Når sykemelding ikke forutsetter sykdom

[Gjest Lucy in the sky]

''Og jeg mener fortsatt at enkeltindivider ikke kan belastes fordi systemet ikke har et tilbud for mennesker i dyp livskrise men som ikke har noen direkte diagnose. ''

Nei, men arbeidsgiver burde heller ikke belastes. Så da får samfunnet ta regningen inntil de finner en ordning som ikke rammer den uskyldige tredjeparten her.

Det er aldri arbeidsgivers skyld at du må være hjemme med din syke mann, dine syke barn, at du går konkurs eller hva det måtte være...

Og det er heller aldri arbeidsgivers skyld om du blir syk osv. Det er klart at en ikke bevisst skal gå inn for å utnytte ordninger som ikke er ment for en, men samtidig så blir det vanskelig å la være, dersom det ikke finnes andre muligheter.

Så derfor tror jeg det er viktig å ikke bare gå til angrep på enkeltindivider her, men innse at en ikke kommer noen vei med å kritisere - de som har ansvaret for at slike ting ikke skjer, må også gjøre noe med det.

[Persille1365381127]

Og det er heller aldri arbeidsgivers skyld om du blir syk osv. Det er klart at en ikke bevisst skal gå inn for å utnytte ordninger som ikke er ment for en, men samtidig så blir det vanskelig å la være, dersom det ikke finnes andre muligheter.

Så derfor tror jeg det er viktig å ikke bare gå til angrep på enkeltindivider her, men innse at en ikke kommer noen vei med å kritisere - de som har ansvaret for at slike ting ikke skjer, må også gjøre noe med det.

Og det er her jeg mener du tar feil.

Det må være greit å påpeke at de enkeltindividene som utnytter systemet gjør noe feil. Barn vet at det ikke er lov til å kaste stein på vinduer selv om de har både stein og vinduer for hånden - og om de gjør det, så må de ta straffen.

Det at det er mulig å gjøre noe, legitimerer ikke at man faktisk gjør det når det er så innlysende galt.

[løvinne71]

''Likevel tror jeg det er svært sjelden at kostnadene ved sykefravær alene, er årsaken til at bedrifter går konkurs.''

Nei, men lønn kan være det - det er gjerne den største utgiften, og dermed er det en sammenheng likevel.

Jeg vil nå heller si at det går konkurs fordi det har for lave inntekter...

Lønn til ansatte er en utgift mann må regne med for å holde et firma igang. Ingen jobber for knapper og glansbilder. Så hvis det ikke er økonomi til å lønne ansatte, betyr det jo at bedriften ikke er levedyktig i utgangspunktet.

Hvi

[Gjest prust]

Ja, jeg fokuserer på å ta ansvar for seg selv.

Om du trenger de pengene, så får du søke velferdsstaten om å få dem, NAV, ikke forvente å få dem av arbeidsgiver.

Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?

Du får betalt for å gjøre en innsats, ikke fordi arbeidsgiveren din så gjerne vil forsørge deg.

Blander meg inn her - jeg har fulgt diskusjonen de siste dagene - fordi dette er høyaktuelt i vår familie akkurat nå....

''Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?''

Det er egentlig dette mannen min har gjort - har stått på fra tidlig morgen til seine kvelden for å gjøre en god jobb - og det har gått utover barna, litt meg, og venner. Jeg klarer meg fint, ungene synes det er trist at ikke pappaen er særlig mye hjemme i høysesongen (fra mars ut september), og mannen min synes det er trist at han ikke har overskudd til barn og venner.

Når det på toppen av en krevende jobb kommer et dødsfall i familien i vinter, vi kolliderer to ganger på 4 mnd, mannen min har stort ansvar for forpaktning og vedlikehold av slektsgården (han er enebarn) - så fikk han i forrige uke en skikkelig smell.

Han ble sykemeldt, nå først i en uke - men blir dårlig når han må ta jobbtelefoner, tenker på rapporter som må skrives og prøver å fullføre det å få tak i en ny bil til oss.

Ja - det er kjipt at jobben må betale i evt 16 dager for hans sykemelding - men han har søren meg stått på i årevis og jobbet ekstra uten overtidsbetaling og strøket avspaseringstimer fordi han ikke har klart å ta seg fri.

[Persille1365381127]

Jeg vil nå heller si at det går konkurs fordi det har for lave inntekter...

