Når sykemelding ikke forutsetter sykdom

[Persille1365381127]

Poenget må jo bli at så lenge det ikke finnes levelige ordninger for slike "grensetilfeller" så er det lite annet mannen kan gjøre dersom det virkelig er behov for sykemelding. Det er systemet som må finne på en annen og bedre løsning. Hvis ikke vil dette alltid fortsette med folk som sykemelder seg selv om de ikke er syke.

Det hjelper lite å anklage arbeidstakere for svindel dersom dette også er det eneste tilbudet de får uten å måtte bli helt blakk grunnet en permisjon uten lønn.

Det jeg skrev (lenger oppe) en plass, var at det mannen sa om at han ikke var syk ikke nødvendigvis betyr at han ikke er det. Da må jeg komme frem til samme poenget som jeg har gjort mange ganger i denne tråden: Vi vet ikke hvordan denne mannen EGENTLIG har det, vil vet ikke HELE grunnlaget for sykemeldingen, media pleier å fremstille saker på en ganske så sort/hvitt måte (og apellerer til folks fordommer).

Så det er vanskelig for å oss å sette oss til doms over enkeltmennesker og beskylde de for svindel fordi vi ikke vet hele historien.

Og jeg mener fortsatt at enkeltindivider ikke kan belastes fordi systemet ikke har et tilbud for mennesker i dyp livskrise men som ikke har noen direkte diagnose. Den dagen det blir funnet en løsning, vil nok dette bli myyye bedre.

''Og jeg mener fortsatt at enkeltindivider ikke kan belastes fordi systemet ikke har et tilbud for mennesker i dyp livskrise men som ikke har noen direkte diagnose. ''

Nei, men arbeidsgiver burde heller ikke belastes. Så da får samfunnet ta regningen inntil de finner en ordning som ikke rammer den uskyldige tredjeparten her.

Det er aldri arbeidsgivers skyld at du må være hjemme med din syke mann, dine syke barn, at du går konkurs eller hva det måtte være...

[Gjest Valnøtt]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men har kommentert litt her og der

For det første; Glimtipper har et veldig godt poeng - det er ikke arbeidsgivers ansvar at en arbeidstaker har problemer med å takle livet sitt.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - alt vi gjør baseres på valg vi tar. Om vi velger å skille oss, om vi velger å leve med alkoholiserte ektemenn, eller om vi velger å ta vare på våre syke slektninger.

Delvis baseres valgene på sunn fornuft, delvis på samvittighet, og delvis på plikt.

Uansett har vi selv valgt den løsningen vi lever i, den er aldri påtvunget av noen andre.

Når det er sagt; jeg har forståelse for at mennesker ikke alltid takler livet sitt, jeg har vært der selv. Jeg har også forståelse for at man ikke alltid orker å gå på jobb, eller å i det hele tatt treffe andre mennesker.

Men - bør den byrden (både økonomisk og praktisk) legges på arbeidsgiver? Jeg mener nei!

Vi lever i et velferdssamfunn, vi betaler skatt, og arbeidsgivere betaler arbeidsgiveravgift (AGA), en del av skatten er tilogmed trygdeavgift, og selv nullskatteytere blir belastet for denne.

Om jeg ser dette fra arbeidsgivers ståsted, så gjør jeg en innsats for samfunnet ved å tilby arbeidsplasser. Jeg gjør også en innsats ved å tilby en tjeneste samfunnet trenger. Men så når en av mine arbeidstakere får problemer, da er ikke samfunnet der for meg - da skal jeg håndtere det i alle ledd, både økonomisk og praktisk.

Som Togli skriver; det er ikke hennes manns arbeidsgivers problem at han har en kone som er døv og trengte en operasjon. Det er imidlertid i samfunnets interesse at de begge er funksjonelle, vi trenger skattepengene deres - dermed burde samfunnet kunne bistå økonomisk i slike situasjoner.

NAV burde ha det økonomiske ansvaret for alle som er syke, trenger permisjon eller i det store og hele er borte fra jobb.

Arbeidsgivere burde bli fulgt tettere opp på arbeidsmiljø, tilrettelegging og generell HMS - og forplikte seg til tiltak på det området, fremfor det økonomiske. Tiltak koster også penger, men da kommer det hele arbeidsplassen, og videre også samfunnet til gode (ved at man kan tilby flere plasser) enn kun den ene arbeidstakeren som får sykepenger.

Videre sier NHD det godt; han vil fritas for det økonomiske ansvaret, han som lege skal vurdere syk/frisk, behandling eller ikke behandling. Han skal ikke ta ansvaret verken for min private økonomi, eller min arbeidsgivers økonomi.

Jeg vil påstå at de færreste sykemeldingene skyldes forhold på arbeidsplassen. Det er graviditet, infeksjoner (influensa mm), fysiske skader, eller personlige forhold som skaper tildels psykiske problemer. Hvorfor er det arbeidsgivers ansvar å dekke det økonomisk?

Hvorfor er det ikke i statens interesse å tilrettelegge for å dekke inn denne kostnaden for alle parter, slik at privatpersoner har råd til å overleve, arbeidsgivere ikke blir rammet økonomisk og samfunnet får den tjenesten det trenger.

På den måten ville kanskje arbeidsgivere bli flinkere til å følge opp også, og til å gi folk det pusterommet de trenger - fordi det ikke innebærer noen økonomisk konsekvens for dem. Det menneskelige ville komme i fokus - og ikke det økonomiske.

