Redd for kroppsvisitering ved flyreise

[Gjest livredd for dette]

Var det forbigående følelser eller permanente følelser?

Jeg plages fremdeles av det. Det ene skjedde for 2-3 år siden og det andre for et halvt år siden. Det har blitt bedre med tiden, men er der fremdeles. Jeg angrer på at jeg tok den undersøkelsen for jeg var frisk. Det er noe av det jeg er redd for med en GU. At jeg trolig kommer til å være helt frisk... Høres sikkert merkelig ut, men det føles så bortkastet ut. Hadde jeg bare hatt en stor plage som hadde forsvunnet ved hjelp av en plagsom undersøkelse hadde det føltes litt mer verdt det. Selv om jeg ikke kommer til å gjennomføre en GU på nåværende tidspunkt uansett. Jeg bare tenker litt frem i tid.

[Dorthe]

''Jeg har måttet gjort det en gang på Gardermoen og en gang på danskebåten og da snakker jeg og om full sjekk med hår og underliv.''

Jøss! Jeg har sett på grensevakten som det refereres til her, og det skal være meget sterk mistanke om innvendig narkotikasmugling for å strippe noen på den måten.

Det trodde jeg også. Nå har vel ikke du helt sett bilde av meg, tror jeg, men jeg ser altså helt vanlig ut og har aldri prøvd hard dop i hele mitt liv.

[Dorthe]

Hva fikk du av informasjon før du ble strippet? Er det full tvang, eller kan du motsette deg dette "til en advokat kommer"? Foregår det noenlunde hensynsfult?

Jada, jeg ble tatt med inn på et eget rom og fikk kledd av meg sjøl og de ristet i klærne min og kikket i lommene. Deretter gikk de gjennom håret mitt, jeg har veldig tjukt hår og den gangen var det langt og så måtte jeg bøye meg fram så de fikk tatt en titt inn.

Nå er ikke jeg fryktelig sjenert, jeg ble vel i grunnen mest overrasket over at de skulle sjekke meg så grundig så jeg tullet litt med tolldamen og var hyggelig og hun var veldig hyggelig tilbake og ba faktisk om unnskyldning etterpå fordi de hadde tatt meg inn til full sjekk.

[lealaus]

Takk for kloke ord.

Jeg har selvsagt tenkt på dette med GU. At jeg er redd for den dagen jeg evt. skulle få problemer som gjør at jeg må ta en undersøkelse. Men det ville uansett ikke være aktuelt. Jeg vil faktisk heller dø enn å gjennomgå det. Du kan jo tenke deg at når jeg er så livredd for å vise meg naken så er jeg selvsagt 1000 ganger mer redd for å blottlegge meg på den måten.

Jeg tror min venninne temmelig inngående kunne beskrevet for deg hvorfor GU er å foretrekke framfor kreft. Det er ikke slik at man får diagnostisert kreft og så dør man. Mellom de to punktene er ubeskrivelig smerte, lidelse og tap av funksjoner. Det blir litt på siden og du trenger ikke svare, men jeg kjenner jeg blir litt støtt når du tilsynelatende lettvint sier du heller vil ha kreft enn å ta GU - på vegne av henne som led og andre som lider, på vegne av veldig mange familier rundt om - på vegne av meg selv også, som daglig kjenner det tomme rommet, selv etter 13 år. (Jeg vet det ikke er lettvint å "bare skjerpe seg og kutte ut de angstgreiene - ut av egen erfaring - men jeg mener det er lettvint å si at man heller foretrekker kreft)

Så skal jeg komme tilbake til diskusjonen. Jeg sa det i sted og jeg gjentar det gjerne. Du trenger hjelp med et så massivt problem som dette. Du kan få (gode eller dårlige) råd her, men dette er ikke noe du kan greie på egenhånd. Jeg formelig ser hvor hårene stritter på armen din - din angst er omtrent selvlysende gjennom tråden her. Du må ha en (eller flere) støttespiller(e) i kjøtt og blod ved din side.

Jeg ser du reagerer på noe av responsen du får - jeg synes at du skal tenke på at de fleste her nok vet hva angst er (i alle valører), de fleste er nok også godt kjent med skamfølelse. Men noen har jobbet seg mer eller mindre gjennom - andre er helt i startgropa. Og en av oss har utrolig mange års erfaring som psykiater og har nok truffet mange av oss i terapirommet. Jeg tror nok hans synspunkter kan vektlegges, selv om ordlyden kan være litt knapp i blant. Det er nettets vesen.

