Kan jeg be familien velge henne eller meg?

[Gjest Den grymme datter?]

Det ER ditt problem!

Ja, jeg skjønner det nå. Det er bare litt tøft å fordøye alt dette.

[frosken]

Jeg har ikke behov for hevn, for meg er hun en ikke-person. Det vekker ingen følelser i meg å tenke på henne, jeg tenker faktisk svært sjelden på henne og hennes mann, de er betydningsløse i mitt liv.

Jeg opplever meg ikke som bitter og hevngjerrig, og jeg opplever at jeg har et godt liv. Dette med familien ville ha gjort det bedre, men som jeg har skrevet noen steder, jeg kan leve et helt fint liv uten kontakt med dem.

Selvfølgelig er det trist å tenke på at man sannsynligvis ikke har vært ønsket i familien noen gang, men jeg innser nå at jeg ikke har noen plass der. Og det er helt greit. Venner er den familien man selv velger. Jeg har trodd at noen av mine slektninger også var mine venner, men som mange har påpekt, alle har jo allerede valgt min mor og hennes mann i alle år, det er bare jeg som har vært treig.

Jeg skal selvfølgelig ikke be noen om å velge, det er bare dumt siden de jo allerede har gjort det.

''Selvfølgelig er det trist å tenke på at man sannsynligvis ikke har vært ønsket i familien noen gang, men jeg innser nå at jeg ikke har noen plass der. Og det er helt greit. Venner er den familien man selv velger. Jeg har trodd at noen av mine slektninger også var mine venner, men som mange har påpekt, alle har jo allerede valgt min mor og hennes mann i alle år, det er bare jeg som har vært treig.

''

Jeg blir litt flau på dine vegne når du skriver slike ting.

Som vertinne, så hadde jeg sannsynligvis nektet å forholde meg til en såpass gammel konflikt som den du beskriver. Jeg hadde invitert begge parter, og håpet at begge kom.

Du kan fortsatt å si ja til invitasjonene fra storfamilien. Du kan til og med i slike sammenhenger be om å bli plassert lengst mulig unna din mor dersom det er faste plasser ved bordet. Synes Mrs Doolittle skriver godt om dette i denne tråden.

[Lillemus]

De vet vi ikke kommer, så det er ingen risiko.

Det forundrer meg litt at de har giddet å overhode ha kontakt med oss disse årene, men de har vel bare gjort det av medynk.

''Det forundrer meg litt at de har giddet å overhode ha kontakt med oss disse årene, men de har vel bare gjort det av medynk.''

Ok, sitt der og synes synd på deg selv som - dette er dine ord! - blir holdt utenfor av den grusomme slekta. Om de er så grusomme skjønner jeg ikke at du vil ha kontakt med noen av dem!

Kan du ikke høre på det vi prøver å forklare deg da - sannsynligheten er mye større for at de faktisk vil ha kontakt med deg, det er derfor de fortsetter å be deg, år etter år etter år, selv om du ikke kommer. Hadde de ikke villet ha kontakt hadde de ikke giddet be deg heller. At du ikke klarer å være i nærheten av din mor er _ditt_ problem, ikke deres.

[Gjest Den grymme datter?]

Ja, det er vel det jeg sier. Men jeg mener fortsatt at det er unødvendig at det skal bli sånn. Det er viktig å komme videre i livet, på dette feltet står du tydeligvis i stampe.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan stå i stampe som du sier, jeg oppfatter at jeg har et godt liv. Er det ikke det som teller, da, den oppfatningen man selv har?

Jeg tror defintivit ikke livet mitt ville blitt bedre av å omgås min mor og hennes mann. Da ville jeg hatt mange vonde følelser, sinne og aggresjon, og jeg ville ikke orket tanken på at hun skulle manipulere og herse med mine barn. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skulle gi meg et bedre liv enn det jeg har i dag.

