Fordommer mot uføre!

[Dorthe]

Da vil du vel ikke nok da

Nå gidder jeg ikke mer nei Men nå har jeg stort sett vært syk konstant de siste fem årene og jeg unner ikke en arbeidsgiver å ha et så ustabilt menneske ansatt som jeg har vært mens jeg har ventet på å få time hos spesialist. 10 års venteliste er lenge når man er skikkelig syk.

Jeg skal love at da jeg var ferdig på skolen og skulle begynne å jobbe så falt det meg faktisk ikke inn at jeg skulle ha problemer med å få jobb og det er mange tiår siden. Så hvor lenge skal man streve med NAV?

[Dorthe]

Nå lever hun av NAV. I de seks månedene denne avtalen gjelder. Og når hun har bevist at hun klarer å arbeide, så klarer hun det. Hvorfor i all verden skulle hun ikke klare det? Det hun vil er å være i arbeid, hun må bare finne en arbeidsmetode og arbeidsoppgaver som passer henne. Så når hun nå finner det ila dette halve året, så har hun bevist det hun trenger å bevise.

Det er jo nettopp den holdningen du har når du svarer meg som gjør at du ikke klarer det. "Hva skjer når og hvis, og når de ikke klarer det"... Da klarer man det jo ikke da....

Hun klarer det nok, men problemet er om noen er villige til å ansette henne. Men det er klart, migrene er jo en liten ting som mange arbeidsgivere ikke bryr seg om. Dattera mi får lov til å legge seg nedpå på jobben de gangene hun blir dårlig. Og hun har aldri tenkt tanken engang at hun skulle få penger av NAV pga migrenen enda hun har hatt det siden hun var 10 år.

[Dorthe]

Jada, det finnes alltid hindere.

Det betyr ikke at man ikke kan finne noe å fylle dagene sine med likevel, noe som skjer utenfor den private sfære.

Man må ha penger, Persille. Regninger, mat, unger og bil koster penger

[Dorthe]

Men igjen da: kan du ikke lese det jeg skrever fremfor å tolke det videre i dine meninger?

Jeg skriver ikke noe sted at ALLE klarer dette. Jeg skriver at det er en av mulighetene. Jeg skriver et annet sted at en annen mulighet er å bidra med arbeid for organisasjoner som trenger det.

Og dette handler ikke om hva jeg eller mine venner klarer, men hva jeg tror alle er i stand til å klare - om de bare vil nok.

I dag har jeg omtrent 20 ansatte, 20 forskjellige individer med forskjellige forutsetninger. De har klart en hel masse som er imponert over, og som jeg ikke alltid har vært like sikker på at de ville klare - hver for seg.

Ila de siste åtte årene som arbeidsgiver har jeg møtt langt flere medarbeidere enn dette, og trenden er helt åpenbar - de som VIL, de får til. De som ikke vil nok, de feiler.

Seks år på høyere skole har vist meg det samme: de som vil gjennomføre, vil ha gode karakterer og vil lære noe - de klarer det. De som ikke klarer det, de vil rett og slett ikke nok - andre ting blir viktigere av forskjellige årsaker.

Alt dette handler om valg og prioriteringer, vilje og utholdenhet. Og nei, alle har ikke det. Men da vil du heller ikke nok. Hadde du villet, så hadde du klart det.

Og jeg skjønner at det er provoserende for alle de som ikke klarer. De som sier de vil ned i vekt, men ikke klarer det. De som vil ha høyere utdannelse, men ikke klarer det. De som vil jobbe, men ikke klarer det. Man velger andre ting, man vil ikke velge bort andre ting, man gjør andre prioriteringer.

Og, da vil man ikke nok...

Men NAV vil jo ikke hjelpe til så folk får høyere utdannelse. Det er nok blitt bedre nå, men det er helt sikkert at for funksjonshemmede som ikke er syke så er det en master eller doktorgrad som skal til for å få jobb. Men kan til nød få en bachelor på høyskole med noe som fører rett ut i arbeidsledighet.

[Dorthe]

Du får bare bli så provosert du vil, det plager meg ikke nevneverdig.

Dersom du er sengeliggende så bør det første målet ditt være å komme deg ut av sengen, ikke å bli astrofysiker. Og vil du virkelig komme deg ut av sengen, koste hva det koste vil - så klarer du det.

Kanskje kommer du deg ikke lenger enn til en stol i første omgang, og kanskje tar det to år - men du har klart det.

