Folk skiller seg for lett

[Gjest togli]

Hvis du ønsker at ditt innlegg skal bli tatt seriøst, bør du i alle fall kutte ut lisssom og lissssom. Lissom også for den del.

*fnis*

[Lillemus]

Det hjelper iallefall ikke å nærmest fordømme de som har tatt et slikt valg... Vi var heldige fordi barna har gode venner som er i samme situasjon som dem, så jeg tror det er langt lettere å være skilsmissebarn idag enn for noen år siden. Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?

Jeg tror at dersom man vet hva man gjør i en skilsmisseprosess og hele tiden setter barnas følelser først, så vil barna neppe ta skade av å ha skilte foreldre.

Det er nok mye mer skadelig å vokse opp i et følelseskaldt hjem der barna opplever at forholdet mellom mor/far er dårlig (trenger ikke være krangling som er problemet engang) - barn merker sånt veldig fort.

''Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?''

Like før påske snakket jentungen og jeg om påskeegg og hun var veldig fornøyd med at de kom til å få egg både hos pappan og hos meg. Jeg mente at "Noen fordeler må da skilsmissebarn ha!" og da så hun på meg og utbrøt:"Hva i all verden var det du kalte meg!?" *hehe* Tror ikke hun hadde hørt ordet før jeg.

[Gjest togli]

Utrolig flott det hun har skrevet i bloggen. Dette siste var spesielt bra, og som jeg sier meg hjertens enig i:

"Svært få velger skilsmisse som en lettvint utvei.

Jeg mener at ingen egentlig kan mene noe som helst om mitt valg. Ikke med mindre de har prøvd å være akkurat meg og levd mitt ekteskap med akkurat min eksmann, så har de ingenting de skulle sagt. Ingen utenom meg kan vite hva som var det riktige for meg. Eller for barna mine. Det skal de få uttale seg om jo eldre de blir. Ingen andre.

Jeg er nesten mer fristet til å snu på overskriften i VG. Folk blir i forhold for lett. Det hadde på mange måter vært enklere for meg å bli. Finne meg i det jeg fant meg i. Slippe alle reaksjonene.

Det tok nemlig baller å komme seg ut!"

Jeg er enig!

Jeg er utrolig stolt av meg selv fordi jeg endelig greide å ta hensyn til mine egne følelser. Jeg er nemlig en type som først sørger for de rundt meg, så kommer jeg tilslutt (dersom jeg har overskudd..).

Jeg er stolt over at jeg har vist mine døtre at jeg kan fikse det meste og gjøre det beste ut av situasjonen - det vil nok også gjøre dem til sterke kvinner:)

Å være skilsmissebarn har selvsagt sine negative sider, men jeg har sett at barna har vokst på dette - det samme sier de selv:)

[Gjest togli]

''Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?''

Like før påske snakket jentungen og jeg om påskeegg og hun var veldig fornøyd med at de kom til å få egg både hos pappan og hos meg. Jeg mente at "Noen fordeler må da skilsmissebarn ha!" og da så hun på meg og utbrøt:"Hva i all verden var det du kalte meg!?" *hehe* Tror ikke hun hadde hørt ordet før jeg.

Hehe, tror ikke mine unger har hørt uttrykket skilsmissebarn heller Igrunnen liker jeg ikke uttrykket særlig godt, men i denne tråden er det liksom enklest å bruke det begrepet for å forklare det man mener

Mine var også superfornøyde med å få påskeegg både her og hos pappaen (selv om de hadde en sterk mistanke om at det var kjæresten til pappa som fiksa påskeeggene )

[Gjest togli]

''Det er jeg sterkt uenig i! Dette er noe skilte foreldre forsøker å trøste seg med, er jeg redd. Og barna er selvfølgelig lojale og sier seg enig.

Jeg ser mange barn som mistrives med å flytte rundt, en uke her og en uke der. De får etterhvert steforeldre, som egentlig helst ikke vil ha barna der..

Jeg synes mange ektepar (med barn) gir opp for lett.''

Mulig noen ektepar/samboere gir opp for lett. Og at barn som flyttes hit og dit, en uke her og en uke der, så skjønner jeg barnas frustrasjon.

Likevel er størstedelen av ulykkelige barn etter et samlivsbrudd ikke de overnevnte årsaker, men derimot foreldre som ikke oppfører seg skikkelig mot hverandre!

Barn er lojale, og når foreldrene bare snakker skitt om hverandre, så utsetter de barna for noe av det verste som kan skje med barn!

Om foreldrene oppfører seg som skikkelig voksne mennesker mot hverandre, vil hverdagen for mange barn blitt tusen ganger bedre!

Steforeldre kan også elske sitt stebarn, og jo flere som elsker et barn, desto bedre selvfølelse vil barnet få.

Man kan ikke dømme foreldre fordi de skiller seg, men man kan/bør fordømme foreldre som bakprater den annen foreldre til barn/barna!!

100 % enig med deg hidi!!

MInstejenta mi på snart sju sa det så fint her en dag - "Du mamma...det er så deilig å se at du og pappa prater fint til hverandre og da gjør det ingenting at dere er skilt"

[Maximia]

De aller fleste bor vel sammen i minst to år før de gifter seg idag?

