Redd for kroppsvisitering ved flyreise

[petter smart]

Hvis du ser på dokumentarserien på TvNorge som går hver hverdag kl 19 så ser du at det er mer vanlig å bli strippet enn at det er en flyvertinne som suger blod.

Og jeg regner med at du har hørt om de som smugler narkotika inni seg? Det er vel en grunn til at de sjekker inni folk. Det er mange ganger at det skjer i denne serien og den er fra virkeligheten og den siviliserte verden... Der er det flere som får beskjed om å spre rumpeballene sine så at det ikke skjer stripping er ikke korrekt.

Du kan godt påstå at det er sjelden, men å påstå at det aldri skjer (like sjelden som vampyrflyvertinne) er helt på jordet. Dette synes jeg at du kunne satt deg mer inn i før du kommer med en slik nedlatende kommentar til en som virkelig sliter med dette.

Tenk på hvor mange som reiser via en flyplass opp mot hvor mange som i det hele tatt blir stoppet og de enda færre som blir sendt til intern undersøkelse. Sannsynligheten er ikke stor.

Og slike undersøkelser skjer de fleste steder med røntgen, ikke ved at en må spre rumbeballene.

[tonie]

Hehe, det er jo farlig, i så fall. Den typen situasjoner du SKAL unngå

Puh, det var godt å høre;)

[Gjest winda]

Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre. Det tror jeg ikke at deltagerne i 71 grader nord kjenner på. Jeg vil heller ha annet ubehag, gjerne ekstrem smerte, enn denne frykten. Hadde det bare vært ubehagelig der og da hadde det vært greit. Dessuten har ikke den serien noen form for tvang og de er med kun fordi de har glede av det selv og ikke fordi de føler at de bør.

Har du noen gang forsøkt kognitiv terapi for ptsd-symptomene dine? Du kan med dette greie å lære deg teknikker for å dempe sånne symptomer. Men du må jobbe hardt med deg selv, kanskje blir du ikke helt bra, men du kan bli mye bedre. I know

[frosken]

Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre. Det tror jeg ikke at deltagerne i 71 grader nord kjenner på. Jeg vil heller ha annet ubehag, gjerne ekstrem smerte, enn denne frykten. Hadde det bare vært ubehagelig der og da hadde det vært greit. Dessuten har ikke den serien noen form for tvang og de er med kun fordi de har glede av det selv og ikke fordi de føler at de bør.

''Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre''

Er du sikker på at dette er en konstruktiv form for selvforståelse? Du bygger opp mange argumenter for at nettopp du ikke kan gjøre ting som vekker sterkt ubehag; du argumenterer sterkt for at ingenting kan bli annerledes enn det er nå.

Av og til kan det være nyttig å se på den energien man investerer i å _ikke_ få til ting.

[Gjest winda]

Men selv PTSD-symptomer er jo bare ubehag, er det ikke? Det er ikke skadelig å ha flashbacks, tross alt.

Du har helt redd, har enda ikke hørt om noen som har dødd pga slike symptomer. Jeg lever ihvertfall enda .

[ShitDiddelyDo]

Angst er ubehag, på linje med blødende gnagsår, vond rygg og ekstrem slitenhet. Det kjennes akutt der og da, men det er egentlig ikke skadelig.

Tja. Resultatet av angst kan være farlig. Jeg hadde for i overkant av 10 år siden et anfall av fylleangst som gjorde at jeg løp på en vegg og slo nesa. Samme kvelden holdt jeg på å fly på broderen pga en kakeoppskrift (og jeg har ikke bakt siden barneskolen). Og jeg er normalt en fyr som ikke gjør hysteriske ting.

Det er ganske ufattelig hva hodet kan konstruere av faenskap og fysiske følelser. Jeg vet litt om dette fra barne-/ungdomsåra også, og ble som barn kjørt på legevakta med sterke magesmerter. Trodde det var blindtarmen eller noe sånt, men det var det ikke. Først mange år senere forsto jeg hva jeg hadde slitt med i noen år, for ingenting ble gjort selv om legen konstaterte at et par sykehusturer var et resultat av "nerver".

Men jeg er enig med NHD. Logikk funka for meg. Ingen visste engang at jeg slet med dette i en del år, og jeg tok tak i det selv i en tid hvor jeg med jevne mellomrom holdt på å eksplodere som en bombe. Sånn sett er det kanskje ikke så lurt å gå rundt og knuge på dette selv, sånn jeg gjorde, men det var litt mindre åpenhet rundt dette da jeg var barn/ungdom.

