Folk skiller seg for lett

[Gjest togli]

Vi var flere barn i hjemmet. Ingen merket det kjærlighetsløse forholdet. Men alle merket skilsmissen og hva det medførte.

Orker ikke utdype. Ikke meningen å få deg til å føle deg ille.

Neida, forstår det... Jeg vet bare at jeg ikke hadde greid å fortsette...så jeg hadde ikke noe valg dersom jeg skulle fortsette å være en god mamma for barna mine :/

[Colette]

Neida, forstår det... Jeg vet bare at jeg ikke hadde greid å fortsette...så jeg hadde ikke noe valg dersom jeg skulle fortsette å være en god mamma for barna mine :/

Ikke la dette gå inn på deg, togli. Du er smart nok til og ta dine egne kloke og fornuftige valg. La det bli rmed det, og slutt og forsvare deg:-)

[Babette]

Jeg svarer en gang til.

Hvis vi sammenligener med 1960, er det mange flere som skiller seg i dag. Det er flere grunner til det, og økonomisk uavhengighet for kvinner er nok en av grunnene.

I 1960 ropte samfunnet og omgivelsene bli i ekteskapet, med mindre det er snakk om vold/mishandling e.l.

I dag roper samfunnet og omgivelsene gå hvis det ikke føles riktig.

Samtidig er det mange som er gift for 2. gang, og som opplever konflikter og krøll med flere barnekull, vanskelige ekser og økonomiske problemer som følge av tidligere samlivsbrudd.

Med andre ord: I dag utsettes parforholdene for mye press og stress, både utenfra og innenfra.

I 1960 var det sosialt akseptert for kvinner å bli i ekteskapet av økonomiske grunner.

I dag blir man nesten sidestilt med prostituerte hvis man resonnerer slik.

I 1960 levde familiefolk rolige liv.

I dag lever vi i temptation island, vi fester og drar på kurs og snuser på kollegaer og venner.

I 1960 var familie og fasade viktigere enn selvrealisering.

I dag er det go girl og you can have it all som gjelder.

Konklusjon: At det er såpass mange skilsmisser skyldes ikke først og fremst at folk gir opp for lett, det skyldes en rekke andre ting og strømninger i samfunnet. Tror jeg.

Når det er sagt, er det nok noen som oppdager at det ikke var så mye vits i å skille seg, for historien har lett for å gjenta seg.

Når man blir forelsket, er alt flott, og begge lytter intenst og får fram det beste i hverandre.

Ettyer 10 år hører han ikke lenger etter når du sier noe, og det blir lenger melloom blomsterbukettene.

Så "vokser man fra hverandre", skiller seg og finner en ny.

Som lytter, oppvarter, ser deg og bærer deg på hendene.

Etter 10 år flater det ut. Så skiller man seg og finner en ny.

Osv.

[Gjest sjøstjerna]

Neida, forstår det... Jeg vet bare at jeg ikke hadde greid å fortsette...så jeg hadde ikke noe valg dersom jeg skulle fortsette å være en god mamma for barna mine :/

Selvsagt er det deres valg, som dere står for. Det er viktig å ivareta alle- også mamma. Skilsmisse eller dårlig ekteskap er aldri lett. Det blir å velge blant to onder- og du har sikkert valgt det du mener er best.

[Gjest togli]

Selvsagt er det deres valg, som dere står for. Det er viktig å ivareta alle- også mamma. Skilsmisse eller dårlig ekteskap er aldri lett. Det blir å velge blant to onder- og du har sikkert valgt det du mener er best.

Ja, det har jeg.... Tanken på å skulle gå tilbake nå får meg til å få kvalmebyer.. Er selvsagt glad i ham som en venn og ønsker ham alt godt i livet, men noe mer enn et vanlig vennskap kan jeg aldri mer gi.

[laban]

Det hjelper iallefall ikke å nærmest fordømme de som har tatt et slikt valg... Vi var heldige fordi barna har gode venner som er i samme situasjon som dem, så jeg tror det er langt lettere å være skilsmissebarn idag enn for noen år siden. Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?

Jeg tror at dersom man vet hva man gjør i en skilsmisseprosess og hele tiden setter barnas følelser først, så vil barna neppe ta skade av å ha skilte foreldre.

Det er nok mye mer skadelig å vokse opp i et følelseskaldt hjem der barna opplever at forholdet mellom mor/far er dårlig (trenger ikke være krangling som er problemet engang) - barn merker sånt veldig fort.

''Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" ''

Det er det da blitt forlengst. Jeg har en fetter på 53 år med foreldre som skilte seg tidlig, _den gangen_ var det ikke vanlig.

"Bor X alltid hos deg?" Har jeg fått forbausede spørsmål om. Fra kompisene til junior, altså. Det er absolutt alle løsninger. Kjernefamilier, flere kull som bor sammen, halvsøsken i andre boliger osv.

Men vi bor i den skumle hovedstaden, altså...

[Gjest satsende]

Ja, det har jeg.... Tanken på å skulle gå tilbake nå får meg til å få kvalmebyer.. Er selvsagt glad i ham som en venn og ønsker ham alt godt i livet, men noe mer enn et vanlig vennskap kan jeg aldri mer gi.