Lønn til ansatte er en utgift mann må regne med for å holde et firma igang. Ingen jobber for knapper og glansbilder. Så hvis det ikke er økonomi til å lønne ansatte, betyr det jo at bedriften ikke er levedyktig i utgangspunktet.

Hvi

Det spørs hvor mye sykdom, generelt fravær og hvilken bransje man driver i

I enkelte bransjer har man jo kontrollerte inntekter (barnehager, sykehjem, skoler, etc) - og da får man ikke tjent mer penger på noen måte. Det er ikke dermed sagt tjenesten ikke trengs - og grunnlaget er der.

Imidlertid er det også de yrkene med høyest fraværsprosent, og dermed har hvert eneste fravær en direkte innvirkning, uansett årsak.

[Persille1365381127]

Blander meg inn her - jeg har fulgt diskusjonen de siste dagene - fordi dette er høyaktuelt i vår familie akkurat nå....

''Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?''

Det er egentlig dette mannen min har gjort - har stått på fra tidlig morgen til seine kvelden for å gjøre en god jobb - og det har gått utover barna, litt meg, og venner. Jeg klarer meg fint, ungene synes det er trist at ikke pappaen er særlig mye hjemme i høysesongen (fra mars ut september), og mannen min synes det er trist at han ikke har overskudd til barn og venner.

Når det på toppen av en krevende jobb kommer et dødsfall i familien i vinter, vi kolliderer to ganger på 4 mnd, mannen min har stort ansvar for forpaktning og vedlikehold av slektsgården (han er enebarn) - så fikk han i forrige uke en skikkelig smell.

Han ble sykemeldt, nå først i en uke - men blir dårlig når han må ta jobbtelefoner, tenker på rapporter som må skrives og prøver å fullføre det å få tak i en ny bil til oss.

Ja - det er kjipt at jobben må betale i evt 16 dager for hans sykemelding - men han har søren meg stått på i årevis og jobbet ekstra uten overtidsbetaling og strøket avspaseringstimer fordi han ikke har klart å ta seg fri.

''Ja - det er kjipt at jobben må betale i evt 16 dager for hans sykemelding - men han har søren meg stått på i årevis og jobbet ekstra uten overtidsbetaling og strøket avspaseringstimer fordi han ikke har klart å ta seg fri.''

Men da føler jeg faktisk at mannen din har en del av ansvaret her.

På samme måten som han får betalt for å gjøre en innsats (og man forventer at han gjør den innsatsen), så gjør han en innsats for å få betalt. Svært få går på jobb fordi det ikke finnes noe annet å gjøre, eller noe de har lyst til å gjøre mer.

Han må selv kontrollere at han får betalt for den tiden han jobber, og avspaserer den tiden han ikke får betalt for.

Jeg er ikke ute etter å kjempe en kamp for arbeidsgivere som utnytter sine ansatte, og vi vet det er mange av dem. Men jeg er ute etter å bevisstgjøre alle - både arbeidsgivere og -takere.

Vi har alle ansvar for oss selv, og mannen din må selv justere hvilken innflytelse jobben hans har i livet. Det hele er toveis, man får penger for å gjøre en jobb, og jobber for å få penger.

[Lillemus]

Ja, jeg fokuserer på å ta ansvar for seg selv.

Om du trenger de pengene, så får du søke velferdsstaten om å få dem, NAV, ikke forvente å få dem av arbeidsgiver.

Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?

Du får betalt for å gjøre en innsats, ikke fordi arbeidsgiveren din så gjerne vil forsørge deg.

''Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?''

Noen av oss jobber for å leve, Persille, vi lever ikke for å jobbe. Jeg jobber de timene jeg skal i løpet av uka og vel så det (har en del plusstimer jeg svært sjeldent har anledning til å avspasere) og det er med god samvittighet jeg sier nei når arbeidsgiver spør om jeg kan gå 1-2 timer over normal arbeidstid fordi jeg heller vil bruke den tiden på personlige ting. Noen ganger sier jeg ja, men like ofte sier jeg at det ikke passer faktisk.

Jeg har spurt om å få utvidet stillingen min, men det var det ikke midler til.

