Pårørende

[Gjest En søster]

Jeg har i mange år fulgt min brors alvorlige psykiske lidelse fra sidelinjen. Han har vært inn og ut av psykiatriske institusjoner i rundt 20 år - og har fått god hjelp der, tror jeg.

"Tror jeg" sier jeg, fordi vi som pårørende har aldri blitt kontaktet av behandlerne. Jeg vet alt om taushetplikt osv. i og med jeg selv har en helsefaglig utdannelse, men det har slått meg gang på gang at vi som er nærmest den syke, ikke blir fortalt noe som helst - ikke blir brukt som den ressursen vi tross alt er!

Jeg har opplevd å ikke bli

kontaktet da min bror ble innlagt på akuttavdeling til tross for at han hadde oppgitt meg som nærmeste pårørende. Jeg tviler på om noen i det hele tatt hadde prøvd å motivere ham til å ta kontakt med meg...og der gikk vi pårørende livredde - vi visste at han var psykotisk, men hvor han var, eller om han var i live, det visste vi ikke. At vi til slutt "fant" ham på et sykehus, har med tilfeldigheter å gjøre.

Jeg vet at man i psykiatrien er opptatt av å verne sine pasienter - og godt er det! Men når en voksen persons sosiale krets består i hovedsak av nærmeste familie - ja, da skjønner jeg ikke hvorfor vi ikke blir tatt med på opplegget på en positiv måte...

Hvorfor blir vi pårørende "glemt"?

[Berit]

Jeg tror de, les psykiatrien, er blitt mye flinkere til å bruke familien nå enn hva de var tidligere. Før ble jo familene sett som de som forårsaket sykdom heller en de som kunne være til hjelp, feks ved å kjenne igjen tegn på en begynnede psykose.

Ting blir bedre, men det tar tid...skrekkelig lang tid :-)

[Gjest også en søster]

Jeg og min familie har ikke den samme erfaringen som deg.

Min bror er psykisk syk. Og hans lege ringer til min mor når det "trengs", for å fortelle hvordan saker og ting ligger an. Vi har bare gode erfaringer på dette området- hva angår samarbeid mellom lege og familie.

[Gjest En søster]

Jeg og min familie har ikke den samme erfaringen som deg.

Min bror er psykisk syk. Og hans lege ringer til min mor når det "trengs", for å fortelle hvordan saker og ting ligger an. Vi har bare gode erfaringer på dette området- hva angår samarbeid mellom lege og familie.

Så godt å høre at det finns leger som trekker familien inn! For, når et av familiemedlemmene har en psykisk lidelse, da lider hele familien.

Jeg bekymrer meg mye over min bror - har "antenner" ute hele tiden med tanke på eventuell ny psykose eller depresjon. Det er så slitsomt!

Han selv liker ikke å snakke om sine problemer, vi vet ikke en gang hva slags diagnose han har, men går ut i fra at han er diagnostisert som schizofren...

Skulle ønsket han også fikk begandlere rundt seg som kunne tatt oss med!

[Gjest En søster]

Det hadde vært OK å høre hva slags tanker du som lege har rundt dette )

[Gjest enda en søster]

Helt enig med deg. Min søster har i sommer hatt to selvmordsforsøk i løpet av 10 dager. Hun var skrevet inn på en åpen avdeling fra i fjor sommer og kom ut nå i våres. Da hun ble lagt inn i fjor (også etter et selvmordsforsøk) fikk ikke engang vår mor beskjed. Hun fikk beskjed gjennom en av min søsters venner.

Denne gangen ville vi ha henne inn på lukket avdeling, men det gikk ikke.3 dager etter årets første forsøk ble hun overført til åpen avdeling for nå var faren over. 4 dager senere lå hun inne på hjerteovervåkningen etter et nytt forsøk!!!!!

Vi kan ikke se noen som helst bedring i løpet av det siste året og føler at hun er på et

"oppbevaringssted".

Vi har faktisk deltatt på et møte med psykologen ( i fjor)og skulle kalles inn igjen- dette har ikke skjedd.

Jeg tenker som så -hvordan kan man danne seg et bilde av en person når man bare hører og ser en side? Hvordan familien oppfatter personen har ikke det også litt å si? Vi har tross alt kjent henne fra den dagen hun ble født.

Mest av alt syntes jeg synd på min mor. Hun kjemper med nebb og klør for min søster - det kan ikke være lett å sitte der å vente på den telefonen som sier at nå har hun endelig klart det. 25 år og ferdig med livet.

[Gjest Nils Håvard Dahl, psykiat]

Om jeg skal fremheve en mangel ved mitt arbeid i psykiatrien gjennom 17 år, må det være at jeg i for liten grad har tatt de pårørende med i arbeidet.

