Folk skiller seg for lett

[Lillemus]

Jo, selvfølgelig. Men i forhold til de som gifter seg etter tre måneder (kjenner noen ), så er jo to år ganske bra. selv bodde jeg sammen med min mann i fire år før vi giftet oss.

''selv bodde jeg sammen med min mann i fire år før vi giftet oss.''

Vi var sammen i 14 år og bodde sammen i 6 av disse årene før vi giftet oss. Hjalp ikke det spøtt. ) Skilt ble vi uansett.

[Lillemus]

''Jeg tror faktisk at når man møter den rette så vet man det.''

Det kan godt hende, men hvordan kan man vite det etter så kort tid? Det tar jo tid å bli ordentlig kjent med en person?

''Det kan godt hende, men hvordan kan man vite det etter så kort tid? Det tar jo tid å bli ordentlig kjent med en person?''

Jeg har i alle fall funnet den mannen jeg skal bli gammel sammen med. ) Og denne gangen er jeg helt sikker. Men eksen tenkte jeg ofte på hva vi skulle gjøre sammen når ungene hadde vokst ut av redet - vi hadde ingenting til felles. Kjæresten og jeg derimot - vi stortrives i hverandres selskap nesten samme hva vi gjør. )

[Mandolaika]

''selv bodde jeg sammen med min mann i fire år før vi giftet oss.''

Vi var sammen i 14 år og bodde sammen i 6 av disse årene før vi giftet oss. Hjalp ikke det spøtt. ) Skilt ble vi uansett.

Ja, man har nok ingen garanti for noe uansett.

[Gjest Elextra]

Jeg er enig. synes også at mange gir opp for lett. at mannen f.eks. er sløv til å hjelpe med barna, at de ikke er stormforelsket hele tiden osv. at kvinnen er sånn eller slik. vi kan utvikle trekk som den andre ikke setter sånn pris på, og da har vi plutselig "vokst fra hverandre."

tror at mange har et romantisk og feil oppfatning og forventning til ekteskapet. ekteskapet handler mye om å respektere hverandre. og ting som blir et problem, bør snakkes om, før det er for sent. synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe.

men i en familie der det er mye krangling og kjefting, så er jeg ikke i tvil om at barna får det bedre etter skilsmisse.

''synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe''

Tror ikke nødvendigvis det er noen sammenheng mellom hvor lenge en kjenner hverandre og ekteskapets "suksess". Kjenner til mange som var samboere lenger før de giftet seg, og senere har skilt seg, og andre som giftet seg og fikk barn etter ganske kort tid, og som har forblitt gift (i hvertfall foreløpig). Selv tilhører jeg siste kategori :-).

Jo yngre man er, jo lengre bør man kjenne hverandre før man får barn eller gifter seg, tror jeg. Har man levd en stund, kjenner seg selv og kanskje har hatt noen forhold, vet man fortere om ting stemmer.

[Gjest Elextra]

''Det kan godt hende, men hvordan kan man vite det etter så kort tid? Det tar jo tid å bli ordentlig kjent med en person?''

Jeg har i alle fall funnet den mannen jeg skal bli gammel sammen med. ) Og denne gangen er jeg helt sikker. Men eksen tenkte jeg ofte på hva vi skulle gjøre sammen når ungene hadde vokst ut av redet - vi hadde ingenting til felles. Kjæresten og jeg derimot - vi stortrives i hverandres selskap nesten samme hva vi gjør. )

''Jeg har i alle fall funnet den mannen jeg skal bli gammel sammen med. ) Og denne gangen er jeg helt sikker.''

Men skjønte du ikke det ganske fort, eller gikk det noen år?

Jeg mener jeg skjønte etter et par måneder at jeg og min mann passet sammen og antakelig kom til å holde sammen. Hadde jo hverken da eller nå noen garanti for at dette vil vare livet ut, men det har man jo aldri.

[Gjest satsende]

Selvfølgelig, men det er det ikke alle som vil, all den tid man tross alt bare har ett liv.

Uansett så tror jeg du får et ganske annet syn på saken om du selv kommer i en situasjon hvor du er misfornøyd med veldig mange ting i ditt ekteskap. Det er nemlig veldig enkelt å sitte og skrive sånn som du gjør. I praksis er det noe helt annet.

"Selvfølgelig, men det er det ikke alle som vil, all den tid man tross alt bare har ett liv." Bør man ikke ville det når det er barn inni bildet da? Og hva vet du om mitt forhold? Syns du snakket om og ikke dømme andre. Men du kan altså dømme meg uten å vite noe som helst. Ja på andre kjenner man seg selv best.

[Lillemus]

''synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe''

Tror ikke nødvendigvis det er noen sammenheng mellom hvor lenge en kjenner hverandre og ekteskapets "suksess". Kjenner til mange som var samboere lenger før de giftet seg, og senere har skilt seg, og andre som giftet seg og fikk barn etter ganske kort tid, og som har forblitt gift (i hvertfall foreløpig). Selv tilhører jeg siste kategori :-).

