Nhd - hva skjer med meg?

[gyrken]

Hver gang jeg prøver å sove skjer det et eller annet akkurat under innsovningen. Hjertet begynner å løpe løpsk, og jeg våkner opp og føler meg skikkelig stressa, nervøs og redd (ikke for noe spesielt, bare generelt redd). Det tar lang tid å bli rolig igjen. Noen ganger skjer det når jeg ikke holder på å sovne også, og i dag ble jeg så redd at mistermannen måtte dra tidlig hjem fra jobb fordi jeg ikke våget å være alene.. Ingenting annet hjalp, jeg forsøkte å gjøre husarbeid, gå en tur ute, dusje osv. uten at det gjorde meg roligere.

Første gang jeg opplevde dette var om natten for litt over en uke siden, men da var det nok at jeg sto opp og satt foran tv en stund og koblet ut ubehaget. Nå kommer det tilbake og tilbake hele tiden, og jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre?

Det er psykisk kanskje? Eller kan det være noe med graviditetshormoner?

Jeg er gravid i uke 35 og har sterk angst etter forrige fødsel som jeg ikke har våget å ta et oppgjør med enda. Har tenkt på at det kan ha noe med saken å gjøre.

Vel, et akutt problem er at jeg ikke har sovet de siste to døgnene, og jeg får ikke til å sovne heller. Hver gang jeg prøver blir jeg revet ut at innsovningen av et hjerte som dundrer i brystet.

Hva bør jeg gjøre nå da?

[Gjest Windsong]

Hei gyrken!

Synes det høres ut som panikkangst. Forstår veldig godt at du synes det er skremmende, og blir redd for at det skal skje igjen. Det blir en vond sirkel med angst for angsten.

Jeg er ingen psykiater, men jeg vil tro at det er det du opplevde fra sist graviditet som plager deg. Ubearbeidede følelser kan komme opp i dagen som plagsomme angstanfall. Har opplevd det selv, og fått veldig god hjelp.

Kanskje det kunne være en ide å få tak i en kassett med avslapningsøvelser på? Sett den på når du skal sove, og konsentrer deg som best du kan om å følge instruksene. Det vil sikkert kreve litt trening.

Selv har jeg god erfaring ved rett og slett å høre på lydbok eller radio når jeg skal sove. Med en lydbok slipper man ligge vondt for å holde boka, man kan slappe helt av. Klarer man å leve seg inn i handlinga, vil det distrahere fra tankekjøret. Etter hvert vil man bli trøtt, og sovner før man vet ordet av det.

Det dumme er at man må trene en del på det før det virker.

Akupunktur kunne være noe å forsøke kanskje. Har hatt god erfaring med det også.

Ellers burde du ta det opp med legen eller jordmoren din jo før, jo heller. De vil hjelpe deg med å bearbeide følelser, og med å sortere tanker.

Håper dette var til litt hjelp.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er helt enig i din teori om hvorfor det skjer. Det kan høres ut som en slags panikkanfall.

I 35 uke er nok ikke mange særlig lystne på å gi deg medisiner.

Det beste tiltaket tror jeg er åpne samtaler om problemet nå og den forrige fødselen med Mistermannen, jordmor og legen din.

Lykke til :-)

[gyrken]

Jeg er helt enig i din teori om hvorfor det skjer. Det kan høres ut som en slags panikkanfall.

I 35 uke er nok ikke mange særlig lystne på å gi deg medisiner.

Det beste tiltaket tror jeg er åpne samtaler om problemet nå og den forrige fødselen med Mistermannen, jordmor og legen din.

Lykke til :-)

Takk for svaret.. Jeg er trøtt, jeg. Går rundt i halvsvime her. I natt klarte jeg å sovne etter en del forsøk, sov i to timer før jeg våknet og følte meg helt hysterisk redd. Var bare nødt å stå opp og gå ut for å roe meg selv ned. Vel, jeg vandret (vagget er vel egentlig et riktigere ord) rundt i gatene i natt, og det fungerte jo etterhvert. Så kom jeg på noe gjenglemt godteri i bilen og gikk og satte meg litt der for å trøstespise. Satt og så for meg at jeg kom bli sperret inne på lukket avdeling en vakker dag.