[Gjest prust]

''Ja - det er kjipt at jobben må betale i evt 16 dager for hans sykemelding - men han har søren meg stått på i årevis og jobbet ekstra uten overtidsbetaling og strøket avspaseringstimer fordi han ikke har klart å ta seg fri.''

Men da føler jeg faktisk at mannen din har en del av ansvaret her.

På samme måten som han får betalt for å gjøre en innsats (og man forventer at han gjør den innsatsen), så gjør han en innsats for å få betalt. Svært få går på jobb fordi det ikke finnes noe annet å gjøre, eller noe de har lyst til å gjøre mer.

Han må selv kontrollere at han får betalt for den tiden han jobber, og avspaserer den tiden han ikke får betalt for.

Jeg er ikke ute etter å kjempe en kamp for arbeidsgivere som utnytter sine ansatte, og vi vet det er mange av dem. Men jeg er ute etter å bevisstgjøre alle - både arbeidsgivere og -takere.

Vi har alle ansvar for oss selv, og mannen din må selv justere hvilken innflytelse jobben hans har i livet. Det hele er toveis, man får penger for å gjøre en jobb, og jobber for å få penger.

Ja, jeg er i teorien enig med deg. Og mannen min har trolig en altfor høy arbeidsmengde i forhold til en 100% stilling pluss et elendig punkt i arbeidsavtalen om at han ikke får overtidsbetalt - pluss en utbredt holdning i fagmiljøet at de som jobber som ham, tar ganske mye "på dugnad".

Han har en spisskompetanse på sitt felt, som er vanskelig å erstatte, i alle fall på kort sikt, og mange er avhengige av hans rådgiving - dermed får han telefoner fra tidlig morgen til seint på kveld, også i ferier. Han burde selvsagt være flinkere til å la være å ta telefonen, men mange ringer da om igjen og om igjen helt til han svarer.

Han har også et stort geografisk område, med mye kjøring, som også sliter - men det er han forsåvidt inneforstått med.

Men arbeidsgiver må jo være blind dersom hun ikke ser at han jobber mye mer enn 100% - og at det kommer en smell, er jo ikke overraskende.

[Gjest prust]

''Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?''

Noen av oss jobber for å leve, Persille, vi lever ikke for å jobbe. Jeg jobber de timene jeg skal i løpet av uka og vel så det (har en del plusstimer jeg svært sjeldent har anledning til å avspasere) og det er med god samvittighet jeg sier nei når arbeidsgiver spør om jeg kan gå 1-2 timer over normal arbeidstid fordi jeg heller vil bruke den tiden på personlige ting. Noen ganger sier jeg ja, men like ofte sier jeg at det ikke passer faktisk.

Jeg har spurt om å få utvidet stillingen min, men det var det ikke midler til.

Slik tenker jeg også. Jeg jobber ikke særlig mye utover stillingsprosenten min - men prøver å være fleksibel i forhold til arbeidsgiver når det trengs noe ekstra.

3 barn krever i alle fall én voksen som holder hverdagshjulet i gang - med henting, lekser, fritidsaktiviteter, venner mm.

Og så trenger vi som familie minst én som passer på å pleie vennskap og kontakt med andre.

[Persille1365381127]

''Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?''

Noen av oss jobber for å leve, Persille, vi lever ikke for å jobbe. Jeg jobber de timene jeg skal i løpet av uka og vel så det (har en del plusstimer jeg svært sjeldent har anledning til å avspasere) og det er med god samvittighet jeg sier nei når arbeidsgiver spør om jeg kan gå 1-2 timer over normal arbeidstid fordi jeg heller vil bruke den tiden på personlige ting. Noen ganger sier jeg ja, men like ofte sier jeg at det ikke passer faktisk.

Jeg har spurt om å få utvidet stillingen min, men det var det ikke midler til.

Og det er jo helt greit, ingen har sagt noe annet.

Det jeg kritiserer er det som ikke orker å gå på jobb fordi de har så mange andre ting i livet sitt de heller prioriterer. Jeg sier ikke at det alltid er like lett å velge - men vi vet alle at det er endel mennesker som velger sånn.

Og i denne artikkelen handler det om en som ikke er syk, men som likevel er hjemme fra jobben med full lønn - og det mener jeg er feil.

[Gjest mandolina]

Jeg vil nå heller si at det går konkurs fordi det har for lave inntekter...