Voksenpsykiatrien arbeider med mennesker over 18 (16) år. Pårørendesamarbeid forutsetter derfor pasientens samtykke. Vanligvis får vi det, så vi kan ikke dekke oss bak taushetsplikten i de fleste tilfeller.

De få tilfeller hvor pasienten nekter oss å trekke inn pårørende kan vi ikke gjøre noe med.

Fra gammelt av (>10 år siden) trodde mange i psykiatrien at alle psykiske lidelser var mor og far sin feil. Faktisk er det noen som henger igjen i denne troen enda. Psykiatriens oppgave ble blant annet å "verne" pasienten mot sin familie. Det var jo de som hadde gitt han/hun lidelsen.

Etterhvert har vi fått kunnskap om at psykiske lidelser skyldes andre faktorer. Mange studier viser at familien er pasientens viktigste ressurs. Likevel har vi ikke greid å innarbeide nye arbeidsformer i tilstrekkelig grad. Det har gått fremover, men for sakte! Økt samarbeid med pårørende er blant våre viktigste utfordringer. Blant de pårørende bør vi spesielt samarbeide med de som har nær og jevn kontakt med pasienten. Søsken som kommer fra andre steder av landet og skal "ordne opp" en uke hver sommerferie er ikke blant de prioriterte samarbeidspartnerne.

"Informasjon via internett.... osv"

[haraKiri]

Joda.. kjedelig å være pårørende...

Jeg var pasient engang... Og mine foreldre fikk ved et uhell vite om noen selvmordstanker. Og skulle jeg velge en eneste ting jeg kunne gjøre om igjen her i livet så tror jeg nesten det må være det. Det er fryktelig tungt å slitsomt å være syk. Og å måtte forholde seg til engstelige foreldre i tillegg er absolutt ikke noe man (jeg) trenger. Og jeg synes foreldrene mine taklet det veldig bra egentlig. Ikke noe hystereri eller noe slikt. Men vissheten om at de visste, og var redde.. jeg ser det i øynene deres.. det var og er veldig tungt. Og man taper litt frihet. Personlige tanker/følelser som blir blottlagt...

Jeg hadde kanskje klart å gjennomføre det forsøket den gangen hvis mine foreldre ikke hadde visst noe. Så sånn sett var det kanskje godt for noe. Men shit au.. vi skal alle dø en gang likevel... Men ihvertfall: jeg er ikke overbevist om at det å informere pårørende bestandig er det beste for pasienten...

[Gjest en søster]

Joda.. kjedelig å være pårørende...

Jeg var pasient engang... Og mine foreldre fikk ved et uhell vite om noen selvmordstanker. Og skulle jeg velge en eneste ting jeg kunne gjøre om igjen her i livet så tror jeg nesten det må være det. Det er fryktelig tungt å slitsomt å være syk. Og å måtte forholde seg til engstelige foreldre i tillegg er absolutt ikke noe man (jeg) trenger. Og jeg synes foreldrene mine taklet det veldig bra egentlig. Ikke noe hystereri eller noe slikt. Men vissheten om at de visste, og var redde.. jeg ser det i øynene deres.. det var og er veldig tungt. Og man taper litt frihet. Personlige tanker/følelser som blir blottlagt...

Jeg hadde kanskje klart å gjennomføre det forsøket den gangen hvis mine foreldre ikke hadde visst noe. Så sånn sett var det kanskje godt for noe. Men shit au.. vi skal alle dø en gang likevel... Men ihvertfall: jeg er ikke overbevist om at det å informere pårørende bestandig er det beste for pasienten...

Nei da, jeg mener ikke at det er "kjedelig" å være pårørende. Selvfølgelig er hjelpeapparatet der først og fremst for å hjelpe den syke. Men det at min bror har vært syk i alle disse årene, har så absolutt vært en stor belastning for oss som står ham nærmest - spesielt pga. vi aldri har hatt noen kontakt med behandlerne rundt ham.

Jeg unner ingen å gå igjennom det helvetet vi har hatt, når vi har hørt at han har blitt mer og mer psykotisk uten å kunne hjelpe ham. I sine psykotiske perioder slutter han alltid å ta telefonen og vi mister ellers også helt kontakten med ham. Vi vet ikke en gang navnet på psykologen hans slik at vi kunne ha fortalt det vi har observert = at han trenger hjelp...

For de pårørende vet at noe er galt...kjenner du en person godt så ser du fort at han/hun ikke har det bra!

Hilsen

[Gjest rani]

Taushetsplikt:

Takk for det du skriver. Jobber selv i psykiatrien. Taushetsplikt er ikke helsepersonells "taushetsrett!" Taushetsplikt er noe vi skal overholde når den som "eier" informasjonen ber om det. DEt er maktbruk hvis vi skjuler vår egen unfallenhet bak brukerens rett til å be om vår taushet.