Det er så sprøtt det her at jeg ikke helt klarer å tro på det, så ulikt meg! Jeg må flire litt av hele greia også (selv om det ikke er noe gøy). Tror helst at det har blitt en slags fiks ide at jeg ikke kan sove rolig. Det er skikkelig sprøtt at kroppen driver og tar over styringen på denne måten. Jeg er ikke vant til slik ulydighet fra den kanten. ;-) Velvel, blir jeg trøtt nok, så sovner jeg sikkert.

Men det er på tide å ta tak i den fødselsangsten nå. Bare noen få uker igjen.. Jeg antar at det er en dårlig strategi å bare la være og tenke på det helt til fødselen er igang. Jordmoren har pesa meg litt med akkurat det, men jeg har ikke orket å høre på henne. Men nå skal jeg ringe og mase meg til en jordmorsamtale allerede på mandag!

[naiv]

Jeg vil bare gi deg et vennligsinnet spark bak :-)

Kontakt jordmora på mandag!!!

[gyrken]

Hei gyrken!

Synes det høres ut som panikkangst. Forstår veldig godt at du synes det er skremmende, og blir redd for at det skal skje igjen. Det blir en vond sirkel med angst for angsten.

Jeg er ingen psykiater, men jeg vil tro at det er det du opplevde fra sist graviditet som plager deg. Ubearbeidede følelser kan komme opp i dagen som plagsomme angstanfall. Har opplevd det selv, og fått veldig god hjelp.

Kanskje det kunne være en ide å få tak i en kassett med avslapningsøvelser på? Sett den på når du skal sove, og konsentrer deg som best du kan om å følge instruksene. Det vil sikkert kreve litt trening.

Selv har jeg god erfaring ved rett og slett å høre på lydbok eller radio når jeg skal sove. Med en lydbok slipper man ligge vondt for å holde boka, man kan slappe helt av. Klarer man å leve seg inn i handlinga, vil det distrahere fra tankekjøret. Etter hvert vil man bli trøtt, og sovner før man vet ordet av det.

Det dumme er at man må trene en del på det før det virker.

Akupunktur kunne være noe å forsøke kanskje. Har hatt god erfaring med det også.

Ellers burde du ta det opp med legen eller jordmoren din jo før, jo heller. De vil hjelpe deg med å bearbeide følelser, og med å sortere tanker.

Håper dette var til litt hjelp.

Mvh

Takk for svaret. :-) Sovnetips løser jo ingenting på lang sikt, men det kommer godt med akkurat nå. Har nesten ikke sovet de siste tre døgnene med unntak av en og annen halvtime og i natt to timer i strekk.. *sukk* Går rundt og svimer her, det er nesten som å være rusa. ;-)

Men jeg skal ta kontakt med jordmor på mandag morgen. Gruer meg til å grave i grumset mitt, men det er ganske uholdbart i lengden dette her også, så det er vel bare å hoppe i det.

Og som jeg gleder meg til alt dette er over!

[gyrken]

Jeg vil bare gi deg et vennligsinnet spark bak :-)

Kontakt jordmora på mandag!!!

Will do. Skjønner ikke hvorfor jeg gruer meg sånn til det, men det gjør jeg! Men det er vel like bra at det ble sånn som dette så må jeg gjøre noe. Det er vel herved bevist at ingenting blir bedre om man bare lar være å tenke på det.

[naiv]

Will do. Skjønner ikke hvorfor jeg gruer meg sånn til det, men det gjør jeg! Men det er vel like bra at det ble sånn som dette så må jeg gjøre noe. Det er vel herved bevist at ingenting blir bedre om man bare lar være å tenke på det.

Nei, men det er veldig lett (behagelig) å falle i den fella.

Ta det første skrittet fort som mulig du. Håper at du føder noen dager før den oppsatte terminen. Det er så deilig.

Jeg skal følge med deg.... (fremdeles vennligsinnet)

[Gjest Aina E]

Vet du hva Gyrken... Dette skjedde plutselig en dag med meg også.

Jeg greide ikke for alt i verden å gå og legge meg på nytt, fordi jeg var så redd for alt mulig. Gubben måtte komme hjem og det ble bare styr. Jeg trodde hjertet løp løpsk og pulsen dundret som en tromme i halsen, tinningen og brystet på meg, så snart det ble stille i huset.

