Er det bare jeg? (ang. ååå nussepussebaby)

[amber sun]

Er det bare jeg som ikke hiver meg over folk som kommer med baby og nussekosemoser og sånn med babyen?

På jobb for eksempel. Det kommer av og til noen innom som er i permisjon, og da flokker de seg rundt og ser på babyen og pludrer med ungen og er sååå babysyke alle sammen.

Jeg syns det er koselig å se babyen og sånn da, men jeg blir liksom ikke sånn "åååå jeg blir så babysyk! " eller "jeg mååå bare holde den!"

Hvis det er flere der, er det alltid noen som vil holde og pludrekosenussepusse med babyen, men er det få andre der så blir det nærmest forventet at jeg skal overfalle moren og be om å få holde babyen. Og jeg merker at mødrene blir litt overrasket over at jeg ikke spør om det -

Er det bare meg som er litt sånn kjølig i forhold til nussepusse og holde begeistret på andres babyer?

Eller er vi flere som blir om ikke akkurat uglesett, så ihvertfall mottar noen overraskende hevede øyebryn når jeg ikke er på og vil holde og pludre?

;-P

[Speak]

Det er alltid nok av de som tar på seg denne jobben, så jeg klarer lett å holde meg i bakgrunn.

Gratulrer og småsnakker selvsagt mor/far, og ser på babyen. Det holder for meg.

(Men så har jeg aldri likt babyer heller da...) Hadde holdt EN baby i hele mitt liv da jeg fikk min egen.

[Gjest Princess Peach]

Nei, jeg kan ikke med unger, så jeg ser bare på dem fra trygg avstand. Skryter jo selvsagt av at ungen er søt og at h*n ligner på foreldrene, men hvis de skal ha meg til å holde den så blir jeg livredd!

[kaffepiken]

Jeg trenger meg ikke på når noen kommer innom på jobben med baby. Står mest og ser på og stiller høflig interesserte spørsmål. Det er koselig med babyer, men jeg nussepusser (for et ord!) stort sett med dem som hører til i familien. Syns det blir litt rart å gjøre det med en baby jeg ikke har noen tilknytning til, hvis du skjønner.

[Gjest Humlepungen]

Jeg er glad i babyer men jeg er nok ikke en som kaster meg over ungen og pirker og susser på den. Det får jeg litt noia av. Gir litt ekstra oppmerksomhet, men er mer glad i katter enn babyer. *he he* Neida.

[Debra-irl]

Jeg hiver meg over ungen jeg :-) Jeg _elsker_ når kolleger med bebiser kommer på besøk. De som sover, våkner gjerne av et lite spark mot det ene vognhjulet ha ha ha *har ikke gjort det da....*

[fresja]

Jeg er ikke den som er mest frempå noen har med babyer på jobb-besøk. Synes ungene er koseligere når de er litt større, når man kan kommunisere med dem.

[Åsemor]

Jeg blir helt myk om hjertet når noen jeg kjenner har fått baby. Begynner nesten å grine når jeg ser de og bare verker etter å spørre om å få holde. Tenker på det i lang tid etterpå. Men hverken nusser eller dikker med de tror jeg...

Fikk melding i natt fra ei venninne med rier, og tårene triller og jeg blir helt tussete.

Jaggu bra jeg har baby i magen nå.

Men når jeg ser fremmede babyer reagerer jeg ikke engang.

[Gjest Flystripa]

Jeg er sånn som deg = du er ikke rar

[jubalong70]

JEg har bestandig vært sånn åååååååå, når jeg har sett en liten baby. Men etter at tredjemann kom, har det roet seg. Det har kanskje sammenheng med at jeg overhodet ikke kunne tenke meg flere barn?

[Gjest togli]

Jeg har en teori om at dette er arvelig ;-)

Faren og moren min (spesielt faren min) er helt tussete etter små babyer. Det samme er både søstrene mine og jeg også. Vi kosemoser veldig gjerne på andres babyer :-)

[Gjest Pontiac]

Neida, du er nok ikke alene

Jeg har aldri vært sånn, som ung kunne jeg ikke tenke meg noe mer irriterende enn småbarn.

Faktisk hadde jeg aldri dullet med eller skiftet på et barn før jeg fikk min egen første.

(Min mor trodde jeg kom til å bli noe av det verste morsemnet verden hadde sett

Men skal si det kjærligheten blomstrer jeg, og jeg forguder ungene mine så jeg ikke har ord.

Men fremdeles duller jeg ikke med småbarn, og jeg synes ikke om noe nussupusseduttedullebabyting i dag heller.

Jeg tar meg da godt av barn som er her, og alle tantebarna forguder tante så det er ikke følelsene det går på men sånn generellt så er jeg helt enkelt ikke noe overbegeistret for barn, utenom mine egne engler, og har aldri vært det, enn hvor ille det kan høres ut.

[keinstein]

Spebarn ofrer jeg et par blikk og et par høflige setninger.

Litt eldre barn ofrer jeg mye oppmerksomhet.

Bare ikke be meg bytte bleier, så mye penger fins ikke i denne verden.

Pludrespråket som kvinnemennsker klarer å basunere ut til småbarn, er mer til irritasjon enn noe annet.

[Gjest ChiengMai]

Jeg er vel omtrent som deg, har aldri følt meg babysjuk uansett hvor mange små babyer jeg har sett. Liker egentlig best litt større barn, jeg liker ikke en gang å holde bittesmå babyer.

[Gemini]

Er sånn jeg også.

Men blir vel litt annerledes i juni når jeg får min egen

[laguna1365380434]

Jeg er med deg. Jeg kosemomser ikke babyer om jeg kan få slippe..;-)

[Gjest mij]

Er det en venninne blir jeg rørt og blank i blikket av nyfødte, men jeg spør aldri om å få holde om ikke mamman tilbyr det. Syntes nemlig det var et herk at gud og hvermann absolutt skulle løfte og børe rundt på gutten min da han var nyfødt.

Er det kolleger eller andre jeg ikke kjenner godt, tar jeg gjerne en titt, nikker bifallende til alle kommentarer om hvor nusselig den lille er, men holder meg i bakgrunnen.

Før jeg fikk barn selv var jeg totalt uinteressert. :-)

[flisa]

Jeg holder meg langt bak - men gubben står fremst i køen ja...

[Mrs. Wallace]

Jeg kan være tussete og nussepussete med babyer i familien eller babyer til veldig gode venner.

Men jeg må dessverre tilstå (hvisker nå) at jeg synes babyer er litt kjedelige i lengden.

Men så har jeg aldri hatt lyst på barn fordi jeg er så vill etter babyer, heller. Jeg er "in it for the long run". )

[Sofline]

Jeg kaster meg ikke over "fremmedes" babyer, nei. Ungen blir vel også lei av alle disse fremmede folka som skal klå på ham/henne... :-)