Hvorfor ble du religiøs/ateist?

[ShitDiddelyDo]

Er det foreldre som påvirket deg? Lærere? Venner? Ramla du ned i en brønn, døde i 60 sekunder og så lyset? Eventuelt omvendt: Du var kristen, ramla ned i en brønn, døde i 60 sekunder og så skuffende nok ikke noe som helst (og i fortvilelsen over denne åpenbaringen hyttet du med nevene mot Guden du ikke lenger trodde på og forkastet ham)?

I trådene nedenfor ser enkelte ut til å være like sikre på at kristendommens Gud eksisterer som at unga deres eksisterer. Andre er like sikre på det motsatte.

Skjedde det noe i livene dersom som gjorde at dere ble som dere ble?

På mange måter synes jeg det ser ut som om en del tilfeller av dyrkingen av det religiøse sammenlignes med psykiske problemer. Noen opplever noe traumatisk og ender opp med å dekke visse behov med alkohol, dop, selvskading eller reseptbelagte piller. Andre igjen opplever noe traumatisk og dekker sine behov i en eller annen kirke, eller ved å skade andre (folks hørsel) på Karl Johan med sang og gitarspill fra helvete (ironisk nok ...).

(Selv tar jeg heller en joggetur).

Det siste er ikke noe "åh, alle tror man må være gal for å bli religiøs, assa - typiske fordommer!". Dette er faktisk selvopplevd. Av alle religiøse jeg kjenner (ikke så mange ...) har jeg tre eksempler på dette. En hadde store psykiske problemer, var død i et par minutter etter et selvmordsforsøk - og våknet opp svært religiøs. En var i en billulykke og mistet sitt ufødte barn - og klamrer seg noe grasalt til Jesus i dag, noe hun nå har gjort i 20 år (på et mildt sagt vannvittig nivå, med stadige innleggelser), og en var på vei mot junkitilværelsen, men ble reddet av en kristen skolekompis som forbarmet seg over ham. Han byttet ut en rus med en annen (en sunnere en, til tross ...).

Hva med dere?

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg er ateist og det er vel bare en naturlig modningsprosess.

Var nok litt smaareligioes i tenaarene. Eller ihvertfall saapass at jeg trodde det kunne vaere noe eller bare oensketenkning.

Jeg har blitt litt klokere med aarene:)

[ShitDiddelyDo]

Jeg er ateist og det er vel bare en naturlig modningsprosess.

Var nok litt smaareligioes i tenaarene. Eller ihvertfall saapass at jeg trodde det kunne vaere noe eller bare oensketenkning.

Jeg har blitt litt klokere med aarene:)

''Jeg har blitt litt klokere med aarene:)''

Det har faktisk jeg også blitt. Snodig det der.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg er ateist og det er vel bare en naturlig modningsprosess.

Var nok litt smaareligioes i tenaarene. Eller ihvertfall saapass at jeg trodde det kunne vaere noe eller bare oensketenkning.

Jeg har blitt litt klokere med aarene:)

Interesant det du ellers sier. Jeg opplever det litt paa samme maate med folk jeg kjenner uten aa ville skjaere alle under en kam. Det gjelder ikke bare troen paa Gud, men ogsa troen paa engler eller hva det maatte vaere.

Jeg tror det er soekende mennesker. Mennesker som foeler de har behov for noe mer, mennesker som tenker mye og at dette av og til tar overhaand hos enkelte.

Men det er vanskelig og si hva som kom foerst av hoena og egget.

[ShitDiddelyDo]

Interesant det du ellers sier. Jeg opplever det litt paa samme maate med folk jeg kjenner uten aa ville skjaere alle under en kam. Det gjelder ikke bare troen paa Gud, men ogsa troen paa engler eller hva det maatte vaere.

Jeg tror det er soekende mennesker. Mennesker som foeler de har behov for noe mer, mennesker som tenker mye og at dette av og til tar overhaand hos enkelte.

Men det er vanskelig og si hva som kom foerst av hoena og egget.

Jeg mente ikke å generalisere jeg heller. Jeg kjenner også normale religiøse. Men ironisk nok er det muslimer som først og fremst ville kommet under min eventuelle liste for "normale religiøse".

De kristne jeg kjenner- og har kjent har hatt en tendens til å dra det fryktelig langt.

