Kan jeg be familien velge henne eller meg?

[frosken]

Jeg prøver. Tro meg. Jeg har grått i går natt og i dag over dette, jeg har vondt i hele meg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg føler meg dum. Og ussel, og som et svært dårlig menneske. Jeg er kanskje forvirret, og jeg skjønner ikke hva dere sier til meg mer.

Jeg vil gjerne ha hjelp til å forstå.

Jeg mener svært seriøst at jeg gjerne drøfter dette med deg på nytt en dag du ikke er fullt så fortvilet. Men akkurat i dag så hopper du så raskt ned i en slags skyttergrav, at jeg ikke tror det vil fungere.

Jeg har forøvrig ikke på noe tidspunkt tenkt at du er et dårlig menneske ut i fra ting du har skrevet i denne tråden. Jeg har heller ikke tenkt at dette er noen lett situasjon å være i, tvert i mot har jeg forsøkt å se etter løsninger som kan være gode for deg og familien din på sikt. Jeg tror ikke det er en god løsning å avvise hele storfamilien, fordi jeg er overbevist om at du dypest sett ønsker å ha kontakt med dem. Det er derfor jeg forsøker å se etter fleksible løsninger som kanskje kan føre til små forbedringer på sikt.

Jeg har også hele tiden støttet deg på at det ikke er noe galt med ditt valg om ikke å ha kontakt med din mor.

[Gjest Sillunn]

Skjønner at du er såret over at øvrig familie ikke støtter deg ved å ta avstand fra din mor og stefar. Men det må du likevel godta. Det beste tenker jeg må være å invitere øvrig familie til dere, og å omgåes de utenom de store sammenkomstene der din mor vil dukke opp. Jeg synes på ingen måte du skal delta på disse familieselskapene, der du vil måtte treffe din tidligere mishandler! Jeg synes det er helt naturlig og riktig at du vil beskytte dine barn mot dem også! Derimot bør du ikke be øvrig familie kutte kontakt med din mor. Du bør sørge for at dine barn kan omgåes øvrig familie når din mor og stefar ikke er tilstede. Du må jobbe med deg selv for å godta at din øvrige familie fortsatt vil be din mor i selskaper, de velger ikke henne fremfor deg. De ber dere begge, fordi de vil unngå å innblandes i konflikten. Støtter deg! Vet at dette er kjempetøft og jeg er helt uenig med de her som mener at du skal treffe din mor i selskaper, du skal slippe det!

[Gjest Elextra]

Skjønner at du er såret over at øvrig familie ikke støtter deg ved å ta avstand fra din mor og stefar. Men det må du likevel godta. Det beste tenker jeg må være å invitere øvrig familie til dere, og å omgåes de utenom de store sammenkomstene der din mor vil dukke opp. Jeg synes på ingen måte du skal delta på disse familieselskapene, der du vil måtte treffe din tidligere mishandler! Jeg synes det er helt naturlig og riktig at du vil beskytte dine barn mot dem også! Derimot bør du ikke be øvrig familie kutte kontakt med din mor. Du bør sørge for at dine barn kan omgåes øvrig familie når din mor og stefar ikke er tilstede. Du må jobbe med deg selv for å godta at din øvrige familie fortsatt vil be din mor i selskaper, de velger ikke henne fremfor deg. De ber dere begge, fordi de vil unngå å innblandes i konflikten. Støtter deg! Vet at dette er kjempetøft og jeg er helt uenig med de her som mener at du skal treffe din mor i selskaper, du skal slippe det!

Godt svar.

[cathlin]

Jeg har lagt meg flat. Jeg vet jeg gjør alt feil. Jeg skulle vært et bedre menneske og tilgitt dem, jeg burde greie å være i samme rom som dem, men når jeg ikke greier dette og ikke på noen måte ønsker å ha med dem å gjøre, så er jo alt feil i utgangspunktet.

Jeg har slett ikke avvist dine forslag, men jeg har ikke forstått at det er like godt å ha en forsommerfest hjemme hos seg selv som å få delta i brylluper/konfirmasjoner/bursdager hos andre. Jeg er helt sikkert ikke i stand til å skjønne slikt, sannsynligvis skorter det på flere ting hos meg, siden jeg ikke forstår og ikke greier det alle andre (med ett unntak i denne tråden) klarer, nemlig å omgås mine mishandlere.