Nå er det ikke alle uføre som er sengeliggende, og de jeg har diskutert med i denne tråden skriver at de har mulighet til å arbeide - men at ingen vil ansette dem. Da forutsetter jeg at de er oppegående i hvertfall innimellom. Og med den forutsetningen, så er det (i mine øyne), mulig å finne noe å gjøre. For den som vil.

Jeg er helt oppegående for tiden jeg, feiler ikke en eneste ting bortsett fra at jeg ikke kan gå Men det er sikkert noe du ikke kan også, ingen kan alt vet du. Kan du synge? Kan du strikke? Kan du sy?

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har faktisk jobbet gratis i årevis og med en jobb som ikke hadde noen ting med det jeg har utdannelse som. Men selv om NAV lovte at jeg skulle få jobb, ja, for de gjorde faktisk det, så fikk jeg det aldri og det var ikke fordi jeg ikke gjorde jobben min bra nok, men fordi Oslo kommune ikke hadde råd å ansette folk og baserte seg på frivillig arbeid.

Og jeg har gått på verdens kjipeste kurs gjennom NAV og da og lovte de meg jobb, men de klarte ikke å få en eneste av oss på kurset i arbeid og de hadde ni måneder på seg.

Jeg synes det er helt greit å jobbe frivillig for å ta vare på de svake i samfunnet, men jeg vil ikke jobbe frivillig mer for at andre skal tjene penger på min arbeidsinnsats og jeg skulle fremdeles være en fattiglapp som står der med noen tusen kroner igjen til mat og klær til meg og tre unger når de andre som gjør samme lappen tjener dobbelt så mye som meg. Og nå snakker jeg ikke om noen uker eller om måneder, men i årevis.

''Jeg har faktisk jobbet gratis i årevis og med en jobb som ikke hadde noen ting med det jeg har utdannelse som. Men selv om NAV lovte at jeg skulle få jobb''

Helt gratis var det vel ikke. Du fikk vel lønn av NAV?

[frosken]

''Så hvis du blir utsatt for ulykke eller sykdom som gjør deg ufør i nærmeste fremtid, vil du anse deg selv som et mindreverdig menneske?''

Jeg er ikke tonie, men fikk lyst til å svare likevel.

Hvis det skulle skje meg, tror jeg ikke jeg hadde vært så opptatt av andres fordommer.

Jeg lurer litt på:- Har de som er så opptatt av hva andre måtte tenke om dem og deres uførhet litt dårlig samvittighet?

''Hvis det skulle skje meg, tror jeg ikke jeg hadde vært så opptatt av andres fordommer.

Jeg lurer litt på:- Har de som er så opptatt av hva andre måtte tenke om dem og deres uførhet litt dårlig samvittighet?''

De aller fleste mennesker er også opptatt av den responsen de får i sine omgivelser; hvordan de oppfatter at andre mennesker ser på dem. Og som tonie så ærlig sa et annet sted i denne tråden, hun syntes at de uføre måtte finne seg i å stå lavt på samfunnets "rangstige". Hvem liker å bli tildelt lav status? Og hvem er fullstendig uberørt av opplevelsen av hvordan andre ser på dem?

De fleste mennesker ønsker at de hadde vært i stand til å bidra til fellesskapet. Noen kunne nok vært i stand til å yte mer enn de faktisk gjør - enten fordi de er late eller fordi de undervurderer sin egen kapasitet. Andre er altfor syke til at de kan klare å være i noen form for jobb. Selv de sykeste sliter etter min erfaring ofte med dårlig samvittighet. Skyldfølelse for at de er til belastning for sine nære omgivelser og samfunnet forøvrig. Skyldfølelse for sykdommen - og selvbebreidelser av typen "hva har jeg gjort galt" som har endt opp slik. Så evt. dårlig samvittighet trenger overhodet ikke ha noen rot i en "objektiv vurdering" av deres arbeidsevne.

I diskusjoner om uførhet snakker de fleste om "alle som jukser". Men hva med de som ikke gjør det? Hva med de som har helt andre forutsetninger enn gjennomsnittsnordmannen til å delta i arbeidslivet?

Er ordtaket om at "enhver er sin egen lykkes smed" den eneste virkelighetsforståelsen som gjelder?

Jeg tror det er uhyre viktig at hver enkelt av oss strekker oss så langt vi kan og at vi ikke utvikler en selvforståelse om at vi er mer hjelpeløse enn vi er. Men for meg ser deg også ut som om mange arbeidsføre kan trenge å utvide sin forståelse noe av endel uføres livssituasjon.

Denne kommentareren er ikke egentlig rettet bare til deg, men det var din kommentar som fikk meg i gang:-)

[frosken]

''Men presset meg videre fordi det var forventet av meg.''