Kejnner jeg blir helt ensgstelig for at mannen din skal lese dette. Håper virkelig ikke han gjør det. Jeg syns du skal tenke litt over hva du skriver. Selv om du skulle være sikker på at han ikke leser det s sier det også en god del om deg når du kan skrive sånn som du gjør. Det er ikke noe som sårer ofte en mann mere enn slik du skriver her.

[Sør]

Jeg svarer en gang til.

Hvis vi sammenligener med 1960, er det mange flere som skiller seg i dag. Det er flere grunner til det, og økonomisk uavhengighet for kvinner er nok en av grunnene.

I 1960 ropte samfunnet og omgivelsene bli i ekteskapet, med mindre det er snakk om vold/mishandling e.l.

I dag roper samfunnet og omgivelsene gå hvis det ikke føles riktig.

Samtidig er det mange som er gift for 2. gang, og som opplever konflikter og krøll med flere barnekull, vanskelige ekser og økonomiske problemer som følge av tidligere samlivsbrudd.

Med andre ord: I dag utsettes parforholdene for mye press og stress, både utenfra og innenfra.

I 1960 var det sosialt akseptert for kvinner å bli i ekteskapet av økonomiske grunner.

I dag blir man nesten sidestilt med prostituerte hvis man resonnerer slik.

I 1960 levde familiefolk rolige liv.

I dag lever vi i temptation island, vi fester og drar på kurs og snuser på kollegaer og venner.

I 1960 var familie og fasade viktigere enn selvrealisering.

I dag er det go girl og you can have it all som gjelder.

Konklusjon: At det er såpass mange skilsmisser skyldes ikke først og fremst at folk gir opp for lett, det skyldes en rekke andre ting og strømninger i samfunnet. Tror jeg.

Når det er sagt, er det nok noen som oppdager at det ikke var så mye vits i å skille seg, for historien har lett for å gjenta seg.

Når man blir forelsket, er alt flott, og begge lytter intenst og får fram det beste i hverandre.

Ettyer 10 år hører han ikke lenger etter når du sier noe, og det blir lenger melloom blomsterbukettene.

Så "vokser man fra hverandre", skiller seg og finner en ny.

Som lytter, oppvarter, ser deg og bærer deg på hendene.

Etter 10 år flater det ut. Så skiller man seg og finner en ny.

Osv.

Det forekommer meg at dagens situasjon er langt bedre enn 1960-tall versjonen. :-)

Med vennlig hilsen

[Sør]

Kejnner jeg blir helt ensgstelig for at mannen din skal lese dette. Håper virkelig ikke han gjør det. Jeg syns du skal tenke litt over hva du skriver. Selv om du skulle være sikker på at han ikke leser det s sier det også en god del om deg når du kan skrive sånn som du gjør. Det er ikke noe som sårer ofte en mann mere enn slik du skriver her.

For en latterlig ting å skrive - det er selvsagt ikke noe gale å skrive det.

Du vet ikke engang om Toglis eks har det på samme måte.

Har du ikke noe fornuftig å tilføre tråden?

[Gjest satsende]

For en latterlig ting å skrive - det er selvsagt ikke noe gale å skrive det.

Du vet ikke engang om Toglis eks har det på samme måte.

Har du ikke noe fornuftig å tilføre tråden?

Bare skriv det som behager henne du. Tror bare ikke hun blir et bedre menneske av å høre på deg akkuratt. Jeg vet ikke mer enn det togli har skrevet om sin mann og ut fra det hun skriver burde hun holde seg for god til å mobbe ham på denne måten

[Sør]

Bare skriv det som behager henne du. Tror bare ikke hun blir et bedre menneske av å høre på deg akkuratt. Jeg vet ikke mer enn det togli har skrevet om sin mann og ut fra det hun skriver burde hun holde seg for god til å mobbe ham på denne måten

Her er det du som mobber.

[laban]

Kejnner jeg blir helt ensgstelig for at mannen din skal lese dette. Håper virkelig ikke han gjør det. Jeg syns du skal tenke litt over hva du skriver. Selv om du skulle være sikker på at han ikke leser det s sier det også en god del om deg når du kan skrive sånn som du gjør. Det er ikke noe som sårer ofte en mann mere enn slik du skriver her.

Hun skrev ingenting om det som har vært, bare at hun føler det slik ved tanken på å gå tilbake nå. Det er da mange (av begge kjønn) som er glade eksen er en eks?

[Gjest satsende]

Her er det du som mobber.

Det er forksjell på å si i fra på en pen måte at en synes de går for langt enn å skrive så mye om hvor frastøtende mannen hennes ble for henne. En kan tenke hva en vil men å si eller skrive det til andre igjen og igjen er dårlig gjort mener jeg. Hvis ike du ser helt forskjell på det så vet du neppe noe om hva mobbing er.