Å kutte ut resten av slekta vil være vondt, selvfølgelig, siden jeg er glad i dem. Ikke minst har jeg jo trodd at de har brydd seg om meg/oss også, men som det er påpekt mange ganger, de har jo allerede valgt og er ferdig med den saken. Det er helt og holdent mitt problem at jeg ikke lenger vil stå med ett ben innenfor og resten utenfor, og det skal jeg ta konsekvensen av.

[frosken]

Jeg har ikke noe behov for å treffe henne, jeg tror jeg ville fått mange følelser om jeg skulle vært i samme rom, og det ville ikke blitt noen hyggelig seanse for noen. En lenger oppe mener jeg er dramaqueen, og det hadde garantert blitt drama om jeg skulle latt alle følelser få slippe løs. Det er slett ingen fin ting å gjøre mot vertsskapet.

Siden alle vet at vi ikke kommer når de er invitert (for de kommer alltid), så er det ingen risiko å invitere oss også.

Jeg tåler ikke urett begått mot andre, og jeg tror nok for ofte at andre også tenker slik. Hadde en av mine tanter mishandlet sine barn, hadde det aldri vært aktuelt for meg å ha kontakt med den tanten. Av respekt og av hensyn til søskenbarnet mitt. Slik tenker ikke andre, jeg skjønner etterhvert det.

'' Hadde en av mine tanter mishandlet sine barn, hadde det aldri vært aktuelt for meg å ha kontakt med den tanten. Av respekt og av hensyn til søskenbarnet mitt. Slik tenker ikke andre, jeg skjønner etterhvert det.

''

Siden det er femten år siden du brøt kontakt, så begynner det nå å være lenge siden dette skjedde. Ingen får rettet opp det som skjedde ved å bestemme seg for å ikke ha kontakt ved din relativt gamle (?) mor nå. I tillegg er det sannsynligvis en god del som ikke vet om det som har foregått er svært ille eller bare litt. Slike forhold påvirker også de valg omgivelsene tar.

I min storfamilie er det en tremenning som i voksen alder sa at hennes far hadde misbrukt henne som barn. Hun var imidlertid så voksen på det tidspunktet hun fortalte om dette, at det ikke fikk noen omfattende sosiale konsekvenser for hennes far. Storfamilien forsøkte å opprettholde kontakten med dem begge.

[Dorthe]

Ja, ikke sant? Og så er man litt fornøyd med seg selv hver gang man har greid å bare TENKE det man har lyst til.

Noen ganger har man ikke valg, det er bare sånn ting er. Og vi er voksne mennesker og kan heldigvis tenke det vi vil.

[Mrs D]

Nei, jeg mener det. Som dere alle påpeker, de har i grunnen allerede valg. Derfor vil det være meningsløst å tro at de egentlig ønsker å ha noe med oss å gjøre.

Innerst inne vet du nok at uttalelser som dette er selvmedlidende vås. Du må også ta et valg om hvorvidt det der der du vil at denne tråden skal ende opp.

[Gjest Den grymme datter?]

''Det forundrer meg litt at de har giddet å overhode ha kontakt med oss disse årene, men de har vel bare gjort det av medynk.''

Ok, sitt der og synes synd på deg selv som - dette er dine ord! - blir holdt utenfor av den grusomme slekta. Om de er så grusomme skjønner jeg ikke at du vil ha kontakt med noen av dem!

Kan du ikke høre på det vi prøver å forklare deg da - sannsynligheten er mye større for at de faktisk vil ha kontakt med deg, det er derfor de fortsetter å be deg, år etter år etter år, selv om du ikke kommer. Hadde de ikke villet ha kontakt hadde de ikke giddet be deg heller. At du ikke klarer å være i nærheten av din mor er _ditt_ problem, ikke deres.

''Ok, sitt der og synes synd på deg selv som - dette er dine ord! - blir holdt utenfor av den grusomme slekta. Om de er så grusomme skjønner jeg ikke at du vil ha kontakt med noen av dem!''