[nitty-gritty]

Tja. Resultatet av angst kan være farlig. Jeg hadde for i overkant av 10 år siden et anfall av fylleangst som gjorde at jeg løp på en vegg og slo nesa. Samme kvelden holdt jeg på å fly på broderen pga en kakeoppskrift (og jeg har ikke bakt siden barneskolen). Og jeg er normalt en fyr som ikke gjør hysteriske ting.

Det er ganske ufattelig hva hodet kan konstruere av faenskap og fysiske følelser. Jeg vet litt om dette fra barne-/ungdomsåra også, og ble som barn kjørt på legevakta med sterke magesmerter. Trodde det var blindtarmen eller noe sånt, men det var det ikke. Først mange år senere forsto jeg hva jeg hadde slitt med i noen år, for ingenting ble gjort selv om legen konstaterte at et par sykehusturer var et resultat av "nerver".

Men jeg er enig med NHD. Logikk funka for meg. Ingen visste engang at jeg slet med dette i en del år, og jeg tok tak i det selv i en tid hvor jeg med jevne mellomrom holdt på å eksplodere som en bombe. Sånn sett er det kanskje ikke så lurt å gå rundt og knuge på dette selv, sånn jeg gjorde, men det var litt mindre åpenhet rundt dette da jeg var barn/ungdom.

Ja, det er nå en gang slik at det er det som fungerer.

Jeg snakker ikke uten grunnlag. Jeg har PTSD og kan alt om å være (irrasjonelt) redd i situasjoner der andre ikke er det og få kroppslige- eller mentale reaksjoner jeg ikke har kontroll på.

For meg har den eneste løsninger vært å bestemme meg for å holde det ut, rett og slett. På den måten alene kan jeg leve et normalt liv med sex og barn og studier og jobb. Forskjellen ligger i hva jeg forteller meg selv.

"Jeg kan ikke ha sex. Det gir meg flashbacks." kontra "Det er vanskelig for meg å ha et fullverdig sexliv noen ganger, men det tar bare litt ekstra tid."

"Jeg klarer ikke å gjennomføre et tannlegebesøk, for da får jeg flashbacks og mareritt i ettertid." kontra "Det er ekstra ubehagelig for meg å gå til tannlegen, så jeg planlegger det godt og passer på at alt ligger til rette for å komme seg igjennom det."

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hah! Du burde prøve høydeangsten min en gang, så tenker jeg du skifter mening. Den er så absolutt farlig, for bena svikter og jeg ramler rett i bakken. Jeg har konfrontert den mange ganger, med nær dødelig utfall. En gang klatret jeg til topps i en hoppbakke og var nær ved å ramle utfor da alt svartna. Det er ikke tull heller.

Da har du ikke gjort det riktig. Du har gjort den vanligste feilern - du har gått for raskt frem.

[tonie]

Da har du ikke gjort det riktig. Du har gjort den vanligste feilern - du har gått for raskt frem.

Ja, men hvordan skal man eksponere seg gradvis når det gjelder slike ting? Jeg vet jo ikke at jeg har gått for langt før jeg har gjort det, og "trygge" høyder gir meg ikke angst. Har prøvd å herde meg med filmer som viser steder som gir høydesug, men jeg synes ikke det hjelper stort.

Nå må jeg jo ikke opp i hoppbakker eller klatre i fjell, så det er til å leve med, men det beste hadde selvsagt vært å kvitte seg med dette problemet.

[ShitDiddelyDo]

Ja, det er nå en gang slik at det er det som fungerer.

Jeg snakker ikke uten grunnlag. Jeg har PTSD og kan alt om å være (irrasjonelt) redd i situasjoner der andre ikke er det og få kroppslige- eller mentale reaksjoner jeg ikke har kontroll på.

For meg har den eneste løsninger vært å bestemme meg for å holde det ut, rett og slett. På den måten alene kan jeg leve et normalt liv med sex og barn og studier og jobb. Forskjellen ligger i hva jeg forteller meg selv.

"Jeg kan ikke ha sex. Det gir meg flashbacks." kontra "Det er vanskelig for meg å ha et fullverdig sexliv noen ganger, men det tar bare litt ekstra tid."

