Akseptere at man er overvektig?

[stjernestøv]

Var på besøk i dag og vi koste oss med eplekake, de to jeg var med er enda mer overvektig enn meg og sa at jeg var tynn. Noe jeg er laaaangt ifra, men jeg mister lysten til å slanke meg. Vi snakket om medisiner og ulvehunger, merket når jeg var på dagsenteret at alle var overvektige der og. Er det slik at de fleste psykiatriske pasienter er overvektige? Må vi bare akseptere det? Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

[Bella Dotte]

Det er ikke vanskelig å gå ned i vekt når forholdene ligger til rette og man er motivert og ingen saboterer.

[miakami]

Det er ikke lett å gå ned i vekt når man bruker antipsykotika iallfall.

Jeg raser ned i vekt uten antipsykotika. Men med så står vekta bom stille. Selv om jeg spiser lite.

[laban]

Det er ikke vanskelig å gå ned i vekt når forholdene ligger til rette og man er motivert og ingen saboterer.

Angående "forholdene ligger til rette", så er det enkelte medisiner som virker i stikk motsatt retning.

[stjernestøv]

Det er ikke lett å gå ned i vekt når man bruker antipsykotika iallfall.

Jeg raser ned i vekt uten antipsykotika. Men med så står vekta bom stille. Selv om jeg spiser lite.

Når jeg ikke tar medisiner raser jeg også ned i vekt, så jeg vurderer å slutte med medisiner igjen. Men tror jeg vil vente til over nyttår.

[Bella Dotte]

Jeg forstår, jeg trakk også den slutningen ut fra miakamis innlegg...

[AnonymBruker]

Jeg har mesteparten av livet mitt vært undervektig. Så for noen år siden fikk jeg lavt stoffskifte og gikk opp over 30 kg på ikke alt for lang tid. De 15 første var velkomne, noe de restrerende 15 ikke var.<br />Jeg har siden den gang slanket av meg 15 kg og gått de opp igjen med renter to ganger.<br />Som slank kunne jeg spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg, og jeg hadde noen sterke meninger om dette med å være overvektig. Jeg har svelget mange kameler, og innsett at det er mye vanskeligere enn å spise mindre og holde seg i aktivitet. Jeg er aldri så deprimert som når jeg slanker meg. Jeg har hørt det hundre ganger, man skal ikke slanke seg, men forandre livsstil. Det har vært prøvd, og etter mye forsakelser gikk jeg ned noen få kg, men ikke nok. Problemet er at man må være på hele tiden, og det er vanskelig å holde motivasjonen opp over lang tid.<br />Og av en eller annen grunn må jeg ha dårligere "karakter" nå enn tidligere, for alle forsøk de senere år har endt uten resultater.<br />Jeg sliter nok med at jeg belønner meg selv med mat, brus og søtsaker når jeg blir deprimert.<br />Ønsker deg lykke til uansett om du står på nå, eller venter til nyttår.<br />

Anonymous poster hash: e291e...233

[Gjest]

Jeg har mesteparten av livet mitt vært undervektig. Så for noen år siden fikk jeg lavt stoffskifte og gikk opp over 30 kg på ikke alt for lang tid. De 15 første var velkomne, noe de restrerende 15 ikke var.<br />Jeg har siden den gang slanket av meg 15 kg og gått de opp igjen med renter to ganger.<br />Som slank kunne jeg spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg, og jeg hadde noen sterke meninger om dette med å være overvektig. Jeg har svelget mange kameler, og innsett at det er mye vanskeligere enn å spise mindre og holde seg i aktivitet. Jeg er aldri så deprimert som når jeg slanker meg. Jeg har hørt det hundre ganger, man skal ikke slanke seg, men forandre livsstil. Det har vært prøvd, og etter mye forsakelser gikk jeg ned noen få kg, men ikke nok. Problemet er at man må være på hele tiden, og det er vanskelig å holde motivasjonen opp over lang tid.<br />Og av en eller annen grunn må jeg ha dårligere "karakter" nå enn tidligere, for alle forsøk de senere år har endt uten resultater.<br />Jeg sliter nok med at jeg belønner meg selv med mat, brus og søtsaker når jeg blir deprimert.<br />Ønsker deg lykke til uansett om du står på nå, eller venter til nyttår.<br />Anonymous poster hash: e291e...233

Jeg synes det var veldig bra at du skrev dette, for det er så mange som ikke har hatt problemer med overvekt som tror at det er så enkelt å ta seg sammen. Det som er lett for oss er vanskelig å forstå at kan være så vanskelig for andre enten det gjelder angst, overvekt og mange andre ting. Jeg har hørt nok opp gjennom tiden at det bare er å spise mindre.