[Sør]

Det er forksjell på å si i fra på en pen måte at en synes de går for langt enn å skrive så mye om hvor frastøtende mannen hennes ble for henne. En kan tenke hva en vil men å si eller skrive det til andre igjen og igjen er dårlig gjort mener jeg. Hvis ike du ser helt forskjell på det så vet du neppe noe om hva mobbing er.

Det togli skriver er selvsagt ikke engang i nærheten av verken mobbing eller "dårlig gjort".

Dine kontinuerlige og kverulerende innlegg med oppkonstruerte "problemstillinger" er mobbing.

[Gjest satsende]

Det togli skriver er selvsagt ikke engang i nærheten av verken mobbing eller "dårlig gjort".

Dine kontinuerlige og kverulerende innlegg med oppkonstruerte "problemstillinger" er mobbing.

og hva om en av dine eksdamer la ut om hvor kvalmende de var for de etterhvert. Ok kanskje?

[laguna1]

Det forekommer meg at dagens situasjon er langt bedre enn 1960-tall versjonen. :-)

Med vennlig hilsen

Jo, men en kan jo observere en viss, interesant pendelsvingning?

Selvsagt var det galt på 60 tallet, når folk ble i uutholdelige ekteskap, bare "fordi" og for å unngå det skammelige ved å skilles, men jeg mener samtidig det er litt uheldig det en til en viss grad kan observere nå : at folk bryter både kjærlighet og vennskap ved minste motstand. Jeg sier selvsagt ikke at dette gjelder alle, (eller noen her inne!), men mener å ha observert en tendens til dette, og jeg tror kanskje en ødelegger noe litt viktig i seg selv og andre ved å gi opp alt for lett.

[Gjest satsende]

Hun skrev ingenting om det som har vært, bare at hun føler det slik ved tanken på å gå tilbake nå. Det er da mange (av begge kjønn) som er glade eksen er en eks?

Jeg har dsiktert mye med henne de siste dagene, derfor reagerer jeg på at hun nå gjentar dette flere ganger. Både det som var og slik det er nå. Det gjør ikke meg noe men jeg syns veldig synd på mannen hennes om han leser hva hun skriver.

[Sør]

Jo, men en kan jo observere en viss, interesant pendelsvingning?

Selvsagt var det galt på 60 tallet, når folk ble i uutholdelige ekteskap, bare "fordi" og for å unngå det skammelige ved å skilles, men jeg mener samtidig det er litt uheldig det en til en viss grad kan observere nå : at folk bryter både kjærlighet og vennskap ved minste motstand. Jeg sier selvsagt ikke at dette gjelder alle, (eller noen her inne!), men mener å ha observert en tendens til dette, og jeg tror kanskje en ødelegger noe litt viktig i seg selv og andre ved å gi opp alt for lett.

Hei,

Men i så fall gjelder det neppe kun i forhold, men også i alle andre deler av livet - jobb, utdanning, osv.? (Det ville vært merkelig hvis en slik "pingle-utvikling" kun skjedde innad i forhold.)

Og da tror jeg at det er bedre å ta fatt i det ifb med jobb (for eksempel), for innad i forhold er det meget vanskelig å si hva som er "nok" og "for mye" for utenforstående.

Som så ofte ellers er det de som forlengst skulle "forlatt drittsekken" som leser på nett at de bør prøve mer, og de som knapt husker navnene på ungene ;-) som er overbevist om at de har mer enn god nok grunn.

Med vennlig hilsen

[Sør]

og hva om en av dine eksdamer la ut om hvor kvalmende de var for de etterhvert. Ok kanskje?

Men det var ikke det togli skrev.

Som sagt, du oppkonstruerer "problemstillinger" som du kverulerer rundt.

[laguna1]

Hei,

Men i så fall gjelder det neppe kun i forhold, men også i alle andre deler av livet - jobb, utdanning, osv.? (Det ville vært merkelig hvis en slik "pingle-utvikling" kun skjedde innad i forhold.)

Og da tror jeg at det er bedre å ta fatt i det ifb med jobb (for eksempel), for innad i forhold er det meget vanskelig å si hva som er "nok" og "for mye" for utenforstående.

Som så ofte ellers er det de som forlengst skulle "forlatt drittsekken" som leser på nett at de bør prøve mer, og de som knapt husker navnene på ungene ;-) som er overbevist om at de har mer enn god nok grunn.

Med vennlig hilsen

Jeg tror også folk _svært_ ofte, har mer enn god nok grunn, men mener altså å ha gjort noen observasjoner på at forhold, i litt høyere enn ønskelig grad, gjerne blir ofret til fordel for..tja..selvrealisering..? Sånne litt vage konsepter, som gjerne egentlig er ensbetydene med at mannen (Ja, for det er konene som driver med dette, i størst grad..;p) har blitt litt kjedelig, eller kjører sokkevasken på feil program...;p

Jeg har ikke observert det samme i forhold til godtfolks jobber/utdanning etc, der jeg har inntrykk av at folk gjerne er ambisiøse som bare det, mere en slags forventning til at akkurat kjærlighetsforhold skal gå knirkefritt og smooth, og aldri by på gnisninger, for da er det sannelig min hatt over og ut.