Kjærlighetssorg

[Gjest Niitra]

For snart to år siden var jeg i et forhold som varte et par år med ei jente alt så ut til å gå bra med. Hun flyttet etter hvert ettersom hun kom inn på en linje hun ville gå. Der fikk hun venner hun pratet om hele tiden, og så lett sjalu som jeg alltid blir kunne jeg ikke unngå å reagere på dette. Når tiden gikk ble jeg også skikkelig lei av smådetaljer alle må regne med, samt jeg ble litt forelsket i ei annen jente så jeg gjorde det slutt. Det er nå nesten to år siden, og jeg har ikke kommet over henne enda. Kunne aldri sett for meg at jeg skulle reagere så hardt på dette... Hun fant seg en ny type omtrent et par måneder etter jeg gjorde det slutt. Dum og uerfaren som jeg var, visste jeg ikke hvor bra vi hadde det. Det var ikke noe vanlig forhold, vi tenkte likt, nøt romanse på samme vis og likte å gjøre de samme tingene. Hun var intelligent og artig å være i selskap med, og kjente meg bedre enn jeg gjør selv. Hun ga meg mine beste romantiske opplevelser jeg noen gang har opplevd, og jeg er ganske sikker på at ingen andre kan gi meg de samme spesielle opplevelsene jeg og henne opplevde. Jeg røkte før jeg og henne ble sammen, men i løpet av vårt lange forhold var hun i seg selv grunn nok til at jeg holdte meg langt unna. Nå har jeg ingen å "slutte for", og jeg røker i mitt eget selskap på ensomme plasser fra tid til annen, bare for å tenke mer på dette. Hører også på triste sanger med vilje fra tid til annen. Jeg vet jeg ikke burde sutre over dette, da jeg var den som gjorde det slutt, men ettersom det var mitt første seriøse forhold visste jeg ikke hva jeg drev med før noen dager etter jeg gjorde det slutt. Var da jeg begynte å tenke. Tror jeg har blitt mer voksen siden den tid... Ser for meg at en god medisin kan være en annen å "erstatte" henne med i tankene mine, men hver gang jeg ser meg ut noen nye så sammenligner jeg... Har mistet mot til å lete videre, og jeg sliter med selvtillit og takler ikke ansvar i noen som helst sammenhenger. Hver natt sovner jeg med henne i tankene, jeg tenker på henne på vei til jobb, dagdrømmer om henne og gjenopplever de spesielle øyeblikkene mentalt som gjorde at vi fant tonen. Jeg har ikke noe problem med å felle tårer om jeg konsentrerer meg om henne. Jeg har ingen rett til en ny sjanse med henne, selv om det er det som står øverst på min ønskeliste til jul, og hun har det sikkert bra i disse dager da hun har funnet en annen, men min tid med henne var så unik, så magisk at jeg klarer ikke gjøre annet enn å gjenoppleve det om og om igjen. Har aldri klart å slette de gamle fine meldingene hun skrev til meg, og jeg leser dem om igjen stadig vekk og jeg vet ikke hva jeg analyserer dem for engang. Så jeg spør deg om råd: hva bør jeg gjøre i denne situasjonen? Å deppe i to år ser ut til bare å være begynnelsen, og jeg vil ikke fortsette med det jeg gjør... Takk.

[Gjest cilag]

Det er ingen kur mot kjærlighetssorg, men du behøver jo ikke dyrke minnene. Slett meldingene du har spart og ta tak i ditt eget liv. Det som har vært er borte og nå må du jobbe for å skape noe nytt.

Se fremover, kos deg med det du har som er bra.