Men det forutsetter selvfølgelig at NAV har kompetanse, ressurser og faktisk fungerer da... Og det er vel kanskje en ønskedrøm.

For det første - det med fordelingen av utgifter - det er nå engang slik fordelingspolitikken er da. Man kan gjerne si at staten skal dekke ditt og datt, og ikke arbeidsgiver. Hvor tror du staten skal hente inn de pengene som trenges til det da...? :-)

Men grunnen til at jeg svarer på innlegget ditt er egentlig denne setningen:

''Uansett har vi selv valgt den løsningen vi lever i, den er aldri påtvunget av noen andre.''

Det der er IKKE alltid riktig. Det er faktisk ikke min feil at jeg lever med voldsalarm, og at jeg har en eksmann som jeg aldri blir kvitt. Det er ikke et valg jeg har tatt å ha det sånn - det er ikke et valg jeg kan ta å slutte å ha det sånn heller.

[Persille1365381127]

For det første - det med fordelingen av utgifter - det er nå engang slik fordelingspolitikken er da. Man kan gjerne si at staten skal dekke ditt og datt, og ikke arbeidsgiver. Hvor tror du staten skal hente inn de pengene som trenges til det da...? :-)

Men grunnen til at jeg svarer på innlegget ditt er egentlig denne setningen:

''Uansett har vi selv valgt den løsningen vi lever i, den er aldri påtvunget av noen andre.''

Det der er IKKE alltid riktig. Det er faktisk ikke min feil at jeg lever med voldsalarm, og at jeg har en eksmann som jeg aldri blir kvitt. Det er ikke et valg jeg har tatt å ha det sånn - det er ikke et valg jeg kan ta å slutte å ha det sånn heller.

Jeg har ikke noe lyst til å gå inn i den diskusjonen med deg, for jeg vet hva du lever med.

Men det blir litt som jeg sier til min mor; du valgte å få barn med ham, du valgte å leve med ham så lenge som du gjorde osv.

Jeg sier ikke at det alltid finnes noe bedre alternativ å velge - og jeg mener ikke at det er din skyld at du er i den situasjonen du er, det vet du.

Men om jeg skal se på det HELT objektivt, så er det heller ikke arbeidsgiveren din sin skyld, og vedkommende burde derfor ikke belastes økonomisk for din private situasjon. Det burde staten kunne ta seg av å dekke.

[Persille1365381127]

Det har de siste månedene vært flere tilfeller hvor "offentlige personer" sykemeldes i forbindelse med ubehagelige avsløringer i pressen. Det er jo opplagt at belastningene på et eller annet tidspunkt også kan medføre sykdom, men i andre sammenhenger så pleier man jo å skille mellom livsbelastninger og sykdom (som når det presiseres at dødsfall i nær familie i utgangspunktet ikke er grunnlag for sykemelding).

Hvis man har "dummet seg ut", så bør man selv bære omkostningene ved dette og ikke velte belastningen over på arbeidsgiver (nå venter jeg på støtte fra deg, Persille).

For ordens skyld; det er selvfølgelig mulig at biskopen er syk, det vet jeg ingenting om utover det han angivelig selv skal ha sagt.

*støtter*

Bedre sent enn aldri! Se forøvrig hovedinnlegget mitt til deg

[Gjest Valnøtt]

Jeg har ikke noe lyst til å gå inn i den diskusjonen med deg, for jeg vet hva du lever med.

Men det blir litt som jeg sier til min mor; du valgte å få barn med ham, du valgte å leve med ham så lenge som du gjorde osv.

Jeg sier ikke at det alltid finnes noe bedre alternativ å velge - og jeg mener ikke at det er din skyld at du er i den situasjonen du er, det vet du.

Men om jeg skal se på det HELT objektivt, så er det heller ikke arbeidsgiveren din sin skyld, og vedkommende burde derfor ikke belastes økonomisk for din private situasjon. Det burde staten kunne ta seg av å dekke.

Du sier at du ikke vil gå inn i diskusjonen med meg fordi jeg har det tøft. Men det var nettopp det da - du kan ikke legge ut en påstand som skal gjelde alle uten å ta seriøst at det finnes sånne som meg - som ikke kan velge annerledes selv om livet påvirkes feil.

Min arbeidsgiver belastes for ordens skyld ikke spesielt mye økonomisk. Han dekker avlåst parkering til meg - ellers står jeg godt på egne bein jeg. Jeg har vært sykemeldt i perioder, men stort sett ikke. Og jeg har egenskaper som gjør at det er stort lønnsomt å ha akkurat meg i akkurat den rollen jeg har uansett. Dermed er han strålende fornøyd med meg - til tross for bagasjen jeg har.

Det jeg var ute etter er at det ikke alltid er egne valg. Ja - jeg giftet meg med en sånn mann. Men med min oppvekst var det ikke så rart. Og jeg valgte ikke oppveksten min heller. Jeg ble født av en mor som ikke så langt opp i oppveksten min ble tvangsinnlagt med paraniod psykose. Hun ble aldri bra. Senere utviklet hun også alkoholisme. Og en vanskelig personlighet. Da dette startet var jeg et bittelite barn - hvilke valg skulle jeg gjort annerledes?

