrisk ord på en smertefull opplevelse.

En dag klarte jeg å hindre membranen i å komme opp. Angsten forsvant ikke, men noen var sammen med meg med angsten. Det var mitt gjennombrudd. En mekanisme det tok år å lære, men nå var jeg bare 13 når jeg fikk mitt første alvorlige panikkanfall, over 20 år siden. Hadde jeg vært mer voksen hadde nok ting vært lettere å takle.

Jeg lover deg at det er en vei ut av panikkangsten. Kanskje ikke ut av all angst, men det er en vei til å stoppe disse anfallene, og den kan læres.

Den kan styres, og når jeg har angst i dag ville det ikke være spesielt vanskelig for meg å få et anfall hvis jeg tillot meg det, eller mediterte meg inn i det. Så velkjent er det, alle mekanismene rundt det. Ikke bli redd for dine egne sterke symptomer som kommer frem. Lett sagt, men de ser mye skumlere ut enn de er. Folk rundt en gråter ofte, for det ser temmelig skremmende ut, men noe av cluet blir å lære seg å ikke bli redd for de fysiske symptomene som opptrer.

Får jeg lyst å hyle og banke i veggen når jeg har angst nå, så gjør jeg det. Før følte jeg at jeg da holdt på å bli gal, og det forsterket angsten igjen, så kom nye syptomer som gjorde at jeg følte meg temmelig fysisk syk og gal, og panikkanfallet blir verre og verre. Man er ofte selv med på å fyre opp under angstanfallet ved å bli så redd for sine reaksjoner og følelsen av galskap. Det er ikke uvanlig å kaste opp, spyttproduksjonen i halsen kan bli temmelig stor, og jeg brekte meg ofte og spydde slim. Jeg hadde kramper så folk trodde jeg hadde et epilepsianfall. Jeg hyperventilerte, skrek stemmen tom i mitt private helvete, men jeg lever den dag i dag. Og får ikke lenger slike anfall.

Når du kjenner angsten komme, prøv å strekk ut en hånd, stemme til noen rundt deg. En dialog med noen før du suges vekk i ditt private univers av angst. Så suges du ofte ikke vekk. Selv om angsten ikke forsvinner.

Dette er ikke for resten av livet. Hold fast på den tanken. Søker du hjelp, er ikke dette for resten av livet.

Hektisk eller ei, kort i praten blir jeg sjelden, ha en så god dag som mulig.

Vennlig hilsen bugge, med mye angst, men ikke i form av anfall:o)

[Gjest Nervøs idag også]

Hei!

Har det litt hektisk akkurat nå, men fikk bare lyst å si at jeg synes du skal starte opp igjen på cipralex. Tror du sluttet for tidlig, og hvis de hjalp deg, uten for mange bivirkninger(noen vil det stort sett alltid være) ville jeg prøvd det en stund til.

Har ikke lest din beskrivelse av anstanfall, men det fine med angstanfall er at en i siste innstans kan besvime, og da begynner en å puste igjen. For dem som er redd for at en skal bli kvelt av all hyperventileringen, kan det være en trøstens tanke. Man dør ikke fysisk.

Jeg tenker på mange av mine angstanfall som å bli sugd inn i en mørk boble, hvor verden er mer eller mindre uklar rundt meg, og jeg når ikke ut av membranen, andre når ikke inn. Delvis ser en farger, hører stemmer. Er en helt bevimt? Kanskje, men jeg tror ikke det i de fleste tilfeller. Min første psykiater kalte det for dissosiativ fugetilstand når jeg forsvant bort. Ganske lyrisk ord på en smertefull opplevelse.

En dag klarte jeg å hindre membranen i å komme opp. Angsten forsvant ikke, men noen var sammen med meg med angsten. Det var mitt gjennombrudd. En mekanisme det tok år å lære, men nå var jeg bare 13 når jeg fikk mitt første alvorlige panikkanfall, over 20 år siden. Hadde jeg vært mer voksen hadde nok ting vært lettere å takle.

Jeg lover deg at det er en vei ut av panikkangsten. Kanskje ikke ut av all angst, men det er en vei til å stoppe disse anfallene, og den kan læres.