Mitt råd er altså: Skaff deg hjelp.

[Mary Poppins]

Det trodde jeg også. Nå har vel ikke du helt sett bilde av meg, tror jeg, men jeg ser altså helt vanlig ut og har aldri prøvd hard dop i hele mitt liv.

Jo jeg har sett bilde av deg og synes på ingen måte at du så spesielt suspekt ut nei :-)

[nitty-gritty]

Jeg tror min venninne temmelig inngående kunne beskrevet for deg hvorfor GU er å foretrekke framfor kreft. Det er ikke slik at man får diagnostisert kreft og så dør man. Mellom de to punktene er ubeskrivelig smerte, lidelse og tap av funksjoner. Det blir litt på siden og du trenger ikke svare, men jeg kjenner jeg blir litt støtt når du tilsynelatende lettvint sier du heller vil ha kreft enn å ta GU - på vegne av henne som led og andre som lider, på vegne av veldig mange familier rundt om - på vegne av meg selv også, som daglig kjenner det tomme rommet, selv etter 13 år. (Jeg vet det ikke er lettvint å "bare skjerpe seg og kutte ut de angstgreiene - ut av egen erfaring - men jeg mener det er lettvint å si at man heller foretrekker kreft)

Så skal jeg komme tilbake til diskusjonen. Jeg sa det i sted og jeg gjentar det gjerne. Du trenger hjelp med et så massivt problem som dette. Du kan få (gode eller dårlige) råd her, men dette er ikke noe du kan greie på egenhånd. Jeg formelig ser hvor hårene stritter på armen din - din angst er omtrent selvlysende gjennom tråden her. Du må ha en (eller flere) støttespiller(e) i kjøtt og blod ved din side.

Jeg ser du reagerer på noe av responsen du får - jeg synes at du skal tenke på at de fleste her nok vet hva angst er (i alle valører), de fleste er nok også godt kjent med skamfølelse. Men noen har jobbet seg mer eller mindre gjennom - andre er helt i startgropa. Og en av oss har utrolig mange års erfaring som psykiater og har nok truffet mange av oss i terapirommet. Jeg tror nok hans synspunkter kan vektlegges, selv om ordlyden kan være litt knapp i blant. Det er nettets vesen.

Mitt råd er altså: Skaff deg hjelp.

Det var godt sagt

[Gjest livredd for dette]

Jeg tror min venninne temmelig inngående kunne beskrevet for deg hvorfor GU er å foretrekke framfor kreft. Det er ikke slik at man får diagnostisert kreft og så dør man. Mellom de to punktene er ubeskrivelig smerte, lidelse og tap av funksjoner. Det blir litt på siden og du trenger ikke svare, men jeg kjenner jeg blir litt støtt når du tilsynelatende lettvint sier du heller vil ha kreft enn å ta GU - på vegne av henne som led og andre som lider, på vegne av veldig mange familier rundt om - på vegne av meg selv også, som daglig kjenner det tomme rommet, selv etter 13 år. (Jeg vet det ikke er lettvint å "bare skjerpe seg og kutte ut de angstgreiene - ut av egen erfaring - men jeg mener det er lettvint å si at man heller foretrekker kreft)

Så skal jeg komme tilbake til diskusjonen. Jeg sa det i sted og jeg gjentar det gjerne. Du trenger hjelp med et så massivt problem som dette. Du kan få (gode eller dårlige) råd her, men dette er ikke noe du kan greie på egenhånd. Jeg formelig ser hvor hårene stritter på armen din - din angst er omtrent selvlysende gjennom tråden her. Du må ha en (eller flere) støttespiller(e) i kjøtt og blod ved din side.

Jeg ser du reagerer på noe av responsen du får - jeg synes at du skal tenke på at de fleste her nok vet hva angst er (i alle valører), de fleste er nok også godt kjent med skamfølelse. Men noen har jobbet seg mer eller mindre gjennom - andre er helt i startgropa. Og en av oss har utrolig mange års erfaring som psykiater og har nok truffet mange av oss i terapirommet. Jeg tror nok hans synspunkter kan vektlegges, selv om ordlyden kan være litt knapp i blant. Det er nettets vesen.

Mitt råd er altså: Skaff deg hjelp.

Takk for råd!