Ingen tok vare på meg, ingen lærte meg engang at det ikke var vanlig å ha det slik jeg hadde det. Jeg var vokst opp med fasade og familiehemmeligheter - dette tok fra meg alle muligheter til innsyn ift hvordan folk vanligvis har det. Dermed visste jeg ikke noe om hvilke valg jeg kunne ta eller ikke.

De valgene jeg fikk øye på har jeg forsøkt å gjøre så godt jeg kan. Jeg ble flink på skolen, jeg ble blid og hyggelig.

Men - i dag vet jeg at jeg ikke hadde en sjanse når jeg møtte min mishandler. Jeg var programmert hjemmefra til å reagere akkurat slik jeg gjorde på ham. Hvor er valget jeg tok som jeg valgte feil i? At jeg ikke hadde livsinnsikten til en gammel dame da jeg var atten år???

Så snart jeg ble voksen og fikk denne innsikten tok jeg ansvar og skilte meg fra ham og har siden brukt livet og kreftene på å forsøke å finne de minst dårlige løsningene for barna mine. Hva kunne jeg valgt annerledes?

Kan du peke ut mitt valg for meg og fortelle meg hvordan dette kunne blitt annerledes noe sted? Rent bortsett fra at jeg selvsagt kunne vært et helt annet menneske enn det mennesket jeg var da......?

[Gjest Valnøtt]

Du sier at du ikke vil gå inn i diskusjonen med meg fordi jeg har det tøft. Men det var nettopp det da - du kan ikke legge ut en påstand som skal gjelde alle uten å ta seriøst at det finnes sånne som meg - som ikke kan velge annerledes selv om livet påvirkes feil.

Min arbeidsgiver belastes for ordens skyld ikke spesielt mye økonomisk. Han dekker avlåst parkering til meg - ellers står jeg godt på egne bein jeg. Jeg har vært sykemeldt i perioder, men stort sett ikke. Og jeg har egenskaper som gjør at det er stort lønnsomt å ha akkurat meg i akkurat den rollen jeg har uansett. Dermed er han strålende fornøyd med meg - til tross for bagasjen jeg har.

Det jeg var ute etter er at det ikke alltid er egne valg. Ja - jeg giftet meg med en sånn mann. Men med min oppvekst var det ikke så rart. Og jeg valgte ikke oppveksten min heller. Jeg ble født av en mor som ikke så langt opp i oppveksten min ble tvangsinnlagt med paraniod psykose. Hun ble aldri bra. Senere utviklet hun også alkoholisme. Og en vanskelig personlighet. Da dette startet var jeg et bittelite barn - hvilke valg skulle jeg gjort annerledes?

Ingen tok vare på meg, ingen lærte meg engang at det ikke var vanlig å ha det slik jeg hadde det. Jeg var vokst opp med fasade og familiehemmeligheter - dette tok fra meg alle muligheter til innsyn ift hvordan folk vanligvis har det. Dermed visste jeg ikke noe om hvilke valg jeg kunne ta eller ikke.

De valgene jeg fikk øye på har jeg forsøkt å gjøre så godt jeg kan. Jeg ble flink på skolen, jeg ble blid og hyggelig.

Men - i dag vet jeg at jeg ikke hadde en sjanse når jeg møtte min mishandler. Jeg var programmert hjemmefra til å reagere akkurat slik jeg gjorde på ham. Hvor er valget jeg tok som jeg valgte feil i? At jeg ikke hadde livsinnsikten til en gammel dame da jeg var atten år???

Så snart jeg ble voksen og fikk denne innsikten tok jeg ansvar og skilte meg fra ham og har siden brukt livet og kreftene på å forsøke å finne de minst dårlige løsningene for barna mine. Hva kunne jeg valgt annerledes?

Kan du peke ut mitt valg for meg og fortelle meg hvordan dette kunne blitt annerledes noe sted? Rent bortsett fra at jeg selvsagt kunne vært et helt annet menneske enn det mennesket jeg var da......?

Ved nærare gjennomlesning så ble dette et fryktelig stakkarslig innlegg da - sorry meg altså. Jeg er virkelig ikke så ynkelig av meg :-)

[Persille1365381127]

Du sier at du ikke vil gå inn i diskusjonen med meg fordi jeg har det tøft. Men det var nettopp det da - du kan ikke legge ut en påstand som skal gjelde alle uten å ta seriøst at det finnes sånne som meg - som ikke kan velge annerledes selv om livet påvirkes feil.

Min arbeidsgiver belastes for ordens skyld ikke spesielt mye økonomisk. Han dekker avlåst parkering til meg - ellers står jeg godt på egne bein jeg. Jeg har vært sykemeldt i perioder, men stort sett ikke. Og jeg har egenskaper som gjør at det er stort lønnsomt å ha akkurat meg i akkurat den rollen jeg har uansett. Dermed er han strålende fornøyd med meg - til tross for bagasjen jeg har.

Det jeg var ute etter er at det ikke alltid er egne valg. Ja - jeg giftet meg med en sånn mann. Men med min oppvekst var det ikke så rart. Og jeg valgte ikke oppveksten min heller. Jeg ble født av en mor som ikke så langt opp i oppveksten min ble tvangsinnlagt med paraniod psykose. Hun ble aldri bra. Senere utviklet hun også alkoholisme. Og en vanskelig personlighet. Da dette startet var jeg et bittelite barn - hvilke valg skulle jeg gjort annerledes?