[Bella Dotte]

Jeg er aldri så deprimert som når jeg slanker meg. Jeg har hørt det hundre ganger, man skal ikke slanke seg, men forandre livsstil. Det har vært prøvd, og etter mye forsakelser gikk jeg ned noen få kg, men ikke nok. Problemet er at man må være på hele tiden, og det er vanskelig å holde motivasjonen opp over lang tid. Og av en eller annen grunn må jeg ha dårligere "karakter" nå enn tidligere, for alle forsøk de senere år har endt uten resultater. Jeg sliter nok med at jeg belønner meg selv med mat, brus og søtsaker når jeg blir deprimert.

 

Det er som du sier, man må være "på" hele tiden, og man må være det over lang tid. Mangelen på vektnedgang har nok ikke noe med dårligere karakter å gjøre, hva det nå skulle være, men med at du bruker mat og drikke som trøst.

 

Hva du tenker, og humøret ditt, har ingen direkte innvirkning på vekta. Det er hva man faktisk gjør, som bestemmer resultatet. Men hvis man er deprimert, kan man få lyst på søtsaker/mer mat/alkohol ol., og det kan bli vanskelig å stå imot når fristelsene blir påtrengende. Og dårlig kosthold kan gjøre en både slapp og trist. Mange trenger en "heiagjeng". Noen som følger en og kan støtte og motivere. Dette kan være familie og venner, eller cybervenner.

[stjernestøv]

Jeg har mesteparten av livet mitt vært undervektig. Så for noen år siden fikk jeg lavt stoffskifte og gikk opp over 30 kg på ikke alt for lang tid. De 15 første var velkomne, noe de restrerende 15 ikke var.<br />Jeg har siden den gang slanket av meg 15 kg og gått de opp igjen med renter to ganger.<br />Som slank kunne jeg spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg, og jeg hadde noen sterke meninger om dette med å være overvektig. Jeg har svelget mange kameler, og innsett at det er mye vanskeligere enn å spise mindre og holde seg i aktivitet. Jeg er aldri så deprimert som når jeg slanker meg. Jeg har hørt det hundre ganger, man skal ikke slanke seg, men forandre livsstil. Det har vært prøvd, og etter mye forsakelser gikk jeg ned noen få kg, men ikke nok. Problemet er at man må være på hele tiden, og det er vanskelig å holde motivasjonen opp over lang tid.<br />Og av en eller annen grunn må jeg ha dårligere "karakter" nå enn tidligere, for alle forsøk de senere år har endt uten resultater.<br />Jeg sliter nok med at jeg belønner meg selv med mat, brus og søtsaker når jeg blir deprimert.<br />Ønsker deg lykke til uansett om du står på nå, eller venter til nyttår.<br />

Anonymous poster hash: e291e...233

Er ikke lett nei. Jeg venter nok til over nyttår nå, er så lei av å fokusere på dette og det er slitsomt. Får prøve å akseptere at nå er jeg overvektig, men at jeg vil gjøre noe med det. Er mye psykisk som spiller inn også som gjør det vanskelig, og hele min hverdag.

[Gjest]

Var på besøk i dag og vi koste oss med eplekake, de to jeg var med er enda mer overvektig enn meg og sa at jeg var tynn. Noe jeg er laaaangt ifra, men jeg mister lysten til å slanke meg. Vi snakket om medisiner og ulvehunger, merket når jeg var på dagsenteret at alle var overvektige der og. Er det slik at de fleste psykiatriske pasienter er overvektige? Må vi bare akseptere det? Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

Hvis du ikke er helsefarlig overvektig og trives med deg selv så er det ikke så viktig å bry seg om det. Men hvis du er helsefarlig overvektig og/eller at du synes det er en psykisk belastning er det lurt å prøve å gjøre noe med det. Det blir sannsynligvis ikke enklere etter nyttår.