Den kan styres, og når jeg har angst i dag ville det ikke være spesielt vanskelig for meg å få et anfall hvis jeg tillot meg det, eller mediterte meg inn i det. Så velkjent er det, alle mekanismene rundt det. Ikke bli redd for dine egne sterke symptomer som kommer frem. Lett sagt, men de ser mye skumlere ut enn de er. Folk rundt en gråter ofte, for det ser temmelig skremmende ut, men noe av cluet blir å lære seg å ikke bli redd for de fysiske symptomene som opptrer.

Får jeg lyst å hyle og banke i veggen når jeg har angst nå, så gjør jeg det. Før følte jeg at jeg da holdt på å bli gal, og det forsterket angsten igjen, så kom nye syptomer som gjorde at jeg følte meg temmelig fysisk syk og gal, og panikkanfallet blir verre og verre. Man er ofte selv med på å fyre opp under angstanfallet ved å bli så redd for sine reaksjoner og følelsen av galskap. Det er ikke uvanlig å kaste opp, spyttproduksjonen i halsen kan bli temmelig stor, og jeg brekte meg ofte og spydde slim. Jeg hadde kramper så folk trodde jeg hadde et epilepsianfall. Jeg hyperventilerte, skrek stemmen tom i mitt private helvete, men jeg lever den dag i dag. Og får ikke lenger slike anfall.

Når du kjenner angsten komme, prøv å strekk ut en hånd, stemme til noen rundt deg. En dialog med noen før du suges vekk i ditt private univers av angst. Så suges du ofte ikke vekk. Selv om angsten ikke forsvinner.

Dette er ikke for resten av livet. Hold fast på den tanken. Søker du hjelp, er ikke dette for resten av livet.

Hektisk eller ei, kort i praten blir jeg sjelden, ha en så god dag som mulig.

Vennlig hilsen bugge, med mye angst, men ikke i form av anfall:o)

Hjertlig takk for lang og innholdsrik mail.

Denne må jeg lese mange ganger til for å få med meg alt. Mye her jeg kjenner igjen....!

Som jeg nevnte, denne hendelsen igår kom som lyn fra klar himmel, det som er så vemmelig. Ingen forvarsel i form av følelse av ikke få puste, hjertebank etc. Bare denne forferdelige uvirkelighetsfølelsen og at jeg følte at jeg ble "borte". Hørte stemmene til venninnene mine, men jeg så ingenting akkurat da, det var mørkt. Varte kun få sekunder og jeg datt ikke helt i gulvet siden ei tok fatt i meg og jeg svarte med en gang dem ropte : hva skjer med deg. Skremmende for dem også, stakkars.

Hadde en vond natt med dårlig søvn i natt og ikke hatt det godt idag, veldig urolig.

Skal ha en legetime og vil be om en ordentlig sjekk, men da jeg var innom igår ettermiddag virket det som om legen min forbandt hendelsen med angst. Aldri opplevd maken jeg ihvertfall. Får jeg enda en beskjed om at det er det det var og at man ikke kan dø av det tror jeg det vil roe meg noe. Må vel være beredt til å møte det neste anfallet, for kan jo komme i samme styrke og kanskje verre. Dette jeg går og gruer for og tenker veldig på.

Har aldri heller helt forstått om det er angstfall jeg tidligere har hatt for har alltid tatt meg inn igjen før jeg ble helt borte, men gjorde altså ikke det nå.

Har alltid før når uvirkelighetsfølelsen har kommet bøyd meg litt ned og liksom klødd meg litt på beinet eller drevet skoen min og vips så er det borte og jeg er helt meg selv igjen, bortsett fra hjertebank og høy puls etterpå, det var det også igår, skikkelig også.

Jo, jeg må nok innse at jeg bør starte opp igjen med Cipralex. Hadde ikke bivirkninger overhodet ifjor jeg, så veldig heldig der. God effekt hadde jeg også, men synes den avtok når det hadde gått 4-5 mnd, noe legen min aldri har hørt om....Redd piller som jeg er slutta jeg derfor for var redd for å måtte øke dosen, brukte 10mg.

Takk igjen for mange fine ord, fortsatt god helg.

[thinkerbell]

Miste kontakt med omverdenen skriver du...meget godt skrevet. Det er akkurat slik det føles. Har du lest min beskrivelse av det som skjedde på Åpent forum?