Ingen tok vare på meg, ingen lærte meg engang at det ikke var vanlig å ha det slik jeg hadde det. Jeg var vokst opp med fasade og familiehemmeligheter - dette tok fra meg alle muligheter til innsyn ift hvordan folk vanligvis har det. Dermed visste jeg ikke noe om hvilke valg jeg kunne ta eller ikke.

De valgene jeg fikk øye på har jeg forsøkt å gjøre så godt jeg kan. Jeg ble flink på skolen, jeg ble blid og hyggelig.

Men - i dag vet jeg at jeg ikke hadde en sjanse når jeg møtte min mishandler. Jeg var programmert hjemmefra til å reagere akkurat slik jeg gjorde på ham. Hvor er valget jeg tok som jeg valgte feil i? At jeg ikke hadde livsinnsikten til en gammel dame da jeg var atten år???

Så snart jeg ble voksen og fikk denne innsikten tok jeg ansvar og skilte meg fra ham og har siden brukt livet og kreftene på å forsøke å finne de minst dårlige løsningene for barna mine. Hva kunne jeg valgt annerledes?

Kan du peke ut mitt valg for meg og fortelle meg hvordan dette kunne blitt annerledes noe sted? Rent bortsett fra at jeg selvsagt kunne vært et helt annet menneske enn det mennesket jeg var da......?

Du har tatt de rette valgene.

Du har valgt å vokse opp til å bli en fornuftig dame, en god mor, en dyktig arbeidstaker, en flott samboer - og generelt et sterkt menneske.

Men du kunne valgt å bli alkoholiker, å følge i din mors fotspor, å bli værende hos eksen, å misbruke piller - eller å være kronisk sykemeldt, videre ufør osv.

Jeg har ikke spesielt lyst til å gå så hardt ut mot deg som det jeg kunne ha gjort om jeg skulle vært helt objektiv, det er lettere å gjøre med noen man ikke "kjenner".

Jeg tror ikke du kunne valgt deg til en bedre situasjon enn du har nå (dessvere), med tanke på erfaringene og opplevelsene du har - men du kunne lett ha valgt deg til en som var langt verre, ikke bare for deg, men for ungene dine også.

Men; jeg står ved at man foretar endel valg gjennom livet, og man må ta konsekvensene av de valgene.

De er ikke alltid rettferdige, men de er der.

Mannen vi her snakker om valgte å låne penger overalt for å gi til sønnen sin, fremfor å være sterk, nekte ham pengene og forsøke å hjelpe ham på andre måter - f.eks.

Jeg skjønner også at det er vanskelig for ham å leve med det nå, men det er nåengang et valg han har tatt - og jeg synes ikke det er riktig verken å belaste arbeidsgiveren hans med det økonomiske mtp sykemeldingen, men heller ikke overfor de som virkelig er syke, men ikke får hjelp fordi sånne som ham misbruker ordningen.

Det blir litt som debatten vi hadde om tid i barnehage og karriere - man får ikke i pose og sekk, dessverre.

[Gjest Valnøtt]

Du har tatt de rette valgene.

Du har valgt å vokse opp til å bli en fornuftig dame, en god mor, en dyktig arbeidstaker, en flott samboer - og generelt et sterkt menneske.

Men du kunne valgt å bli alkoholiker, å følge i din mors fotspor, å bli værende hos eksen, å misbruke piller - eller å være kronisk sykemeldt, videre ufør osv.

Jeg har ikke spesielt lyst til å gå så hardt ut mot deg som det jeg kunne ha gjort om jeg skulle vært helt objektiv, det er lettere å gjøre med noen man ikke "kjenner".

Jeg tror ikke du kunne valgt deg til en bedre situasjon enn du har nå (dessvere), med tanke på erfaringene og opplevelsene du har - men du kunne lett ha valgt deg til en som var langt verre, ikke bare for deg, men for ungene dine også.

Men; jeg står ved at man foretar endel valg gjennom livet, og man må ta konsekvensene av de valgene.

De er ikke alltid rettferdige, men de er der.

Mannen vi her snakker om valgte å låne penger overalt for å gi til sønnen sin, fremfor å være sterk, nekte ham pengene og forsøke å hjelpe ham på andre måter - f.eks.

Jeg skjønner også at det er vanskelig for ham å leve med det nå, men det er nåengang et valg han har tatt - og jeg synes ikke det er riktig verken å belaste arbeidsgiveren hans med det økonomiske mtp sykemeldingen, men heller ikke overfor de som virkelig er syke, men ikke får hjelp fordi sånne som ham misbruker ordningen.

Det blir litt som debatten vi hadde om tid i barnehage og karriere - man får ikke i pose og sekk, dessverre.

I denne debatten er det en som selv sier han er frisk som er blitt sykemeldt - det er jo helt på trynet.

Men å si at man er ansvarlig for egen situasjon bestandig i alle tilfeller og uansett vilkår blir ikke riktig. Jeg valgte ikke min oppvekst, jeg valgte ikke å veie nesten 150 kg heller - selvom det var jeg som spiste de sjokoladene. Det var konsekvenser av noe påført fra utsiden i stor grad.

Jeg har tatt og tar daglig konsekvensen av hva dette påfører meg og forsøker å velge riktig ut fra de valgene jeg faktisk kan ta. Men det nytter ikke å legge skjul på at for dem som aldri har stått oppe i en skikkelig storm uten en eneste utvei så kan det bli litt for enkelt å peke på dem det stormer rundt og si at det jo bare kunne gått en annen vei over det fjellet.

