Akseptere at man er overvektig?

[Gjest]

Tror jeg kan holde den stabil der den er nå. Men etter nytt år slutter jeg på medisiner, vet jeg kan bli dårlig men da går jeg ned i vekt også. Så det er vel verdt det.

Jeg skulle gått veldig mye opp i vekt hvis jeg skulle valgt å slutte med medisinen med den risiko å bli syk igjen. Det måtte vært hvis overvekten ville gitt meg like mye psykiske problem.

[stjernestøv]

 

En kommer veldig langt med viljestyrke.

 

Det å bestemme seg for å gå ned og regne med at det tar lang tid, har jeg troen på.

 

Hvis en sulter seg i en uke og forventer å gå ned tre kilo og blir så utålmodig når forventet hurtig vektnedgang lar vente på seg at en gir opp etter denne ene uken, da kan en ikke si at en har vilje til å gjennomføre et tiltak som en langvarig slankeprosess er.

 

Anonymous poster hash: e1543...e8d

 

Jeg kan godt innrømme at jeg ikke eier viljestyrke heller.

[AnonymBruker]

Tror jeg kan holde den stabil der den er nå. Men etter nytt år slutter jeg på medisiner, vet jeg kan bli dårlig men da går jeg ned i vekt også. Så det er vel verdt det.

Det er ikke lurt å slutte med medisiner, når du vet at du blir mer syk.

Da er det bedre å akseptere denne overvekten, det viktigste er å være psykisk stabil.

 

Anonymous poster hash: e1543...e8d

[stjernestøv]

Jeg skulle gått veldig mye opp i vekt hvis jeg skulle valgt å slutte med medisinen med den risiko å bli syk igjen. Det måtte vært hvis overvekten ville gitt meg like mye psykiske problem.

Ja det er jo en risiko, men har veldig lyst å bli tynn til sommeren. Overvekten gjør meg deprimert, men det gjør andre ting og.

[ISW]

Synes dette spørsmålet blir ganske filosofisk, egentlig.

 

Skal en person akseptere uhensiktsmessige sider ved en selv, eller skal man motarbeide dem?

 

Satt veldig på spissen: Bør en heroinmisbruker si: "Jeg elsker heroin og jeg foretrekker å bruke pengene mine på heroin fremfor å forsørge familien min" eller "Jeg hater heroin som gjør at jeg ikke får forsørget familien min" ?

 

Når jeg har medarbeidere som møter for sent på jobb, kan jeg enten få tilbakemeldinger som "Jeg beklager og jeg vet at dette er dumt, jeg skal gjøre så godt jeg kan for å skjerpe meg (ikke aksept)", så vel som "Jeg sover lenge om morgenen, jeg kan ikke noe for det (aksept)". Jeg responderer vel mest positivt på førstnevnte.

 

Helseskadelig overvekt (nå snakker jeg ikke om bare et par eller noen kg for mye, som man helt sikkert kan akseptere) er noe man kan og bør gjøre noe med. Hvis det var "umulig" å gå ned i vekt, ville man vinne Nobelprisen i fysikk for å finne energi fra intet, det vil si skape mer energi enn man inntar. Kroppen bruker energi, og legger man på seg fett, må man nødvendigvis innta mer kalorier enn man forbrenner. Skal man gå ned i vekt, må man enten holde blodsukkeret stabilt, forbrenne mer kalorier eller innta mindre.

 

Men tilbake til det filosofiske spørsmålet: Jeg synes det er en dårlig ide å akseptere negative sider ved en selv som en kan gjøre noe med. Midlertidig for å komme over en vanskelig situasjon, kanskje, men på lang sikt, nei. Være seg uheldige søvnvaner, uheldig overvekt eller hva det nå enn måtte være.

Endret 5. november 2013 av issomethingwrong

[stjernestøv]

 

Det er ikke lurt å slutte med medisiner, når du vet at du blir mer syk.

Da er det bedre å akseptere denne overvekten, det viktigste er å være psykisk stabil.