Jeg har fått massevis av svar, og alle mener jeg enten skal omgås mishandlerne uten at det gjør meg noe, eller jeg skal fortsette som vi gjør i dag. Dette burde jo være perfekt, men når det ikke er det for meg, så hjelper ikke disse svarene. Og jeg vet at når jeg er så dårlig et menneske så må jeg bare ta konsekvensen av det.

Du er klok og flink og jeg beklager at jeg ikke greier å følge dine råd.

Kan du ikke bare være sint på ordentlig, også ser du på svarene du har fått litt senere igjen.

[Sør]

Jeg tror at man skal forstå at folk er ulike. Dere har sikkert rett i at det er den riktige måten å gjøre ting på, men jeg gjør jo ingenting riktig så det spiller ingen rolle.

Som sagt, ingen har sagt at du ikke gjør noe riktig. Det er noe du selv finner på.

Med vennlig hilsen

[Gjest Den grymme datter?]

Jeg har hatt ei natt til på meg til å tenke, og jeg har lest alle svarene deres på nytt.

Fra min side er saken den at jeg ikke kan eller vil ha kontakt med min mor og hennes mann. Overhode. Å måtte være i nærheten av dem gjør meg fysisk og psykisk syk. Jeg tror ikke jeg vil være noen god mor om jeg skal være nervevrak. I tillegg vet jeg at om hun får tilgang på meg og mine barn, vil hun kjøre på og "fange" ungene; de er ikke store nok til å forstå at hun manipulerer.

Om det betyr at hun kontrollerer meg, så får det bare være. Jeg vet at hun ønsker seg kontakt med oss, så kanskje det er min måte å straffe henne på at hun ikke får det.

I mitt daglige liv har jeg, kors på halsen, ingen problemer med henne og hennes mann. Jeg tenker lite på dem, og om tankene sveiper innom av en eller annen grunn, så gir deg meg ingen følelser. Om det er bitterhet som rir meg vet jeg ikke, men jeg trodde egentlig at bitterhet ville kjennes godt i hjerteregionen. Uansett er ikke det noe problem, jeg opplever ikke dette som ugreit på noen måte. Og det kan jeg fint leve med.

I denne tråden er det ulike oppfatninger av meg og hva jeg skal gjøre. Noen sier at vi bør fortsette som i dag, ved å ikke delta i de store familiesammenkomstene, men ha kontakt med slektningene utenom. Særlig av hensyn til ungene. Det er jo det jeg synes er mer komplisert nå enn før, siden ungene lurer på hvorfor snille tante vil være sammen med deres mormor når hun har gjort stygge ting mot meg.

Når det gjelder mitt spørsmål om slekta selv bør få ta et valg, så skjønner jeg at det er en dårlig løsning. Som noen så korrekt har påpekt, det er smålig av meg å i det heletatt tenke slik. Jeg kjenner det helt nede i magen at jeg er en idiot. Jeg er allikevel ikke enig i at de ikke har valgt når de inviterer begge parter, for de vet at vi ikke kommer. Og kanskje det er mer problematisk enn som så for meg. Jeg synes det er feigt av dem å invitere begge parter (en erkjennelse jeg kom fram til i natt), og det får meg til å føle meg ekskludert.

Jeg burde ha forståelse for at de ikke ønsker å velge side, men jeg kjenner at jeg synes det er dårlig gjort. Det er helt og holdent MITT problem at jeg føler det slik, men det har nok også noe å gjøre med min holdning til folk som mishandler barn (på alle måter, jeg ville heller ikke forholdt meg til en pedofil i slekta selv om vedkommende aldri hadde rørt meg).

Det jeg greier å opparbeide er en forståelse for at vi mennesker er ulike, og jeg bare må forholde meg til at de ønsker å opptre slik.

I natt har jeg hatt en lang samtale med min mann om dette. Han er like tydelig som meg på at kontakt med min mor og hennes mann er helt uaktuelt. Han vil at jeg skal ha det så godt som mulig, og han vil støtte meg uansett hva jeg gjør.