Jeg bodde sammen med eksen i åtte år før vi gifta oss og kjente ham ut og inn... (jeg opplevde ham dog ikke i en travel hverdag med tre barn, full jobb, hus og hjem før vi ble gift )

''De aller fleste bor vel sammen i minst to år før de gifter seg idag?'' Joda, men da har man gjerne barn sammen allerede. Det sitter litt lenger inne hos folk å gifte seg, men å få barn derimot. Jeg vet ikke om det er for lett å skille seg, men mange tar det for lett på hvem de stifter familie med.

[Gjest togli]

Enig.

Jeg ble ufrivillig skilsmissebarn. Tok det meget tungt.

Var foreldrene dine gode til å samarbeide og snakke pent om hverandre etter skilsmissen?

[Gjest togli]

''De aller fleste bor vel sammen i minst to år før de gifter seg idag?'' Joda, men da har man gjerne barn sammen allerede. Det sitter litt lenger inne hos folk å gifte seg, men å få barn derimot. Jeg vet ikke om det er for lett å skille seg, men mange tar det for lett på hvem de stifter familie med.

Det er godt mulig du har rett i det.... Jeg ville gjøre det i "riktig rekkefølge", men det funka ikke det heller gitt

(holdt sammen i 23 år da... men burde nok vært over for minst 10 år siden...)

[Gjest satsende]

Det hjelper iallefall ikke å nærmest fordømme de som har tatt et slikt valg... Vi var heldige fordi barna har gode venner som er i samme situasjon som dem, så jeg tror det er langt lettere å være skilsmissebarn idag enn for noen år siden. Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?

Jeg tror at dersom man vet hva man gjør i en skilsmisseprosess og hele tiden setter barnas følelser først, så vil barna neppe ta skade av å ha skilte foreldre.

Det er nok mye mer skadelig å vokse opp i et følelseskaldt hjem der barna opplever at forholdet mellom mor/far er dårlig (trenger ikke være krangling som er problemet engang) - barn merker sånt veldig fort.

Hvorfor diskuterer du videre med meg når du ikke tåler å høre hva jeg sier?

Du skal liksom få si hva du mener men jeg skal altså ikke ha rett til å si hva jeg mener uten å bli kalt de styggeste ting. Du får bar mene hva du vil men kom ikke til meg og si hva du mener når du ikke kan oppføre deg på en saklig måte tilbake.

[Gjest togli]

Hvorfor diskuterer du videre med meg når du ikke tåler å høre hva jeg sier?

Du skal liksom få si hva du mener men jeg skal altså ikke ha rett til å si hva jeg mener uten å bli kalt de styggeste ting. Du får bar mene hva du vil men kom ikke til meg og si hva du mener når du ikke kan oppføre deg på en saklig måte tilbake.

Hvor var jeg ikke saklig i denne tråden?

Jeg er ikke langsur, så jeg skjønner ikke hvorfor tidligere tråder eventuelt blandes inn her?

[Gjest satsende]

Hvor var jeg ikke saklig i denne tråden?

Jeg er ikke langsur, så jeg skjønner ikke hvorfor tidligere tråder eventuelt blandes inn her?

Nei men du kom jo igjen med synspunkter jeg ikke kan si meg enig i. Men jeg velger å ti still, orker ikke slik drittslenging fra deg en gang til.

[Gjest togli]

Nei men du kom jo igjen med synspunkter jeg ikke kan si meg enig i. Men jeg velger å ti still, orker ikke slik drittslenging fra deg en gang til.

Det var du som sa at skilsmissen var min feil siden det var helt tydelig at jeg slet psykisk, ellers ville jeg holdt ut i ekteskapet. Det var dette jeg reagerte på, ikke det at vi er uenige. Jeg hadde selvsagt aldri vært ufin mot deg om du ikke hadde tillagt meg psykiske problemer bare fordi jeg valgte å gå ut av et ekteskap der det helt klart ikke var jeg som eide problemene. Jeg er uansett ferdig med den saken for lenge siden og finnes ikke fornærma over uttalelsene dine idag

[Gjest satsende]

Det var du som sa at skilsmissen var min feil siden det var helt tydelig at jeg slet psykisk, ellers ville jeg holdt ut i ekteskapet. Det var dette jeg reagerte på, ikke det at vi er uenige. Jeg hadde selvsagt aldri vært ufin mot deg om du ikke hadde tillagt meg psykiske problemer bare fordi jeg valgte å gå ut av et ekteskap der det helt klart ikke var jeg som eide problemene. Jeg er uansett ferdig med den saken for lenge siden og finnes ikke fornærma over uttalelsene dine idag

Jeg skjønner at jeg ordla meg alt for bobastisk. Jeg skulle selvsagt skrevet at "jeg tror" du slet psykisk. Men du skrev også dine svar på en måte som jeg oppfattet som absolutte sannheter noe som jeg faktisk var sterkt uenig med. Det er også ganske provoserende når noen utrykker seg på en måte som om det var sannheten. Jeg henviser tilbake til det første innlegget ditt der du brukte "man" .