Hvem forventet det? Tipper den som forventet mest var deg selv...

''Hvem forventet det? Tipper den som forventet mest var deg selv...''

Det er da velkjent at mange med plager med et mer diffust opphav (slik som muskel- og skjelettplager, fibromyalgi, depresjoner osv) ofte blir mer eller mindre presset til å prøve å holde ut lengst mulig. For mange er det en ok løsning, men det vil jo alltid være de som har blitt presset mer enn de har hatt helse til også.

[Gjest Nickløsheletida]

''Hvis det skulle skje meg, tror jeg ikke jeg hadde vært så opptatt av andres fordommer.

Jeg lurer litt på:- Har de som er så opptatt av hva andre måtte tenke om dem og deres uførhet litt dårlig samvittighet?''

De aller fleste mennesker er også opptatt av den responsen de får i sine omgivelser; hvordan de oppfatter at andre mennesker ser på dem. Og som tonie så ærlig sa et annet sted i denne tråden, hun syntes at de uføre måtte finne seg i å stå lavt på samfunnets "rangstige". Hvem liker å bli tildelt lav status? Og hvem er fullstendig uberørt av opplevelsen av hvordan andre ser på dem?

De fleste mennesker ønsker at de hadde vært i stand til å bidra til fellesskapet. Noen kunne nok vært i stand til å yte mer enn de faktisk gjør - enten fordi de er late eller fordi de undervurderer sin egen kapasitet. Andre er altfor syke til at de kan klare å være i noen form for jobb. Selv de sykeste sliter etter min erfaring ofte med dårlig samvittighet. Skyldfølelse for at de er til belastning for sine nære omgivelser og samfunnet forøvrig. Skyldfølelse for sykdommen - og selvbebreidelser av typen "hva har jeg gjort galt" som har endt opp slik. Så evt. dårlig samvittighet trenger overhodet ikke ha noen rot i en "objektiv vurdering" av deres arbeidsevne.

I diskusjoner om uførhet snakker de fleste om "alle som jukser". Men hva med de som ikke gjør det? Hva med de som har helt andre forutsetninger enn gjennomsnittsnordmannen til å delta i arbeidslivet?

Er ordtaket om at "enhver er sin egen lykkes smed" den eneste virkelighetsforståelsen som gjelder?

Jeg tror det er uhyre viktig at hver enkelt av oss strekker oss så langt vi kan og at vi ikke utvikler en selvforståelse om at vi er mer hjelpeløse enn vi er. Men for meg ser deg også ut som om mange arbeidsføre kan trenge å utvide sin forståelse noe av endel uføres livssituasjon.

Denne kommentareren er ikke egentlig rettet bare til deg, men det var din kommentar som fikk meg i gang:-)

Det jeg egentlig tenkte var at hvis det hadde skjedd meg, ville sorgen over og plutselig miste funksjonen jeg hadde vært såpass stor at jeg ville vært uinteresert i andres fordommer. Hva andre tenkte og mente ville ha opptatt meg mer, jo friskere jeg var.

Noe sånt, tror jeg :-)

[frosken]

Det jeg egentlig tenkte var at hvis det hadde skjedd meg, ville sorgen over og plutselig miste funksjonen jeg hadde vært såpass stor at jeg ville vært uinteresert i andres fordommer. Hva andre tenkte og mente ville ha opptatt meg mer, jo friskere jeg var.

Noe sånt, tror jeg :-)

Jeg tror du har rett i at dette ikke er et aktuelt tema i en akuttfase, men for mange vil jo en akuttfase gå over i en kronisk fase med sykdom - og for noen er det aldri noen "akuttfase", sykdommen er enten medfødt eller kommer snikende litt etter litt.

[Angustia]

''Hvis det skulle skje meg, tror jeg ikke jeg hadde vært så opptatt av andres fordommer.

Jeg lurer litt på:- Har de som er så opptatt av hva andre måtte tenke om dem og deres uførhet litt dårlig samvittighet?''

De aller fleste mennesker er også opptatt av den responsen de får i sine omgivelser; hvordan de oppfatter at andre mennesker ser på dem. Og som tonie så ærlig sa et annet sted i denne tråden, hun syntes at de uføre måtte finne seg i å stå lavt på samfunnets "rangstige". Hvem liker å bli tildelt lav status? Og hvem er fullstendig uberørt av opplevelsen av hvordan andre ser på dem?

