Fordommer mot uføre!

[EnolaGay]

''Hvis trygd blir noe man bare kan velge og likevel beholde statusen og nesten den samme lønna som før, ja da sier det seg selv at mange vil gjøre det. Når man ikke kan bidra til fellesskapet og førsørge seg selv må man på en måte bare finne seg i å ikke stå øverst på rangstigen.''

Det er nå ikke slik at trygd er noe man kan velge uten at det medisinske vilkåret er oppfylt, og det er heller ingenting som tyder på at det skal bli det.

Jeg vet ikke helt hva du mener med "status", men det at det skal være greit at mennesker som rammes av sykdom skal miste sin status og bli ansett som mindre verdifulle, opplever jeg som en skremmende holdning.

Det finnes så avgjort mennesker som sikkert kunne vært i jobb til tross for sin sykdom, men det finnes så avgjort også mange barrierer etablert av andre (jfr. statistikken over hvor mange funksjonshemmede som ufrivillig er ute av jobb). De fleste trygdede sliter mer enn nok med sin selvfølelse knyttet til det å delvis stå utenfor samfunnet, og jeg er dypt uenig i at man av hensyn til mulige preventive effekter skal tillate seg å degradere mennesker som følge av uføretrygd.

Nemlig! :0)

Dessuten, så er det faktisk billigere for samfunnet å uføretryde egne borgere i den sammenhengen, og importere billig arbeidskraft fra utlandet.. Som også blir gjort.

Villet og ønsket politikk.

Fremfor å bruke noen kroner ekstra på å legge til rette for at folk som ikke er barberbladskarpe til enhver tid skal være sysselsatt.

Så det så.

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

''Uføre bør ikke få barn, for orker de det, da orker de å arbeide. En ufør må passe seg for å pusse vinduer, klippe gresset eller luke så naboene ser det, for orker de det, kan de ikke skjønne hvorfor vedkommende er ufør. Må også passe seg for å ha hobbyer, som strikking, hekling, mekking av bil osv. Det ser ut til at uansett hva en ufør prøver å gjøre med livet sitt bortsett fra å være syk, så er det et tegn på at de kunne ha arbeidet.''

Jeg synes faktisk ikke det er så rart at man tenker enkelte av disse tingene. De aller fleste mennesker skjønner at det finnes forskjellige typer ufør, og at man (som alle andre) har gode og dårlige perioder. Men når man vet at en som er ufør har fire barn som får hjemmelaget middag hver dag, følges opp på alle aktiviteter og huset er strøkent til enhver tid - så skjønner jeg at folk lurer.

''Og hvis du virkelig vil arbeide så får du det til''

Ja, det tror jo faktisk jeg på da. Det kan hende du ikke får den jobben du vil ha, eller den lønnen du vil ha - eller lønn i det hele tatt (!), men vil du jobbe, så finner du noe å gjøre.

''De er uaktuelle som partnere''

For meg er de det. Fordi jeg ikke ønsker å ha en partner som ikke er i arbeid - uansett årsak. Det er ikke fordi de er uføre, det er fordi de ikke jobber.

''Så hvis en ufør virkelig vil ha jobb, hvem skal ansette ham? Hvem tar inn en som er syk, når de finnes 30 andre friske søkere til samme stilling?''

Hva mener du arbeidsgivere skal gjøre her? Velge en ufør bare for å være hyggelig? Det er jo ikke sånn at arbeidsplasser en slags sosial tjeneste man har bare for at folk skal ha noe å drive med? Det skal produseres noe, leveres noe, tjenes penger, osv - og da velger man de som er mest sannsynlige til å bidra mest mulig til dette.

''Det finnes sykdom. Det finnes ganger det ikke nytter. Jeg er ikke lat, jeg er ingen snylter, jeg er syk. Jeg valgte det ikke.''

Jeg tror ikke at alle som er uføre har valgt det (selv om jeg ikke tviler på at det finnes noen som gjør det), ei heller at de er late eller snyltere. Men det betyr ikke at jeg ønsker å gi dem jobb, eller å være i et forhold med dem heller.

Jeg har uføre venninner, det er helt uproblematisk - men de får heller ikke jobb hos meg.

Her motsier du jo deg selv. Du mener at hvis en ufør virkelig vil ha jobb så får han det til. Samtidig sier du at du ikke ville ansatt ham.