Og ikke spesifikt arbeidsgiver, men hele samfunnet må være med å dra de som går seg bort i stormen inn i trygge huler igjen. Alle må være med og dra sin del av lasset. Noen ganger er det arbeidsgiveren, noen ganger er det skolen, noen ganger er det andre ressurser. Staten skal ikke og kan ikke bære alt alene.

For de fleste er det slik at det følger med inntekter og utgifter med arbeidstakere veitu. Noen utgifter er sykepenger til folk som får seg en knekk mentalt, noen får en fysisk knekk etter feks livsstilssykdommer eller genetisk disponerte sykdommer, og andre igjen treffes av lynet. Arbeidsgiver bidrar til velferdsstaten gjennom å dra en del av utgiftene for de han i utgangspunktet tjener penger på å ha jobbende for seg.

Men igjen - at man sykemeldes når man selv ser seg som frisk er jo snodig da...

[løvinne71]

Hvorfor skal man ta mer hensyn til en arbeidstaker enn en arbeidsgiver?

Om en arbeidstaker får nedsatt inntekt rammer det arbeidstakeren og vedkommendes familie.

Om en arbeidsgiver går konkurs grunnet for høye utgifter fordi flere benytter seg av sykemeldinger uten å være reelt syke, så rammer det samtlige arbeidstakere, arbeidsgiveren - og alle familiene til forannevnte.

Og om dette i tillegg er en barnehage (eller et annet sted der flere er _avhengig_ av tjenesten som ytes) så rammer det igjen enda flere familier, og enda flere arbeidstakere og videre arbeidsgivere.

Det er flere hensyn å ta her, og det er urimelig å forvente at arbeidsgivere skal forsørge gildet.

Vi betaler skatt, arbeidsgivere betaler arbeidsgiveravgift - og det burde i så fall være velferdsstatens ansvar å dekke arbeidstakerens utgifter i et slikt tilfelle, som takk for lang og tro tjeneste som skattebetaler.

Poenget er ikke at folk skal få rett til å være MERE borte!

Poenget er at man burde plassere fraværet i kategori den tilhører, nemlig fravær grunnet VELFERD, ISTEDET for sykemelding, når man egentlig ikke er syk, men må være borte av andre årsaker.

Folk som kommer i en vanskelig situasjon, vil sikkert måtte ha fravær uansett. Men hvis det fantes en slik velferdsordning, så slapp ihvertfall legene å stå ansvarlige for "falske" sykmeldinger.

Jeg ser ingen grunn til at dette skulle føre til større problemer for arbeidsgivere, enn den ordningen man har idag, sålenge refusjonsordningene er de samme som for sykepenger..

[Persille1365381127]

Ved nærare gjennomlesning så ble dette et fryktelig stakkarslig innlegg da - sorry meg altså. Jeg er virkelig ikke så ynkelig av meg :-)

Vi vet det

[Persille1365381127]

Poenget er ikke at folk skal få rett til å være MERE borte!

Poenget er at man burde plassere fraværet i kategori den tilhører, nemlig fravær grunnet VELFERD, ISTEDET for sykemelding, når man egentlig ikke er syk, men må være borte av andre årsaker.

Folk som kommer i en vanskelig situasjon, vil sikkert måtte ha fravær uansett. Men hvis det fantes en slik velferdsordning, så slapp ihvertfall legene å stå ansvarlige for "falske" sykmeldinger.

Jeg ser ingen grunn til at dette skulle føre til større problemer for arbeidsgivere, enn den ordningen man har idag, sålenge refusjonsordningene er de samme som for sykepenger..

Problemet er at refusjonen først kommer etter 16 dager, så arbeidsgiver må dekke de første to ukene.

Og jeg ser helt klart at mange vil klare å holde seg innen "14 dager til å komme seg på så man ikke blir skikkelig dårlig"-kategorien...

Jeg tror på at man får ta litt ansvar for egen situasjon selv. Legen ringer deg ikke og ber deg trappe ned, man oppsøker legen selv, ergo har man allerede noe i tankene.

Når det skjer, så kan man også velge å ta seg en uke fri, eller en uke ferie fremfor "å sykemelde seg".

[løvinne71]

Problemet er at refusjonen først kommer etter 16 dager, så arbeidsgiver må dekke de første to ukene.

Og jeg ser helt klart at mange vil klare å holde seg innen "14 dager til å komme seg på så man ikke blir skikkelig dårlig"-kategorien...

Jeg tror på at man får ta litt ansvar for egen situasjon selv. Legen ringer deg ikke og ber deg trappe ned, man oppsøker legen selv, ergo har man allerede noe i tankene.

Når det skjer, så kan man også velge å ta seg en uke fri, eller en uke ferie fremfor "å sykemelde seg".

Jeg ser at du fokuserer veldig på det å ta ansvar for egen situasjon.

Og du virker litt nedlatende for at folk belaster arbeidsgiveren ved å ta ut 14 dagers sykmelding for å komme seg, istedet for å forutse problemene ved å trappe ned, eller evt. ta en uke ferie.

Nei, du har rett i at legen ikke ringer deg og ber deg roe ned. Så hva skjer da ??

Jo, folk presser seg litt ekstra av HENSYN TIL ARBEIDSGIVEREN, og for å unngå å bli oppfattet som "svake snyltere", av folk med samme innstilling som deg!