Jeg har til nå tenkt at de kanskje ikke har vært så bevisste på dette, men det har de sannsynligvis vært. Jeg beklager at jeg er selvmedlidende, men jeg er faktisk litt lei meg nå.

''Kan du ikke høre på det vi prøver å forklare deg da - sannsynligheten er mye større for at de faktisk vil ha kontakt med deg, det er derfor de fortsetter å be deg, år etter år etter år, selv om du ikke kommer. Hadde de ikke villet ha kontakt hadde de ikke giddet be deg heller. At du ikke klarer å være i nærheten av din mor er _ditt_ problem, ikke deres.''

Ja, det er mitt problem. Og at de har invitert oss har jo ikke vært noen risiko, siden de vet at vi aldri kommer. Det hele er mitt problem, og jeg kan ikke forlange eller forvente noe av dem.

Jeg har skjønt det nå, og selv om det gjør meg vondt vil løsningen være å kutte all kontakt. Jeg greier ikke å finne på finurlige forklaringer for ungene mine, og det er mitt problem at jeg ikke opplever at det er nok å bare spise smulene lenger.

[Sør]

Jeg har ikke noe behov for å treffe henne, jeg tror jeg ville fått mange følelser om jeg skulle vært i samme rom, og det ville ikke blitt noen hyggelig seanse for noen. En lenger oppe mener jeg er dramaqueen, og det hadde garantert blitt drama om jeg skulle latt alle følelser få slippe løs. Det er slett ingen fin ting å gjøre mot vertsskapet.

Siden alle vet at vi ikke kommer når de er invitert (for de kommer alltid), så er det ingen risiko å invitere oss også.

Jeg tåler ikke urett begått mot andre, og jeg tror nok for ofte at andre også tenker slik. Hadde en av mine tanter mishandlet sine barn, hadde det aldri vært aktuelt for meg å ha kontakt med den tanten. Av respekt og av hensyn til søskenbarnet mitt. Slik tenker ikke andre, jeg skjønner etterhvert det.

Men dette er overhodet ikke svar på det jeg skriver. Du kaller henne en "ikke-person", og derfor skrev jeg:

''Hvis hun er en ikke-person burde det jo ikke være et stort problem å gå på tilstelninger hvor hun også er tilstede som gjest, vel?''

Ikke sant?

Når du nå skriver:

''jeg tror jeg ville fått mange følelser om jeg skulle vært i samme rom, og det ville ikke blitt noen hyggelig seanse for noen. ''

Så viser du jo nettopp at hun slettes ikke er noen "ikke-person", men tvertimot en person du er dypt, negativt involvert i.

Hvis du skal komme videre, for din egen del, gjenvinner makten ved å ignorere om hun/de er der eller ei.

Så lenge du holder på slik som dette (i denne tråden) fortsetter din mors makt over deg. Fordi du GIR henne makt.

Men du har makt til å frata henne denne kontrollen hun har over deg.

Med vennlig hilsen

[Gjest Den grymme datter?]

Innerst inne vet du nok at uttalelser som dette er selvmedlidende vås. Du må også ta et valg om hvorvidt det der der du vil at denne tråden skal ende opp.

Nei, det er ikke det. Jeg har trodd at de ikke har vært så bevisste, men som flere påpeker så har de i alle år gjort som de har gjort, selv om de har visst at jeg ikke ville være tilstede. Og det er helt greit, jeg har bare ikke skjønt det før nå.

Vi tar alle utgangspunkt i oss selv, og jeg vet at om en av mine tanter hadde mishandlet sine barn, ville jeg overhode ikke greide å ha noe med denne tanten å gjøre. Slik er selvfølgelig ikke alle, og det har dere fått meg til å innse. Eller forstå.

Og det er greit. Jeg kjenner meg veldig trist nå, men det kommer jeg over. Alltid bra å få opp øynene, selv om man ser ting man ikke vil se.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tror ikke jeg trenger profesjonell hjelp til å takle dette, jeg er sterk psykisk og lever godt med min beslutning om å ikke ha kontakt med henne og hennes mann.