Og slik tenker de fleste arbeidsgivere.

Så da lurer jeg. Hvor skal han arbeide?

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

Det høres brutalt ut, men vi trenger å ha endel fordommer mot folk som ikke jobber. Den dagen flertallet mener at det er akkurat like bra at folk går på trygd som at de jobber er vi virkelig i trøbbel. Hvis trygd blir noe man bare kan velge og likevel beholde statusen og nesten den samme lønna som før, ja da sier det seg selv at mange vil gjøre det. Når man ikke kan bidra til fellesskapet og førsørge seg selv må man på en måte bare finne seg i å ikke stå øverst på rangstigen. Sånn er det nå engang, men vi er heldige som bor i et land som tar så godt vare på de som er syke. Mange steder er man overlatt til seg selv, og avhengig av å ha familie som tar den økonomiske byrden når man blir syk.

Skremmende holdning du har.

Så hvis du blir utsatt for ulykke eller sykdom som gjør deg ufør i nærmeste fremtid, vil du anse deg selv som et mindreverdig menneske?

[Persille1365381127]

Her motsier du jo deg selv. Du mener at hvis en ufør virkelig vil ha jobb så får han det til. Samtidig sier du at du ikke ville ansatt ham.

Og slik tenker de fleste arbeidsgivere.

Så da lurer jeg. Hvor skal han arbeide?

Neida, det gjør jeg ikke.

Man kan arbeide for en hel haug av organisasjoner som frivillig, man kan få tiltaksplasser gjennom NAV, man kan etablere noe selv - i det hele tatt.

Vil man _arbeide_, så får man det til. Men som sagt: kanskje ikke det arbeidet eller den lønnen man hadde håpet på eller sett for seg.

[EnolaGay]

Neida, det gjør jeg ikke.

Man kan arbeide for en hel haug av organisasjoner som frivillig, man kan få tiltaksplasser gjennom NAV, man kan etablere noe selv - i det hele tatt.

Vil man _arbeide_, så får man det til. Men som sagt: kanskje ikke det arbeidet eller den lønnen man hadde håpet på eller sett for seg.

Dette opplever jeg som et realt spark.

[Persille1365381127]

Dette opplever jeg som et realt spark.

Ok. Men det er like fullt sant. Hvis man VIL jobbe, og det er det man vil, så finner man noe å gjøre.

Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte.

Og om man hadde vært villig til å gjøre det på den måten, så hadde man kanskje kunnet blitt ansatt under andre forhold etter at arbeidsgiver og andre ser at løsningen fungerer.

Det fascinerer meg litt at alle de som skriver "jeg var en av de som virkelig ville jobbe, men det gikk ikke" også skriver at de aldri ville gjort slike eller sånne oppgaver, jobbet uten lønn en periode eller annet for å forsøke å få til fungerende avtaler på andre premisser.

Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.

[cathlin]

Ok. Men det er like fullt sant. Hvis man VIL jobbe, og det er det man vil, så finner man noe å gjøre.

Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte.

Og om man hadde vært villig til å gjøre det på den måten, så hadde man kanskje kunnet blitt ansatt under andre forhold etter at arbeidsgiver og andre ser at løsningen fungerer.

Det fascinerer meg litt at alle de som skriver "jeg var en av de som virkelig ville jobbe, men det gikk ikke" også skriver at de aldri ville gjort slike eller sånne oppgaver, jobbet uten lønn en periode eller annet for å forsøke å få til fungerende avtaler på andre premisser.

Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.

Jeg syns perspektivet ditt er interessant. Jeg kjenner ei som er ufør pga medfødt sykdom, som har planer om å starte opp sitt eget arbeidssted siden hun ikke får jobb på de premissene hun stiller med, og det syns jeg er inspirerende å høre om.

[EnolaGay]

Ok. Men det er like fullt sant. Hvis man VIL jobbe, og det er det man vil, så finner man noe å gjøre.

Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte.

Og om man hadde vært villig til å gjøre det på den måten, så hadde man kanskje kunnet blitt ansatt under andre forhold etter at arbeidsgiver og andre ser at løsningen fungerer.

Det fascinerer meg litt at alle de som skriver "jeg var en av de som virkelig ville jobbe, men det gikk ikke" også skriver at de aldri ville gjort slike eller sånne oppgaver, jobbet uten lønn en periode eller annet for å forsøke å få til fungerende avtaler på andre premisser.

Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.

"Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte."

Men det kalles noe annet enn "jobb", som de fleste assosierer med lønnet inntekt.

Å gjøre det på den måten er vanskelig fordi de aller fleste mennesker trenger noe å leve av. Det lar seg ikke gjøre å jobbe gratis. Regelverket er også slik at man ikke bare kan bestemme seg for at "jeg vil jobbe gratis i den bedriften" og så sponser NAV meg med mat så lenge. Jeg har prøvd den varianten et par ganger, skaffet meg praksisplass selv. Og fått døra rett i trynet fra NAV at jeg ikke måtte innbilde meg at det kunne gjøres på den måten! Her skal man gå tjenestevei eller miste pengene!

At noen mennesker nekter å gjøre oppgaver som de oppfatter som "under deres verdighet" skal få "alle som vil kan jobbe" til å være sant. Er å stemple ganske mange folk med en ugrei lapp.

[Gjest kraache]

Ok. Men det er like fullt sant. Hvis man VIL jobbe, og det er det man vil, så finner man noe å gjøre.

Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte.

Og om man hadde vært villig til å gjøre det på den måten, så hadde man kanskje kunnet blitt ansatt under andre forhold etter at arbeidsgiver og andre ser at løsningen fungerer.

Det fascinerer meg litt at alle de som skriver "jeg var en av de som virkelig ville jobbe, men det gikk ikke" også skriver at de aldri ville gjort slike eller sånne oppgaver, jobbet uten lønn en periode eller annet for å forsøke å få til fungerende avtaler på andre premisser.

Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.

''Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.''

Det kan sikkert gjelde for noen, man ikke alle.

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

Ok. Men det er like fullt sant. Hvis man VIL jobbe, og det er det man vil, så finner man noe å gjøre.

Da handler det ikke om oppgaver, inntekt eller status - da handler det om at man vil fylle dagen med noe som utgjør en forskjell, betyr noe, eller sysselsetter deg på en annen måte.

Og om man hadde vært villig til å gjøre det på den måten, så hadde man kanskje kunnet blitt ansatt under andre forhold etter at arbeidsgiver og andre ser at løsningen fungerer.

Det fascinerer meg litt at alle de som skriver "jeg var en av de som virkelig ville jobbe, men det gikk ikke" også skriver at de aldri ville gjort slike eller sånne oppgaver, jobbet uten lønn en periode eller annet for å forsøke å få til fungerende avtaler på andre premisser.

Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.

Nå snakker du tull. NAV har noe som heter arbeid med bistand, som nettopp er det du snakker om.

Her blir syke prøvd i arbeidslivet, med ekstra oppfølging.

Syke får ikke jobb bare fordi de vil det. Og ingen kan leve av frivillig arbeid, eller arbeid i organisasjoner.

Jeg synes du sparker hardt på de som ligger nede.

[EnolaGay]

Nå snakker du tull. NAV har noe som heter arbeid med bistand, som nettopp er det du snakker om.

Her blir syke prøvd i arbeidslivet, med ekstra oppfølging.

Syke får ikke jobb bare fordi de vil det. Og ingen kan leve av frivillig arbeid, eller arbeid i organisasjoner.

Jeg synes du sparker hardt på de som ligger nede.

Jeg bare må si..;0) Jeg har ofte vært i kontakt med organisasjoner av ymse slag for å finne ut om det er noe jeg kan bidra med. På noe plan.

Jeg har uten unntak blitt møtt med tomme ansiktsuttrykk, nølende spørsmål om hva jeg mener og til slutt tilbud om å få en giro i handa! INGEN har hatt bruk for to ekstra hender. KUN pengene mine..

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

Her motsier du jo deg selv. Du mener at hvis en ufør virkelig vil ha jobb så får han det til. Samtidig sier du at du ikke ville ansatt ham.

Og slik tenker de fleste arbeidsgivere.

Så da lurer jeg. Hvor skal han arbeide?

Tiltaksplasser gjennom NAV. Det finnes også ordninger som går ut på at arbeidsgiver får betalt av NAV for sykedagene til en syk ansatt.

Jeg søkte om det, og flere med meg. Så ble jeg innkalt til NAV hvor de ba meg gi opp og søke trygd. De hadde ikke mer å tilby.