Tror jeg beskrev det ganske nøye. Det var forøvrig "svart" et par - tre sekunder tror jeg, jeg så ihvertfall ingenting av rommet jeg var i, men hørte jeg ble snakket til. Som om jeg sov og hørte stemmene. Dette mens den ene damen tok tak i meg før jeg var i gulvet og da kom jeg opp i stående stilling igjen. Var som i sakte film sier den ene jeg sto sammen med: du seg sammen. Følelsen var så utrolig ekkel for min del og tenker og tenker på hva det var og når er neste gang og hva skjer da, dør jeg...! Kommer ikke til å klare disse tankene.

Er det mange typer angstanfall? I de tidligere som begynte på samme måten som igår har jeg alltid tatt meg inn igjen før jeg ble helt borte, altså hele tiden så jeg alt rundt meg.

Aner ikke om dette har noe med angstanfall å gjøre jeg. Siden jeg tidligere har vært hos fastlegen med angsten min var det kun det han snakket om igår. Vet jo de kan komme som lyn fra klar himmel, jeg var ikke noe nervøs der og da når det skjedde. Sto jo og snakket om koselige ting, gardiner etc. for var i en utstyrsforretning.

Hadde i forkant en noe hektisk uke med sene kvelder og oppe tidlig, mange forandringer med ny skole for datteren og jeg bekymra for for reiseveien og alt det nye for henne. Helt alene uten noen kjente hun. Har gått bra det, fornøyd og positiv hver dag hun, så jeg har ingen grunn til å tenke så mye på dette, ihvertfall ikke bekymre meg.

Jeg er veldig, veldig glad for innleggene dine igår, de ga meg mye, så tusen takk.

Skulle bare så inderlig ønske jeg kunne få svar på hvorfor dette skjedde. Sånn til en annen gang....., om det blir like ille da. Mange, mange år siden første gang, men aldri vært helt "borte" som jeg kaller det. Altså ikke sett ting rundt meg, men hørte jo stemmene til de som snakket til meg og det hele tok få sekunder, det merket både jeg og de jeg var sammen med. Dessuten ikke noe uvel eller noe hverken før eller etter. Kom meg med en gang.

Den uroen i ettertid er forferdelig. Dårlig med søvn i natt, mye våken og urolig, tenkte og tenkte....! Tok meg en halv Imovane i halv femtiden og sov litt bare etter det. Tok en Sobril for en time siden, håper den kan roe meg noe.

Slutta med Cipralex i mars, etter et halvt års bruk, sikkert altfor tidlig.....skulle hatt dem lengre, har nok mere angstplager enn jeg noengang har trodd. Kanskje starte opp igjen med Cipralex...?

På forhånd takk om du vil skrive mere thinkerbell. Ha en fin lørdag da.

Hei du.

For å få mer klarhet i om dette er angst bør du absolutt bestille en undersøkelse hos din lege. Jeg tror dette kan være angst, men "problemet" blir "enklere" å jobbe med dersom du har eliminert andre årsaker.

Du skriver at du er redd dette skal skje igjen. Selvfølgelig er du det, noe annet ville vært rart. Det er jo et rent helvete.

Det er mange veier til målet, til å bli kurert/frisk. Og, jeg tror hver og en må finne sin egen måte; -det være seg medisiner/samtaleterapi/ fysiske øvelser/ osv. Noen trenger lenger tid på å finne rett kurs enn andre. Uansett er det viktig at du tviholder på at dette skal du klare, -for det skal du og det vil du.

Jeg legger ved en link om ulike former for angst:

http://www.helsenytt.no/artikler/angst.html

[bugge -jenta]

Hjertlig takk for lang og innholdsrik mail.

Denne må jeg lese mange ganger til for å få med meg alt. Mye her jeg kjenner igjen....!

Som jeg nevnte, denne hendelsen igår kom som lyn fra klar himmel, det som er så vemmelig. Ingen forvarsel i form av følelse av ikke få puste, hjertebank etc. Bare denne forferdelige uvirkelighetsfølelsen og at jeg følte at jeg ble "borte". Hørte stemmene til venninnene mine, men jeg så ingenting akkurat da, det var mørkt. Varte kun få sekunder og jeg datt ikke helt i gulvet siden ei tok fatt i meg og jeg svarte med en gang dem ropte : hva skjer med deg. Skremmende for dem også, stakkars.

Hadde en vond natt med dårlig søvn i natt og ikke hatt det godt idag, veldig urolig.