Min/vår situasjon er ikke ideell, men livet byr på mange utfordringer. De må man bare ta, og jeg har stått i sterk storm før uten å velte. Jeg har hatt en liten nedtur nå i jula, med denne tråden og de tilbakemeldingene jeg har fått, men jeg reiser meg igjen. Og jeg innser at jeg har urimelige tanker. Jeg innser at jeg oppfattes annerledes av dere enn av de som er mine venner, og jeg tror jeg skal høre mer på mine venner enn på ulike karakteristikker av meg selv her inne.

Jeg hadde nok i større grad forventet meg støtte her, og noen av dere forstår hvordan jeg har det mens andre "ligger på andre frekvenser". Når man er sårbar bør man nok ikke stille vanskelige spørsmål her inne, for det var beintøft å se hva dere har skrevet. Jeg kjenner meg ikke igjen i å være en usunn mamma for mine barn, jeg kjenner meg ikke igjen i det at min mor kontrollerer meg, og jeg kjenner meg ikke igjen i det at jeg er en smålig person. Og når man blir fortalt slike ting går man gjerne i forsvar, og det beklager jeg.

Hva framtiden angår, så har jeg tatt et valg. Alt vi gjør i livet har konsekvenser. Å velge aktivt har konsekvens, å ikke velge aktivt er også et valg som også har en konsekvens. Det er vi voksne som velger på vegne av våre barn, og det er vår jobb som foreldre å velge det vi tror er riktig. For alt vi gjør har konsekvenser.

Vil til slutt takke for alle svar, også de som gjorde vondt å lese. Dere har på mange måter åpnet øynene mine, og jeg føler at jeg kan ta et mer veloverveid valg nå.

[filiokus81]

Skjønner at du er såret over at øvrig familie ikke støtter deg ved å ta avstand fra din mor og stefar. Men det må du likevel godta. Det beste tenker jeg må være å invitere øvrig familie til dere, og å omgåes de utenom de store sammenkomstene der din mor vil dukke opp. Jeg synes på ingen måte du skal delta på disse familieselskapene, der du vil måtte treffe din tidligere mishandler! Jeg synes det er helt naturlig og riktig at du vil beskytte dine barn mot dem også! Derimot bør du ikke be øvrig familie kutte kontakt med din mor. Du bør sørge for at dine barn kan omgåes øvrig familie når din mor og stefar ikke er tilstede. Du må jobbe med deg selv for å godta at din øvrige familie fortsatt vil be din mor i selskaper, de velger ikke henne fremfor deg. De ber dere begge, fordi de vil unngå å innblandes i konflikten. Støtter deg! Vet at dette er kjempetøft og jeg er helt uenig med de her som mener at du skal treffe din mor i selskaper, du skal slippe det!

Signerer denne.

[frosken]

Jeg har hatt ei natt til på meg til å tenke, og jeg har lest alle svarene deres på nytt.

Fra min side er saken den at jeg ikke kan eller vil ha kontakt med min mor og hennes mann. Overhode. Å måtte være i nærheten av dem gjør meg fysisk og psykisk syk. Jeg tror ikke jeg vil være noen god mor om jeg skal være nervevrak. I tillegg vet jeg at om hun får tilgang på meg og mine barn, vil hun kjøre på og "fange" ungene; de er ikke store nok til å forstå at hun manipulerer.

Om det betyr at hun kontrollerer meg, så får det bare være. Jeg vet at hun ønsker seg kontakt med oss, så kanskje det er min måte å straffe henne på at hun ikke får det.

I mitt daglige liv har jeg, kors på halsen, ingen problemer med henne og hennes mann. Jeg tenker lite på dem, og om tankene sveiper innom av en eller annen grunn, så gir deg meg ingen følelser. Om det er bitterhet som rir meg vet jeg ikke, men jeg trodde egentlig at bitterhet ville kjennes godt i hjerteregionen. Uansett er ikke det noe problem, jeg opplever ikke dette som ugreit på noen måte. Og det kan jeg fint leve med.

I denne tråden er det ulike oppfatninger av meg og hva jeg skal gjøre. Noen sier at vi bør fortsette som i dag, ved å ikke delta i de store familiesammenkomstene, men ha kontakt med slektningene utenom. Særlig av hensyn til ungene. Det er jo det jeg synes er mer komplisert nå enn før, siden ungene lurer på hvorfor snille tante vil være sammen med deres mormor når hun har gjort stygge ting mot meg.