Er man stresset fordi det er mye å gjøre på jobb, så blir det nok neppe godt mottatt å be om redusert stilling eller en uke ferie.

Og sliter man i privatlivet, vil de fleste likevel prøve å fremstå som ressurssterke nok til å takle jobben i tillegg. Svært ofte fordi de føler et press om at dette er forventet av dem!

Men det finnes faktisk svært mange tilfeller der omstendighetene også ligger utenfor egen kontroll. Og det er vel gjerne i disse tilfeller hvor man trenger mere enn en uke eller to borte fra jobb. .

F.eks om et nært familiemedlem blir langvarig syk eller utsatt for en ulykke? Og dermed blir avhengig av hjelp / pleie?

Eller om et av barna dine får problemer av noe slag, enten fagelig eller sosialt, og dermed trenger ekstra oppfølging og hjelp i en periode?

Og ved et ufrivillig, (eller høyst nødvendig) samlivsbrudd, trenger man kanskje tid og rom til å venne både seg selv og evt. barn til en ny livssituasjon. I tillegg til å ordne de praktiske tingene som følger med, som flytting, deling av bo og samværsløsninger etc...

Det er disse tilfellene som skaper størst problemer, og de lengste "syke"fraværene.

Her finnes det få muligheter for økonomisk støtte uten å være nødt til sykemelde seg selv.

[løvinne71]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men har kommentert litt her og der

For det første; Glimtipper har et veldig godt poeng - det er ikke arbeidsgivers ansvar at en arbeidstaker har problemer med å takle livet sitt.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - alt vi gjør baseres på valg vi tar. Om vi velger å skille oss, om vi velger å leve med alkoholiserte ektemenn, eller om vi velger å ta vare på våre syke slektninger.

Delvis baseres valgene på sunn fornuft, delvis på samvittighet, og delvis på plikt.

Uansett har vi selv valgt den løsningen vi lever i, den er aldri påtvunget av noen andre.

Når det er sagt; jeg har forståelse for at mennesker ikke alltid takler livet sitt, jeg har vært der selv. Jeg har også forståelse for at man ikke alltid orker å gå på jobb, eller å i det hele tatt treffe andre mennesker.

Men - bør den byrden (både økonomisk og praktisk) legges på arbeidsgiver? Jeg mener nei!

Vi lever i et velferdssamfunn, vi betaler skatt, og arbeidsgivere betaler arbeidsgiveravgift (AGA), en del av skatten er tilogmed trygdeavgift, og selv nullskatteytere blir belastet for denne.

Om jeg ser dette fra arbeidsgivers ståsted, så gjør jeg en innsats for samfunnet ved å tilby arbeidsplasser. Jeg gjør også en innsats ved å tilby en tjeneste samfunnet trenger. Men så når en av mine arbeidstakere får problemer, da er ikke samfunnet der for meg - da skal jeg håndtere det i alle ledd, både økonomisk og praktisk.

Som Togli skriver; det er ikke hennes manns arbeidsgivers problem at han har en kone som er døv og trengte en operasjon. Det er imidlertid i samfunnets interesse at de begge er funksjonelle, vi trenger skattepengene deres - dermed burde samfunnet kunne bistå økonomisk i slike situasjoner.

NAV burde ha det økonomiske ansvaret for alle som er syke, trenger permisjon eller i det store og hele er borte fra jobb.

Arbeidsgivere burde bli fulgt tettere opp på arbeidsmiljø, tilrettelegging og generell HMS - og forplikte seg til tiltak på det området, fremfor det økonomiske. Tiltak koster også penger, men da kommer det hele arbeidsplassen, og videre også samfunnet til gode (ved at man kan tilby flere plasser) enn kun den ene arbeidstakeren som får sykepenger.

Videre sier NHD det godt; han vil fritas for det økonomiske ansvaret, han som lege skal vurdere syk/frisk, behandling eller ikke behandling. Han skal ikke ta ansvaret verken for min private økonomi, eller min arbeidsgivers økonomi.

Jeg vil påstå at de færreste sykemeldingene skyldes forhold på arbeidsplassen. Det er graviditet, infeksjoner (influensa mm), fysiske skader, eller personlige forhold som skaper tildels psykiske problemer. Hvorfor er det arbeidsgivers ansvar å dekke det økonomisk?

Hvorfor er det ikke i statens interesse å tilrettelegge for å dekke inn denne kostnaden for alle parter, slik at privatpersoner har råd til å overleve, arbeidsgivere ikke blir rammet økonomisk og samfunnet får den tjenesten det trenger.

På den måten ville kanskje arbeidsgivere bli flinkere til å følge opp også, og til å gi folk det pusterommet de trenger - fordi det ikke innebærer noen økonomisk konsekvens for dem. Det menneskelige ville komme i fokus - og ikke det økonomiske.

Men det forutsetter selvfølgelig at NAV har kompetanse, ressurser og faktisk fungerer da... Og det er vel kanskje en ønskedrøm.

Vil bare kommentere det at du synes det er så urettferdig at arbeidsgiver skal bli belastet av ansattes sykdom.

Men nå må du også huske at en arbeidsgiver samtidig skaffer seg INNTEKTER og forhåpentligvis overskudd, gjennom sine ansatte. Ergo kan man kanskje si at de ansatte er en sammfunnsressurs firmaet disponerer for å kunne tjene sine penger.