[Maximia]

Jeg er ateist, men det er ikke noe valg jeg har tatt, det er bare slik. Mye av det kommer hjemmefra i et hjem der ingen i familien er døpt og religion overhode ikke har hatt noe plass. Mamma ville ikke lære oss barna om noe hun ikke selv trodde på, men flere av oss har gått på søndagsskole, speideren, barnekor, barnemøte hos pinsemenigheten og vi måtte følge kristendomsundervisningen frem til konfirmasjonsalder, da fikk vi bestemme selv hva vi ønsket.

I dag er jeg ateist, tror overhode ikke på Gud slik han er presentert i bibelen eller slik kristne mennesker presenterer Gud. Men jeg tror at Jesus har eksistert en gang og var en karismatisk person med en talegave vi ikke har sett verken før eller siden. Det er mye fint budskap som står i bibelen, men det drukner i diskusjonen om hvorhvidt jesus gjorde slik eller sånn. Men hva betyr det i dag, hva han gjorde og ikke gjorde, men mye av budskapet i bibelen blir fulgt i dag og er viktig for vår sivilisasjon. Dog tror jeg at vi kunne ha kommet frem til dette uten bibelen og religion.

[EnolaGay]

Oppveksten min overlot ikke noe rom for fantasier om en allmektig Gud som passer på de svake og straffer de slemme...

Som person er jeg en romantisk drømmer, men jeg har alltid hatt for mye virkelighet rundt meg til at det har manifestert seg i noe tro.

Jeg har sterk rettferdighetssans, da henger det ikke på greip at "noen" skal sitte å dele ut så tilfeldige kort som livet gir.

Så leste jeg politisk historie og tok et årskurs med idèhistorie, stiftet bekjentskap med John Locke og ble forelsket.

Jeg kan henfalle til det vakre i religionen, men er og blir forankret i det man kan se og føle.

*flagrer videre* :0)

[Glimtipper]

Sidene tenårene har jeg først og fremst forholdt meg til logikk og virkelighet. Det er ikke grunnet noe bevisst valg. For meg framstår det like naturlig å tro på små, usynlige mennesker som bor i veggene som å tro på en gud.

Jeg føler heller ikke et behov for å tro på en høyere makt. Jeg er svært komfortabel med at jeg ikke vet "meningen med livet" og at det ikke er noen som "tar vare på meg". Jeg har der i mot ingenting i mot spekulasjoner og leser derfor metafysikk med glede.

[løvinne71]

Jeg mente ikke å generalisere jeg heller. Jeg kjenner også normale religiøse. Men ironisk nok er det muslimer som først og fremst ville kommet under min eventuelle liste for "normale religiøse".

De kristne jeg kjenner- og har kjent har hatt en tendens til å dra det fryktelig langt.

"Men ironisk nok er det muslimer som først og fremst ville kommet under min eventuelle liste for "normale religiøse". ;)"

Jeg synes ikke man kan sammenligne muslimer med norske kristne/troende.

I muslimske land er hele samfunnet og hverdagens rutiner bygget opp rundt religionen. Man blir født inn i en "muslimsk tilværelse", kan man vel si, og det er få muligheter for å "velge bort" den muslimske tro / praktisering.

Å være praktiserende muslim, innebærer hovedsakelig at man læres opp til å utføre de riktige rutinene. ( f.eks ikke spise svinekjøtt, be fem ganger om dagen (i retning mekka) kle seg på en bestemt måte, faste i ramadan, pugge deler av koranen etc..) men det har ikke nødvendigvis så mye å gjøre med å ha et personlig forhold til Allah.

Men slik fungerer ikke tros-praksisen i Norge.

Selvom Norge er et "kristent" land i den forstand at vi feirer kristne høytider og har dåp, bryllup og begravelser i kirken, så er ikke vårt liv og vår hverdag bygget opp rundt kristne ritualer.

Det er heller ikke påkrevd at man skal kalle seg kristen for å aksepteres av samfunnet.

Her kan man VELGE å "praktisere kristendommen". Og de som velger det, gjør det stort sett utifra et bevisst ønske / valg, og fordi de føler en personlig tilknytning til Gud/Jesus.

Det er vel også derfor de norrske kristne oppfattes som litt mere ekstreme.

De praktiserer jo sin tro utifra en ekte overbevisning - ikke utifra tillærte rutiner slik muslimer stort sett gjør...

[ShitDiddelyDo]

"Men ironisk nok er det muslimer som først og fremst ville kommet under min eventuelle liste for "normale religiøse". ;)"

Jeg synes ikke man kan sammenligne muslimer med norske kristne/troende.