Jeg har vært et oppegående, normalt intelligent (?) menneske som har stilt opp for andre og vært sterk i alle år, men plutselig etter at Atle ble født og jeg ble gravid på ny, fikk jeg mitt første panikkanfall.

Jeg har trodd siden da at det er noe galt med hjertet mitt og har vært til utallige utredninger og først nå den siste tiden, har jeg forstått at jeg lider av panikkangst...

Grunnen til at jeg fant det ut, var at jeg begynte i behandling for min andre diagnose og fikk kontakt med psykiatere.

Jeg har nemlig også en diagnose som kalles Manisk-depressiv, som kanskje de fleste har fått med seg her inne, men denne "angsten" har ikke så mye med den diagnosen å gjøre. Det du beskriver, høres klart ut som et panikkangstanfall.

Jeg vet hvor helvetes flaut og irriterende sånne ting er, så du må gjerne slå på tråden døgnet rundt hvis du føler for det.

Jeg kjenner deg ikke, men har selv vært nødt til å ty til sånne ting når det har vært snakk om å "gå i bakken" av utmattelse.

Jeg har ofte sittet på DOL til kl. 05 om morran for å vente på at mann skal komme hjem fra jobb, så jeg skal slippe å legge meg.

Slitsomt, selvfølgelig!

Jeg trodde jeg var klin gæren og turte ikke si det til så mange, men nå begynner det å gå opp for meg at slike ting som regel ikke går over av seg selv, men kan ganske raskt bli bedre, dersom man er villig til å ta det opp med folk som har greie på sakene.

Dessuten er det veldig mange som har det på samme måten.

Telefonnr. mitt er 69 20 78 76 og jeg har det sånn i større eller mindre grad hver kveld, så som sagt; Det er bare å ta kontakt.

Mvh.

[gyrken]

Nei, men det er veldig lett (behagelig) å falle i den fella.

Ta det første skrittet fort som mulig du. Håper at du føder noen dager før den oppsatte terminen. Det er så deilig.

Jeg skal følge med deg.... (fremdeles vennligsinnet)

Takk!

Du trenger forresten ikke opplyse om at du er vennligsinnet. Vi vet det alle sammen, selv om du trives bedre i rollen som nett-råskinn. :-)

[Gjest Aina E]

Vet du hva Gyrken... Dette skjedde plutselig en dag med meg også.

Jeg greide ikke for alt i verden å gå og legge meg på nytt, fordi jeg var så redd for alt mulig. Gubben måtte komme hjem og det ble bare styr. Jeg trodde hjertet løp løpsk og pulsen dundret som en tromme i halsen, tinningen og brystet på meg, så snart det ble stille i huset.

Jeg har vært et oppegående, normalt intelligent (?) menneske som har stilt opp for andre og vært sterk i alle år, men plutselig etter at Atle ble født og jeg ble gravid på ny, fikk jeg mitt første panikkanfall.

Jeg har trodd siden da at det er noe galt med hjertet mitt og har vært til utallige utredninger og først nå den siste tiden, har jeg forstått at jeg lider av panikkangst...

Grunnen til at jeg fant det ut, var at jeg begynte i behandling for min andre diagnose og fikk kontakt med psykiatere.

Jeg har nemlig også en diagnose som kalles Manisk-depressiv, som kanskje de fleste har fått med seg her inne, men denne "angsten" har ikke så mye med den diagnosen å gjøre. Det du beskriver, høres klart ut som et panikkangstanfall.

Jeg vet hvor helvetes flaut og irriterende sånne ting er, så du må gjerne slå på tråden døgnet rundt hvis du føler for det.

Jeg kjenner deg ikke, men har selv vært nødt til å ty til sånne ting når det har vært snakk om å "gå i bakken" av utmattelse.

Jeg har ofte sittet på DOL til kl. 05 om morran for å vente på at mann skal komme hjem fra jobb, så jeg skal slippe å legge meg.

Slitsomt, selvfølgelig!

Jeg trodde jeg var klin gæren og turte ikke si det til så mange, men nå begynner det å gå opp for meg at slike ting som regel ikke går over av seg selv, men kan ganske raskt bli bedre, dersom man er villig til å ta det opp med folk som har greie på sakene.

Dessuten er det veldig mange som har det på samme måten.