De ansatte betaler jo selv for sine rettigheter via sitt skattetrekk. Og dermed er det vel både rett og rimelig at også kostnadene fordeles mellom de som har inntekt på en arbeidstager. Altså mellom staten og arbeidsgiver.

Dette vil selvsgt slå ut svært forskjellig i praksis. Siden "arbeidsgiver" kan være alt fra et lite foretak med 2-3 ansatte, til store konsern med flere tusen.

Likevel tror jeg det er svært sjelden at kostnadene ved sykefravær alene, er årsaken til at bedrifter går konkurs.

[Persille1365381127]

Vil bare kommentere det at du synes det er så urettferdig at arbeidsgiver skal bli belastet av ansattes sykdom.

Men nå må du også huske at en arbeidsgiver samtidig skaffer seg INNTEKTER og forhåpentligvis overskudd, gjennom sine ansatte. Ergo kan man kanskje si at de ansatte er en sammfunnsressurs firmaet disponerer for å kunne tjene sine penger.

De ansatte betaler jo selv for sine rettigheter via sitt skattetrekk. Og dermed er det vel både rett og rimelig at også kostnadene fordeles mellom de som har inntekt på en arbeidstager. Altså mellom staten og arbeidsgiver.

Dette vil selvsgt slå ut svært forskjellig i praksis. Siden "arbeidsgiver" kan være alt fra et lite foretak med 2-3 ansatte, til store konsern med flere tusen.

Likevel tror jeg det er svært sjelden at kostnadene ved sykefravær alene, er årsaken til at bedrifter går konkurs.

''Likevel tror jeg det er svært sjelden at kostnadene ved sykefravær alene, er årsaken til at bedrifter går konkurs.''

Nei, men lønn kan være det - det er gjerne den største utgiften, og dermed er det en sammenheng likevel.

[Persille1365381127]

Jeg ser at du fokuserer veldig på det å ta ansvar for egen situasjon.

Og du virker litt nedlatende for at folk belaster arbeidsgiveren ved å ta ut 14 dagers sykmelding for å komme seg, istedet for å forutse problemene ved å trappe ned, eller evt. ta en uke ferie.

Nei, du har rett i at legen ikke ringer deg og ber deg roe ned. Så hva skjer da ??

Jo, folk presser seg litt ekstra av HENSYN TIL ARBEIDSGIVEREN, og for å unngå å bli oppfattet som "svake snyltere", av folk med samme innstilling som deg!

Er man stresset fordi det er mye å gjøre på jobb, så blir det nok neppe godt mottatt å be om redusert stilling eller en uke ferie.

Og sliter man i privatlivet, vil de fleste likevel prøve å fremstå som ressurssterke nok til å takle jobben i tillegg. Svært ofte fordi de føler et press om at dette er forventet av dem!

Men det finnes faktisk svært mange tilfeller der omstendighetene også ligger utenfor egen kontroll. Og det er vel gjerne i disse tilfeller hvor man trenger mere enn en uke eller to borte fra jobb. .

F.eks om et nært familiemedlem blir langvarig syk eller utsatt for en ulykke? Og dermed blir avhengig av hjelp / pleie?

Eller om et av barna dine får problemer av noe slag, enten fagelig eller sosialt, og dermed trenger ekstra oppfølging og hjelp i en periode?

Og ved et ufrivillig, (eller høyst nødvendig) samlivsbrudd, trenger man kanskje tid og rom til å venne både seg selv og evt. barn til en ny livssituasjon. I tillegg til å ordne de praktiske tingene som følger med, som flytting, deling av bo og samværsløsninger etc...

Det er disse tilfellene som skaper størst problemer, og de lengste "syke"fraværene.

Her finnes det få muligheter for økonomisk støtte uten å være nødt til sykemelde seg selv.

Ja, jeg fokuserer på å ta ansvar for seg selv.

Om du trenger de pengene, så får du søke velferdsstaten om å få dem, NAV, ikke forvente å få dem av arbeidsgiver.

Og det er som glimtipper sier, jobben er det første man kutter når livet går en imot, men faktisk det eneste som gir deg inntekt til å overleve på. Hva med å kutte ut deler av venner, familie, studier, sosialt liv osv for å ha overskudd til å gå på jobben?

Du får betalt for å gjøre en innsats, ikke fordi arbeidsgiveren din så gjerne vil forsørge deg.

[PieLill]

I hans stilling så forutsetter jeg at han er godt vant med å uttale seg i medier samt at han har snakketøyet i orden og at han hadde tenkt over ulike ting han kunne få spørsmål om. I en vanskelig situasjon er man kanskje ikke så rasjonell som en pleier, så han var muligens litt redusert og svarte derfor litt dumt for seg.

Han kunne valgt å være litt privat og sagt for eksempel at sykmeldingen var en sak mellom han og legen eller han kunne valgt å alminneliggjøre det faktum at han hadde fått seg en psykisk knekk. Å innrømme at han misbruker en trygdeordning er etter mitt skjønn verre enn å si at han sliter litt psykisk. Det siste er noe folk flest vil ha forståelse for i en slik situasjon.

Kanskje du burde vært pressetalsperson eller konsulent for biskopen.

;-)

mvh

[PieLill]

Det er faktisk IKKE helt greit - for da er det mannens arbeidsgiver som må betale for at hans kone er syk.

Jeg er enig i at NAV burde ha bistått, han burde fått en uke permisjon hvor NAV kompenserte ham lønnen.

Du har et visst poeng.

