Redd for kroppsvisitering ved flyreise

[Gjest livredd for dette]

Ingen liker vel GU men vi går for alternativet er så mye værre. Man bør absolutt få tatt celleprøve. Kreft i underlivet er ikke til å spøke med. Jeg vil tro at når du først har gjort det vil det føles litt bedre. Personlig har jeg tatt så mange at jeg tenker ikke på det i det hele tatt lenger.

Akkurat nå er jeg så livredd for GU at jeg heller foretrekker å være i risiko for å få kreft. Sånn sett kan jeg vel si til flere her at jeg velger å ikke være redd for kreft, men heller leve livet uten å gå å sprike med beina og få ting stappa opp i seg bare fordi man er redd for kreft ;-) (Må leses med humor og ikke bokstavelig.)

[nitty-gritty]

Nei, det er ikke alltid så lett å vite hvorfor man er redd. For min del handler det mye om at jeg får flashbacks til overgrep i barndommen bare jeg tenker på det. Men det handler nok også om skam over egen kropp og at jeg føler meg så hjelpesløs og bokstavelig talt blottlagt.

Ja, jeg har PTSD. Problemet kommer når noen sier: "Men legen skal jo ikke forgripe seg på deg. Og det er sikkert en dame uansett." Det er vanskelig å forklare at man føler skam over kroppen sin, som om den er rar og annerledes enn alle andres.

For meg har det hjulpet å se hele situasjonen fra fugleperspektiv. En pasient av 25 pasienter legen har den dagen, en gynekologisk undersøkelse (helt normalt), en flink lege som ikke tenker noe spesielt om kroppen til pasienten sin (hverken at hun burde skamme seg eller noe annet) og en pasient som er redd.

Når jeg tenker på situasjonen slik, så klarer jeg å skille det irrasjonelle (som ikke passer inn) og det rasjonelle i hendelsen.

[Gjest livredd for dette]

''Jeg setter pris på slike råd Men jeg blir bare så fortvilet over svar som indirekte sier at jeg bare må skjerpe meg''

Det er sånn nettet fungerer. Hvis du ikke vil ha andres mening - ikke spør!

Jeg vil gjerne ha andres råd og meninger, men forbeholder meg retten til å bli såret over noen av dem.

[Gjest oblob]

Jeg har måttet gjort det en gang på Gardermoen og en gang på danskebåten og da snakker jeg og om full sjekk med hår og underliv.

Hva fikk du av informasjon før du ble strippet? Er det full tvang, eller kan du motsette deg dette "til en advokat kommer"? Foregår det noenlunde hensynsfult?

[Gjest livredd for dette]

Ja, jeg har PTSD. Problemet kommer når noen sier: "Men legen skal jo ikke forgripe seg på deg. Og det er sikkert en dame uansett." Det er vanskelig å forklare at man føler skam over kroppen sin, som om den er rar og annerledes enn alle andres.

For meg har det hjulpet å se hele situasjonen fra fugleperspektiv. En pasient av 25 pasienter legen har den dagen, en gynekologisk undersøkelse (helt normalt), en flink lege som ikke tenker noe spesielt om kroppen til pasienten sin (hverken at hun burde skamme seg eller noe annet) og en pasient som er redd.

Når jeg tenker på situasjonen slik, så klarer jeg å skille det irrasjonelle (som ikke passer inn) og det rasjonelle i hendelsen.

Jeg skjønner hva du mener. Legen synes selvsagt at dette er helt naturlig. Men jeg føler meg likevel uvel over å i det hele tatt sitte i en sånn stol, selv med klærne på...

[frosken]

Jeg setter pris på slike råd Men jeg blir bare så fortvilet over svar som indirekte sier at jeg bare må skjerpe meg.

'' Men jeg blir bare så fortvilet over svar som indirekte sier at jeg bare må skjerpe meg.

''

Jeg har ikke ment å si at du _bare_ må skjerpe deg. Langt derifra:-) Men jeg tror at det er svært viktig å fokusere på skillet mellom det å føle sterk angst, og det å la angsten fullt ut styre de valg man tar.

Det vil være trist om de overgrepene du ble utsatt for skal få lov til å styre dine muligheter for livsutfoldelse resten av livet. Jeg tror det er mulig å ta tilbake kontrollen, bit for bit.