Telefonnr. mitt er 69 20 78 76 og jeg har det sånn i større eller mindre grad hver kveld, så som sagt; Det er bare å ta kontakt.

Mvh.

Jeg ville bare nevne at jeg også led av STERK fødselsangst pga. vanskelig fødsel med Atle. Men Ronja kom da ut hun også, selv om jeg synes mor har slitt litt vel mye for å få gullungene satt til verden...

[gyrken]

Jeg ville bare nevne at jeg også led av STERK fødselsangst pga. vanskelig fødsel med Atle. Men Ronja kom da ut hun også, selv om jeg synes mor har slitt litt vel mye for å få gullungene satt til verden...

Takk for svaret! :-)

Jeg kjenner meg _veldig_ godt igjen i alt du skriver her egentlig.. At det var noe galt med hjertet var det første jeg også tenkte på, og trodde at angsten/panikken bare var noe jeg selv tolket inn i situasjonen fordi det er en følelse som "passer sammen med" et hjerte som løper løpsk på den måten. Det var faktisk mistermannen som først sa at jeg kanskje burde tenke mer på om det kunne ha psykiske årsaker.

Men det er ikke meg i det hele tatt å få slike problemer! Nå har det ikke vart så lenge heller, så jeg er såklart innstilt på at det vil forsvinne igjen like brått som det kom.. Om ikke tidligere, så ihvertfall etter fødselen. Håper det, blir litt skremt av å lese at du ikke har blitt kvitt det. Det er skikkelig sprøtt å miste kontrollen over seg selv på den måten, jeg trodde virkelig ikke det var mulig! Jeg har jo sett på meg selv som sterk og i ballanse.. På fredag fikk jeg mistermannen til å avslutte et møte på jobben for å komme hjem, og jeg trengte ikke be ham to ganger - han var helt sjokkert over at jeg kunne finne på å be om noe slikt, og skjønte med en gang at jeg mente alvor.

Den lille sovingen jeg har fått til de siste dagene har skjedd på sofaen i stua med tv'n på. Da er det ikke fullt så skremmende som hvis jeg ligger i mørket på soverrommet. For første gang i mitt liv er jeg visst litt mørkeredd og får det for meg at jeg ikke kan puste når jeg ikke kan se.. Hehe.. høres passe dust ut. ;-)

Som jeg har skrevet her tidligere, så skal jeg ta kontakt med jordmor på mandag den dag. Krysser fingre og tær for at det hjelper å snakke litt ut om fødselsangsten og angrer bittert at jeg ikke har tatt tak i den tidligere.

Takk for at du ønsker å hjelpe. Modig av deg å legge telefonnummeret ditt ut på nettet!

[Gjest Aina E]

Takk for svaret! :-)

Jeg kjenner meg _veldig_ godt igjen i alt du skriver her egentlig.. At det var noe galt med hjertet var det første jeg også tenkte på, og trodde at angsten/panikken bare var noe jeg selv tolket inn i situasjonen fordi det er en følelse som "passer sammen med" et hjerte som løper løpsk på den måten. Det var faktisk mistermannen som først sa at jeg kanskje burde tenke mer på om det kunne ha psykiske årsaker.

Men det er ikke meg i det hele tatt å få slike problemer! Nå har det ikke vart så lenge heller, så jeg er såklart innstilt på at det vil forsvinne igjen like brått som det kom.. Om ikke tidligere, så ihvertfall etter fødselen. Håper det, blir litt skremt av å lese at du ikke har blitt kvitt det. Det er skikkelig sprøtt å miste kontrollen over seg selv på den måten, jeg trodde virkelig ikke det var mulig! Jeg har jo sett på meg selv som sterk og i ballanse.. På fredag fikk jeg mistermannen til å avslutte et møte på jobben for å komme hjem, og jeg trengte ikke be ham to ganger - han var helt sjokkert over at jeg kunne finne på å be om noe slikt, og skjønte med en gang at jeg mente alvor.