Jo yngre man er, jo lengre bør man kjenne hverandre før man får barn eller gifter seg, tror jeg. Har man levd en stund, kjenner seg selv og kanskje har hatt noen forhold, vet man fortere om ting stemmer.

'' Har man levd en stund, kjenner seg selv og kanskje har hatt noen forhold, vet man fortere om ting stemmer.''

*Nikker* Jepp. ) Det kjennes helt annerledes å bli stormforelsket og kjærester i slutten av 30-årene enn da jeg var ungjente i alle fall. Alt er så mye tryggere og mer avslappet og vi er mye mer sikre på hverandre. Godt. )

[Lillemus]

''Jeg har i alle fall funnet den mannen jeg skal bli gammel sammen med. ) Og denne gangen er jeg helt sikker.''

Men skjønte du ikke det ganske fort, eller gikk det noen år?

Jeg mener jeg skjønte etter et par måneder at jeg og min mann passet sammen og antakelig kom til å holde sammen. Hadde jo hverken da eller nå noen garanti for at dette vil vare livet ut, men det har man jo aldri.

''Men skjønte du ikke det ganske fort, eller gikk det noen år?''

Jeg var sikker etter noen mnd jeg. ) Han også. Nå har vi vært sammen i 6 år og er stadig like forelsket og blir bare mer og mer glade i hverandre og har det bare bedre og bedre sammen, på alle måter. )

[Mandolaika]

"Selvfølgelig, men det er det ikke alle som vil, all den tid man tross alt bare har ett liv." Bør man ikke ville det når det er barn inni bildet da? Og hva vet du om mitt forhold? Syns du snakket om og ikke dømme andre. Men du kan altså dømme meg uten å vite noe som helst. Ja på andre kjenner man seg selv best.

Jeg har da ikke dømt deg fordi om jeg skriver at det er veldig lett å sitte og skrive sånn hvis man selv har et velfungerende forhold!

[Gjest satsende]

Selvfølgelig, men det er det ikke alle som vil, all den tid man tross alt bare har ett liv.

Uansett så tror jeg du får et ganske annet syn på saken om du selv kommer i en situasjon hvor du er misfornøyd med veldig mange ting i ditt ekteskap. Det er nemlig veldig enkelt å sitte og skrive sånn som du gjør. I praksis er det noe helt annet.

"Uansett så tror jeg du får et ganske annet syn på saken om du selv kommer i en situasjon hvor du er misfornøyd med veldig mange ting i ditt ekteskap."

Du uttaler deg jo som om du skulle vite hva jeg har opplevd i mitt forhold. Så lenge du ikke vet noe så synes jeg heller ikke du skal diskutere meg om saken. Det er totalt irrelevant.

[Mandolaika]

"Uansett så tror jeg du får et ganske annet syn på saken om du selv kommer i en situasjon hvor du er misfornøyd med veldig mange ting i ditt ekteskap."

Du uttaler deg jo som om du skulle vite hva jeg har opplevd i mitt forhold. Så lenge du ikke vet noe så synes jeg heller ikke du skal diskutere meg om saken. Det er totalt irrelevant.

Dette mener jeg på generelt grunnlag, har ikke noe med akkurat deg å gjøre.

[Gjest hermine grang]

''selv bodde jeg sammen med min mann i fire år før vi giftet oss.''

Vi var sammen i 14 år og bodde sammen i 6 av disse årene før vi giftet oss. Hjalp ikke det spøtt. ) Skilt ble vi uansett.

Har faktisk hørt at en bør ikke være FOR lenge samboere før en blir gift. det er mange som av en eller annen grunn blir skilt da....

[Mandolaika]

Har faktisk hørt at en bør ikke være FOR lenge samboere før en blir gift. det er mange som av en eller annen grunn blir skilt da....

Det er alltid en eller annen grunn hvis man blir skilt, uansett. :-)

[Sør]

''synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe''

Tror ikke nødvendigvis det er noen sammenheng mellom hvor lenge en kjenner hverandre og ekteskapets "suksess". Kjenner til mange som var samboere lenger før de giftet seg, og senere har skilt seg, og andre som giftet seg og fikk barn etter ganske kort tid, og som har forblitt gift (i hvertfall foreløpig). Selv tilhører jeg siste kategori :-).

Jo yngre man er, jo lengre bør man kjenne hverandre før man får barn eller gifter seg, tror jeg. Har man levd en stund, kjenner seg selv og kanskje har hatt noen forhold, vet man fortere om ting stemmer.

Kun par over 80, og med underskrift fra foreldre! :nemlig:

;-)

Med vennlig hilsen

[Mandolaika]

Kun par over 80, og med underskrift fra foreldre! :nemlig:

;-)

Med vennlig hilsen

Disse foreldrenes underskrifter kan da muligens være litt "vanskelige" å oppdrive. *s*

[Gjest togli]

Jeg er enig. synes også at mange gir opp for lett. at mannen f.eks. er sløv til å hjelpe med barna, at de ikke er stormforelsket hele tiden osv. at kvinnen er sånn eller slik. vi kan utvikle trekk som den andre ikke setter sånn pris på, og da har vi plutselig "vokst fra hverandre."

tror at mange har et romantisk og feil oppfatning og forventning til ekteskapet. ekteskapet handler mye om å respektere hverandre. og ting som blir et problem, bør snakkes om, før det er for sent. synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe.

men i en familie der det er mye krangling og kjefting, så er jeg ikke i tvil om at barna får det bedre etter skilsmisse.