Jeg er helt enig i at det finnes de som spekulerer i dette, det finnes alltid slike uansett hva det handler om.

Men jammen svir det for de som er så uheldig å bli for syke.

For vi er så uheldig å skal bære skammen for de som snylter.

Det kan skje deg også. En dag kan det hende du ikke klarer å stå opp og gå på jobb. Vil du da ha så lave tanker om deg selv? Vil du dømme deg selv så hardt som du har dømt oss andre i dag?

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

Jeg bare må si..;0) Jeg har ofte vært i kontakt med organisasjoner av ymse slag for å finne ut om det er noe jeg kan bidra med. På noe plan.

Jeg har uten unntak blitt møtt med tomme ansiktsuttrykk, nølende spørsmål om hva jeg mener og til slutt tilbud om å få en giro i handa! INGEN har hatt bruk for to ekstra hender. KUN pengene mine..

Du kan jo heller ikke leve av frivillig arbeid. Selv har jeg aldri vurdert det. Jeg er for syk til det:(

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

''Uføre bør ikke få barn, for orker de det, da orker de å arbeide. En ufør må passe seg for å pusse vinduer, klippe gresset eller luke så naboene ser det, for orker de det, kan de ikke skjønne hvorfor vedkommende er ufør. Må også passe seg for å ha hobbyer, som strikking, hekling, mekking av bil osv. Det ser ut til at uansett hva en ufør prøver å gjøre med livet sitt bortsett fra å være syk, så er det et tegn på at de kunne ha arbeidet.''

Jeg synes faktisk ikke det er så rart at man tenker enkelte av disse tingene. De aller fleste mennesker skjønner at det finnes forskjellige typer ufør, og at man (som alle andre) har gode og dårlige perioder. Men når man vet at en som er ufør har fire barn som får hjemmelaget middag hver dag, følges opp på alle aktiviteter og huset er strøkent til enhver tid - så skjønner jeg at folk lurer.

''Og hvis du virkelig vil arbeide så får du det til''

Ja, det tror jo faktisk jeg på da. Det kan hende du ikke får den jobben du vil ha, eller den lønnen du vil ha - eller lønn i det hele tatt (!), men vil du jobbe, så finner du noe å gjøre.

''De er uaktuelle som partnere''

For meg er de det. Fordi jeg ikke ønsker å ha en partner som ikke er i arbeid - uansett årsak. Det er ikke fordi de er uføre, det er fordi de ikke jobber.

''Så hvis en ufør virkelig vil ha jobb, hvem skal ansette ham? Hvem tar inn en som er syk, når de finnes 30 andre friske søkere til samme stilling?''

Hva mener du arbeidsgivere skal gjøre her? Velge en ufør bare for å være hyggelig? Det er jo ikke sånn at arbeidsplasser en slags sosial tjeneste man har bare for at folk skal ha noe å drive med? Det skal produseres noe, leveres noe, tjenes penger, osv - og da velger man de som er mest sannsynlige til å bidra mest mulig til dette.

''Det finnes sykdom. Det finnes ganger det ikke nytter. Jeg er ikke lat, jeg er ingen snylter, jeg er syk. Jeg valgte det ikke.''

Jeg tror ikke at alle som er uføre har valgt det (selv om jeg ikke tviler på at det finnes noen som gjør det), ei heller at de er late eller snyltere. Men det betyr ikke at jeg ønsker å gi dem jobb, eller å være i et forhold med dem heller.

Jeg har uføre venninner, det er helt uproblematisk - men de får heller ikke jobb hos meg.

ett av svarene mine til deg havnet feil under mitt eget innlegg. så jeg poster det på nytt under svaret ditt.

Tiltaksplasser gjennom NAV. Det finnes også ordninger som går ut på at arbeidsgiver får betalt av NAV for sykedagene til en syk ansatt. Jeg søkte om det, og flere med meg. Så ble jeg innkalt til NAV hvor de ba meg gi opp og søke trygd. De hadde ikke mer å tilby. Jeg er helt enig i at det finnes de som spekulerer i dette, det finnes alltid slike uansett hva det handler om. Men jammen svir det for de som er så uheldig å bli for syke. For vi er så uheldig å skal bære skammen for de som snylter. Det kan skje deg også. En dag kan det hende du ikke klarer å stå opp og gå på jobb. Vil du da ha så lave tanker om deg selv? Vil du dømme deg selv så hardt?