Det som er spørsmålet mitt, er om mine slektninger skal få velge selv eller om jeg bare skal kutte dem ut uten å la dem få ta noe valg.

''Det som er spørsmålet mitt, er om mine slektninger skal få velge selv eller om jeg bare skal kutte dem ut uten å la dem få ta noe valg.''

Du har jo valgt. Du velger jo ikke delta dersom din mor og stefar er der.

Du skriver du er psykisk sterk. Det beste du kunne gjort er å delta til tross for at din mor og stefar er der. Du trenger ikke snakke med dem om du ikke vil. Men du kunne vært der du og. Dersom din mor føler seg ukomfortabel med situasjonen, så kanskje hun lar være å komme i neste slik tilsteldning når hun hører du også skal dit?

[Sør]

Nei, det er ikke det. Jeg har trodd at de ikke har vært så bevisste, men som flere påpeker så har de i alle år gjort som de har gjort, selv om de har visst at jeg ikke ville være tilstede. Og det er helt greit, jeg har bare ikke skjønt det før nå.

Vi tar alle utgangspunkt i oss selv, og jeg vet at om en av mine tanter hadde mishandlet sine barn, ville jeg overhode ikke greide å ha noe med denne tanten å gjøre. Slik er selvfølgelig ikke alle, og det har dere fått meg til å innse. Eller forstå.

Og det er greit. Jeg kjenner meg veldig trist nå, men det kommer jeg over. Alltid bra å få opp øynene, selv om man ser ting man ikke vil se.

''Og det er greit. Jeg kjenner meg veldig trist nå, men det kommer jeg over. Alltid bra å få opp øynene, selv om man ser ting man ikke vil se.''

Her virker det heller som om det er noe du VIL se, fordi alternativet er å ignorere din mor.

Så lenge du bryter kontakt med familien PÅ GRUNN AV DIN MOR (eller noe hun gjorde) så beholder jo din mor makten over deg. Det blir en fortsettelse av at din mor kontrollerer deg - ser du ikke det?

Ignorerer du din mor er det du som tar makten og kontrollen tilbake.

Med vennlig hilsen

[pekkaline]

Rask tanke uten å ha lest så altfor mye her... hva med å avtale med din mor/familien at dere får annehvert år/gang til de ulike sammenkomstene?

[Mrs D]

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan stå i stampe som du sier, jeg oppfatter at jeg har et godt liv. Er det ikke det som teller, da, den oppfatningen man selv har?

Jeg tror defintivit ikke livet mitt ville blitt bedre av å omgås min mor og hennes mann. Da ville jeg hatt mange vonde følelser, sinne og aggresjon, og jeg ville ikke orket tanken på at hun skulle manipulere og herse med mine barn. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skulle gi meg et bedre liv enn det jeg har i dag.

Å kutte ut resten av slekta vil være vondt, selvfølgelig, siden jeg er glad i dem. Ikke minst har jeg jo trodd at de har brydd seg om meg/oss også, men som det er påpekt mange ganger, de har jo allerede valgt og er ferdig med den saken. Det er helt og holdent mitt problem at jeg ikke lenger vil stå med ett ben innenfor og resten utenfor, og det skal jeg ta konsekvensen av.

Jeg sier du står i stampe på dette ene feltet, snakker selvfølgelig ikke om livet ditt generelt.

''de har jo allerede valgt og er ferdig med den saken.''

Saken er jo at de IKKE har valgt. Og det en del av oss prøver å forklare deg, er at de må slippe å velge side i en sak som gjelder deg og din mor.

Du kommer stadig tilbake til at DU ikke kunne forholde deg til barnemishandlere. Men hvis det er sånn at din mor benekter det hele, og det aldri har vært noen sak utav det som har skjedd, så gjør storfamilien din det enhver rett ville gjort. lar tvilen komme tiltalte til gode.