Den lille sovingen jeg har fått til de siste dagene har skjedd på sofaen i stua med tv'n på. Da er det ikke fullt så skremmende som hvis jeg ligger i mørket på soverrommet. For første gang i mitt liv er jeg visst litt mørkeredd og får det for meg at jeg ikke kan puste når jeg ikke kan se.. Hehe.. høres passe dust ut. ;-)

Som jeg har skrevet her tidligere, så skal jeg ta kontakt med jordmor på mandag den dag. Krysser fingre og tær for at det hjelper å snakke litt ut om fødselsangsten og angrer bittert at jeg ikke har tatt tak i den tidligere.

Takk for at du ønsker å hjelpe. Modig av deg å legge telefonnummeret ditt ut på nettet!

SVARER MED STORE BOKSTAVER, JEG.

Takk for svaret! :-)

JO, BARE HYGGELIG.

trodde at angsten/panikken bare var noe jeg selv tolket inn i situasjonen fordi det er en følelse som "passer sammen med" et hjerte som løper løpsk på den måten.

MAN SKULLE BARE VISST DET MED 100% SIKKERHET HVER GANG, AT DET BARE ER ANGST, FOR DA HADDE DEN NOK FORSVUNNET... MEN SÅ VOKSNE ER VI BLITT, AT VI FORSTÅR AT DET KAN VÆRE NOE ANNET OG DA GRIPER PANIKKEN OSS...

Det var faktisk mistermannen som først sa at jeg kanskje burde tenke mer på om det kunne ha psykiske årsaker.

HELT NATURLIG. HAN SER DEG FRA EN ANNEN VINKEL. DU VIL HELST IKKE TRO DET ER ANGST, MEN SAMTIDIG HÅPER DU BARE DET ER DET.

Men det er ikke meg i det hele tatt å få slike problemer!

IKKE MEG HELLER, MEN NÅ HAR JEG SETT MEG I SPEILET ET PAR GANGER OG INNSETT AT VERDEN ER SYYK OG JEG ER AV DE MINDRE SYKE, SELV OM JEG KUNNE TRENGT EN TVANGSTRØYE I BLANT... SÅNN SOM SAMFUNNET FORVENTER AT VI SKAL TE OSS OG TA OSS UT OG VÆRE STERKE, ER DET IKKE RART DEN STERKESTE KNEKKER EN VAKKER DAG.

Nå har det ikke vart så lenge heller, så jeg er såklart innstilt på at det vil forsvinne igjen like brått som det kom.. Om ikke tidligere, så ihvertfall etter fødselen.

ETTER FØDSELEN VIL JEG TRO NOE VIL FORSVINNE ELLER KOMME STERKERE TILBAKE. KANSKJE IKKE MED EN GANG, PGA. AT MAN ER OPPTATT MED NY BABY OSV. GRUNNEN ER AT MAN IKKE MED 100% SIKKERHET VET OM DET ER FØDSELEN SOM GIR DEG DENNE ANGSTEN, ELLER NOE ANNET SOM LIGGER I UNDERBEVISSTHETEN DIN.

OFTE ER DET SLIK AT MAN OPPLEVER TRAUMER I BARN/UNGDOMMEN, SOM MAN IKKE ENGANG VISSTE VAR TRAUMER. NÅR MAN BLIR VOKSEN OG LEGGER UNGDOMS"RØRET" BAK SEG, FÅR MAN MER TID TIL Å TENKE OVER LIVET SITT. Å FÅ BARN VEKKER TANKER MAN IKKE ENGANG VISSTE MAN HADDE. DET MED Å PLUTSELIG BLI KLAR OVER AT MAN HAR ET ANSVAR OG IKKE LENGER ER ANSVARET SELV, KAN GI STERKE NOK OPPLEVELSER DET...

SPESIELT SÅNN SOM DET ER MED MEG: JEG HAR ALDRI VÆRT ALENE FORDI JEG HAR HATT TYPE® SIDEN JEG VAR 14 ÅR GAMMEL. JEG HAR HELLER IKKE FÅTT SJANSEN TIL Å VISE AT JEG ER BLITT VOKSEN, ELLER AT JEG KAN GREIE MEG SELV MER ENN ET PAR MÅNEDER AV GANGEN.

PLUTSELIG SITTER JEG DER MED ALT PÅ EN GANG - ANSVAR, ALENE OM KVELDEN OG SJELDEN VENNER SOM ER HOS MEG. - PANIKK!