 

Anonymous poster hash: e1543...e8d

 

Men føler meg deprimert nå pga overvekten og andre ting. Kan jo være syk en periode, noe må man ofre. Men kommer til å akseptere det for nå.

[stjernestøv]

Synes dette spørsmålet blir ganske filosofisk, egentlig.

 

Skal en person akseptere uhensiktsmessige sider ved en selv, eller skal man motarbeide dem?

 

Satt veldig på spissen: Bør en heroinmisbruker si: "Jeg elsker heroin og jeg foretrekker å bruke pengene mine på heroin fremfor å forsørge familien min" eller "Jeg hater heroin som gjør at jeg ikke får forsørget familien min" ?

 

Når jeg har medarbeidere som møter for sent på jobb, kan jeg enten få tilbakemeldinger som "Jeg beklager og jeg vet at dette er dumt, jeg skal gjøre så godt jeg kan for å skjerpe meg (ikke aksept)", så vel som "Jeg sover lenge om morgenen, jeg kan ikke noe for det (aksept)". Jeg responderer vel mest positivt på førstnevnte.

 

Helseskadelig overvekt (nå snakker jeg ikke om bare et par eller noen kg for mye, som man helt sikkert kan akseptere) er noe man kan og bør gjøre noe med. Hvis det var "umulig" å gå ned i vekt, ville man vinne Nobelprisen i fysikk for å finne energi fra intet, det vil si skape mer energi enn man inntar. Kroppen bruker energi, og legger man på seg fett, må man nødvendigvis innta mer kalorier enn man forbrenner. Skal man gå ned i vekt, må man enten holde blodsukkeret stabilt, forbrenne mer kalorier eller innta mindre.

 

Men tilbake til det filosofiske spørsmålet: Jeg synes det er en dårlig ide å akseptere negative sider ved en selv som en kan gjøre noe med. Midlertidig for å komme over en vanskelig situasjon, kanskje, men på lang sikt, nei. Være seg uheldige søvnvaner, uheldig overvekt eller hva det nå enn måtte være.

Jeg klarer ikke gjøre noe med det, hadde det vært så enkelt hadde jeg gjort det.

[schizoid1337]

Jeg klarer ikke gjøre noe med det, hadde det vært så enkelt hadde jeg gjort det.

 

Hei, du har bare et liv, har du et handicap som du ikke klarer å gjøre noe med, må du leve videre og gjøre det beste ut av det. (aksept)

[ISW]

Hei, du har bare et liv, har du et handicap som du ikke klarer å gjøre noe med, må du leve videre og gjøre det beste ut av det. (aksept)

 

Jeg er enig med deg i det, hvis det er noe som er umulig å gjøre noe med.

 

F.eks: En blind mann må lære seg å akseptere at han er blind. Det er kontraproduktivt for vedkommende å ønske seg og kunne se. Han må leve livet så godt han kan ut fra at han er blind.

 

Men derimot: Bør en alkoholiker si; jeg klarer ikke slutte å drikke? Er det en heldig form for aksept?

 

Hvis du spiser mindre/riktigere og/eller øker forbrenningen din, vil du gå ned i vekt. En bedre form for aksept er da; "jeg klarer ikke gå ned i vekt på egen hånd, jeg trenger hjelp til det"

Endret 5. november 2013 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Nycora, on 05 Nov 2013 - 15:46, said:

Hva synes du er best? Være overvektig eller undervektig?

Jeg fikk lavt stoffskifte da jeg var 20 år. Før dette var jeg også tynn som ei flis. Etterpå har jeg strevd med vekta hele tiden, fått et veldig anstrengt forhold til mat. Skyldfølelse bare jeg smaker et kakestykke.

Det er nok veldig mange som ser på overvektige som late og har lite kontroll. Jeg tror at de ikke skjønner hva sykdom og medisiner kan gjøre med folk. Det handler ihvertfall ikke bare om viljestyrke

Flott innlegg du skrev, bør leses av mange.