Synes forresten du tok deg svært godt inn igjen i denne tråden. Først virket det som om du gikk litt i "vranglås" og syntes vi var helt umulige som maste om valgmuligheter. Etter at du fikk tilbakemelding på dette, så virker det som du leste våre mer eller mindre mangelfulle kommentarer på en mer velvillig måte. Det viser at du har muligheter for endring, tenker jeg :-)

[frosken]

Akkurat nå er jeg så livredd for GU at jeg heller foretrekker å være i risiko for å få kreft. Sånn sett kan jeg vel si til flere her at jeg velger å ikke være redd for kreft, men heller leve livet uten å gå å sprike med beina og få ting stappa opp i seg bare fordi man er redd for kreft ;-) (Må leses med humor og ikke bokstavelig.)

Hvis du bor i Oslo og på et senere tidspunkt skulle ønske å bli tipset om navn på en forståelsesfull og dyktig gynekolog, så si fra :-)

[Gjest livredd for dette]

''Om det hjelper å gå i terapi og snakke om det eller om det bare gjør ting verre.''

Det kan hjelpe å gå i terapi :-) Det er neppe nok å kun snakke om det selv i terapi, du må nok kombinere med en villighet til å utsette deg for potensielt ubehag. Du har kanskje også en del å hente på å se forskjellen på det å kjenne angst og det å la angsten fullt ut styre dine valg.

Jeg er enig i at Sjøstjernas forslag et annet sted i tråden var gode. Men jeg tror at du kan komme til å lure deg selv hvis du går _altfor_ langsomt frem. Det er ok å starte med klare å være naken på ditt eget bad, men tror i såfall at du bør komme i gang med å dusje stort sett hver dag. Mine synspunkter på dette har sammenheng med at jeg har vært vitne til en som i svært mange år nå har planlagt _å bli mindre redd_ i forbindelse med gjennomføring av dusjing, istedet for å være villig til å dusje tiltross for motstand og angst. Etter mange år, har hun fortsatt ikke kommet lenger enn til maks en dusj pr uke - og da stort sett med mor tilstede i naborommet.

Lykke til :-)

Takk!

Jeg dusjer hver eller annenhver dag allerede, så problemet er det at jeg gruer meg til hver gang. Vurderer hver dag om det virkelig er nødvendig... Men jeg kommer alltid fram til at det er dumt å utsette det og klarer å gjennomføre det, selv med stort ubehag. Når jeg allerede har kommet "så langt" så er vel neste skritt å klare å være naken i litt lengre tid enn bare fort av og på med klærne.

[nitty-gritty]

Jeg skjønner hva du mener. Legen synes selvsagt at dette er helt naturlig. Men jeg føler meg likevel uvel over å i det hele tatt sitte i en sånn stol, selv med klærne på...

Ja, jeg forstår du føler deg uvel.

Ingen kan gi deg en løsning som fjerner ubehagelige følelser på øyeblikket. Det krever at du jobber med tankene og følelsene dine, og handler på tross av dine øyeblikkelige behov.

Det er veldig vanskelig, siden hele kroppen din gjerne vil flykte fra det du er redd.

[Gjest livredd for dette]

'' Men jeg blir bare så fortvilet over svar som indirekte sier at jeg bare må skjerpe meg.

''

Jeg har ikke ment å si at du _bare_ må skjerpe deg. Langt derifra:-) Men jeg tror at det er svært viktig å fokusere på skillet mellom det å føle sterk angst, og det å la angsten fullt ut styre de valg man tar.

Det vil være trist om de overgrepene du ble utsatt for skal få lov til å styre dine muligheter for livsutfoldelse resten av livet. Jeg tror det er mulig å ta tilbake kontrollen, bit for bit.

Synes forresten du tok deg svært godt inn igjen i denne tråden. Først virket det som om du gikk litt i "vranglås" og syntes vi var helt umulige som maste om valgmuligheter. Etter at du fikk tilbakemelding på dette, så virker det som du leste våre mer eller mindre mangelfulle kommentarer på en mer velvillig måte. Det viser at du har muligheter for endring, tenker jeg :-)

Jeg var jo i utgangspunktet klar for å motta råd, men i og med at dette selvsagt er et sårbart tema så satt jeg meg litt på bakbena og ble svært lei meg av å få kommentarer om at jeg bare måtte la være å bekymre meg over dette. Slikt hjelper jo ingenting og fikk meg bare til å føle meg dum.

Men jeg ønsker jo virkelig å bli bedre og er ikke helt fastlåst, selv om det kanskje kan føles sånn akkurat nå... Jeg må nok bare venne meg til at det er slik det er nå og ha et håp om at ting blir bedre om jeg bare klarer å jobbe med det på en god måte.