Jeg må bare beklage at svaret mitt ble oppfattet på denne måten. Jeg kjenner også folk som har hatt kreft. Noen har dødd og andre har overlevd med varige skader. Så jeg mente ikke at jeg ville lide meg gjennom kreft. Jeg mente heller at jeg ville ha vurdert selvmord fremfor en GU dersom jeg hadde måttet velge.

Det var vel heller en beskrivelse av hvor håpløst det føles nå, ikke en bagatellisering av kreft.

[lealaus]

Takk for råd!

Jeg må bare beklage at svaret mitt ble oppfattet på denne måten. Jeg kjenner også folk som har hatt kreft. Noen har dødd og andre har overlevd med varige skader. Så jeg mente ikke at jeg ville lide meg gjennom kreft. Jeg mente heller at jeg ville ha vurdert selvmord fremfor en GU dersom jeg hadde måttet velge.

Det var vel heller en beskrivelse av hvor håpløst det føles nå, ikke en bagatellisering av kreft.

Jeg skjønner at det føles håpløst, jeg var selv i en ti-femtenårs periode selve ikonet på håpløshet. Trodde ingenting kunne hjelpe på den uutholdelige smerten jeg ikke kunne løpe fra. Jeg var helt fortvilet de gangene jeg ble reddet og kunne nesten ikke vente på neste mulighet.

Men her sitter jeg. Møysommelig jobbing i årevis har ført fram til her jeg er i dag, og nå er jeg takknemlig overfor de som gang på gang reddet meg (min døde venninne var en av dem). I følge med min BP har jeg periodevis mine utfordringer, men jeg har lært å håndtere dem og akseptere lidelsen for det den er og ta mine forholdsregler.

Per i dag sliter jeg med en depresjon, men erfaring og terapi har lært meg at det går over, og jeg er trygg på det. Erfaring og kunnskap har også lært meg å se signalene tidlig nok - og ikke bare det: jeg erkjenner dem og gjør de grep som funker for meg. På et mye tidligere tidspunkt enn før har jeg nå vært i kontakt med min lege og vi ble enige om å øke noen meds.

Nå skriver jeg meg helt bort, men hovedbudskapet mitt er at du må skaffe deg hjelp. Er det NOE jeg skulle angre på hittil i livet, måtte det være at jeg skulle ønske jeg hørte på folk rundt meg og søkte hjelp på et tidligere tidspunkt.- da tror jeg min snubling i Håpløshetens tidsepoke ville vært betraktelig kortere.

[Dorthe]

Jo jeg har sett bilde av deg og synes på ingen måte at du så spesielt suspekt ut nei :-)

Nei, jeg synes heller ikke det.

Men nå blir jeg kroppsvisitert hver eneste gang jeg er ute og flyr og skjønner at flypersonalet er sure fordi jeg tar fly alene. Jeg tror ikke jeg har forstått det før nå at jeg liksom ikke skal få lov å reise alene, det er forventet at jeg reiser med noen og det ene flyselskapet etter det andre nekter meg å fly alene.

[Gjest Gir meg ende over at deg.]

Det er ikke bare å slutte å tenke på det, det er riktig. Men en kan la være å la seg styre av det og heller ta det ufarlige ubehaget om det kommer.

Du er bare like atal som vanlig Nils!

Hadde det vært så forbannet enkelt som du spytter ut av deg så hadde du fanken ikke hatt noen jobb. Noen av oss klarer å ta tak i ting og få en kontroll på dem, men så klart ikke alle. Hadde ikke en stor prosent måttet ha en hjelp til dette så hadde du som sakt kanskje dumpet søppel i steden for å smekre deg med rød skrift på DOL. Det er bare så idiotisk av en, liksom prof, som trykker ut av seg sånt crap

Prøv å opptre litt profesjonellt a, litte grann liksom.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du er bare like atal som vanlig Nils!

Hadde det vært så forbannet enkelt som du spytter ut av deg så hadde du fanken ikke hatt noen jobb. Noen av oss klarer å ta tak i ting og få en kontroll på dem, men så klart ikke alle. Hadde ikke en stor prosent måttet ha en hjelp til dette så hadde du som sakt kanskje dumpet søppel i steden for å smekre deg med rød skrift på DOL. Det er bare så idiotisk av en, liksom prof, som trykker ut av seg sånt crap

Prøv å opptre litt profesjonellt a, litte grann liksom.

Jeg vet at alt jeg sier om dette er meget enkelt å si og vanskelig å gjennomføre. Dog er det slik at jeg må si det likevel, og det er persoenen selv som må gjennomføre det.