Lønn til ansatte er en utgift mann må regne med for å holde et firma igang. Ingen jobber for knapper og glansbilder. Så hvis det ikke er økonomi til å lønne ansatte, betyr det jo at bedriften ikke er levedyktig i utgangspunktet.

Hvi

Lønn til ansatte som er på jobb og arbeider i virksomhetens interesse, er en forutsetning for at en virksomhet kan eksistere.

Hvis de ansatte til stadighet skal ha sykemeldinger for ikke relaterte sykdommer, så går det jo ut over lønnsomheten i virksomheten, for den må betale ut sykepenger i inntil 16 dager for hver sykemeldingsperiode, samtidig som den mister den inntektsbringende aktivitet som arbeidstakeren utgjør virksomheten og som utgjør inntjeningen til virksomheten.

Hilsen

[Gjest prust]

Og det er jo helt greit, ingen har sagt noe annet.

Det jeg kritiserer er det som ikke orker å gå på jobb fordi de har så mange andre ting i livet sitt de heller prioriterer. Jeg sier ikke at det alltid er like lett å velge - men vi vet alle at det er endel mennesker som velger sånn.

Og i denne artikkelen handler det om en som ikke er syk, men som likevel er hjemme fra jobben med full lønn - og det mener jeg er feil.

Jeg vet ikke om mannen min er syk eller ikke - om han egentlig har noen annen diagnose enn overarbeidet, og dette er jo ikke noen sykdom.

Men symptomene på denne utbrentheten er jo fysisk - med hodepine, svimmelhet og nummenhet - og det forsterkes når han tar noen nødvendige telefoner disse dagene.

Men om det er riktig å gi ham sykemelding, eller om han burde hatt en velferdspermisjon hvis det hadde fantes, vet jeg ikke. Men jeg vet at det er riktig at han nå får en time-out, og krefter til å hente seg inn igjen.

Han håper jo for alle del at han i løpet av en uke eller to kan jobbe igjen - jeg tror kanskje han trenger mer tid.

[Persille1365381127]

Ja, jeg er i teorien enig med deg. Og mannen min har trolig en altfor høy arbeidsmengde i forhold til en 100% stilling pluss et elendig punkt i arbeidsavtalen om at han ikke får overtidsbetalt - pluss en utbredt holdning i fagmiljøet at de som jobber som ham, tar ganske mye "på dugnad".

Han har en spisskompetanse på sitt felt, som er vanskelig å erstatte, i alle fall på kort sikt, og mange er avhengige av hans rådgiving - dermed får han telefoner fra tidlig morgen til seint på kveld, også i ferier. Han burde selvsagt være flinkere til å la være å ta telefonen, men mange ringer da om igjen og om igjen helt til han svarer.

Han har også et stort geografisk område, med mye kjøring, som også sliter - men det er han forsåvidt inneforstått med.

Men arbeidsgiver må jo være blind dersom hun ikke ser at han jobber mye mer enn 100% - og at det kommer en smell, er jo ikke overraskende.

''Men arbeidsgiver må jo være blind dersom hun ikke ser at han jobber mye mer enn 100% - og at det kommer en smell, er jo ikke overraskende.''

Og det er jeg helt enig med deg i

Og samtidig synes jeg heller ikke det er urimelig at arbeidsgiver får regningen i en sånn situasjon - det er jo typisk et tilfelle hvor arbeidsgiver kan få "skylden" om man kan kalde det det.

[Persille1365381127]

Lønn til ansatte som er på jobb og arbeider i virksomhetens interesse, er en forutsetning for at en virksomhet kan eksistere.

Hvis de ansatte til stadighet skal ha sykemeldinger for ikke relaterte sykdommer, så går det jo ut over lønnsomheten i virksomheten, for den må betale ut sykepenger i inntil 16 dager for hver sykemeldingsperiode, samtidig som den mister den inntektsbringende aktivitet som arbeidstakeren utgjør virksomheten og som utgjør inntjeningen til virksomheten.

Hilsen

Samtidig som de kanskje må dekke en vikar...

[Persille1365381127]

Jeg vet ikke om mannen min er syk eller ikke - om han egentlig har noen annen diagnose enn overarbeidet, og dette er jo ikke noen sykdom.

Men symptomene på denne utbrentheten er jo fysisk - med hodepine, svimmelhet og nummenhet - og det forsterkes når han tar noen nødvendige telefoner disse dagene.