[Gjest togli]

Jeg skjønner at jeg ordla meg alt for bobastisk. Jeg skulle selvsagt skrevet at "jeg tror" du slet psykisk. Men du skrev også dine svar på en måte som jeg oppfattet som absolutte sannheter noe som jeg faktisk var sterkt uenig med. Det er også ganske provoserende når noen utrykker seg på en måte som om det var sannheten. Jeg henviser tilbake til det første innlegget ditt der du brukte "man" .

Poenget er vel at jeg selv har vært i situasjonen og ser den på en helt annen måte nå enn jeg gjorde da jeg fortsatt var gift... Det er godt mulig jeg kna ha virka for bombastisk (gidder ikke å lete i den lange tråden), men jeg tror ikke jeg var den eneste som evt var bombastisk

[Elis31]

For noe vås. Jeg tror de fleste tenker seg godt om. Spesielt der det er barn inne i bildet.

Tror ikke det er bra for noen å bo sammen med en partner som man ikke har de rette følelsene for.

Det eneste som kan forbedres måtte være slike samlivskurs som man tar før man blir gift.

[Gjest satsende]

Det hjelper iallefall ikke å nærmest fordømme de som har tatt et slikt valg... Vi var heldige fordi barna har gode venner som er i samme situasjon som dem, så jeg tror det er langt lettere å være skilsmissebarn idag enn for noen år siden. Kanskje bør vi innse at det å være skilsmissebarn også er en "normalvariant" og ikke legge tyngre bør på barna ved å mene at det er "synd på" dem?

Jeg tror at dersom man vet hva man gjør i en skilsmisseprosess og hele tiden setter barnas følelser først, så vil barna neppe ta skade av å ha skilte foreldre.

Det er nok mye mer skadelig å vokse opp i et følelseskaldt hjem der barna opplever at forholdet mellom mor/far er dårlig (trenger ikke være krangling som er problemet engang) - barn merker sånt veldig fort.

Legge tyngre bør på dem? Det er tull. Går da ikke rundt og sier "stakkars deg" til skilsmissebarn jeg møter. En trenger da ikke si noe til de for å føle med de. At mange skilsmissebarn slier kan du blant annet lese her: http://www.ba.no/nyheter/article3457635.ece

[Gjest togli]

Legge tyngre bør på dem? Det er tull. Går da ikke rundt og sier "stakkars deg" til skilsmissebarn jeg møter. En trenger da ikke si noe til de for å føle med de. At mange skilsmissebarn slier kan du blant annet lese her: http://www.ba.no/nyheter/article3457635.ece

Jeg har lest alt jeg har kommet over på nettet og ser at mange sliter. Heldigvis er ikke mine barn i denne kategorien foreløpig iallefall, så jeg håper og tror de vil komme styrket ut av det

[Gjest sjøstjerna]

Var foreldrene dine gode til å samarbeide og snakke pent om hverandre etter skilsmissen?

De snakket ikke om hverandre i det hele tatt.

Jeg slet underveis under skilsmissen- for jeg ville ikke de skulle skilles. Jeg ville ha familien samlet. Og jeg slet etterpå- virkelig lenge. Det visste neppe de. Beklager- men det er den brutale sannhet.

[Gjest togli]

De snakket ikke om hverandre i det hele tatt.

Jeg slet underveis under skilsmissen- for jeg ville ikke de skulle skilles. Jeg ville ha familien samlet. Og jeg slet etterpå- virkelig lenge. Det visste neppe de. Beklager- men det er den brutale sannhet.

Jeg forstår det var tøft.... Her tror jeg barna led av at de merka negativiteten hjemme...At vi ikke ble enige om hva vi skulle gjøre sammen f.eks...fordi han helst ville ligge i sofaen og slappe av, mens jeg og barna ville være mer aktive..og så ble jeg irritabel av den grunn.. Men krangle gjorde vi svært sjelden. Det ble mer misstemning som påvirka humøret til barna også. De er langt mer harmoniske nå og krangler mye mindre enn før. De sier også at de ikke hadde ønska oss sammen igjen fordi de føler de har bedre kontakt med pappaen nå som han finner på ting med dem når de er hos ham:)

[Gjest sjøstjerna]

Jeg forstår det var tøft.... Her tror jeg barna led av at de merka negativiteten hjemme...At vi ikke ble enige om hva vi skulle gjøre sammen f.eks...fordi han helst ville ligge i sofaen og slappe av, mens jeg og barna ville være mer aktive..og så ble jeg irritabel av den grunn.. Men krangle gjorde vi svært sjelden. Det ble mer misstemning som påvirka humøret til barna også. De er langt mer harmoniske nå og krangler mye mindre enn før. De sier også at de ikke hadde ønska oss sammen igjen fordi de føler de har bedre kontakt med pappaen nå som han finner på ting med dem når de er hos ham:)

Vi var flere barn i hjemmet. Ingen merket det kjærlighetsløse forholdet. Men alle merket skilsmissen og hva det medførte.

Orker ikke utdype. Ikke meningen å få deg til å føle deg ille.