"Jeg klarer ikke å gjennomføre et tannlegebesøk, for da får jeg flashbacks og mareritt i ettertid." kontra "Det er ekstra ubehagelig for meg å gå til tannlegen, så jeg planlegger det godt og passer på at alt ligger til rette for å komme seg igjennom det."

Man må finne triks der man kan lære seg å mestre det. Finne ut hva man skal gjøre for å ta kontrollen. Det var i hvert fall det jeg gjorde, og det skjønte jeg uten hjelp fra noen, eller å ha lest noe som helst. Jeg ante ikke engang hva som var feil med meg. Heldigvis var ikke mine triks spesielt selvdestruktive, men jeg kan forstå de som havner i de baner. Fysisk smerte er f.eks. å foretrekke, og med dagens selvskadingsblogger der det nærmest reklameres for sånt, er det fort gjort å følge farlige veier.

Men hvordan man skal trene på å beherske flyplassfrykten er kanskje ikke så enkelt. De færreste har en flyplass i stua ...

Det lureste er kanskje å reise med noen man er trygge på, og som vet om problemet. Da blir det forhåpentligvis mindre farlig. Og etter en stund har man sett at frykten er ubegrunnet, og man klarer kanskje å reise alene.

[nitty-gritty]

Man må finne triks der man kan lære seg å mestre det. Finne ut hva man skal gjøre for å ta kontrollen. Det var i hvert fall det jeg gjorde, og det skjønte jeg uten hjelp fra noen, eller å ha lest noe som helst. Jeg ante ikke engang hva som var feil med meg. Heldigvis var ikke mine triks spesielt selvdestruktive, men jeg kan forstå de som havner i de baner. Fysisk smerte er f.eks. å foretrekke, og med dagens selvskadingsblogger der det nærmest reklameres for sånt, er det fort gjort å følge farlige veier.

Men hvordan man skal trene på å beherske flyplassfrykten er kanskje ikke så enkelt. De færreste har en flyplass i stua ...

Det lureste er kanskje å reise med noen man er trygge på, og som vet om problemet. Da blir det forhåpentligvis mindre farlig. Og etter en stund har man sett at frykten er ubegrunnet, og man klarer kanskje å reise alene.

Ja, synes det var en god idè.

[Gjest livredd for dette]

''Da har jeg nok ikke angst, men heller en ekstrem frykt. For meg handler det ikke om ubehag der og da, men store problemer i etterkant. PTSD-symptomene mine blir verre''

Er du sikker på at dette er en konstruktiv form for selvforståelse? Du bygger opp mange argumenter for at nettopp du ikke kan gjøre ting som vekker sterkt ubehag; du argumenterer sterkt for at ingenting kan bli annerledes enn det er nå.

Av og til kan det være nyttig å se på den energien man investerer i å _ikke_ få til ting.

Som jeg har sagt flere ganger her er jeg veldig motivert for å gjøre noe med problemene mine. Men dette med at jeg bare må tåle ubehaget føler jeg blir litt av de samme rådene jeg fikk her i går. Jeg tror ikke at det er bra for meg å bare hoppe rett inn i det og prøve å takle det. Jeg er redd for at jeg da bare skal bli enda reddere. Jeg tror på en mer gradvis prosess der jeg utsetter meg for litt av gangen.

Sånn som jeg har forstått eksponeringsterapi skal man ikke hoppe rett ut i det (holde en stor hårete edderkopp første dag i terapi for edderkoppfobi), men heller ta det mer gradvis. Det er mulig at min frykt ikke blir sett på som like alvorlig, men jeg forstår ikke helt hvorfor flere her maser om at jeg bare må tåle ubehaget. Det er da ikke slik andre pasienter med andre fobier får beskjed om? De får tid til å eksponere seg for det med hjelp, mens jeg bare får beskjed om å skjerpe meg og tåle ubehaget...

[Katt-ja]

Man må finne triks der man kan lære seg å mestre det. Finne ut hva man skal gjøre for å ta kontrollen. Det var i hvert fall det jeg gjorde, og det skjønte jeg uten hjelp fra noen, eller å ha lest noe som helst. Jeg ante ikke engang hva som var feil med meg. Heldigvis var ikke mine triks spesielt selvdestruktive, men jeg kan forstå de som havner i de baner. Fysisk smerte er f.eks. å foretrekke, og med dagens selvskadingsblogger der det nærmest reklameres for sånt, er det fort gjort å følge farlige veier.

Men hvordan man skal trene på å beherske flyplassfrykten er kanskje ikke så enkelt. De færreste har en flyplass i stua ...