Skal ha en legetime og vil be om en ordentlig sjekk, men da jeg var innom igår ettermiddag virket det som om legen min forbandt hendelsen med angst. Aldri opplevd maken jeg ihvertfall. Får jeg enda en beskjed om at det er det det var og at man ikke kan dø av det tror jeg det vil roe meg noe. Må vel være beredt til å møte det neste anfallet, for kan jo komme i samme styrke og kanskje verre. Dette jeg går og gruer for og tenker veldig på.

Har aldri heller helt forstått om det er angstfall jeg tidligere har hatt for har alltid tatt meg inn igjen før jeg ble helt borte, men gjorde altså ikke det nå.

Har alltid før når uvirkelighetsfølelsen har kommet bøyd meg litt ned og liksom klødd meg litt på beinet eller drevet skoen min og vips så er det borte og jeg er helt meg selv igjen, bortsett fra hjertebank og høy puls etterpå, det var det også igår, skikkelig også.

Jo, jeg må nok innse at jeg bør starte opp igjen med Cipralex. Hadde ikke bivirkninger overhodet ifjor jeg, så veldig heldig der. God effekt hadde jeg også, men synes den avtok når det hadde gått 4-5 mnd, noe legen min aldri har hørt om....Redd piller som jeg er slutta jeg derfor for var redd for å måtte øke dosen, brukte 10mg.

Takk igjen for mange fine ord, fortsatt god helg.

Hei, vet jeg burde lest innlegget ditt godt og gjerne de andres også for å svare deg godt, men denne gangen ble det ikke slik. Likevel fik jeg lyst til å svare.

Men 10 mg cipralex er for lite for mange. Depresjonen og angstnivået vårt er også i forandring i løpet av et år. Selv gikk jeg på 15 mg, og prøvde 20 mg i en periode. Mitt inntrykk er at 10 mg er litt for lite for veldig mange. Jeg har nå sluttet på antidepressiva etter mange år.

Jeg har gått på andre SSRI før, og har alltid gått på en veldig vanlig dagsdose. På efexor gikk jeg på 150 mg, noe som er regnet for ikke å være høyt. Men 10 mg ble for lite på cipralex, så jeg synes ikke du skal la deg skremme av at du må opp i en litt høyere dose enn 10 mg.

Venlig hilsen bugge.

[Gjest Nervøs idag også]

Hei du.

For å få mer klarhet i om dette er angst bør du absolutt bestille en undersøkelse hos din lege. Jeg tror dette kan være angst, men "problemet" blir "enklere" å jobbe med dersom du har eliminert andre årsaker.

Du skriver at du er redd dette skal skje igjen. Selvfølgelig er du det, noe annet ville vært rart. Det er jo et rent helvete.

Det er mange veier til målet, til å bli kurert/frisk. Og, jeg tror hver og en må finne sin egen måte; -det være seg medisiner/samtaleterapi/ fysiske øvelser/ osv. Noen trenger lenger tid på å finne rett kurs enn andre. Uansett er det viktig at du tviholder på at dette skal du klare, -for det skal du og det vil du.

Jeg legger ved en link om ulike former for angst:

http://www.helsenytt.no/artikler/angst.html

Takk for innlegg og vedlegg. Angst er nervesystemets reaksjon på fare står det blant annet der. Ja, men var ingen fare der og da når dette skjedde meg....eller tidligere anfall heller. (Men, var aldri borte før) Det kan vel komme helt overraskende uten at man er redd for noe akkurat da det kommer?

Dessuten leser jeg der at man ikke besvimer, men jeg var jo borte litt. Jeg så ikke rundt meg, var svart, men hørte jeg ble snakket til. Naturlig nok så var jeg jo sikker på å dø der og da. Hjertebanken og høy puls kom rett etter, ellers merket jeg ingenting. Kun at jeg ble virkelighetsfjern, tror det er beste ordet å bruke. Akkurat som om jeg forsvant fra alt. Ikke svimmel akkurat heller eller så stjerner. MEN,var jo på vei ned i gulvet da, ifølge mine venninner som var der.

Har du noe mere å kommentere så er det flott, det er godt med noen ord om dette, kunne snakke om det, men spørs vel om det blir litt for mye. Jeg burde vel klare å kutte ut dette nå, ikke gå å gjenoppleve det som skjedde og ikke tenke hele tiden på at når bir det neste og hva skjer da.....!