Helhetlig sett synes jeg likvel det er greit nok etter som disse tingene over tid jevner seg ut. På sikt kan det også være mer lønnsomt for arbeidsgiveren at en ansatt har et kortere fravær enn at vedkommende sliter seg fullstendig ut i en umulig situasjon. Men nå tenker jeg altså praktisk og ikke i henhold til paragrafer.

Systemet burde helt klart vært lagt om. I Danmark dekker omsorgslønn det reelle lønnstapet. I Norge er det knapper og glansbilder.

mvh

[frosken]

Jeg har fått med meg alt det du skriver. Men poenget mitt var: Skal det gå utover den enkelte at det ikke finnes en legitim ordning for mennesker i dyp krise? Er det ikke systemet sitt ansvar å gjøre noe med dette? Eller skal vi ha en "politistat" hvor vi mistenkeliggjør og løper etter enkeltindivider vi "mistenker" ikke følger reglene?

Tenker du at de som er blakke også kan stjele mat og klær i butikkene, eller er det kun i forhold til trygden det er greit å forsyne seg urettmessig?

Der hvor legene mener at en person som følge av akutt livskrise kan sies å være syk, er det etter min mening greit å sykemelde. Forøvrig bør legene forholde seg til regelverket.

Tidligere snakket man om 'snille" leger mht å skrive ut medikamenter på blå resept. Blant annet i forhold til medikamenter som gis for allergi har mange leger ignorert de vilkårene som skulle være tilstede for å benytte blå resept. Nå har nav strammet inn på mulighetene for å få allergimedisiner på blå resept i en slik grad at det sies at mange av de med omfattende allergiplager blir rammet.

Det er helt avgjørende at det skilles mellom kamp for å få til endringer i regelverket og det å misbruke eksisterende ordninger.

[Persille1365381127]

Du har et visst poeng.

Helhetlig sett synes jeg likvel det er greit nok etter som disse tingene over tid jevner seg ut. På sikt kan det også være mer lønnsomt for arbeidsgiveren at en ansatt har et kortere fravær enn at vedkommende sliter seg fullstendig ut i en umulig situasjon. Men nå tenker jeg altså praktisk og ikke i henhold til paragrafer.

Systemet burde helt klart vært lagt om. I Danmark dekker omsorgslønn det reelle lønnstapet. I Norge er det knapper og glansbilder.

mvh

Poenget er at det jevner seg ikke ut for den enkelte arbeidsgiver, det jevner seg ut for systemet - og det blir ikke det samme.

Og akkurat i dette tilfellet som frosken startet å skrive om, så står en mann og sier at han ikke er syk - men at legen anbefalte ham litt fri siden situasjonen er som den er.

Så hvem skal da betale regningen?

Og når det er sagt; hvem kontaktet hvem? Det må jo ha vært HAM som ringte legen, og hvorfor gjorde han det om ikke for å be om en sykemelding? Det er svært få leger her i landet som ringer rundt og sier; "hei - nå tror jeg du trenger en liten pause" såvidt meg bekjent...

Mao, det er rent misbruk av systemet, og ikke noe annet.

Og det er andre grupper mennesker som trenger de pengene i langt større grad enn ham, som nevnt flere steder i tråden.

[Gjest Lucy in the sky]

Tenker du at de som er blakke også kan stjele mat og klær i butikkene, eller er det kun i forhold til trygden det er greit å forsyne seg urettmessig?

Der hvor legene mener at en person som følge av akutt livskrise kan sies å være syk, er det etter min mening greit å sykemelde. Forøvrig bør legene forholde seg til regelverket.

Tidligere snakket man om 'snille" leger mht å skrive ut medikamenter på blå resept. Blant annet i forhold til medikamenter som gis for allergi har mange leger ignorert de vilkårene som skulle være tilstede for å benytte blå resept. Nå har nav strammet inn på mulighetene for å få allergimedisiner på blå resept i en slik grad at det sies at mange av de med omfattende allergiplager blir rammet.

Det er helt avgjørende at det skilles mellom kamp for å få til endringer i regelverket og det å misbruke eksisterende ordninger.

Jeg antar at du har bestemt deg på forhånd at vedkommende er trygdesnylter?

Det blir latterlig å sammenligne det jeg har skrevet med at jeg likegodt synes fattige kan få stjele i butikkene.

Det jeg registrerer er at du slenger ut en påstand om at vedkommende misbruker systemet, men du vil ikke deretter godta at det er _grunner_ for at dette skjer med argumenter som at det er en helt annen diskusjon.

Det er ikke det fordi det henger sammen. Når et system forutsetter et sett regler, så vil innbyggerne i samfunnet reagere på visse måter. Det blir derfor fånyttes å gå til "angrep" på enkeltpersoner, det vil ikke endre noe som helst.

Det er da jeg mener en kan ta diskusjonen opp på et annet plan hvor en snakker om hva gjør de som har hovedansvaret for at slike ting skjer? Hva gjør en for å få slutt på det?

Det er klart at vi mennesker benytter oss av de ordningene som finnes. Når legene i sin oppråddhet ikke vet om andre muligheter, så tar vi de muligheter vi får - dersom der ikke finnes noen andre.

Det er en sak som henger sammen og en kan ikke være så overlatisk at en bare fraskriver seg ansvaret for konsekvensene av et slikt system men samtidig ønsker å kritisere de som likevel benytter seg av denne ordningen (fordi det ikke finnes andre ordninger).