Det er jo ikke sånn at mennesker bare har en side, at storfamilien din har sett din mor som en mishandler. For de fleste kan hun jo oppfattes som en trivelig dame det er kjekt å be i familiesammenkomster? Det betyr likevel IKKE at de ikke liker deg, de fleste greier ha mer enn en tanke i hodet på samme tid.

Man er ikke enten med en eller mot en, det aller beste for storfamilien hadde sikkert vært at du greide komme deg videre på dette feltet. Og det er sikkert i håp om dette at de fortsetter å be deg og din lille familie. Så gjør du fortsatt ditt valg om å stå på utsiden.

Veien blir til mens man går, og i ditt forhold til din mor ser det ut som om du har kjørt deg inn i en rundkjøring du ikke greier komme ut av.

[Gjest Den grymme datter?]

''Selvfølgelig er det trist å tenke på at man sannsynligvis ikke har vært ønsket i familien noen gang, men jeg innser nå at jeg ikke har noen plass der. Og det er helt greit. Venner er den familien man selv velger. Jeg har trodd at noen av mine slektninger også var mine venner, men som mange har påpekt, alle har jo allerede valgt min mor og hennes mann i alle år, det er bare jeg som har vært treig.

''

Jeg blir litt flau på dine vegne når du skriver slike ting.

Som vertinne, så hadde jeg sannsynligvis nektet å forholde meg til en såpass gammel konflikt som den du beskriver. Jeg hadde invitert begge parter, og håpet at begge kom.

Du kan fortsatt å si ja til invitasjonene fra storfamilien. Du kan til og med i slike sammenhenger be om å bli plassert lengst mulig unna din mor dersom det er faste plasser ved bordet. Synes Mrs Doolittle skriver godt om dette i denne tråden.

Mrs Doolittle og jeg er svært ulike som mennesketyper, det som er riktig for henne er slett ikke riktig for meg. Og omvendt.

Jeg har snakket med psykologer (i flertall, ja, jeg mistet 2 av mine nærmeste brått på en brutal måte) om dette for mange år siden, og ingen foreslo at jeg skulle gjøre noe annet enn det jeg gjør. Å holde meg unna. Det er ikke alltid at tilgivelse og forsoning er noe alternativ.

Denne tråden har fått meg til å forstå ting jeg ikke har forstått før. Jeg beklager at du blir flau på mine vegne.

[Gjest Den grymme datter?]

Rask tanke uten å ha lest så altfor mye her... hva med å avtale med din mor/familien at dere får annehvert år/gang til de ulike sammenkomstene?

Takk for forslag, men det vil ikke gå.

Jeg har gjennom tråden fått åpnet øynene mine, og jeg kommer til å bryte med resten av familien også.

[frosken]

''Ok, sitt der og synes synd på deg selv som - dette er dine ord! - blir holdt utenfor av den grusomme slekta. Om de er så grusomme skjønner jeg ikke at du vil ha kontakt med noen av dem!''

Jeg har til nå tenkt at de kanskje ikke har vært så bevisste på dette, men det har de sannsynligvis vært. Jeg beklager at jeg er selvmedlidende, men jeg er faktisk litt lei meg nå.

''Kan du ikke høre på det vi prøver å forklare deg da - sannsynligheten er mye større for at de faktisk vil ha kontakt med deg, det er derfor de fortsetter å be deg, år etter år etter år, selv om du ikke kommer. Hadde de ikke villet ha kontakt hadde de ikke giddet be deg heller. At du ikke klarer å være i nærheten av din mor er _ditt_ problem, ikke deres.''

Ja, det er mitt problem. Og at de har invitert oss har jo ikke vært noen risiko, siden de vet at vi aldri kommer. Det hele er mitt problem, og jeg kan ikke forlange eller forvente noe av dem.

Jeg har skjønt det nå, og selv om det gjør meg vondt vil løsningen være å kutte all kontakt. Jeg greier ikke å finne på finurlige forklaringer for ungene mine, og det er mitt problem at jeg ikke opplever at det er nok å bare spise smulene lenger.