I muslimske land er hele samfunnet og hverdagens rutiner bygget opp rundt religionen. Man blir født inn i en "muslimsk tilværelse", kan man vel si, og det er få muligheter for å "velge bort" den muslimske tro / praktisering.

Å være praktiserende muslim, innebærer hovedsakelig at man læres opp til å utføre de riktige rutinene. ( f.eks ikke spise svinekjøtt, be fem ganger om dagen (i retning mekka) kle seg på en bestemt måte, faste i ramadan, pugge deler av koranen etc..) men det har ikke nødvendigvis så mye å gjøre med å ha et personlig forhold til Allah.

Men slik fungerer ikke tros-praksisen i Norge.

Selvom Norge er et "kristent" land i den forstand at vi feirer kristne høytider og har dåp, bryllup og begravelser i kirken, så er ikke vårt liv og vår hverdag bygget opp rundt kristne ritualer.

Det er heller ikke påkrevd at man skal kalle seg kristen for å aksepteres av samfunnet.

Her kan man VELGE å "praktisere kristendommen". Og de som velger det, gjør det stort sett utifra et bevisst ønske / valg, og fordi de føler en personlig tilknytning til Gud/Jesus.

Det er vel også derfor de norrske kristne oppfattes som litt mere ekstreme.

De praktiserer jo sin tro utifra en ekte overbevisning - ikke utifra tillærte rutiner slik muslimer stort sett gjør...

Men nå kjenner ikke jeg noen muslimer i muslimske land. De muslimene jeg kjenner- og har kjent bor i Norge. De er i stor grad vokst opp i Norge, og har tilpasset seg godt. Verre er det nok i enkelte tilfeller med deres foreldre, som vokste opp i den kulturen du beskriver.

Det eneste jeg har sett av fellestrekk er at de ikke spiser svin.

(Jeg tror heller ikke de tar dette med fem bønner om dagen spesielt seriøst - med mindre de skjuler det godt og f.eks. egentlig ber når de sier de er på toalettet, eller kjører fem kjappe etter jobb - men jeg har aldri spurt).

[fasanen]

Mine foreldre var ikke religiøse, men syntes det var greit å sende oss på søndagsskole etc. Sikkert for å få litt tid for seg selv uten oss ungene ;-)

Jeg hadde kristne besteforeldre (3 av dem) og det er klart at de var med og fortelle og formidle tro inn i livet mitt.

Likevel er det én ting som har gjort at jeg elsker Jesus i dag, og ja, mer og mer - enda så mye klokere jeg er nå enn for 10 år sida ;-) og det er at etter at jeg inviterte Jesus inn i livet mitt har jeg fått et forandra liv. De siste 12 årene har vært en kjempeprosess for meg, der jeg har blitt bedre og bedre kjent med Gud, og vet at det er relasjonen med Ham som teller, ikke diverse religiøse ritualer.

Før var jeg selvdestruktiv og nå er jeg det ikke. Før løy jeg og ødela for andre, nå gjør jeg det ikke. Før tenkte jeg bare på meg selv, nå tenker jeg gjerne på andre først. Før var jeg redd og alene, nå vet jeg at Gud har en plan og en mening med alt. Før visste jeg ikke hvem jeg var, nå har jeg fått en trygg identitet.

Men jeg har alltid trodd Gud fantes, det var bare det at før (i tenårene) angikk han meg ikke. Etter at jeg ble sterkt møtt av Ham da jeg var midt i 20-åra, skjønte jeg at Han angikk meg og at Han faktisk har enda mer interesse av å være sammen med meg,, ja alle mennesker enn jeg/vi har å være sammen med Ham!

[Gjest solfryd]

Mine foreldre var ikke religiøse, men syntes det var greit å sende oss på søndagsskole etc. Sikkert for å få litt tid for seg selv uten oss ungene ;-)

Jeg hadde kristne besteforeldre (3 av dem) og det er klart at de var med og fortelle og formidle tro inn i livet mitt.

Likevel er det én ting som har gjort at jeg elsker Jesus i dag, og ja, mer og mer - enda så mye klokere jeg er nå enn for 10 år sida ;-) og det er at etter at jeg inviterte Jesus inn i livet mitt har jeg fått et forandra liv. De siste 12 årene har vært en kjempeprosess for meg, der jeg har blitt bedre og bedre kjent med Gud, og vet at det er relasjonen med Ham som teller, ikke diverse religiøse ritualer.