Jeg var alt for tynn. Men det var helt umulig å legge på seg den gangen. Det var heller ikke noen greit å være for tynn. Som liten fikk jeg stadig høre hvor tynn jeg var, ble kalt benrangel, noen sa de trodde en unge hadde mista ranglen når jeg gikk forbi osv. Men det var den gangen like naturlig for meg å være tynn som det nå er å være rund. Hva jeg synes er best... vel, jeg likte meg ikke som alt for tynn, og jeg liker meg ikke som god og rund. Begge deler er ikke noe greit. Men som tykk ser jeg iallfall bedre ut i ansiktet, og ingen kommenterer hvor tynn og blek jeg ser ut. Men jeg føler alle tittet på meg og tenker. Jammen har hun blitt tykk, og hun som var så tynn da. Særlig hvis jeg møter noen jeg ikke har snakket med på flere år. Føler jeg var akkurat passe i 14 dager, i det jeg fløy forbi på vekta.

Anonymous poster hash: e291e...233

[ISW]

En presisering: Jeg sammenligner ikke overvekt med heroin/alkoholmisbruk, det er ikke poenget. Poenget er at aksept av uheldige vaner, uansett hva det er, kanskje ikke er den beste strategien. 

 

Aksept av reverserbare uheldige vaner er å gi opp.

[schizoid1337]

Ja spørsmålet er om man kan gjøre noe med det, men er det ikke no man kan gjøre så er det im å gøre å gjøre det beste ut av det (jeg tror ikke noe på at man ikke kan gjøre noe med det men det er en annen sak)

 

At man blir overvektig av sykdom og medisiner er en sannhet med modifikasjoner.

 

Sykdom og medisiner kan gi deg større utfordringer med å holde vekten, men når alt kommer til alt handler det om å tilpasse energiinntak til energiforbruk, altså du må ha viljestyrken til å ikke putte mer i munnen enn kroppen forbrenner.

 

Å skylde på medisiner og sykdommer blir feil, de gjør ting vanskeligere, men de gjør deg ikke overvektig, det er det deg selv som gjør

 

[ISW]

Ja spørsmålet er om man kan gjøre noe med det, men er det ikke no man kan gjøre så er det im å gøre å gjøre det beste ut av det (jeg tror ikke noe på at man ikke kan gjøre noe med det men det er en annen sak)

 

At man blir overvektig av sykdom og medisiner er en sannhet med modifikasjoner.

 

Sykdom og medisiner kan gi deg større utfordringer med å holde vekten, men når alt kommer til alt handler det om å tilpasse energiinntak til energiforbruk, altså du må ha viljestyrken til å ikke putte mer i munnen enn kroppen forbrenner.

 

Å skylde på medisiner og sykdommer blir feil, de gjør ting vanskeligere, men de gjør deg ikke overvektig, det er det deg selv som gjør

 

Ja, det er vel det jeg også mener. Viljestyrke kan læres.

 

Er noe komplett umulig, så er aksept og å lære seg å leve med det en god strategi. Er noe mulig å forbedre, så synes jeg aksept er uheldig.

[stjernestøv]

Hei, du har bare et liv, har du et handicap som du ikke klarer å gjøre noe med, må du leve videre og gjøre det beste ut av det. (aksept)

Klarer ikke gjøre noe med det pr i dag.

[tonie]

Jeg tror viljestyrke har veldig mye å si, selv om enkelte sykdommer og medisiner selvsagt gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg er en av de som kan si at man bare må skjerpe seg, men jeg mener ikke at det er lett. Det er jo det man må hvis man skal ned i vekt, lett eller ikke. Man må bare bestemme seg for at man må tåle en god del ubehag over tid for å nå målet, og sånn er det med det. Enten det, eller så må man bestemme seg for å godta at kroppen er som den er nå.

[Gjest]

Jeg tror viljestyrke har veldig mye å si, selv om enkelte sykdommer og medisiner selvsagt gjør det vanskeligere å gå ned i vekt. Jeg er en av de som kan si at man bare må skjerpe seg, men jeg mener ikke at det er lett. Det er jo det man må hvis man skal ned i vekt, lett eller ikke. Man må bare bestemme seg for at man må tåle en god del ubehag over tid for å nå målet, og sånn er det med det. Enten det, eller så må man bestemme seg for å godta at kroppen er som den er nå.