Men om det er riktig å gi ham sykemelding, eller om han burde hatt en velferdspermisjon hvis det hadde fantes, vet jeg ikke. Men jeg vet at det er riktig at han nå får en time-out, og krefter til å hente seg inn igjen.

Han håper jo for alle del at han i løpet av en uke eller to kan jobbe igjen - jeg tror kanskje han trenger mer tid.

Men her vet vi jo at han har jobbet langt mer enn det som kreves av ham, og vi vet at han har prioritert bort andre ting i livet for å kunne gjøre det - da er det rimelig at arbeidsgiver tar sin del av regningen.

Det jeg kritiserte er mennesker som er som mannen denne tråden handler om, som har gjort noen feilvurderinger som har satt dem i en vanskelig situasjon - og så skal han være hjemme fra jobben selv om han ikke syk (hvilket han innrømmer selv), med full lønn - dekket av arbeidsgiver.

Og det er da det blir feil for meg.

[løvinne71]

Ja, jeg fokuserer på å ta ansvar for seg selv.

Om du trenger de pengene, så får du søke velferdsstaten om å få dem, NAV, ikke forvente å få dem av arbeidsgiver.

Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?

Du får betalt for å gjøre en innsats, ikke fordi arbeidsgiveren din så gjerne vil forsørge deg.

Ja, jobben er den som gir deg inntekt! Men det er som regel ikke den som er LIVET ditt!

Hvis man skal eliminere bort ting som gir glede og energi som f.eks. venner, familie og hobbyer, for å få mere overskudd til jobb, så sier det seg selv at livskvaliteten vil bli så som så etterhvert!

Dette kan igjen føre til mistrivsel, depresjoner og sykemeldinger.

Undersøkelser viser at det er press eller mistrivsel i forbindelse med jobb, som oftest fører til utbrenthet og stress.

En ansatt er "redskapet" arbeidsgiveren bruker for å tjene sine inntekter. Derfor synes jeg ikke det er urimelig at de også tar litt av kostnadene når en ansatt blir syk.

Pengene hos NAV kommer jo også fra et sted!

Nemlig fra skattepengene de ansatte betaler!

Hvis arbeidsgiveren, som tjener penger på den ansatte, ikke skal være med å bære kostnadene, må jo disse kostandene dekkes på annen måte.

Og hvor blir det tror du??

Ja nettopp, gjennom høyere skatter / avgifter!

Og hvis skattene og avgifter øker, må også lønnsnivået opp,

Ergo må arbeidsgiverne punge ut uansett..

[Gjest prust]

Men her vet vi jo at han har jobbet langt mer enn det som kreves av ham, og vi vet at han har prioritert bort andre ting i livet for å kunne gjøre det - da er det rimelig at arbeidsgiver tar sin del av regningen.

Det jeg kritiserte er mennesker som er som mannen denne tråden handler om, som har gjort noen feilvurderinger som har satt dem i en vanskelig situasjon - og så skal han være hjemme fra jobben selv om han ikke syk (hvilket han innrømmer selv), med full lønn - dekket av arbeidsgiver.

Og det er da det blir feil for meg.

Ja, og jeg er enig i utganspunktet for tråden - at dette blir helt feil. Diskusjonen her ble til tider veldig svart-hvitt, og det er lett å tenke svart.hvitt når en ikke er oppe i det selv. Jeg har selv blitt rimelig irritert på kolleger som har "sykemeldt seg" når det har vært vanskelige personalsaker på jobb.

Det jeg har litt problemer med er å se på mannen min som syk eller sliten. Han fikk ikke sykemelding på sykehuset (fordi han er frisk), men fikk det hos fastlegen pga omstendighetene i og rundt jobben.

Jeg er 100% sikkr på at det er riktig for ham, og synes det er "greit nok" at arbeidsgiver tar den belastningen, siden han har gitt så mye ekstra i så mange år.

[Persille1365381127]

Ja, jobben er den som gir deg inntekt! Men det er som regel ikke den som er LIVET ditt!

Hvis man skal eliminere bort ting som gir glede og energi som f.eks. venner, familie og hobbyer, for å få mere overskudd til jobb, så sier det seg selv at livskvaliteten vil bli så som så etterhvert!

Dette kan igjen føre til mistrivsel, depresjoner og sykemeldinger.