[nitty-gritty]

Jeg var jo i utgangspunktet klar for å motta råd, men i og med at dette selvsagt er et sårbart tema så satt jeg meg litt på bakbena og ble svært lei meg av å få kommentarer om at jeg bare måtte la være å bekymre meg over dette. Slikt hjelper jo ingenting og fikk meg bare til å føle meg dum.

Men jeg ønsker jo virkelig å bli bedre og er ikke helt fastlåst, selv om det kanskje kan føles sånn akkurat nå... Jeg må nok bare venne meg til at det er slik det er nå og ha et håp om at ting blir bedre om jeg bare klarer å jobbe med det på en god måte.

Jeg beundrer din tålmodighet med deg selv. Det er en god egenskap

[Gjest livredd for dette]

Ja, jeg forstår du føler deg uvel.

Ingen kan gi deg en løsning som fjerner ubehagelige følelser på øyeblikket. Det krever at du jobber med tankene og følelsene dine, og handler på tross av dine øyeblikkelige behov.

Det er veldig vanskelig, siden hele kroppen din gjerne vil flykte fra det du er redd.

Jeg er nok redd for å få det enda verre etterpå enn nå... Jeg tror at jeg ikke kommer til å føle en mestringsfølelse eller en lettelse etter noe slikt, men at jeg bare vil bli retraumatisert.

[Gjest livredd for dette]

Jeg beundrer din tålmodighet med deg selv. Det er en god egenskap

Takk

[nitty-gritty]

Jeg er nok redd for å få det enda verre etterpå enn nå... Jeg tror at jeg ikke kommer til å føle en mestringsfølelse eller en lettelse etter noe slikt, men at jeg bare vil bli retraumatisert.

Ok, jeg forstår den frykten og om det var tilfellet, så ville det selvfølgelig være uheldig.

Hvor stor er sjansen for at det skal skje? Er frykten for retraumatisering reell?

[Gjest livredd for dette]

Du blir vel ikke "plukket ut" til GU? Det er vel frivillig? Har ikke tatt GU jeg heller.

Neida, jeg skrev nok litt uklart der. Jeg mente at på en flyplass så er det en stor sjanse for å slippe unna, men når man skal ta en GU så vet man jo at det er det man skal. Man blir jo ikke tvunget til det, men man slipper ikke unna like enkelt som det man kan på en flyplass.

[Gjest livredd for dette]

Ok, jeg forstår den frykten og om det var tilfellet, så ville det selvfølgelig være uheldig.

Hvor stor er sjansen for at det skal skje? Er frykten for retraumatisering reell?

Ja, frykten er reell. Den gangen jeg måtte kle av meg på psykiatrisk føltes som et overgrep og plager meg den dag i dag. Nå var jo dette tvang så det kan jo ikke sammenlignes helt. Men en annen gang gjennomgikk jeg en undersøkelse på sykehus der jeg var delvis avkledd og det ble enda verre enn jeg trodde. Selv om jeg kunne si nei og jeg bare var delvis avkledd så fikk jeg store problemer i etterkant.

[nitty-gritty]

Ja, frykten er reell. Den gangen jeg måtte kle av meg på psykiatrisk føltes som et overgrep og plager meg den dag i dag. Nå var jo dette tvang så det kan jo ikke sammenlignes helt. Men en annen gang gjennomgikk jeg en undersøkelse på sykehus der jeg var delvis avkledd og det ble enda verre enn jeg trodde. Selv om jeg kunne si nei og jeg bare var delvis avkledd så fikk jeg store problemer i etterkant.

Når du sier "store problemer", hva mener du da?

[Gjest livredd for dette]

Hvis du bor i Oslo og på et senere tidspunkt skulle ønske å bli tipset om navn på en forståelsesfull og dyktig gynekolog, så si fra :-)

Jeg bor i nærheten av Oslo og vil gjerne ha navn Jeg har tenkt på muligheten til å dra til en gynekolog bare for å snakke med den og evt. ta noen utvendige tester, ultralyd eller noe. Og da trenger jeg en gynekolog som ikke bare synes jeg er tåpelig som ikke vil gjennomføre en undersøkelse. At jeg virker vrang og at jeg bare sløser bort tiden hennes/hans.

[Gjest livredd for dette]

Når du sier "store problemer", hva mener du da?

Plagsomme bilder i hodet fra den dagen, forverring av PTSDen min, økt skamfølelse og en følelse av at jeg ikke hadde kontroll.

[nitty-gritty]

Plagsomme bilder i hodet fra den dagen, forverring av PTSDen min, økt skamfølelse og en følelse av at jeg ikke hadde kontroll.

Var det forbigående følelser eller permanente følelser?