De fleste mennesker ønsker at de hadde vært i stand til å bidra til fellesskapet. Noen kunne nok vært i stand til å yte mer enn de faktisk gjør - enten fordi de er late eller fordi de undervurderer sin egen kapasitet. Andre er altfor syke til at de kan klare å være i noen form for jobb. Selv de sykeste sliter etter min erfaring ofte med dårlig samvittighet. Skyldfølelse for at de er til belastning for sine nære omgivelser og samfunnet forøvrig. Skyldfølelse for sykdommen - og selvbebreidelser av typen "hva har jeg gjort galt" som har endt opp slik. Så evt. dårlig samvittighet trenger overhodet ikke ha noen rot i en "objektiv vurdering" av deres arbeidsevne.

I diskusjoner om uførhet snakker de fleste om "alle som jukser". Men hva med de som ikke gjør det? Hva med de som har helt andre forutsetninger enn gjennomsnittsnordmannen til å delta i arbeidslivet?

Er ordtaket om at "enhver er sin egen lykkes smed" den eneste virkelighetsforståelsen som gjelder?

Jeg tror det er uhyre viktig at hver enkelt av oss strekker oss så langt vi kan og at vi ikke utvikler en selvforståelse om at vi er mer hjelpeløse enn vi er. Men for meg ser deg også ut som om mange arbeidsføre kan trenge å utvide sin forståelse noe av endel uføres livssituasjon.

Denne kommentareren er ikke egentlig rettet bare til deg, men det var din kommentar som fikk meg i gang:-)

Tillater meg å signere på dette kloke innlegget - spot on

[Gjest sangsol]

Selvfølgelig er det ikke nok å ville alene. Gode karakterer krever hardt arbeid, struktur, tid, ressurser og mye annet - men ingenting av det kommer om man ikke VIL at det skal gjøre det. Man må ville prioritere å bruke den tiden som trengs fremfor andre ting (sosiale hendelser, familie, arbeid, sol, etc), og man må ville jobbe så hardt som trengs for å nå de målene man setter seg.

Så jo, jeg tror faktisk man kan få gode karakterer dersom man vil nok - selv med dårlige forutsetninger.

''jeg tror faktisk man kan få gode karakterer dersom man vil nok - selv med dårlige forutsetninger''

Stakkars de som må leve opp til slike forventninger.

Ikke alle evner alle skolefag, uansett hvor hardt de prøver. Det kreves mot og vilje for å faktisk jobbe knallhardt på noe man egentlig ikke evner- for å likevel få maksimalt en middels karakter.

[Gjest Scarlet O'Hara]

Jeg synes aldri det er _greit_ å gå på trygd. Men nå var det ikke det vi snakket om.

Jeg skrev at om man virkelig vil arbeide, så får man vil det. Og om vi skal gradere, så synes jeg det er bedre at man mottar trygd OG utfører frivillig arbeid for noen som trenger det - enn at man mottar trygd og ikke gjør noe for fellesskapet.

''Jeg synes aldri det er _greit_ å gå på trygd. ''

Du synes _aldri_ det er greit å gå på trygd? Og hvis man VIL arbeide så får man det til... annet arbeid enn huslige og private sysler... Hmm, ja og så var det denne dumme sykdommen i tillegg da, var da pokker så ille at jeg ikke orket å utføre noen private og koselige sysler i dag, fordi jeg faktisk var for syk til å gjøre det...

[Gjest Scarlet O'Hara]

Jeg tror alle som virkelig vil, kan få til det de virkelig vil.

Fy søren som du provoserer med disse uttalelsene her. Jeg er også enig med deg i at flere/mange som i dag går på ufør, sikkert kunne ha gjort mer innen arbeidslivet enn de gjør. Men det finnes veldig syke mennesker som faktisk ikke er i stand til å jobbe uansett hvor mye de vil...

[Gjest sangsol]

Jeg synes aldri det er _greit_ å gå på trygd. Men nå var det ikke det vi snakket om.

Jeg skrev at om man virkelig vil arbeide, så får man vil det. Og om vi skal gradere, så synes jeg det er bedre at man mottar trygd OG utfører frivillig arbeid for noen som trenger det - enn at man mottar trygd og ikke gjør noe for fellesskapet.

Utfra det jeg leser anser jeg deg som et perfekt eksempel på person som klart har fordommer mot uføre.

Alle uføre kan IKKE hva som helst bare de vil det sterkt nok. Noen er ufør fordi de har mer enn nok med å berges med seg selv (psykiske vansker), andre er uføre fordi de har ME, mens ytterligere andre har MS eller de har hjernesykdom hvor hjernen svinner sakte hen.... Sistnevnte eksempel har jeg sett på nært hold. Det nytter det ikke- uansett hvor mye de VIL jobbe. De har mer enn nok å få på sokken på egenhånd- og huske hvor WC er. Å være hjemme alene uten tilsyn er fulltidsarbeid.