Når det gjelder mitt spørsmål om slekta selv bør få ta et valg, så skjønner jeg at det er en dårlig løsning. Som noen så korrekt har påpekt, det er smålig av meg å i det heletatt tenke slik. Jeg kjenner det helt nede i magen at jeg er en idiot. Jeg er allikevel ikke enig i at de ikke har valgt når de inviterer begge parter, for de vet at vi ikke kommer. Og kanskje det er mer problematisk enn som så for meg. Jeg synes det er feigt av dem å invitere begge parter (en erkjennelse jeg kom fram til i natt), og det får meg til å føle meg ekskludert.

Jeg burde ha forståelse for at de ikke ønsker å velge side, men jeg kjenner at jeg synes det er dårlig gjort. Det er helt og holdent MITT problem at jeg føler det slik, men det har nok også noe å gjøre med min holdning til folk som mishandler barn (på alle måter, jeg ville heller ikke forholdt meg til en pedofil i slekta selv om vedkommende aldri hadde rørt meg).

Det jeg greier å opparbeide er en forståelse for at vi mennesker er ulike, og jeg bare må forholde meg til at de ønsker å opptre slik.

I natt har jeg hatt en lang samtale med min mann om dette. Han er like tydelig som meg på at kontakt med min mor og hennes mann er helt uaktuelt. Han vil at jeg skal ha det så godt som mulig, og han vil støtte meg uansett hva jeg gjør.

Min/vår situasjon er ikke ideell, men livet byr på mange utfordringer. De må man bare ta, og jeg har stått i sterk storm før uten å velte. Jeg har hatt en liten nedtur nå i jula, med denne tråden og de tilbakemeldingene jeg har fått, men jeg reiser meg igjen. Og jeg innser at jeg har urimelige tanker. Jeg innser at jeg oppfattes annerledes av dere enn av de som er mine venner, og jeg tror jeg skal høre mer på mine venner enn på ulike karakteristikker av meg selv her inne.

Jeg hadde nok i større grad forventet meg støtte her, og noen av dere forstår hvordan jeg har det mens andre "ligger på andre frekvenser". Når man er sårbar bør man nok ikke stille vanskelige spørsmål her inne, for det var beintøft å se hva dere har skrevet. Jeg kjenner meg ikke igjen i å være en usunn mamma for mine barn, jeg kjenner meg ikke igjen i det at min mor kontrollerer meg, og jeg kjenner meg ikke igjen i det at jeg er en smålig person. Og når man blir fortalt slike ting går man gjerne i forsvar, og det beklager jeg.

Hva framtiden angår, så har jeg tatt et valg. Alt vi gjør i livet har konsekvenser. Å velge aktivt har konsekvens, å ikke velge aktivt er også et valg som også har en konsekvens. Det er vi voksne som velger på vegne av våre barn, og det er vår jobb som foreldre å velge det vi tror er riktig. For alt vi gjør har konsekvenser.

Vil til slutt takke for alle svar, også de som gjorde vondt å lese. Dere har på mange måter åpnet øynene mine, og jeg føler at jeg kan ta et mer veloverveid valg nå.

Jeg har også tenkt mer på dette dilemmaet siden sist.

Hvis du hadde vært f.eks. min kusine, og vi hadde hatt en ok kontakt, så tror jeg at jeg ville vært villig til å tenke gjennom dette med invitasjoner på nytt dersom du hadde forklart meg hvor vanskelig dette er for deg. Ser for meg at jeg kunne ha foreslått at jeg noen ganger inviterte deg ved de store anledningene, og noen ganger din mor. Jeg ville ha vært villig til å informere din mor om hvorfor jeg hadde gjort dette valget, dvs. jeg ville ha sagt at jeg ønsket å prioritere deg og dine barn i en del sammenhenger siden jeg var kjent med at dere ikke ville komme samtidig.

Jeg mener at dette kan være en form for mellomløsning som jeg har forsøkt å finne frem til under denne diskusjonen. Det blir feil for meg å forlange at de andre "for evig og alltid" skal avvise din mor - men det å spørre om det er mulig med litt variasjon i forhold til invitasjoner, anser jeg som helt ok.