I TILLEGG DUKKER DET OPP MINNER FRA JEG VAR MINDRE SOM IKKE HAR ENSET MEG I DE 10 ÅRENE JEG LEVDE LIVET. SOM JEG BRÅTT OPPDAGER AT HAR VÆRT VANSKELIG FOR MEG. REAKSJONEN KOMMER NÅ OG IKKE FOR 10 ÅR SIDEN... GANSKE SPRØTT.

MEN DETTE GIKK IKKE OPP FOR MEG FØR FOR ET PAR ÅR SIDEN... OG DA KOM PANIKKANFALLENE OFTERE OG OFTERE OG I DE SISTE MÅNEDENE HAR JEG VÆRT HELT UTE Å KJØRE. FØRST DEN SISTE UKA KAN JEG SI STOLT AT JEG BEGYNNER Å BLI KVITT PANIKKEN, FORDI JEG BEGYNNER Å FORSTÅ DEN.

Håper det, blir litt skremt av å lese at du ikke har blitt kvitt det.

DET BEHØVER DU IKKE VÆRE REDD FOR. DET ER DERFOR JEG VIER MYE TID PÅ Å SKRIVE TIL DEG, FORDI JEG VIL AT DU SKAL GJØRE NOE FOR Å BLI BRA MED EN GANG OG IKKE GÅ OG SURRE I FLERE ÅR, SÅNN SOM JEG. DET ER VIKTIG Å FÅ KORTENE OPP PÅ BORDET OG FINNE UT HVORFOR MAN FÅR ANGST, IKKE GÅ OG VENTE PÅ AT DET GÅR OVER.

ER DU HELDIG ER DET BARE FØDSELSANGST SOM VIL FORSVINNE, MEN FINN DET UT ER DU SNILL! SÅ IKKE DET DUKKER OPP IGJEN NÅR TILSTANDEN ETTER FØDSELEN ROER SEG OG DU IGJEN BLIR REDD FOR Å VÆRE ALENE...

Det er skikkelig sprøtt å miste kontrollen over seg selv på den måten, jeg trodde virkelig ikke det var mulig! Jeg har jo sett på meg selv som sterk og i ballanse..

SPRØTT KAN DU TRYGT KALLE DET. JEG FØLTE MEG BARNSLIG OG IDIOTISK LENGE, JEG! JEG GJØR DET T.O.M. ENDA.

DET ER KROPPENS MÅTE Å SI IFRA AT DU MÅ ORDNE OPP I NOE, SÅ HVIS IKKE DU FØLER DEG BETRAKTELIG BEDRE ETTER JORDMOR PÅ MANDAG, KAN JEG ANBEFALE EN GOD PSYKOLOG I OSLO.

DU MÅ FORØVRIG HUSKE PÅ AT DU KAN BLI MYE VERRE ETTER Å HA LUFTET PROBLEMENE DINE FOR NOEN. ETTERSOM TERAPI ELLER ANNEN HJELP BEGYNNER Å HJELPE OG KROPPEN OPPFATTER HVA SOM ER GALT, KAN DEN GI DEG SIGNALER SOM GJØR AT DU FÅR NYE PANIKKANFALL, MEN AV DEN "GODE" SORTEN.

SELV ER JEG OFTE SKJELVEN UTOVER KVELDEN DEN DAGEN JEG HAR SNAKKET MYE OM EN SPESIELL HENDELSE, AV OG TIL KOMMER IKKE REAKSJONEN FØR NESTE DAG OG DA KAN JEG FÅ ET RASERIANFALL... TRODDE SLV JEG VAR HELT UNORMAL SOM REAGERTE SÅNN ETTER Å HA FÅTT UT FØLELSENE, MEN FIKK FORKLARINGEN FOR IKKE SÅ LENGE SIDEN OG DA SKJØNTE JEG AT DET EGENTLIG ER BRA AT MAN RAGERER LITT, FORDI DA VISER DET SEG AT DET RØRER SEG LITT "OPPI DER".

På fredag fikk jeg mistermannen til å avslutte et møte på jobben for å komme hjem, og jeg trengte ikke be ham to ganger - han var helt sjokkert over at jeg kunne finne på å be om noe slikt, og skjønte med en gang at jeg mente alvor.