Før var jeg selvdestruktiv og nå er jeg det ikke. Før løy jeg og ødela for andre, nå gjør jeg det ikke. Før tenkte jeg bare på meg selv, nå tenker jeg gjerne på andre først. Før var jeg redd og alene, nå vet jeg at Gud har en plan og en mening med alt. Før visste jeg ikke hvem jeg var, nå har jeg fått en trygg identitet.

Men jeg har alltid trodd Gud fantes, det var bare det at før (i tenårene) angikk han meg ikke. Etter at jeg ble sterkt møtt av Ham da jeg var midt i 20-åra, skjønte jeg at Han angikk meg og at Han faktisk har enda mer interesse av å være sammen med meg,, ja alle mennesker enn jeg/vi har å være sammen med Ham!

Flott vitnesbyrd! :-)

[Gjest solfryd]

Jeg vokste ikke opp i et kristent hjem, men jeg har alltid trodd på Gud likevel. Gikk på søndagsskolen, lærte om ham i skoleårene, ble aktiv i menighet fra jeg var 14. Tok et standpunkt da jeg var konfirmant om at jeg ville bli Guds barn.

En tid var jeg usikker på om jeg kunne kalle meg kristen fordi jeg ikke greide å leve opp til "standaren" med å leve riktig og rett. Men har nå skjønt at jeg er bra nok som jeg er ovenfor Gud. Det er Jesus som har levd det perfekte livet for meg (og for alle mennesker), og ved å tro på Ham, si jatakk til hva han har gjort for meg, og velge å være i hans kjærlighet, er jeg god nok som jeg er. :-) Så da er jeg nok kristen.

[fasanen]

Jeg vokste ikke opp i et kristent hjem, men jeg har alltid trodd på Gud likevel. Gikk på søndagsskolen, lærte om ham i skoleårene, ble aktiv i menighet fra jeg var 14. Tok et standpunkt da jeg var konfirmant om at jeg ville bli Guds barn.

En tid var jeg usikker på om jeg kunne kalle meg kristen fordi jeg ikke greide å leve opp til "standaren" med å leve riktig og rett. Men har nå skjønt at jeg er bra nok som jeg er ovenfor Gud. Det er Jesus som har levd det perfekte livet for meg (og for alle mennesker), og ved å tro på Ham, si jatakk til hva han har gjort for meg, og velge å være i hans kjærlighet, er jeg god nok som jeg er. :-) Så da er jeg nok kristen.

Liker ;-)

[Gjest signaturløsidag]

''Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.''

Brevet til hebreerne

Kapittel 11vers 1

[fasanen]

''Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.''

Brevet til hebreerne

Kapittel 11vers 1

Ja!

[Sør]

Da jeg våknet opp etter å ha vært "død" (meget, meget nær), så var jeg fremdeles ateist!

Jeg ble ateist rett etter konfirmasjonen da jeg innså at troen/kristendommen lager langt flere spørsmål enn den løser, og generelt ikke henger på greip.

I etterkant har jeg bare vært glad for det!

Med vennlig hilsen

[Flimmer1365381250]

Jeg har ingen religion, men kunne imellom ønske jeg hadde det. Hadde tro på en gud oppe i himmelen når jeg var lita jente, min mor var?/er? kristen, min far humanetiker.

Kanskje jeg skifter over igjen når jeg får ny medisin.

http://www.nordlys.no/nyheter/article5205127.ece

Antidepressiva kan visstnok få til og med reker til å se lyset!

[ShitDiddelyDo]

Jeg har ingen religion, men kunne imellom ønske jeg hadde det. Hadde tro på en gud oppe i himmelen når jeg var lita jente, min mor var?/er? kristen, min far humanetiker.

Kanskje jeg skifter over igjen når jeg får ny medisin.

http://www.nordlys.no/nyheter/article5205127.ece

Antidepressiva kan visstnok få til og med reker til å se lyset!

''Kanskje jeg skifter over igjen når jeg får ny medisin.''

Maybe.

[Gjest mitt utgangspunkt]

En rad temmelig farlige opplevelser fikk meg til å fundere på døden.

Hva skjedde eventuelt etterpå. Hva om jeg tok feil og der var noe etter døden likevel? Det ville i så fall være et enormt tap. Altså hvis jeg ikke trodde på en eller annen skaper. Og motsatt hvis jeg trodde på en skaper, ville jeg ikke tapt noe som helst selv om det ikke skulle være noe døden. Det ble begynnelsen på langvarig leting. Endte opp etter en del hendelser som kristen. Med mer fred i sinnet enn før. Og trenger ikke jeg uroe meg for hva døden kan være.