Det er en ubehagelig sannhet at for å bli fri angst, er en nødt til å risikere ubehag i betydelig grad. De fleste engstelige vet med sitt intellekt at situasjonen ikke er farlig, kun ubehagelig. Hvis det viktigste blir å unngå ubehag, vil en ikke kunne fri seg fra angsten.

Litt OT, men dog. De som har sett 71 gr nord i det siste, har sett personer som har tatt på seg enorme ubehag. Mange av oss har fysisk styrke til å gjennomføre slike ting. Det som skiller de som når målene fra de som ikke når dem, er nettopp evnen til å ta på seg ubehag for å nå mål. En egostyrkefunksjon for å relatere til en tråd for noen dager siden.

[Madelenemie]

Jeg synes du har en noe primitiv måte å takle slike problemer på. Hadde jeg kunnet skjerpe meg og slutte å bekymre meg over dette hadde jeg gjort det for lengst. Når man har stor angst for noe er det ikke bare å ta det som det kommer.

Hei!

Jeg har tenkt noen ganger på det der selv.

Opplevde på en klassetur at to jenter og en gutt jeg gikk sammen med ble tatt inn til en slik undersøkelse, to av dem klarte seg bra, men en muslimsk jente ble preget av dette, hun fikk stort fravær, jeg tror ikke hun klarte det følelsesmessig. Hun så syk ut etter dette, jeg så at det var noe galt da hun kom ut.

Jeg vet at jeg med 100 % sikkerhet ville nektet en slik undersøkelse, da fikk de heller legge/sette meg inn, til de fikk avklart og sjekket dette på andre måter.

Jeg har ikke som deg vært utsatt for seksuelle overgrep, men jeg går ikke til GU, jeg klarer ikke, men en gang måtte jeg pga av noe, jeg hadde med min mann og jeg gråt og klarte å komme gjennom det takket være en den hyggelige gynekologen som tok seg god tid til å forklare med tegninger og plansjer hva han skulle gjøre. Jeg kom meg igjennom det, men jeg orker ikke å gå til slike undersøkelser. Hvis man ikke har hatt mange seksualpartnere trenger man faktisk ikke det, men har man hatt noen, bør man komme over denne frykten pga av fare for celleforandringer i livmor. Men det er en reell frykt som sikkert tar tid og målrettet arbeide for å komme over.

[Gjest livredd for dette]

Jeg vet at alt jeg sier om dette er meget enkelt å si og vanskelig å gjennomføre. Dog er det slik at jeg må si det likevel, og det er persoenen selv som må gjennomføre det.

Det er en ubehagelig sannhet at for å bli fri angst, er en nødt til å risikere ubehag i betydelig grad. De fleste engstelige vet med sitt intellekt at situasjonen ikke er farlig, kun ubehagelig. Hvis det viktigste blir å unngå ubehag, vil en ikke kunne fri seg fra angsten.

Litt OT, men dog. De som har sett 71 gr nord i det siste, har sett personer som har tatt på seg enorme ubehag. Mange av oss har fysisk styrke til å gjennomføre slike ting. Det som skiller de som når målene fra de som ikke når dem, er nettopp evnen til å ta på seg ubehag for å nå mål. En egostyrkefunksjon for å relatere til en tråd for noen dager siden.

Ja, det var litt OT... Synes ikke at man kan sammenligne 71 grader nord med angst, redsler og fobier. Det de gjør er fysisk slitsomt og de er sikkert redde underveis, men den redselen er noe annet. De har valget om å gjøre det eller gi seg og de får en mestringsfølelse og en slags rus av det de gjør. Vil tro at de kommer styrket ut av det i stedet for å slite med mareritt og vonde minner.

Kanksje jeg skal melde meg på 71 grader nord neste år? I hvert fall hvis jeg slipper både stripping og GU!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det var litt OT... Synes ikke at man kan sammenligne 71 grader nord med angst, redsler og fobier. Det de gjør er fysisk slitsomt og de er sikkert redde underveis, men den redselen er noe annet. De har valget om å gjøre det eller gi seg og de får en mestringsfølelse og en slags rus av det de gjør. Vil tro at de kommer styrket ut av det i stedet for å slite med mareritt og vonde minner.

Kanksje jeg skal melde meg på 71 grader nord neste år? I hvert fall hvis jeg slipper både stripping og GU!