DET VAR BRA GJORT, FOR MAN TRENGER STØTTE NÅR MAN ER REDD. SAMTIDIG HAR VI FÅTT ET PROBLEM MED AT JEG BER HAN LITT FOR MYE OM Å KOMME HJEM OG NÅ HAR HAN LITT TRØBBEL MED JOBBEN... DESSUTEN ER DET GOD TERAPI Å "FACE ANGSTEN".

Den lille sovingen jeg har fått til de siste dagene har skjedd på sofaen i stua med tv'n på. Da er det ikke fullt så skremmende som hvis jeg ligger i mørket på soverrommet. For første gang i mitt liv er jeg visst litt mørkeredd og får det for meg at jeg ikke kan puste når jeg ikke kan se.. Hehe.. høres passe dust ut. ;-)

HØRES LATTERLIG UT, SPØR DU MEG, MEN JEG HAR I DET SISTE HALVÅRET IKKE TURT Å SE UT AV VINDUET FORDI JEG TRODDE NOEN VAR I HAGEN VÅR... FOR FØRSTE GANG I DAG GIKK JEG RUNDT HUSET - I MØRKET - OG LO AV MEG SELV FORDI JEG VAR SÅ STOLT DA JEG KOM INN IGJEN.

Som jeg har skrevet her tidligere, så skal jeg ta kontakt med jordmor på mandag den dag. Krysser fingre og tær for at det hjelper å snakke litt ut om fødselsangsten og angrer bittert at jeg ikke har tatt tak i den tidligere.

ØNSKER DEG ALL LYKKE TIL SOM DU KAN FÅ PÅ MANDAG, JEG SKAL KRYSSE SELV, JEG.

Takk for at du ønsker å hjelpe. Modig av deg å legge telefonnummeret ditt ut på nettet!

JA, SÅ TØFF JEG ER SOM ER REDD FOR Å VÆRE ALENE HJEMME, MEN LEGGE NUMMERET UT PÅ NETTET, JA DET TØR JEG!! UTROLIG HVOR TEIT JEG KAN VÆRE NOEN GANGER.

MEN, MEN, JEG HAR JO LAGT DET UT FØR, UTEN AT JEG HAR FÅTT PERVERSE TELEFONER OM NATTA! (NÅ KOMMER JEG GARANTERT TIL Å FÅ DET OG JEG VAR ENDA TEITERE)! KAN JEG RINGE DEG HVIS JEG FÅR DET, ELLER??

MVH.

[Gjest Aina E]

Går det bra med deg?

Klippet bare ut noe jeg tilfeldigvis kom over i stad... Du kan jo se om flere ting stemmer overens med deg:

"Man bør oppsøke lege hvis man får noen av følgende symptomer under svangerskapet eller i barseltiden.

Hjertebank, uro, skjelving og/eller søvnforstyrrelser. Dette kan være tegn på en overaktiv skjoldbruskkjertel eller tyreotoksikose

Uvanlig tretthet, depresjon, tørr hud, hårtap, kuldefornemmelse, forstoppelse, hevelser i hender og ansikt, manglende tiltakslyst og følelsen av å ikke være i form. Dette kan være symptomer på en underaktiv skjoldbruskkjertel.

Vedvarende kvalme og oppkast under graviditeten. Dette kan skyldes overproduksjon av tyroksin. "

[gyrken]

Går det bra med deg?

Klippet bare ut noe jeg tilfeldigvis kom over i stad... Du kan jo se om flere ting stemmer overens med deg:

"Man bør oppsøke lege hvis man får noen av følgende symptomer under svangerskapet eller i barseltiden.

Hjertebank, uro, skjelving og/eller søvnforstyrrelser. Dette kan være tegn på en overaktiv skjoldbruskkjertel eller tyreotoksikose

Uvanlig tretthet, depresjon, tørr hud, hårtap, kuldefornemmelse, forstoppelse, hevelser i hender og ansikt, manglende tiltakslyst og følelsen av å ikke være i form. Dette kan være symptomer på en underaktiv skjoldbruskkjertel.

Vedvarende kvalme og oppkast under graviditeten. Dette kan skyldes overproduksjon av tyroksin. "

"Hjertebank, uro, skjelving og/eller søvnforstyrrelser" - det hørtes jo _akkurat_ ut som hvordan jeg har hatt det det i det siste!

Kan jeg spørre hvor du fant det?

Ellers er det det samme her.. Har du det bra?