[Gjest sangsol]

Om du er sengeliggende og lam fra halsen og ned så blir man selvfølgelig ikke taxisjåfør.

Men om man har restarbeidsevne, så tror jeg man finner noe å gjøre - dersom man virkelig vil.

''Men om man har restarbeidsevne, så tror jeg man finner noe å gjøre - dersom man virkelig vil.''

Gi eksempel. Ufør menneske 50 år, sterk fremtredende Alzheimer kombinert med virus på balansenerven noe som vanskeligjør gåing uten støtte. Det finnes ikke noe personen vil, enn å være frisk og kunne jobbe. Han vil dette meget sterkt. Har du eksempel på hvor han kan forsøke få jobb? Og hvilken type jobb?

[Gjest sangsol]

Men nå er det jo ikke slik at alle deres personlige erfaringer = det store sannheten.

Jeg har sett andre ting enn dere.

Og jeg ser at de som virkelig vil jobbe, de finner seg arbeid - og jobber seg den veien de vil. Det utgjør vel ingen endring i din holdning om jeg sier at jeg har en venninne som er i ferd med å bli ufør pga migrene? Som jobber beinhardt for å slippe det, som har funnet seg en jobb hun ikke får betalt for for å ha noe å gjøre, for å bevise for seg selv og NAV at hun ikke skal være ufør, en jobb som ikke er i nærheten av det hun er utdannet som, men hvor hun kan møte opp hver dag til avtalt tid og bidra med noe for noen andre.

Du får tro og mene hva du vil, jeg tror og mener det jeg vil - og jeg mener man får til det man vil få til, om man vil det nok.

''..... og jeg mener man får til det man vil få til, om man vil det nok.''

Ja, så mennesker som er lam kan selvsagt gå igjen om de vil det sterkt nok?

[frosken]

Neida, det gjør jeg ikke.

Man kan arbeide for en hel haug av organisasjoner som frivillig, man kan få tiltaksplasser gjennom NAV, man kan etablere noe selv - i det hele tatt.

Vil man _arbeide_, så får man det til. Men som sagt: kanskje ikke det arbeidet eller den lønnen man hadde håpet på eller sett for seg.

''Vil man _arbeide_, så får man det til. Men som sagt: kanskje ikke det arbeidet eller den lønnen man hadde håpet på eller sett for seg.''

Når du skriver slik, så får det meg til å lure på om du har sett alvorlig sykdom på nært hold. Som f.eks. enkelte nevrologiske sykdommer som fratar mennesker den ene funksjonen etter den andre, både av motorisk og kognitiv karakter. Det tar dem gjerne noen år å dø, for det skjer i langsomt tempo, men med ubønnhørlig progresjon. På hvilket tidspunkt vil du kunne anerkjenne at det ikke er manglende vilje - men evne - som er årsak til deres arbeidsuførhet?

[Colette]

Neida, det gjør jeg ikke.

Man kan arbeide for en hel haug av organisasjoner som frivillig, man kan få tiltaksplasser gjennom NAV, man kan etablere noe selv - i det hele tatt.

Vil man _arbeide_, så får man det til. Men som sagt: kanskje ikke det arbeidet eller den lønnen man hadde håpet på eller sett for seg.

'' Vil man _arbeide_, så får man det til''

Jeg oppfatter deg Persille som en usedvanlig oppegående dame. Men hvordan kan du uttale deg som du gjør her? Jeg er selv av en litt bombastisk natur...men dette synes jeg er en drøy påstand.

Jeg kjente en gang en kar med aggressiv lymfekreft. Han fikk pga av dette automatisk tidsbegrenset uføretrygd, etter at sykemeldingsperioden var over. Men jeg glemmer aldri ansiktet hans den dagen han fikk brev fra Nav om at han var innvilget varig uføretrygd, uten at han hadde søkt om det. Da skjønte han at han var uhelbredelig syk, at det bare var døden som ventet, og at han var avskrevet av samfunnet en gang for alle...Det var tungt for han og fordøye, ja.

[laban]

Jeg tror alle som virkelig vil, kan få til det de virkelig vil.

Du er klar over at det finnes sykdommer man dør veldig langsomt av, slik at man må leve av trygd mens man venter? Evt. sykdommer som nedsetter funksjonsnivået i veldig stor grad, uten å være helt dødelige?

Tror du det er fordi man ikke har sterk nok vilje, at man invalidiseres av slike sykdommer?