[Persille1365381127]

ett av svarene mine til deg havnet feil under mitt eget innlegg. så jeg poster det på nytt under svaret ditt.

Tiltaksplasser gjennom NAV. Det finnes også ordninger som går ut på at arbeidsgiver får betalt av NAV for sykedagene til en syk ansatt. Jeg søkte om det, og flere med meg. Så ble jeg innkalt til NAV hvor de ba meg gi opp og søke trygd. De hadde ikke mer å tilby. Jeg er helt enig i at det finnes de som spekulerer i dette, det finnes alltid slike uansett hva det handler om. Men jammen svir det for de som er så uheldig å bli for syke. For vi er så uheldig å skal bære skammen for de som snylter. Det kan skje deg også. En dag kan det hende du ikke klarer å stå opp og gå på jobb. Vil du da ha så lave tanker om deg selv? Vil du dømme deg selv så hardt?

Hvor har du det fra at jeg har så lave tanker om uføre? Jeg har ikke skrevet hva jeg tenker om uføre noe sted - annet enn at jeg ikke vil gi en ufør jobb, fremfor en som ikke ikke er ufør.

Det virker på meg som om du legger mye mer i det jeg skriver enn det jeg legger i det.

[Persille1365381127]

Nå snakker du tull. NAV har noe som heter arbeid med bistand, som nettopp er det du snakker om.

Her blir syke prøvd i arbeidslivet, med ekstra oppfølging.

Syke får ikke jobb bare fordi de vil det. Og ingen kan leve av frivillig arbeid, eller arbeid i organisasjoner.

Jeg synes du sparker hardt på de som ligger nede.

''Og ingen kan leve av frivillig arbeid, eller arbeid i organisasjoner.''

Men det var vel ikke det det var snakk om heller?

Det var snakk om å være i arbeid, få noe å gjøre. Og som jeg skriver: om man er villig til å gjøre det på denne måten i en periode, så vil man lettere kunne argumentere for andre måter etter å ha bevist at det fungerer.

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

Hvor har du det fra at jeg har så lave tanker om uføre? Jeg har ikke skrevet hva jeg tenker om uføre noe sted - annet enn at jeg ikke vil gi en ufør jobb, fremfor en som ikke ikke er ufør.

Det virker på meg som om du legger mye mer i det jeg skriver enn det jeg legger i det.

Ok, da har jeg missforstått deg. Jeg leste vel det ut i fra mitt eget hode, og jeg beklager hvis jeg har tillagt deg holdninger du ikke har.

[Persille1365381127]

Jeg bare må si..;0) Jeg har ofte vært i kontakt med organisasjoner av ymse slag for å finne ut om det er noe jeg kan bidra med. På noe plan.

Jeg har uten unntak blitt møtt med tomme ansiktsuttrykk, nølende spørsmål om hva jeg mener og til slutt tilbud om å få en giro i handa! INGEN har hatt bruk for to ekstra hender. KUN pengene mine..

Det er jo idioter på den siden av bordet også, det er klart.

Men jeg tror faktisk en del av det skyldes at man er redd det skal bli krevet noe i ettertid, eller at man gjør noe ulovlig ved å la folk jobbe uorganisert gratis.

[Persille1365381127]

''Dermed holder jeg på påstanden min; hvis man virkelig vil jobbe, så får man til det.''

Det kan sikkert gjelde for noen, man ikke alle.

Jeg tror alle som virkelig vil, kan få til det de virkelig vil.

[Gjest Ja-jeg-er-ufør]

''Og ingen kan leve av frivillig arbeid, eller arbeid i organisasjoner.''

Men det var vel ikke det det var snakk om heller?

Det var snakk om å være i arbeid, få noe å gjøre. Og som jeg skriver: om man er villig til å gjøre det på denne måten i en periode, så vil man lettere kunne argumentere for andre måter etter å ha bevist at det fungerer.

Det er ikke noe i veien for at en som er ufør kan jobbe i frivillige organisasjoner og bruke rest arbeidskraften sin til det. Men det er jo ikke arbeid han kan leve av. Og han er like fult ufør og går på trygd.