Ja, jeg tror i utgangspunktet at folk gir opp for lett og kanskje lar seg friste av andre. Klart man blir frista av andre i løpet av et langt ekteskap, men da gjelder det å holde tunga rett i munnen og vite hvor en hører til

På den annen side blir det jo umulig for oss å vite om hvorvidt noen skiller seg for lett eller ikke, for vi har ikke vært i vekommendes sko og aner ingenting om hvordan ekteskapet var innenfor husets fire vegger..

Der jeg mistenker at man gikk fra hverandre for fort, er i forhold der man finner tilbake til hverandre igjen i løpet av separasjonstida. For min del var jeg så sikker på at jeg gjorde det rette at jeg visste jeg aldri ville gått tilbake.. Hadde jeg fått 20 mill så hadde jeg aldri gått tilbake til slik jeg hadde det - enda eksen min verken mishandla meg eller var utro - og vi hadde et helt greit vennskapsforhold.

[Gjest togli]

Jeg er enig. synes også at mange gir opp for lett. at mannen f.eks. er sløv til å hjelpe med barna, at de ikke er stormforelsket hele tiden osv. at kvinnen er sånn eller slik. vi kan utvikle trekk som den andre ikke setter sånn pris på, og da har vi plutselig "vokst fra hverandre."

tror at mange har et romantisk og feil oppfatning og forventning til ekteskapet. ekteskapet handler mye om å respektere hverandre. og ting som blir et problem, bør snakkes om, før det er for sent. synes det er viktig å bo samme i minst to år før en gifter seg. da kjenner en den andre iallefall sånn passe.

men i en familie der det er mye krangling og kjefting, så er jeg ikke i tvil om at barna får det bedre etter skilsmisse.

De aller fleste bor vel sammen i minst to år før de gifter seg idag?

Jeg bodde sammen med eksen i åtte år før vi gifta oss og kjente ham ut og inn... (jeg opplevde ham dog ikke i en travel hverdag med tre barn, full jobb, hus og hjem før vi ble gift )

[Gjest togli]

''Det kan godt hende, men hvordan kan man vite det etter så kort tid? Det tar jo tid å bli ordentlig kjent med en person?''

Jeg har i alle fall funnet den mannen jeg skal bli gammel sammen med. ) Og denne gangen er jeg helt sikker. Men eksen tenkte jeg ofte på hva vi skulle gjøre sammen når ungene hadde vokst ut av redet - vi hadde ingenting til felles. Kjæresten og jeg derimot - vi stortrives i hverandres selskap nesten samme hva vi gjør. )

Kjenner meg utrolig godt igjen der..... og vet at det finnes menn jeg vil føle det helt annerledes med...

[Gjest togli]

Hvorfor det???

Hvis ikke samfunnet bryr seg om barna som lider som følge av samlivsbruddene hvem skal reagere da?

Som andre her også skriver er det i tillegge flere andre som også lider som følge av slike brudd. Menn blir ofte deprimerte og noen begår selvmord som følge av det.

Det hjelper iallefall ikke å nærmest fordømme de som har tatt et slikt valg... Vi var heldige fordi barna har gode venner som er i samme situasjon som dem, så jeg tror det er langt lettere å være skilsmissebarn idag enn for noen år siden. Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?

Jeg tror at dersom man vet hva man gjør i en skilsmisseprosess og hele tiden setter barnas følelser først, så vil barna neppe ta skade av å ha skilte foreldre.

Det er nok mye mer skadelig å vokse opp i et følelseskaldt hjem der barna opplever at forholdet mellom mor/far er dårlig (trenger ikke være krangling som er problemet engang) - barn merker sånt veldig fort.

[Gjest togli]

''Da kan du umulig ha lest alle innleggene mine. Jeg har skrevet opp flere ganger at jeg forstår folk som gifter seg fra en drittsekk. Tror egentlgi jeg har fått sagt dette nøye nok så les heller det andre jeg har lest før du igjen uttaller deg om meg.''

Wow... For det første regner jeg med at du mener "skiller seg fra en drittsekk". For det andre har jeg lest alle innleggene dine og jeg er ikke den eneste som reagerer på dem og oppfatter dem slik jeg har gjort.

For det tredje holder det faktisk ikke for alle at mannen ikke bare er en drittsekk, og for det fjerde må man også definere hva en drittsekk er, det kan det også være ganske mange subjektive oppfatninger av.

Husk bare en ting, du har uansett ikke vært i de som bryter sine sko.

Helt enig med deg! (kom vel ikke som en overraskelse )