Det lureste er kanskje å reise med noen man er trygge på, og som vet om problemet. Da blir det forhåpentligvis mindre farlig. Og etter en stund har man sett at frykten er ubegrunnet, og man klarer kanskje å reise alene.

Jeg hadde noen angstanfall som kom ved kjøring på motorvei. Det opplevde jeg som såpass farlig og ubehagelig (å kjenne at det svartner når man kjører i 100 med biler rundt seg) at sånne angst'er for andre ting (heis f.eks:) forkommer meg ikke så alvorlige. Hva kan skje, liksom... Selvsagt like ubehagelig, men relativt risikofritt. Og lettere å prøve å venne seg til.

[ShitDiddelyDo]

Jeg hadde noen angstanfall som kom ved kjøring på motorvei. Det opplevde jeg som såpass farlig og ubehagelig (å kjenne at det svartner når man kjører i 100 med biler rundt seg) at sånne angst'er for andre ting (heis f.eks:) forkommer meg ikke så alvorlige. Hva kan skje, liksom... Selvsagt like ubehagelig, men relativt risikofritt. Og lettere å prøve å venne seg til.

Det er vel ubehaget som er mest skremmende, men offentlig, som ved en heis, kommer stigmatiseringa fra de som ser du får et anfall i tillegg. Vil jeg tro.

På en flyplass, som problemstillinga er her, vil jeg tro et anfall i sikkerhetskontrollen fort kan medføre null reise i tillegg.

Når det er sagt så står det vel ingenting om angst i hovedinnlegget, men problemer forbundet med nakenhet.

For øvrig håpløse, om enn ærlige, svar nedover her. Hva var faren for at jenta over skulle møte på en hel rekke mennesker som "alltid ender opp med full sjekk sikkerhetskontrollen" på et nettsted? Det er tross alt ikke vanlig, men minst 3 stykker i tråden blir "alltid sjekket".

Jeg tror ikke dette beroliget henne ...

[Holmes]

Det er vel ubehaget som er mest skremmende, men offentlig, som ved en heis, kommer stigmatiseringa fra de som ser du får et anfall i tillegg. Vil jeg tro.

På en flyplass, som problemstillinga er her, vil jeg tro et anfall i sikkerhetskontrollen fort kan medføre null reise i tillegg.

Når det er sagt så står det vel ingenting om angst i hovedinnlegget, men problemer forbundet med nakenhet.

For øvrig håpløse, om enn ærlige, svar nedover her. Hva var faren for at jenta over skulle møte på en hel rekke mennesker som "alltid ender opp med full sjekk sikkerhetskontrollen" på et nettsted? Det er tross alt ikke vanlig, men minst 3 stykker i tråden blir "alltid sjekket".

Jeg tror ikke dette beroliget henne ...

''Jeg tror ikke dette beroliget henne ...''

Jeg tror ikke hun hadde blitt kvitt angsten sin hvis alle hadde sagt at det ikke er noe problem og at ingen noen gang blir sjekket på flyplasser...

Angsten er der uansett.

[Gjest sjøstjerna]

Som jeg har sagt flere ganger her er jeg veldig motivert for å gjøre noe med problemene mine. Men dette med at jeg bare må tåle ubehaget føler jeg blir litt av de samme rådene jeg fikk her i går. Jeg tror ikke at det er bra for meg å bare hoppe rett inn i det og prøve å takle det. Jeg er redd for at jeg da bare skal bli enda reddere. Jeg tror på en mer gradvis prosess der jeg utsetter meg for litt av gangen.

Sånn som jeg har forstått eksponeringsterapi skal man ikke hoppe rett ut i det (holde en stor hårete edderkopp første dag i terapi for edderkoppfobi), men heller ta det mer gradvis. Det er mulig at min frykt ikke blir sett på som like alvorlig, men jeg forstår ikke helt hvorfor flere her maser om at jeg bare må tåle ubehaget. Det er da ikke slik andre pasienter med andre fobier får beskjed om? De får tid til å eksponere seg for det med hjelp, mens jeg bare får beskjed om å skjerpe meg og tåle ubehaget...

Du er et fornuftig menneske med egne meninger og egen vilje.

''Sånn som jeg har forstått eksponeringsterapi skal man ikke hoppe rett ut i det (holde en stor hårete edderkopp første dag i terapi for edderkoppfobi), men heller ta det mer gradvis. ''

skriver du - og det tror jeg er rett. Jeg tror du har rett i at det er best å gå gradvise skritt mot det som volder ubehag med mål om å overvinne/redusere ubehaget på sikt.