Jeg synes det gikk rimelig greit for meg i går, men nå skriker maven etter mat selv om jeg nettopp har spist. Jeg synes selv at den første uken er tøffest å komme gjennom. Jeg har også vært på besøk i dag og spist kake. Men jeg er mer opptatt av å begrense det enn å kutte helt ut. Og det klarte jeg denne gang.

Håper du ikke gir opp nå, for du var ganske motivert.

[Nycora]

Var på besøk i dag og vi koste oss med eplekake, de to jeg var med er enda mer overvektig enn meg og sa at jeg var tynn. Noe jeg er laaaangt ifra, men jeg mister lysten til å slanke meg. Vi snakket om medisiner og ulvehunger, merket når jeg var på dagsenteret at alle var overvektige der og. Er det slik at de fleste psykiatriske pasienter er overvektige? Må vi bare akseptere det? Alle synes jo det er vanskelig å gå ned i vekt, og det blir jo enda vanskeligere når en har lite å gjøre? Jeg er i ferd med å gi opp prosjektet, i alle fall la det ligge til over nyttår.

Jeg mener at man kan akseptere litt overvekt, hvis man går på en medisin som gjør at man fungerer. Spørsmålet er vel hvor mye man skal akseptere? Begynner BMI å nærme seg 30, bør det nok begynne og blinke noen varselslamper. Da tenker jeg ikke så mye på utseende som på helsemessige farer. Ikke morsomt å ende opp inaktiv fordi det blir for tungt å røre seg, diabetes og høyt blodtrykk, for å nevne noe.

Har du tatt opp vekta med legen din? Kanskje kan det være motiverende å få litt støtte og en kostholds- trimplan fra han?

[stjernestøv]

Hvis du ikke er helsefarlig overvektig og trives med deg selv så er det ikke så viktig å bry seg om det. Men hvis du er helsefarlig overvektig og/eller at du synes det er en psykisk belastning er det lurt å prøve å gjøre noe med det. Det blir sannsynligvis ikke enklere etter nyttår.

Jeg synes det gikk rimelig greit for meg i går, men nå skriker maven etter mat selv om jeg nettopp har spist. Jeg synes selv at den første uken er tøffest å komme gjennom. Jeg har også vært på besøk i dag og spist kake. Men jeg er mer opptatt av å begrense det enn å kutte helt ut. Og det klarte jeg denne gang.

Håper du ikke gir opp nå, for du var ganske motivert.

Har mistet all motivasjon og klarer ikke fokusere på vekt og kropp nå, men blir deppa av det....speilbildet mitt. Det er jo helseskadelig å være overvektig, det er det også å røyke...noe jeg gjør. Jeg er usunn og rund, men jeg er også deprimert. Orker ikke mer nå. Hvis jeg slutter med all medisin går jeg ned i vekt, tror jeg satser på det etter nyttår. Må holde meg frisk i julen.

[stjernestøv]

Jeg mener at man kan akseptere litt overvekt, hvis man går på en medisin som gjør at man fungerer. Spørsmålet er vel hvor mye man skal akseptere? Begynner BMI å nærme seg 30, bør det nok begynne og blinke noen varselslamper. Da tenker jeg ikke så mye på utseende som på helsemessige farer. Ikke morsomt å ende opp inaktiv fordi det blir for tungt å røre seg, diabetes og høyt blodtrykk, for å nevne noe.

Har du tatt opp vekta med legen din? Kanskje kan det være motiverende å få litt støtte og en kostholds- trimplan fra han?

Tenker jo på helsefaren og. Jeg veier 20 kilo for mye. Men ser jo at mange er enda mer overvektige, og fra nyttår til sommeren har jeg god tid. Har ikke tro på å gå til legen med dette, han sa bare at AP gikk man opp i vekt av.