'' Jeg greier ikke å finne på finurlige forklaringer for ungene mine''

Kan du ikke si sannheten til ungene dine? At du velger å si nei takk til invitasjonene, men at dere alltid blir bedt.

[Lillemus]

''Ok, sitt der og synes synd på deg selv som - dette er dine ord! - blir holdt utenfor av den grusomme slekta. Om de er så grusomme skjønner jeg ikke at du vil ha kontakt med noen av dem!''

Jeg har til nå tenkt at de kanskje ikke har vært så bevisste på dette, men det har de sannsynligvis vært. Jeg beklager at jeg er selvmedlidende, men jeg er faktisk litt lei meg nå.

''Kan du ikke høre på det vi prøver å forklare deg da - sannsynligheten er mye større for at de faktisk vil ha kontakt med deg, det er derfor de fortsetter å be deg, år etter år etter år, selv om du ikke kommer. Hadde de ikke villet ha kontakt hadde de ikke giddet be deg heller. At du ikke klarer å være i nærheten av din mor er _ditt_ problem, ikke deres.''

Ja, det er mitt problem. Og at de har invitert oss har jo ikke vært noen risiko, siden de vet at vi aldri kommer. Det hele er mitt problem, og jeg kan ikke forlange eller forvente noe av dem.

Jeg har skjønt det nå, og selv om det gjør meg vondt vil løsningen være å kutte all kontakt. Jeg greier ikke å finne på finurlige forklaringer for ungene mine, og det er mitt problem at jeg ikke opplever at det er nok å bare spise smulene lenger.

''Ja, det er mitt problem. Og at de har invitert oss har jo ikke vært noen risiko, siden de vet at vi aldri kommer.''

Kan det rett og slett ikke være mulig for deg at de håper du har lagt dette bak deg etter alle disse årene og at du vil komme denne gangen?

[Gjest Den grymme datter?]

''Det som er spørsmålet mitt, er om mine slektninger skal få velge selv eller om jeg bare skal kutte dem ut uten å la dem få ta noe valg.''

Du har jo valgt. Du velger jo ikke delta dersom din mor og stefar er der.

Du skriver du er psykisk sterk. Det beste du kunne gjort er å delta til tross for at din mor og stefar er der. Du trenger ikke snakke med dem om du ikke vil. Men du kunne vært der du og. Dersom din mor føler seg ukomfortabel med situasjonen, så kanskje hun lar være å komme i neste slik tilsteldning når hun hører du også skal dit?

I hverdagen tenker jeg lite på min mor og hennes mann. Å skulle være i samme rom vil derimot gi meg brekningsfølelse og et stort sinne, så det er ingen god idè.

Jeg er sikkert ikke noe stort menneske, men dette kan jeg ikke tilgi og jeg vil heller ikke utsette mine barn for den manipulasjon jeg vet vil komme om hun får tilgang på dem/oss.

[frosken]

Mrs Doolittle og jeg er svært ulike som mennesketyper, det som er riktig for henne er slett ikke riktig for meg. Og omvendt.

Jeg har snakket med psykologer (i flertall, ja, jeg mistet 2 av mine nærmeste brått på en brutal måte) om dette for mange år siden, og ingen foreslo at jeg skulle gjøre noe annet enn det jeg gjør. Å holde meg unna. Det er ikke alltid at tilgivelse og forsoning er noe alternativ.

Denne tråden har fått meg til å forstå ting jeg ikke har forstått før. Jeg beklager at du blir flau på mine vegne.

'' Det er ikke alltid at tilgivelse og forsoning er noe alternativ.

''

Jeg har ikke sett så mange forslag om tilgivelse og forsoning i denne tråden. Derimot er det en del som har foreslått at du kan forsøke å ignorere din mor ved slike felles sammenkomster, siden du egentlig ønsker samvær med resten av de som er tilstede.