Det kommer an på hvordan en velger å se på angsten. Jeg tar utgangspunkt i at en ser på angst som ubehag,

[nitty-gritty]

Ja, det var litt OT... Synes ikke at man kan sammenligne 71 grader nord med angst, redsler og fobier. Det de gjør er fysisk slitsomt og de er sikkert redde underveis, men den redselen er noe annet. De har valget om å gjøre det eller gi seg og de får en mestringsfølelse og en slags rus av det de gjør. Vil tro at de kommer styrket ut av det i stedet for å slite med mareritt og vonde minner.

Kanksje jeg skal melde meg på 71 grader nord neste år? I hvert fall hvis jeg slipper både stripping og GU!

Angst er ubehag, på linje med blødende gnagsår, vond rygg og ekstrem slitenhet. Det kjennes akutt der og da, men det er egentlig ikke skadelig.

[Gjest livredd for dette]

Jeg skjønner at det føles håpløst, jeg var selv i en ti-femtenårs periode selve ikonet på håpløshet. Trodde ingenting kunne hjelpe på den uutholdelige smerten jeg ikke kunne løpe fra. Jeg var helt fortvilet de gangene jeg ble reddet og kunne nesten ikke vente på neste mulighet.

Men her sitter jeg. Møysommelig jobbing i årevis har ført fram til her jeg er i dag, og nå er jeg takknemlig overfor de som gang på gang reddet meg (min døde venninne var en av dem). I følge med min BP har jeg periodevis mine utfordringer, men jeg har lært å håndtere dem og akseptere lidelsen for det den er og ta mine forholdsregler.

Per i dag sliter jeg med en depresjon, men erfaring og terapi har lært meg at det går over, og jeg er trygg på det. Erfaring og kunnskap har også lært meg å se signalene tidlig nok - og ikke bare det: jeg erkjenner dem og gjør de grep som funker for meg. På et mye tidligere tidspunkt enn før har jeg nå vært i kontakt med min lege og vi ble enige om å øke noen meds.

Nå skriver jeg meg helt bort, men hovedbudskapet mitt er at du må skaffe deg hjelp. Er det NOE jeg skulle angre på hittil i livet, måtte det være at jeg skulle ønske jeg hørte på folk rundt meg og søkte hjelp på et tidligere tidspunkt.- da tror jeg min snubling i Håpløshetens tidsepoke ville vært betraktelig kortere.

Tusen takk for fine tanker rundt dette

[tonie]

Angst er ubehag, på linje med blødende gnagsår, vond rygg og ekstrem slitenhet. Det kjennes akutt der og da, men det er egentlig ikke skadelig.

Hah! Du burde prøve høydeangsten min en gang, så tenker jeg du skifter mening. Den er så absolutt farlig, for bena svikter og jeg ramler rett i bakken. Jeg har konfrontert den mange ganger, med nær dødelig utfall. En gang klatret jeg til topps i en hoppbakke og var nær ved å ramle utfor da alt svartna. Det er ikke tull heller.

[nitty-gritty]

Hah! Du burde prøve høydeangsten min en gang, så tenker jeg du skifter mening. Den er så absolutt farlig, for bena svikter og jeg ramler rett i bakken. Jeg har konfrontert den mange ganger, med nær dødelig utfall. En gang klatret jeg til topps i en hoppbakke og var nær ved å ramle utfor da alt svartna. Det er ikke tull heller.

Hehe, det er jo farlig, i så fall. Den typen situasjoner du SKAL unngå

[Gjest livredd for dette]

Det kommer an på hvordan en velger å se på angsten. Jeg tar utgangspunkt i at en ser på angst som ubehag,

Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre. Det tror jeg ikke at deltagerne i 71 grader nord kjenner på. Jeg vil heller ha annet ubehag, gjerne ekstrem smerte, enn denne frykten. Hadde det bare vært ubehagelig der og da hadde det vært greit. Dessuten har ikke den serien noen form for tvang og de er med kun fordi de har glede av det selv og ikke fordi de føler at de bør.

[nitty-gritty]

Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre. Det tror jeg ikke at deltagerne i 71 grader nord kjenner på. Jeg vil heller ha annet ubehag, gjerne ekstrem smerte, enn denne frykten. Hadde det bare vært ubehagelig der og da hadde det vært greit. Dessuten har ikke den serien noen form for tvang og de er med kun fordi de har glede av det selv og ikke fordi de føler at de bør.

Men selv PTSD-symptomer er jo bare ubehag, er det ikke? Det er ikke skadelig å ha flashbacks, tross alt.