Undersøkelser viser at det er press eller mistrivsel i forbindelse med jobb, som oftest fører til utbrenthet og stress.

En ansatt er "redskapet" arbeidsgiveren bruker for å tjene sine inntekter. Derfor synes jeg ikke det er urimelig at de også tar litt av kostnadene når en ansatt blir syk.

Pengene hos NAV kommer jo også fra et sted!

Nemlig fra skattepengene de ansatte betaler!

Hvis arbeidsgiveren, som tjener penger på den ansatte, ikke skal være med å bære kostnadene, må jo disse kostandene dekkes på annen måte.

Og hvor blir det tror du??

Ja nettopp, gjennom høyere skatter / avgifter!

Og hvis skattene og avgifter øker, må også lønnsnivået opp,

Ergo må arbeidsgiverne punge ut uansett..

Jeg regner med du vet at arbeidsgivere betaler 14,1% av alle brutto lønn i arbeidsgiveravgift? Så da kan du jo sjekke med noen arbeidsgivere hvilken tjeneste de får igjen for de pengene?

Og igjen, du må gjerne kutte ned på jobben - men da må du også kutte ned på inntektene, og videre forbruket.

Det er nemlig sånn at man ikke kan få i pose og sekk, og om du ikke kan jobbe - så kan du heller ikke få penger. I hvertfall ikke i samme grad.

[Gjest Wita]

Ja, jeg fokuserer på å ta ansvar for seg selv.

Om du trenger de pengene, så får du søke velferdsstaten om å få dem, NAV, ikke forvente å få dem av arbeidsgiver.

Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?

Du får betalt for å gjøre en innsats, ikke fordi arbeidsgiveren din så gjerne vil forsørge deg.

"Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?"

Du er så firkanta at det er ikke til å tro.

I min situasjon med en sønn med immunsvikt, får jeg sykepenger fra arbeidgiver frem til han er 16 eller 18 år (husker ikke helt) isteden for 12 år som er normalt for å følge han på kontroller.

Jeg kutter selvfølgelig ikke ut sønnen min for arbeidsgiveren min sin skyld.

Og dessuten tror jeg ikke arbeidsgiveren min plages av dette. De kunne kanskje fått en annen arbeidstager uten syk sønn som dermed gir mindre fravær, men det er ikke sikkert de får noen som er like flink som meg nemlig!

Du tenker veldig svart/hvitt og når det gjelder andre disksjoner som gjelder syke barn i barnehage er du like firkantet andre veien. Da er det viktig å hente syke barn nemlig. Barna må jo gå forran hensynet til arbeidsgiveren sier du da.

*snøft*

[Persille1365381127]

Ja, og jeg er enig i utganspunktet for tråden - at dette blir helt feil. Diskusjonen her ble til tider veldig svart-hvitt, og det er lett å tenke svart.hvitt når en ikke er oppe i det selv. Jeg har selv blitt rimelig irritert på kolleger som har "sykemeldt seg" når det har vært vanskelige personalsaker på jobb.

Det jeg har litt problemer med er å se på mannen min som syk eller sliten. Han fikk ikke sykemelding på sykehuset (fordi han er frisk), men fikk det hos fastlegen pga omstendighetene i og rundt jobben.

Jeg er 100% sikkr på at det er riktig for ham, og synes det er "greit nok" at arbeidsgiver tar den belastningen, siden han har gitt så mye ekstra i så mange år.

Ja, jeg tror vi egentlig er enige. Og han er jo ikke syk i så måte - men trengte en pause.

Jeg tenker at det burde vært noen mellomløsninger; at man kan få permisjon med nedgang i lønn, at man kunne søkt NAV om velferdspermisjon med tanke på at man ikke skal bli utslitt (dokumentert av lege & arbeidsgiver f.eks), at sykelønn bare er 60% og at man i tillegg kan ha en forsikringsordning som dekker de siste 40% dersom man kvalifiserer (igjen med lege), eller noe i den duren.

Jeg tror hvertfall det er på tide å tenke litt alternativt, og at arbeidstakere må være villige til å slippe noe av sikkerhetsnettet sitt for å få et system som fungerer uten den utstrakte misbruken vi ser nå. Dersom man virkelig er syk, så oppfyller man jo de kravene som stilles - og man vil likevel få pengene sine.