tenker man beliggenhet når man bygger psykehus?

[Gjest trådstarter]

Det er en psykiatrisk institusjon jeg vet om som ligger en steinkast unna et jernbanespor. Man kan nærmest gå rett ut av bygningen og kaste seg foran toget.

Er det noe man tenker på , når man bygger psykehus? Eller legges alt ansvaret på den suidiciale personen selv? Andre steder hvor institusjonen ikke ligger ved et jernbanespor eller en bratt fjellskrent så har man bedre tid til å finne folk, dersom de skulle forsvinne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er nok andre ting enn nærhet til selvmordsmuligheter en tenker på. Det finnes dessuten alltid måter å ta livet sitt på for de som ønsker det.

[Gjest trådstarter]

Det er nok andre ting enn nærhet til selvmordsmuligheter en tenker på. Det finnes dessuten alltid måter å ta livet sitt på for de som ønsker det.

hva med de som ikke er kronisk suicidiale, men bare veldig forstyrret eller er psykotiske. Er det ikke da en større sjans for at de kan komme til å gjøre seg noe, når muligheten ligger rett utenfor døren? Da kan man jo like gjerne gi dem et våpen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

hva med de som ikke er kronisk suicidiale, men bare veldig forstyrret eller er psykotiske. Er det ikke da en større sjans for at de kan komme til å gjøre seg noe, når muligheten ligger rett utenfor døren? Da kan man jo like gjerne gi dem et våpen.

Hvor langt er det til neste vei, neste bru, neste høye hus, neste medisinutsalg, neste forskskjærerkniv, neste vann?

Vår avdeling ligger 50 m fra toget, 200 m fra hovedvei og 500 m fra en sterk sjøstrøm. Vi har ikke flere selvmord enn andre :-)

[Gjest Fryttitatie]

Helt enig. Det blir det samme som at man ikke skal ha tau, barberblad eller morfin liggende lett tilgjengelig på psyk. sykehus. En psyk. sykehus bør ligge tett inntil himmelen på en måte.

[Gjest forhindre selvmord]

Det er nok andre ting enn nærhet til selvmordsmuligheter en tenker på. Det finnes dessuten alltid måter å ta livet sitt på for de som ønsker det.

Stripping av rom og fastvakt gjør suicid umulig. For en periode. Det er det groveste inngrepet man kan gjøre mot noen synes jeg, men mener likevel at det i flere tilfeller er riktig at sykehuset gjør dette. Da fritar man pasienten for alt ansvar for en stund - ingen muligheter uansett, slipper å lete etter muligheter hele tiden. På den tiden kan man kanskje komme dit at man vil leve og igjen ta ansvar for eget liv.

[Lillemus]

Det har forekommet at innlagte på psykiatrisk har hengt seg i et nærliggende skogsområde. Skal man hugge ned alt av trær i et par kms omkrets også synes du?

Det blir jo umulig, det ser du selv. Hvor skal man legge institusjonen om den ikke skal ligge i nærheten av vann, fjell, skog, vei, tog eller noe som man i en eller annen form kan benytte til å ta livet av seg selv? På månen?

[Gjest best på landet ja]

hva med de som ikke er kronisk suicidiale, men bare veldig forstyrret eller er psykotiske. Er det ikke da en større sjans for at de kan komme til å gjøre seg noe, når muligheten ligger rett utenfor døren? Da kan man jo like gjerne gi dem et våpen.

Slike folk har som regel ikke lov å gå ut på egen hånd.

Det jeg tenker når det gjelder beliggenhet er at en er mindre opptatt av det i dag enn før. Det psykiatriskee sykehuset som er nærmest meg ligger i landlige omgivelser, med store vakre murbygninger, omkranset av store vakre hager, Noen hundre meter til boligbebyggelse. Jeg slapper iallefall langt mer av der, enn da jeg var innlagt på sykehuset sin psykiatriske avdeling midt i byen, med stor trafikk av mennesker og kjentfolk. Var livredd noen kjente skulle se meg når jeg ble tvunget ut på tur sammen med avdelingen.

[Gjest trådstarter]

Slike folk har som regel ikke lov å gå ut på egen hånd.

Det jeg tenker når det gjelder beliggenhet er at en er mindre opptatt av det i dag enn før. Det psykiatriskee sykehuset som er nærmest meg ligger i landlige omgivelser, med store vakre murbygninger, omkranset av store vakre hager, Noen hundre meter til boligbebyggelse. Jeg slapper iallefall langt mer av der, enn da jeg var innlagt på sykehuset sin psykiatriske avdeling midt i byen, med stor trafikk av mennesker og kjentfolk. Var livredd noen kjente skulle se meg når jeg ble tvunget ut på tur sammen med avdelingen.

Det er jeg helt enig i. Om en psykiatrisk klinikk skulle ligge midt i en hovedgate i byen, tror jeg mange hadde kviet seg for å oppsøke stedet. Jeg var selv pasient på en DPS en gang og den lå rett ved et stort kjøpesenter der jeg bodde. Tenkte veldig på om noen så meg da jeg gikk inn dit, eller gikk ut. At jeg var pasient der var jo ikke noe jeg ønsket at alle skulle vite. Dessuten hender det jo at man er ganske utafor når man kommer ut derifra etter behandling, da er det ikke så morsomt å gå rett ut i en folkemengde og treffe på kjentfolk.

Jeg foretrekker steder som ligger litt utenfor allfarvei.