Selvsagt har viljestyrke mye å si. Men har du vært skikkelig overvektig selv noen gang? Jeg har opplevd mange som sier som du, men når de har blitt overvektige selv så har de endret syn på det. Teoretisk er det rett alt du skriver, men jeg sitter her og lurer på om du noen gang har prøvd det selv.

Jeg har hatt mange slankekurer bak meg. Noen ganger har jeg klart det, mens andre ganger har det ikke nyttet. Motivasjonen har vært den samme, så hvorfor har jeg klart det noen ganger men ikke andre ganger? Vi mennesker er kompliserte. Jeg tror det finnes mange faktorer som har betydning for å lykkes.

[Bella Dotte]

Jeg eier ikke viljestyrke, men klarte å gå ned 17 kilo for sju år siden. Jeg har planlagt å gjøre det samme nå, også uten viljestyrke.

[Gjest]

Jeg eier ikke viljestyrke, men klarte å gå ned 17 kilo for sju år siden. Jeg har planlagt å gjøre det samme nå, også uten viljestyrke.

Nå ble jeg litt nysgjerrig. Er du en av de som lett klarer å styre matinntaket, eller har du oppdaget en kur som ikke jeg vet om? Den første tiden med fluoksetin klarte jeg å ta av uten å måtte sette inn alt av viljestyrke som jeg hadde.

[tonie]

Selvsagt har viljestyrke mye å si. Men har du vært skikkelig overvektig selv noen gang? Jeg har opplevd mange som sier som du, men når de har blitt overvektige selv så har de endret syn på det. Teoretisk er det rett alt du skriver, men jeg sitter her og lurer på om du noen gang har prøvd det selv.

Jeg har hatt mange slankekurer bak meg. Noen ganger har jeg klart det, mens andre ganger har det ikke nyttet. Motivasjonen har vært den samme, så hvorfor har jeg klart det noen ganger men ikke andre ganger? Vi mennesker er kompliserte. Jeg tror det finnes mange faktorer som har betydning for å lykkes.

Jeg har lavt stoffskifte selv, så ja, jeg vet hva det handler om. Jeg har aldri vært skikkelig overvektig, det har du rett i, men jeg vet jeg blir det hvis jeg slutter å skjerpe meg og lar meg selv få alt jeg har lyst på. Jeg var tynn som en strek uten å anstrenge meg før. Nå er jeg nødt til å være mye mer fysisk aktiv enn jeg egentlig liker(trening er virkelig ikke min greie...), og jeg må ta meg sammen og styre unna fristelser hver eneste dag. Jeg er veldig glad i mat, så det er selvsagt litt nedtur å ikke kunne unne meg like mye av det gode som jeg kunne før. Men det er bare sånn det er.

 

Jeg tror også det er mange faktorer som har betydning her, men viljestyrken er en veldig viktig bit. For meg er det såpass viktig å ha en kropp jeg trives med at jeg er villig til å ofre noe for å beholde den. Jeg skjerper meg kraftig, for jeg vil ikke bli tykk. Det å bli overvektig er altså en verre tanke for meg enn å ofre potetgullet, den ekstra porsjonen og de fete sausene. Du er kanskje ikke helt der de gangene du ikke lykkes? Du vil, men du vil det ikke nok? Jeg har også sånne dager, men jeg har bestemt meg for at det er greit at det komme slike dager. Jeg må bare tilbake på rett spor før kosedagene tar over, og det plutselig er flere av dem enn av de sunne.

[Gjest Xtra]

Det kan være lettere å gjøre noe enn å unnlate å gjøre noe. Det kan f.eks. være lettere å bestemme seg for å trimme enn å bestemme seg for å la være å spise.

 

Hva med å bestemme deg for å trimme 3 ganger i uken til nyttår, og tenke minst mulig på mat og slanking?

 

Husk at muskler forbrenner mer enn fett, så da har du kanskje ikke bare en sterkere kropp ved nyttår, men også et bedre utgangspunkt for senere vektnedgang.