[Gjest livredd for dette]

Det er vel ubehaget som er mest skremmende, men offentlig, som ved en heis, kommer stigmatiseringa fra de som ser du får et anfall i tillegg. Vil jeg tro.

På en flyplass, som problemstillinga er her, vil jeg tro et anfall i sikkerhetskontrollen fort kan medføre null reise i tillegg.

Når det er sagt så står det vel ingenting om angst i hovedinnlegget, men problemer forbundet med nakenhet.

For øvrig håpløse, om enn ærlige, svar nedover her. Hva var faren for at jenta over skulle møte på en hel rekke mennesker som "alltid ender opp med full sjekk sikkerhetskontrollen" på et nettsted? Det er tross alt ikke vanlig, men minst 3 stykker i tråden blir "alltid sjekket".

Jeg tror ikke dette beroliget henne ...

Hva vet du om antall prosent som blir stoppet og avkledd i tollen? Hvordan kan du vite noe mer om antallet enn de som sier fra her i tråden?

Jeg blir jo litt redd når jeg leser dette i tråden, men jeg visste det på forhånd. Derfor følte jeg meg litt mer forstått og trodd ved at flere støttet meg i at det kan skje. Jeg vet selvsagt at det er langt større sjanse for at dette ikke skjer, men jeg er uansett så redd at jeg blir ikke reddere når noen forteller meg at de har opplevd det. Jeg føler meg bare mindre gal

[Gjest livredd for dette]

Du er et fornuftig menneske med egne meninger og egen vilje.

''Sånn som jeg har forstått eksponeringsterapi skal man ikke hoppe rett ut i det (holde en stor hårete edderkopp første dag i terapi for edderkoppfobi), men heller ta det mer gradvis. ''

skriver du - og det tror jeg er rett. Jeg tror du har rett i at det er best å gå gradvise skritt mot det som volder ubehag med mål om å overvinne/redusere ubehaget på sikt.

Takk

[Dorthe]

Hva vet du om antall prosent som blir stoppet og avkledd i tollen? Hvordan kan du vite noe mer om antallet enn de som sier fra her i tråden?

Jeg blir jo litt redd når jeg leser dette i tråden, men jeg visste det på forhånd. Derfor følte jeg meg litt mer forstått og trodd ved at flere støttet meg i at det kan skje. Jeg vet selvsagt at det er langt større sjanse for at dette ikke skjer, men jeg er uansett så redd at jeg blir ikke reddere når noen forteller meg at de har opplevd det. Jeg føler meg bare mindre gal

Jeg har reist masse, jeg har sikkert reist til utlandet hvert år i 40 år og har bare blitt strippet to ganger.

Det er faktisk verre slik de kroppsvisiterer meg nå, foran alle andre passasjerer og stikker hånda ned i trusa mi mens alle ser på. Det føles skikkelig respektløst.

[ShitDiddelyDo]

Hva vet du om antall prosent som blir stoppet og avkledd i tollen? Hvordan kan du vite noe mer om antallet enn de som sier fra her i tråden?

Jeg blir jo litt redd når jeg leser dette i tråden, men jeg visste det på forhånd. Derfor følte jeg meg litt mer forstått og trodd ved at flere støttet meg i at det kan skje. Jeg vet selvsagt at det er langt større sjanse for at dette ikke skjer, men jeg er uansett så redd at jeg blir ikke reddere når noen forteller meg at de har opplevd det. Jeg føler meg bare mindre gal

Statistisk er det ekstremt få som blir utsatt for det de under snakker om, men tar man denne tråden i betraktning kan det se ut som om det er nærmere 50 %. Siden du allerede er nervøs for dette har du nå fått din ubegrunnede frykt bekreftet, noe jeg tenkte at kanskje ville gjøre deg enda mer nervøs.

Når det er sagt hadde jeg også skrevet om det dersom jeg hadde blitt stoppet, så jeg mener ikke å kritisere de som nevner sine erfaringer, men i forhold til hvor mange som har svart her er det et unormalt høyt antall som har blitt stoppet. Jeg vet ikke hvor mange som normalt blir stoppet, men det kan umulig være mer enn 1 av 1000.

I denne tråden ser det ut som om det er rundt 1 av 2.