[Nycora]

Jeg har mesteparten av livet mitt vært undervektig. Så for noen år siden fikk jeg lavt stoffskifte og gikk opp over 30 kg på ikke alt for lang tid. De 15 første var velkomne, noe de restrerende 15 ikke var.<br />Jeg har siden den gang slanket av meg 15 kg og gått de opp igjen med renter to ganger.<br />Som slank kunne jeg spise akkurat hva jeg ville uten å legge på meg, og jeg hadde noen sterke meninger om dette med å være overvektig. Jeg har svelget mange kameler, og innsett at det er mye vanskeligere enn å spise mindre og holde seg i aktivitet. Jeg er aldri så deprimert som når jeg slanker meg. Jeg har hørt det hundre ganger, man skal ikke slanke seg, men forandre livsstil. Det har vært prøvd, og etter mye forsakelser gikk jeg ned noen få kg, men ikke nok. Problemet er at man må være på hele tiden, og det er vanskelig å holde motivasjonen opp over lang tid.<br />Og av en eller annen grunn må jeg ha dårligere "karakter" nå enn tidligere, for alle forsøk de senere år har endt uten resultater.<br />Jeg sliter nok med at jeg belønner meg selv med mat, brus og søtsaker når jeg blir deprimert.<br />Ønsker deg lykke til uansett om du står på nå, eller venter til nyttår.<br />Anonymous poster hash: e291e...233

Hva synes du er best? Være overvektig eller undervektig?

Jeg fikk lavt stoffskifte da jeg var 20 år. Før dette var jeg også tynn som ei flis. Etterpå har jeg strevd med vekta hele tiden, fått et veldig anstrengt forhold til mat. Skyldfølelse bare jeg smaker et kakestykke.

Det er nok veldig mange som ser på overvektige som late og har lite kontroll. Jeg tror at de ikke skjønner hva sykdom og medisiner kan gjøre med folk. Det handler ihvertfall ikke bare om viljestyrke.

Flott innlegg du skrev, bør leses av mange.

[Nycora]

Tenker jo på helsefaren og. Jeg veier 20 kilo for mye. Men ser jo at mange er enda mer overvektige, og fra nyttår til sommeren har jeg god tid. Har ikke tro på å gå til legen med dette, han sa bare at AP gikk man opp i vekt av.

Tror det er veldig vanskelig å gå ned i vekt på de fleste AP. Kanskje målet ditt heller bør være å stabilisere vekten der den er nå? Kanskje er det ikke så mye som skal til for å greie dette?

[Gjest]

Tenker jo på helsefaren og. Jeg veier 20 kilo for mye. Men ser jo at mange er enda mer overvektige, og fra nyttår til sommeren har jeg god tid. Har ikke tro på å gå til legen med dette, han sa bare at AP gikk man opp i vekt av.

Jeg trodde ikke at 20 kg overvekt skulle være så helsefarlig, men det bør ikke øke mer. Hvis du aksepterer deg slik du er og ikke er motivert for slanking, mener jeg det er nok i første omgang og tenke på at det meste du spiser er sunn mat.

[stjernestøv]

Tror det er veldig vanskelig å gå ned i vekt på de fleste AP. Kanskje målet ditt heller bør være å stabilisere vekten der den er nå? Kanskje er det ikke så mye som skal til for å greie dette?

Tror jeg kan holde den stabil der den er nå. Men etter nytt år slutter jeg på medisiner, vet jeg kan bli dårlig men da går jeg ned i vekt også. Så det er vel verdt det.

[stjernestøv]

Jeg trodde ikke at 20 kg overvekt skulle være så helsefarlig, men det bør ikke øke mer. Hvis du aksepterer deg slik du er og ikke er motivert for slanking, mener jeg det er nok i første omgang og tenke på at det meste du spiser er sunn mat.

Nei det bør ikke øke mer. Godt jobba av deg da i alle fall, har respekt for alle som klarer det

[AnonymBruker]

Det er nok veldig mange som ser på overvektige som late og har lite kontroll. Jeg tror at de ikke skjønner hva sykdom og medisiner kan gjøre med folk. Det handler ihvertfall ikke bare om viljestyrke.

 

En kommer veldig langt med viljestyrke.

 

Det å bestemme seg for å gå ned og regne med at det tar lang tid, har jeg troen på.

 

Hvis en sulter seg i en uke og forventer å gå ned tre kilo og blir så utålmodig når forventet hurtig vektnedgang lar vente på seg at en gir opp etter denne ene uken, da kan en ikke si at en har vilje til å gjennomføre et tiltak som en langvarig slankeprosess er.

 

Anonymous poster hash: e1543...e8d